Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
TapSkriv ut Utskrift
En tragedie kan - om leseren vil det - føre en mor og hennes sønn tettere sammen. (Første skriveforsøk på lenge, ønsker tilbakemeldinger, gjerne kritikk:)
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Hun satt der inne i den dunkelt belyste baren, med en hånd på bordet foran seg, lett borti ølglasset. Den andre fingret nervøst med en lighter, dyttet av og til inntil jakkelommen hvor mobilen lå, for å kjenne om den vibrerte. Den brune solslitte kroppen hennes var godt gjemt under en stor posete dongeribukse, som likevel greide på merkelig vis å krype opp i baken hennes når hun gikk. En grønn, utvasket genser dekket over dvaske armer og strekkmerkede bryster, og en gammel fargeløs allværsjakke dekket til det hele. Borrelåsen i kragen var full av tråder, og hun hadde for mange år siden gitt opp å luke dem ut. Hun visste ikke hvor hetta var lenger uansett.

 

Hun lurte på om hun kanskje skulle ha kjøpt en kopp kaffe isteden, det lurte hun alltid på. Men hun gjorde det aldri. Alltid samme glasset med øl, plassen innerst i baren, omringet av glade, berusede mennesker som skålte, snakket om hva de ville gjort med en milliard kroner, kjeftet over helsepolitikken og hostet grov rallende røykhoste. Latteren kom fra dypt inne i lungene et sted, og glapp forbi som helium i ett eneste langt pust. Hadde hun ledd hadde det nok hørtes slik ut, tenkte hun, og kjente på mobilen en gang til. Pengeboka lå tung av mynter og gamle kvitteringer i den andre jakkelommen, hun kjente hvordan den dro henne ned.

 

Ut døra gikk en høy tynn mann med slitt skinnjakke og alt for trange bukser, krumbøyd som om han prøvde å bli lavere, og en pistrete hestehale hengende nedover ryggen. Hennes eget hår var ikke så ulikt, hun hadde for lengst sluttet å farge det. Det hadde vært sort en gang, nå var det tørt, tynt, og grålig. Hun så ut som en bestemor. Til nød en tante. Ingen som satt der ville gjette at hun var mor. Mor til en sønn på tretten år, som stjal sigaretter fra henne, forfalsket underskriften hennes og løy om at han hadde vært på skolen. Hun kunne sitte oppe hele natten og vente på ham, forberede skjennetaler og gråtende velkomst, himmelen vet gutten hadde trengt begge deler. Men når han kom inn døra, slentrende med våte buksebein og hetta over hodet, håret ned i øynene…da lot hun som hun sov. Hun hørte ham spise brødskiva med sjokoladepålegg hun hadde satt fram til ham, og hvordan han hentet juice fra kjøleskapet uten å sette kartongen på plass igjen. Dette nattlige ritualet forekom oftere enn sjelden, og det var det nærmeste de to hadde kommet ”jeg er glad i deg” siden gutten var elleve år. Da hadde han ropt at han hatet henne, og det hullete hjertet hennes hadde sugd det til seg som en svamp i Sahara.

 

Denne kvelden var det ordene ”Kan’ke du gå ut en tur’a, mamma” som fikk henne ned på puben, mens sønnen satt hjemme og spilte aggressive krigsspill med en kamerat på overnatting. Hun visste ikke om hun kanskje skulle være stolt av at sønnen tok med seg kamerater hjem til det nedslitte hjemmet deres. I hovedsak var hun nervøs. Hun både håpet og fryktet at mobilen skulle ringe. Sannsynligheten for at han ringte for å spørre om hun ikke kom hjem snart var forsvinnende liten, mest ikke tilstedeværende i det hele tatt, det visste hun. Derfor var hun redd for en telefon som sa at noe forferdelig hadde skjedd. Grusomt redd. Hun la hånden inntil telefonen igjen. Den var helt stille.

 

Ti minutter med buss unna kjørte en svart og hvit bil inn mot en gårdsplass. Føreren av bilen ble sittende, passasjeren gikk ut. Han gikk med lange, bestemte steg mot huset som lå foran ham, og nølte ikke da han plasserte fingeren på ringeklokken. Innenifra hørte han skuddlyder fra et PC-spill, og ville krigsrop fra to trettenåringer på vei inn i stemmeskifte. Han ringte på en gang til. Sjåføren av bilen kom ut, og ropte for å sjekke om alt var greit. Mannen svarte med et vink, og sjåføren satte seg inn igjen. Han ringte på en tredje gang, og supplerte med å banke på kjøkkenvinduet som var like ved. Lyden innenfra ble dempet, og han hørte noen komme subbende mot ytterdøra. ”Men, det er politiet jo!” ropte noen fra inne i huset i det døren ble åpnet. En ung hengslete tenåring åpnet døra, og blåste håret så vidt ut av øynene.

 

Hun betraktet de andre pubgjestene. De så middelaldrende ut, som hun. Hun merket seg en kvinne som alle så på, og ønsket en stund at hun kunne være henne. Hun så på bartenderen og ønsket seg et slikt yrke. De tjente visst godt med tips. Hun så på vaktene, og visste at hun aldri kunne hatt et yrke som deres. Hun ville aldri kunne blande seg i andres konflikter. Mobiltelefonen hadde ikke ringt, hun hadde ikke kjent noen vibrasjon. Men hun var usikker, og det knøt seg i magen ved tanken på å se på den. Kanskje det var en SMS i det minste? En liten ”Vekk oss i morra før tolv”, det hadde hendt en gang før. Hun stakk hånden i lommen, og slapp den nå klamme lighteren. Mobilen hadde gravd seg så langt ned i lommen som den kunne komme, hun fisket den ut mellom peke- og langefingeren. Den var blank, ingen hadde ringt. Hun sukket, både lettet og skuffet, og åpnet tastelåsen for å se hva klokka var. I det mobilen ringte visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Hun skvatt voldsomt da den ristet til i hånda hennes, og det blinket i ”hjem”. Hun reiste seg usikkert og hastet mot utgangsdøra. Halvveis trykket hun på den grønne knappen og la telefonen mot øret, men bråket fra lokalet overdøvet selvfølgelig alt. ”Vent! Vent litt! Jeg er snart ute!” ropte hun i røret. Hun kom seg ut døra, forbi alle røykerne. Mens hun småløp over gata for å komme unna støyen fikk hun endelig ørens ro til å snakke. ”Jeg er her. Hva er det?” Magen hennes knøt seg av håp og skrekk i de to sekundene det var stille i den andre enden.

 

”Kan’ke du komme hjem snart, mamma?”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish