Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fakta om den kalde krigenSkriv ut Utskrift
Fakta om den kalde krigen og handlinger rundt den.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Optimisme i Europa

En som reiste gjennom Europa fredssommeren 1945, ville finne ødelagte byer, sultne mennesker og folk som lette etter ektefeller, barn og foreldre.Det var mye som kunne gjøre en trist til sinns. Men mange var optimistiske like vell. Nazismen og fascismen var knust, og nå måtte det gå an å håpe på en evig fred, mente folk.

 

Men forholdet mellom de to mektigste seiersherrene dra andre verdenskrig, USA og Sovjetunionen, skulle snart bli så dårlig at folk begynte å frykte for en tredje verdenskrig. Og helt fra 1945 og frem til i dag har det vært lokale kriger rundt om i verden.

 

Hvorfor ble forholdet mellom USA og Sovjetunionen så dårlig?

USA, Storbritania og Sovjetunionen hadde kjempet sammen mot Tyskland under den kalde krigen. Stort sett hadde de samarbeidet godt, og mange trodde dette samarbeidet skulle fortsette, også etter krigen. Men det de glemte var at de tre var blitt tvunget til å samarbeide, fordi de hadde en mektig felles fiende. Forholdet mellom USA og Storbritania på den ene siden og Sovjetunionen på den andre siden hadde vært dårlig før andre verdenskrig, og etter krigen ble det dårlig igjen. Det var kanskje ikke annet å vente, for i de fleste spørsmål var det stor uenighet og mistenksomhet mellom det kommunistiske Sovjetunionen og det kapitalistiske vesten, med USA i spissen.

 

Jalta, februar 1945

I februar 1945, tre måneder før verdenskrigens slutt, hadde verdens tre mektigste menn, Sovjetunionens Josef Stalin, USA’s Frankling D.Roosevelt og Storbritias Winston Churchill, ett møte i Jalta ved Svartehavet. Det var klart for alle at krigen ville være slutt. Men hvordan skulle verden være etterpå? Det var det de tre skulle drøfte.

 

Sovjetunionen hadde båret de tyngste byrdene under krigen. Omtrent 20 millioner sovjetere var drept, og de vestlige delene av landet lå i ruiner. For å sikre at Tyskland ikke skulle kunne angripe sovjetunionen igjen, hadde Stalin to sentrale krav: Han krevde grenseendringer, og han krevde å få kontroll over de østeuropeiske landene, slik at ikke Tyskland skulle kunne bruke disse landene som base for å angripe Sovjetunionen.

 

Til en viss grad godtok Roosevelt og Churchill Stalins krav. De tre små baltiske statene, Estland, Latvia og Litauen, var blitt slukt av sovjetunionen under krigen, og fikk ikke sin selvstendighet tilbake når krigen var over. I 1939 hadde Sovjetunionen også tatt store polske områder, og polakkene fikk de ikke tilbake. I stedet fikk Polen tyske områder i vest. Landet ”flyttet på seg”. Roosevellt og Churchill godtok også at Sovjetunionen skulle ha politisk innflytelse i de østeuropeiske landene. Men de framholdt at det skulle være demokrati i Øst-Europa, selv om Sovjetunionen fik innflytelse der.

 

Øst-Europa blir kommunistisk

Kommunistpartiet hadde hersket eneveldig i Sovjetunionen siden revolusjonen i 1918. Da andre verdenskrig var over, sørget Stalin for at kommunistpartiene kom til makten i alle østeuropeiske land. Roosevelts og Churchills krav fra Jaltakonferansen tok han ikke alvorlig. Lederne i andre politiske partier ble arrestert og måtte flykte. Bare aviser som støttet de kommunistiske makthaverne fikk komme ut, og folk som skrev eller snakket mot kommunistene, kunne få alvorlige vanskeligheter.


Kommunistene var ikke uten støtte i befolkningen i Øst-Europa. Land som Polen, Ungarn og Bulgaria hadde vært diktaturstater før krigen også, og klasseforskjellene hadde vært enorme. De rikeste godseierne i Polen hadde eid områder på størrelse med Luxemburg. Mange ventet at kommunismen ville føre til ett mer rettferdig samfunn, der klasseforskjellene skulle forsvinne. Men kommunistene klarte aldri å vinne ett fritt valg i noe østeuropeisk land.

 

Mistenksomheten og frykten ovenfor sovjetunionen økte i USA og andre vestlige land etter hvert som sovjeterne sikret seg kontrollen over Øst-Europa. En annen grunn til at forholdet ble dårligere, var uenighet om hva som skulle skje med Tyskland, den slagne felles fienden.

 

Tysklands situasjon

Tyskland var ødelagt i 1945. Hver eneste storby var bombet sønder og sammen, det var matmangel, boligmangel, mangel på alt. Tyskland og tyskere var forhatt. Mange av verdens fremste forfattere hadde skrevet på tysk. Nå fikk det tyske språket millioner av mennesker til å grøsse. Tyskland hadde fostret mange av verdens beste filosofer, komponister, kunstmalere og vitenskapsmenn. Nå ble ikke landet forbundet med dem, men med Adolf Hitler.

 

I de første årene etter andre verdenskrig fantes det ikke noe selvstendig Tyskland. På Jaltakonferansen hadde USA, Storbritania og Sovjetunionen blitt enige om å dele Tyskland i fire soner: en britisk, en fransk, en amerikansk, og en sovjetisk. Berlin, den stolte hovedstaden, ble også delt i fire soner. Selv om byen lå midt inne i den sovjetiske sonen.

 

I Sovjetunionens sone tok kommunistene makten. Dette reagerte de tre vestlige stormaktene på. I 1948 slo britene, franskmennene og amerikanerne sammen sine soner til en. Denne store sonen ble kalt vest-tyskland, mens den sovjetiske sonen ble kalt øst-tyskland. Slik ble Tyskland delt i to. Delingen skulle vise seg å vare til 1990.

 

Berlinblokaden

Som en protest mot at de andre stormaktene hadde slått sonene sine samme, stengte sovjetiske myndigheter alle jernbaner og innfartsveier til den delen av Berlin som Frankrike, Storbritania og USA kontrollerte, og som ble kalt Vest-Berlin. De ville rett og slett sulte ut befolkningen. Harry Truman, den amerikanske presidenten, tok da initiativet til en gigantisk luftbro Hver eneste dag ble det fløyet inn tusen tonn med matvarer, medisiner og brensel til den isolerte befolkningen i Vest-Berlin. Etter ett år gav sovjeterne opp å blokkere byen.

 

To selvstendige tyske stater

I mai 1949 ble Vest-Tyskland selvstendig under navnet ”forbundsrepublikken Tyskland”. Forbundskansleren – eller statsministeren het Konrad Adenauer. Han hadde tidligere vært borgemester i storbyen Køln og var blitt fengslet av nazistene under krigen. Også Øst-Tyskland ble en egen stat, under navnet ”Den tyske demokratiske republik” (på tysk: deutsche demokratische republik) ofte forkortet DDR. Dermed var det blitt to tyske stater.

 

Marshallhjelp og Trumandoktrine

USA’s president Harry Truman, som hadde etterfulgt Roosevelt, var overbevist om at Sovjetunionen strebet etter verdensherredømme, og at sovjeterne måtte bekjempes med harde midler. I en tale i den amerikanske kongressen i 1947 lovet han militær hjelp til alle som ville forsvare seg mot kommunismen. Dette ble kalt Trumandoktrinen. Men amerikanerne var innstilt på å hjelpe Europa med mer enn militære forsyninger, for hvis nøden bland europeerne ble stor nok, mente de at kommunismen lettere kunne spre seg.

 

Den amerikanske utenriksministeren George Marshall la fram en plan for å få Europa på fote økonomisk. De europeiske landene som ønsket det, skulle få lån og gaver. De vest-europeiske landene, for eksempel Norge, sa ja takk. Men sovjetunionen tvang de østeuropeiske landene til å si nei, enda det var i Øst-Europa nøden var størst.

 

NATO og Warzawapakten

Mange vestlige land ønsket seg en fast millitærallianse, slik at de kunne stå sterkere ovenfor Sovjetunionen. I april 1949 dannet tolv land i Nord-Amerika og Vest-Europa militæralliansen NATO(North Atlantic Treaty Organization) De var enige om at ett angrep på ett av landene skulle være det samme som ett angrep på dem alle.

 

I 1955 dannet sovjetunionen og de Øst-Europeiske landene en militærallianse de kalte Warzawapakten. To fiendtlige militærblokker sto ovenfor hverandre, klare til å gå til krig.

 

Atombomben

USA hadde en stor fordel i forhold til Sovjetunionen. Landet hadde atombomben. Verden hadde sett dette forferdelige våpenet i bruk i 1945, da amerikanerne slapp bomben over to japanske byer, Hiroshima og Nagasaki. Så lenge sovjetunionen ikke hadde ett like skremmende våpen, ville Stalin aldri våge å gå til krig, mente de fleste.

 

Men i 1949 klarte også Sovjetunionen å utvikle en atombombe. For Sovjetunionen var dette en stor triumf. For USA og Vest-Europa kom det som et sjokk. Det kunne virke som om vestens overtak var i ferd med å forsvinne. Frykten for en ny redselsfull krig økte blant vanlige mennesker.

 

Opprustning

Helt fram til slutten av 1980-årene skjedde det en stadig opprustning. Verdens millitærutgifter steg og steg, og det var de to supermaktene, USA og Sovjetunionen som brukte mest penger til forsvaret. Begge land hadde en voldsom frykt for at den andre skulle få ett militært overtak. De to supermaktene fikk etter hvert så mange og farlige våpen at de ble i stand til å utslette verden mange hundre ganger hver.

På alle mulige måter utspionerte de hverandre. Til dette brukte de naturlig vis vanlige spioner, men også fly, raketter og satellitter.

 

Spede forsøk på nedrustning

Gjennom hele etterkrigstiden var det forsøk på nedrustning. Men tross alle forhandlinger, alt strev og alle brennende ønsker fra vanlige mennesker ble det små resultater.

 

Noe positivt skjedde likevell: etter Cubakrisen i 1962, der verden virkelig sto på randen av tredje verdenskrig, ble forholdet mellom USA og Sovjetunionen noe bedre. For å hindre ny krog ved en misforståelse ble det opprettet direkte telefonlinje mellom de to supermaktslederne, slik at de kunne snakke med hverandre i slike krisetilfeller.

 

I 1963 ble USA , Sovjetunionen og Storbritania enige om en såkalt prøvestansavtale. Det skulle ikke lenger være lov med atombombeprøver, unntatt prøver under jorda. i 1964 skrev en stor mengde land under på en såkalt ikkeespredningsavtale, der man forpliktet seg til ikke å anskaffe atomvåpen.


Nedrustning

I 1980 ble Ronald Reagan president i UDA. Han var kjent som en bitter motstander av Sovjetunionen, som han kalte ”ondskapens imperium” Mange fryktet at hans tøffe linjer skulle forverre forholdet mellom de to supermaktene. Han satset enda mer enn tidligere presidenter på militær opprustning. Det virket som om Reagan ville ”ruste sovjet i senk” som mange sa. Ville kommunistlederne i Moskva bli desperate når de merket at de sakket akterut i rustningskappløpet, og kanskje sette i gang en krig før amerikanerne fikk ett for stort overtak? For det ble mer og mer tydelig utover 1980-årene at amerikanerne var overlegne, både når det gjaldt økonomi og teknologi. Sovjetunionen klarte ikke lenger å henge med i kappløpet, selv om de spente sine ressurser til det ytterste. Etter hvert gikk 40 % av sovjetunionens samlede ressurser til militærvesenet, mens resten av samfunnet forfalt.

 

I 1985 kom Mikhail Gorbatsjov til makten i Sovjetunionen. Han ønsket en slutt på rustningskappløpet. Etter hvert ble sovjetunionen og USA enige om omfattende tiltak for å bygge ned atomvåpenlagrene. Samtidig ble tilliten mellom de to supermaktene større. I slutten av 1980-årene var den kalde krigen over. Da hadde den ligget som en klam hånd over verdens folk i mer enn 40 år.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish