Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jødeforfølgelsen i Europa - En forfølgelse av sensasjonerSkriv ut Utskrift

En historie om en jødisk familie på fire stykker: mor, far, datter og sønn. Familien kommer fra Norge og blir sendt med båten Donau og tog helt til konsentrasjonleiren Auschwitz i Polen.

Skrevet i 9. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter:



Kapittel 1

En jødisk familie på fire personer levde relativt gunstig i et lite jødisk samfunn i Trondheim by frem til 1942. Familiens etternavn var Levin som stammer fra en løve, altså dyreriket. Mannen i huset tjente penger til familien og het for Peter, Else het kona. Else var hjemmeværende og tok for det meste hånd om barna og gjorde i stand huset.

 

Peter og Else hadde to barn ved navn Josef og Anne. Barna gikk på skole og var begge to klarsynte og intelligente mennesker. Tyskerne trengte bygninger til innkvartering og sykehus, og i slutten av februar 1942 ble deler av skolen tatt til militærsykehus. Ungdommene kom hjem til sine foreldre og sa at det ble vanskelig å holde undervisningen på skolen noe som resulterte i at de hadde noe undervisning hjemme.

 

Peter, mannen i huset, jobbet som gullsmed omtrent midt i byen. Familien Levin var bosatt i bygningen der Peter jobbet. Han hadde butikken sin i første etasje, men husstanden oppe i andre etasje. De bodde tett, men tjente derav mye penger. Kvinnen i huset stelte daglig til med mat på bordet, kjøtt fra storfe, får, geiter og hjortedyr ble godt brukt. Til å drikke var vann og melk det man hadde. De benyttet seg også av egenprodusert vin, og ungdommene fikk smake en sjelden gang iblant med blanding av vann, nærmere 50/50. De spiste kun ”kosher” mat. Kosher brukes i alle deler av jødisk lov og betyr egentlig ” godkjent etter jødisk lov” Dette er et system med matregler basert på lover fra toraen (hellig skrifter).

 

Generelt deltok familien i synagoge, bønn og feiret sabbat. Men i april 1941 beslagla den tyske okkupasjonsmakten synagogen, som ble ramponert innvendig og tatt i bruk til militærforlegning, med barbersalong på kvinnegalleriet. Benkene ble kastet ut og lysekronene ble brukt til blink.

 

Familien Levin begynte alltid forberedelsene til sabbaten fredag ettermiddag. Alt skulle være klart til lørdag. Huset ble vasket og alle tok på seg pene klær, det beste bestikket ble tatt i bruk og det ble forbredt til et festmåltid. Sabbaten startet ved fredag og sabbatlysene tentes. Else begynte med en velsignelse, noe som markerte starten på sabbaten. De to lysene som tentes representerte de to budene; zachor (å huske) og shamor (å overholde).

 

Etter dette, gikk familien til en kort gudstjeneste i synagogen, og deretter gikk de hjem til et festmåltid. Før måltidet, tilkjennegav Peter en velsignelse over vinen, der selve sabbaten ble velsignet. Familien spiste måltidet, og avsluttet med birkat ha'mazon (takk for maten – bønn). Neste morgen var det en ny gudstjeneste i synagogen. Etter denne, sa man kiddush igjen, og spiste et tredje mindre måltid før sabbaten ble avsluttet. Sabbaten sluttet lørdag kveld, da en kunne se tre stjerner på himmelen, omtrent 40 minutter etter solnedgang. Ved avslutningen av sabbaten, hadde de en liten seremoni som kalles havdala, som betyr separering eller deling – separasjon mellom helligdag og hverdag. En velsignelse ble sagt over vin, krydder og et stearinlys som var satt sammen av minst to veker. Krydderet var ment for å Afriske opp sjelenA, mens lysene var starten på en ny uke med arbeid.

Peter var forpliktet til å be tre ganger om dagen; morgen, middag og til kvelds. Da han ba bønnene sine var han alltid vendt mot Jerusalem, og hadde på seg et bønnesjal Tallit og en liten lue på hodet.

 

Kapittel 2

Jødene måtte etter hvert leve etter strengere regler, noe som resulterte i at familien Levin følte seg behandlet på en forskjellig måte. Nazistene krevde blant annet at jødene skulle sy fast en gul Davidsstjerne på sine ytterklær slik at alle lett kunne se om folk var jøder eller ikke. I januar 1942 kom kunngjøringen fra Politidepartementet som krevde spesiell stempling av jøders identifikasjonspapirer. En mann fra myndighetene banket på hos familien Levin og leverte både jødestjerner og identifikasjonspapirer.

 

Ikke overraskende senere fikk familien et brev fra Politidepartementet. Ikke nok med at forretningen til Peter i sommeren 1940 skulle ha et skilt utenfor butikken pålydende ”Jüdisches Geschäft” (Jødeforretning) som førte til mindre kunder, stod det nå i brevet at familien ikke fikk drive handel og at butikken måtte stenges. Familien følte seg nå hatet. Jødehatet ble stort i hele Europa!

 

Få dager senere våknet familien av et demonisk bråk nede i første etasje. De kunne høre vinduer som ble knust og skritt som beveget seg sakte oppover trappen. Peter var modig nok til å undersøke hva som var på gang. Han gikk aktpågivende gjennom døra og fikk et voldsomt glimt over det hele. Uten å formidle noe, stod han allikevel og så på en av nazistene som vandaliserte hele butikken. Nazisten kunne se barna komme gråtende mellom beina på Else, men de lot seg ikke stoppe. De holdt på ti minutter til før de raserte videre i de øvrige jødiske husene.

 

Deportasjon begynte nå i 1942. Menn fra Det Norske Politiet kom på døren og leverte et skriftlig brev. Barna var veldig usikker på alt som foregikk, noe som førte Josef og Anne til å bli ivrige og interessert i alt som kunne omfanges. ”Hva er det, hva står det, pappa, si det da, kom igjen da”, sa barna prekært. Det var en arrestasjonsordre, familien skulle utvises fra landet!

 

Familien Levin hadde et par gode venner, to av dem, et par, også jøder, hadde ei hytte ikke så veldig langt borte. Familien bestemte seg for å gjemme seg for nazistene der inntil videre. De klarte å komme seg dit med en gammel lastebil som sto tildekket bak huset. De hadde ikke tid til å ta med seg verdisaker, de bare forlot hjemmet slik det var. Tiden de tilbrakte på hytten var søvndyssende. Mat og drikke kunne de finne noe av, men ikke så det holdt over lang tid. Men det var uansett ikke nødvendig. Nazister var på utkikk etter jøder over alt. Noen hadde tystet til NS – soldater. Familien klarte kun å gjemme seg under ei uke. Nazistene som stod i ledtog med tyskerne tok med seg hele familien og sendte dem videre med tog til Oslo. Toget var overlastet, mat og drikke var ikke å få. Fra Oslo tok de båt og tog til Auschwitz som ligger i Polen.

 

Kapittel 3

Den fullstendige familien Levin ble sendt med fangeskipet Donau sammen med 539 norske jøder. Først tok de toget til Oslo der de tok fangeskipets skremmende reise fra. Forholdet var både sjokkerende og forferdelig. Båten var overlastet og jødene gikk fritt nede i lasterommene. Vann og mat var det ikke overdrevent mye av. 

 

Etter en lang og trang reise med tog uten næringsstoffer kom de definitiv fram til Oslo. Foran dem lå slagskipet Donau. Familien ble, som alle andre, kjørt helt ned til havnen og hadde ingen formeninger om hva som skulle foregå. De tok med seg den lille bagasjen med de viktigste eiendelene de hadde og ble jaget om bord. Stadig kunne de se lastebiler og drosjer med kvinner og barn. Fra sykehus ble også personer fraktet på bårer. Esle, Josef og Anne ble innkvartert akterut i båten i et lasterom under dekk og Peter ble innkvartert midtskips under dekk. Han hadde ingen seng, men hyller på veggen der han kunne ligge. Else og barna hadde halvmadrasser som de lå på.

 

Ikke lang tid etter at familien hadde dratt fant de ut at de hadde kommet til en annen verden. De ble trakassert betydelig, alle jøder! De måtte blant annet rense bordplatene på dekk, fordi det skulle være rent. Dette mens vaktene stod rundt dem og lo. Håpet til de fleste jøder var at de drev vestover med båten og fulgte kysten nordover, men vitenskapen skulle tilsi noe annet.

 

En dag med mye bølger ble de fleste sjøsyke, og alle kunne se det mørklagte Danmark på vestsiden og det opplyste Sverige noen få hundre meter fra båten på østsiden. Da som sjansen var å hoppe og svømme i land, ble det likevel bare tanker, siden familien var atskilt og at vakter holdt vakt med maskingevær. Sjansen for å overleve dette ville være dårlig. Den som hoppet ville mest sannsynlig blidt skutt. Ingen hoppet, folk visste ikke hva som skjedde, hvor de skulle eller hvorfor alt dette foregikk. Hodebryet om å ikke vite alt dette, gjorde at alle ble med videre på denne sensasjoniske ferden.

 

En dag kunne Peter høre en vidunderlig søt pikes sangstemme. Jenta hadde vært Larvik – prinsesse og het Marie Sachnowitz. Hun stod oppe på dekk og sang månestråle. Sangen gikk rett i hjertet. Peter klarte ikke å stoppe opp med å nynne til sangen, noe som klarte å holde humøret oppe.

 

Etter tre døgn kom båten i land. Familien var havnet i Szczecin i Polen. Alle ble jaget på bryggen og oppstilling var nå på gang og ble gjort i alfabetisk orden. Kvinner og barn for seg, og menn for seg. Familien Levin ble på denne måten splittet. De ble lastet i lukkede ”kuvogner” (lastevogner). Det var plass til 50 – 60 personer i hver vogn. Familien Levin ante ikke hvor de skulle. De visste ikke hva Auschwitz var, det var fremmed for dem.

 

Underveis stoppet toget for familien og andre for å få se ut, men ingen kunne på noen måte hjelpe. Sent på kvelden 1. desember 1942 stoppet toget. Tørsten var fryktelig på reisen. Bevæpnede vakter lukket opp dørene og dro slåen fra. Deretter begynte de å kaste ut likene som ikke hadde overlevd turen. Men uforutsett hørte familien stemmer: ”Ut, jøder, ut, ut!”. ”Raskt, ut, ut!”. Alle i familien ble redde. De kunne se flammer opp mot himmelen, SS – offiserer, soldater, kraftige lyskastere, masse bjeffende schäferhunder, masse mennesker, fremmede lukter, lyder og alt gjorde det redselsfullt. Familien kunne se mange merkelige folk i pyjamasaktige klær med striper. Folkene ropte på flere forskjellige språk. Peter ropte ”Hallo, hallo” på engelsk. ”Hva skjer her? Hva er dette for et sted?” Ingen brydde seg om ham, for det var tusenvis av mennesker der. Men Peter la merke til at disse menneskene lo hele tiden. Peter visste ikke hva slags folk de var eller hva slags jobb de hadde. Han visste ingenting!

 

Familien gikk ute av toget, alle de nyankomne ble nå sortert. Familien fant fort ut at de skulle bli stilt opp i to rekker. Else, Sofie og Josef ble plassert i en rekke med syke, gamle, lamme, gravide kvinner, mødre og småbarn sendt til venstre. Peter ble plassert sammen med andre menn og eldre barn som var arbeidsdyktige på en annen side. Utvelgelsen ble gjort av SS – leger og pleiere. Alle i familien ble først raskt undersøkt. De var forvirret etter reisen og forstod ikke hva som foregikk. En del potensielle bråkmakere ble ført bort og skutt. Barna skrek livredd og familien ante ikke hva som hendte. Peter mente at noe var fryktelig galt. Barna var like redd som en hund i brennende hus. En primitiv frykt!

 

Else gikk til en soldat og spurte på engelsk: ”Kan De si meg hvor jeg er kommet? Hva slags sted er dette?” Han begynte bare å le. Soldaten strøk henne på kinnet og sa: ”Du er kommet til himmelkommandoen, min frue.” Han sa: ”Snu deg, jeg skal vise deg noe.” Else gikk rundt og langt borte kunne de se tykk røyk som steg opp. ”Ser du røyken?”, sa han. ”Den kommer fra en skorstein. Du skal ut gjennom den.” Det gjorde ikke særlig inntrykk, for Else var sikker på at det var en spøk.

 

Alle i familien, bortsett fra Peter, ble ført til skogen i en lastebil. Lastebilen kjørte dem 1, 6 kilometer unna. De ble fortalt at før de kom inn, måtte de bli avluset og dusjet. De ble beroliget av å se en ambulanse, men visste egentlig ikke hva den inneholdt. Alle nyankomne kom cirka 20 meter ifra Bunker 1. De fikk beskjed om at de skulle få dusje og fikk en klump såpe til å vaske seg med. Else, Anne og Josef fikk deretter beskjed om å kle av seg. Det var svære hauger med klær der, holdt på plass med planker. Familien måtte kle av seg oppå kleshaugene. Else forstod at noe skummelt var på gang fordi hun kom på det SS – soldaten fortalte om skorstein – røyken i lufta, derfor gjemte hun barna sine under klærne og dekket dem til. De visste nå at de skulle i gasskamre. Alle var stille. Mange stod med klærne rundt beina, for det var iskaldt. Tidlig vinter! Else gjorde også dette da hun fikk se de andre gjøre det. Alle sammen fikk høre: ”Gjør dere klare”, og alle gikk ut. Else løp naken 20 meter bort til Bunker 1. Kvinnen til Per var blant de første og gikk direkte igjennom en av de to dørene. Og så, da mange nok hadde gått inn, ble dørene stengt. Else og mange andre kunne så vidt se et lite hull oppe i taket. En slags jernluke. De kunne høre noe metall som ble ristet i veggen. Luken ble etter kort tid lukket og da begynte folk å skrike fryktelig. Alle menneskene klatret opp på hverandre til den siste stod helt på toppen. Folk begynte å hoste og pese, pusteproblemer og iøynefallende dråper. Else klarte seg i åtte minutter, to minutter etterpå var det helt stille. Det var slutten på Else!

 

En fangegruppe lette etter små barn, som var gjemt og dekket til, og kvinner som holdte seg i bakgrunnen. De trakk dem ut, åpnet dørene og kastet dem inn. Barna og de som var innefor skrek, derfor de forstod med engang hva som hendte. Josef prøvde å lete etter en utgang, men det fantes ingen.

 

Peter ble igjen og fikk arbeidstjeneste. Han fulgte resten av mengden og gikk blant annet igjennom den berømte porten til Auschwitz med budskapet ”ARBEIT MACHT FREI” som betyr ”Arbeid gjør fri”.

 

Han hadde ikke noen som helst formeninger om hva som hadde skjedd med resten av familien hans. Peter måtte kle av seg og gi fra seg klær og eiendeler. Etter innleveringen ble Peter ført til dusjene. Han ble avluset, barbert og fikk et nummer tatovert på armen. Nå var han lenger ikke Peter, men nummeret ”92812”. Han fikk beskjed om hvis nummeret hans ble ropt opp, skulle han vite at det var han.

 

92812 ble skilt sammen med menn, og kvinner for seg. Kort tid senere ble det utdelt tynne uniformer (lik pyjamas) og et par skotøy. Peter var en av 300 jøder i en brakke og fikk litt brød og tynn suppe å spise. Brødet var livsviktig at han spiste, hvis ikke ble sjansen til å overleve neste dag redusert enormt.

 

Den verste opplevelsen til Peter var da en av vaktene skrøt at med ett slag kunne han knuse en annens hode. Det var et fryktelig øyeblikk. En kort stillhet, og så kom ordren: ”Stikk hodene ut av køyene.” Peter tenkte på om kanskje han ville feste seg ved hans hode. Et øyeblikk etterpå, blod, hjernerester og så falt Peter øyeblikkelig i dyp søvn igjen. Peter sov sammen med fem andre i ei køye som opprinnelig var bygd for hester. Peter følte seg mindre betydd enn dyr. De var der til vaktenes forlystelse eller som råmaterialer til nytte for staten.

 

Klokken fire – fem om natten var det vekking. Frokosten bestod av en svart drikke, skulle visst være te. Dette ble servert i røde blikk – fat og var ikke særlig godt. Etter en hard dag fikk de en liter kokt suppe med dårlige grønnsaker selvfølgelig uten kjøtt. Til kvelds var det 300-350 gram Rugbrød, 30 gram Margarin, 20 gram pølse, og te eller kaffeerstatning. Dette ble mellom 1300-1700 kalorier og han led av sult ettersom at arbeidsdagene var opptil 12 timer lange.

 

En norsk jøde som delte køya med Peter het for Eliza. Disse ble veldig godt kjent, men Eliza ble brukt som et forsøksdyr. Han ble drept av oksygenmangel ved en simulator test.

 

Fangene stod i timevis mens SS sjekket at alle var til stede. Om dagen var Peter fabrikk- og byggearbeider. Auschwitz ble på denne måten stadig utviklet. Han var med og bygde anlegg for produksjon av våpen og syntetisk gummi. Arbeidet var ikke organisert for produktivitet, men for å påføre mest mulig lidelse. Peter jobbet i høyt tempo, under piskeslag. For å overleve i lengre tid fikk heldigvis Peter en god innendørsjobb i verkstedet. En innendørslivsstil utviklet seg, basert på byttehandel.

 

De sang ofte sanger da alle sammen lå i køyene. Nederlandske, greske, ungarske, tsjekkiske og jiddische. Den sangen som var høyt elsket av andre, ikke bare jøder, var ”Min jiddische mamma”.

 

Peter klarte ikke å holde ut lenger, tanken på hvor Else, Anne og Josef var, sulten og tørsten, terroren og torturen, alt resulterte i at 92812 begikk selvmord mot de elektriske piggtrådgjerdene rundt leiren. Han forstod at arbeid gjør fri ved å ta selvmord, ingen andre muligheter for å overleve, og i så fall, hvilke eiendeler ville Peter hatt om han overlevde?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish