Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
LøvinnenSkriv ut Utskrift

Kriminalnovelle med mord og en mulig seriemorder.

Karakter: 5+ (VK2)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Han kikket stresset på klokka idet døra smalt igjen bak ryggen hans. Den sterke sola ble reflektert ut fra glasset og blendet ham så han nesten ikke kunne skimte hva den var. En mild bris blåste liv i det halvlange håret. Seint ute igjen, tenkte han og fomlet nedi bukselomma etter bilnøklene. De var ikke der. Han stoppet utenfor den lille grå Ladaen og sjekket den andre lomma. Ikke der heller. ”Nei, nå tuller du med meg!”, sa han og lot hendene gli over lommene på baken og skjortebrystet, før de påny endte opp hvor de startet. Han var sikker på de lå i lomma, og kjente litt bedre etter. ”Under lommeboka, og tjenestebeviset kanskje? Eller ikke, jo, vent litt! Der var de!”, utbrøt han for seg selv mens han dro opp nøkkelknippet, gliste og klirret stolt med nøklene. Han satte seg inn, puttet nøklene i tenningen og vrei om. Ingen lyd. Han vrei om igjen. Denne gangen ga den fra seg noen korte host før den døde helt. ” Dette kan virkelig ikke skje! Han trakk pusten dypt, strøk hendene rolig mot hverandre, liksom for å varme dem opp, og prøvde en siste gang. ”Kom igjen nå!” Fremdeles ingen respons. ”Nei, nei, nei!”, sa han mens han holdt begge hendene på rattet og dunket hodet mot det. 3 korte tut fra bilhornet fikk noen fugler til å fly skremt av sted.

 

Klokka var kvart over 7. Hvis han skyndte seg kunne han rekke bussen som gikk fra holdeplassen rundt hjørnet. Han spratt opp og la på sprang så fort han kunne. Idet han stoppet pesende ved det blå buss skiltet, kom den kjørende. Flaks, tenkte han. Det var mange som skulle på. Køen strakk seg langt nedover siden på bussen. Idet det var hans tur snublet mannen som stod bak ham og dultet borti ham, så han igjen dultet borti kvinnen foran seg. Hun skulle til å betale, så alt og alle småpengene i den slitte brune åpne lommeboka strødde seg pent utover gulvet. Kvinnen snudde seg og skulte på han med smale grønne øyne. Pupillene var små som knappenåler og det røde fyrige håret stod i stil med fargen ansiktet hennes sakte fikk. ”Se deg for da mann!”, sa hun og slo hendene oppgitt ut til siden. De veldig lange, svakt bøyde, knallrøde kunstige neglene hennes fikk sjåføren til å vike til siden. ”Beklager så meget! La meg hjelpe deg å plukke opp”. Begge ga seg til å samle sammen, men hun bare rasket med seg småpengene, betalte og hastet bakerst i bussen. ”Øy, du glemte dette!” Ropte han etter henne og holdt opp et visittkort med bilde av henne på. Hun overså ham totalt. Han kikket forundret rundt seg før han puttet det i lomma og gikk og satt seg. For en flott start på dagen! tenkte han.

 

”Beklager at jeg er sein. Igjen!”. Han hastet inn døra på det lille rommet hvor personalmøtet allerede var igang. De andre hadde allerede begynt og noen satt dovent på stolen med beina på bordet. Det var akkurat så alle fikk plass. Rommet var antakeligvis det mest fargerike i hele bygningen. De sandgule veggene lyste opp, og sammen med den lakserosa blomsterborden fikk rommet et festlig, kanskje mer grelt preg. Man skulle tro det var en barnehage ikke en politistasjon. Noen hadde også fått den briljante ideen om å henge opp et gullskilt hvor det stod Patrulje 5 med store bokstaver. For å sette prikken over i’en. ”Jeg har hatt morgenen fra helvete, først fant jeg ikke nøklene, så ville ikke bilen starte, og jeg måtte ta bussen hvor jeg attpåtil klarte å dytte en...”, ”Ja, sånn går det når du kjører en sånn skraphaug som den bilen din”, avbrøt en av karene og små lo mens han kikket på de andre etter respons. ”Øy! Skraphaug? Jeg foretrekker antikk”, han dro ut en stol og satt seg. ” Nå, hva står på planen i dag?”. ”Som jeg forklarte de andre, som var her til tiden”, sa sjefen og kremtet,” Har det vært enda et tyveri på bensinstasjonen, det betyr at...”. Ikke før han fikk fullført setningen stormet en kvinne fra alarmsentralen inn og sa, ”Det er funnet et lik ved busstoppet i Kalfarvegen, alle patruljer til åstedet”. Alle stormet ut.

 

Store dammer av blod hadde spredt seg utover asfalten i busstoppet langs den øde landeveien da de kom frem. Midt blant dem lå en gutt. Kanskje ikke mer enn 18-19 år. Ansiktet var vendt til siden, begge armene lå langstrakt foran hodet og det høyre beinet var bøyd oppover. Han så ut som han var tvunget til bakken i et febrilsk fluktforsøk. Uten hell. De store, vidåpene øynene stirret intenst fremfor seg med redsel i blikket. Klærne hadde hull og rifter. Det ene buksebeinet var revet av ved kneet og du kunne skimte bitemerker nedover den solbrune leggen. I ansiktet var det tydelige klor, lange og dype. Armene var også dekket av langstrakte sår, blodige innriss i den ellers så normale fasaden. Mange folk hadde ankommet åstedet i tillegg til patrulje 5. ” Det var da som bare”, sa han da han steg ut av bilen og så liket. ” Hva er dødsårsaken?”, spurte han en av dem som allerede var der. ” Det ser ut til at han har blitt stukket flere ganger i ryggen med kniv, og mishandlet med bitt og klor. Jeg tror han må ha blitt overrasket, for han døde raskt. Fort og brutalt.” Alle jobbet rundt liket, noen tok bilder, andre ransaket åstedet, så etter bevismaterialet og snakket med hun som fant ham. Men samtidig, ved et annet busstopp, ikke så langt derfra, lusket en kvinne, morderen, etter sitt neste offer.

 

Hun ålte seg frem gjennom det høye gresset i landskapet. Solen stekte så det så ut som små vannpytter kom til syne på asfalten et stykke foran henne etter hvert som hun lydløst snek seg inn på det neste byttet. Bakken var tørr og den løse jorden klorte seg fast under neglene. Med smale øyne sjekket hun ham ut. Hun hadde ham akkurat der hun ville, med ryggen til. Han stod der intetanende om at bussen aldri kom og hvilken grusom død han skulle lide. Det rykket i kroppen av spenning og nervøsitet. Hun ristet den røde manken, kastet seg over byttet og satte klørne i det.

 

Skurring fra bilradioen overdøvet praten på åstedet. ”Patrulje 5 kom inn” . Han skyndte seg til bilen og svarte. ” Patrulje 5, hva er det?”. ”Det er ringt inn et nytt drap for 2 minutter siden, vi trenger 3 biler med det samme”. ”Mottatt!”. De hoppet i bilene og hastet av gårde. Da de kom frem stod det en mann foroverbøyd i grøftekanten. Han så uvel ut, og da de kom kastet han opp. I hånden holdt han en hund i bånd. Den klynket ivrig mens den dro i båndet etter å komme nærmere personen som lå på bakken. Det var en mann denne gangen også. Forskjellen var at han lå på ryggen. Utrykket i ansiktet var ubeskrivelig. Smerten og frykten hadde satt sine spor. ”Var det du som fant ham?”, spurte han mens han forsiktig, men bestemt, gikk bort til mannen. ”Ja”. Stemmen skalv. ”Jeg kom derfra”, sa han og pekte mot en sti inn i skogen. ”Var på tur med bikkja. Da jeg kom ut av skogen så jeg noen som lå på bakken her, og en dame som hang over med en lang kniv, så ut som en som blir brukt til slakting eller noe. I det jeg så dem stoppet jeg opp og bare stod der mens jeg stirret. Hun så meg og løp hun inn i skogen her nede”. ”Henne? Var det en dame? Så du henne?! Og hun løp inn i skogen her?!”. ”Ja, hun hadde langt rødt hår, middels høy, og noen syke øyne”, sa han og gjorde tegn til at han følte seg dårlig igjen og snudde seg vekk.

 

Han småløp bort til de andre politifolkene og fortalte hva han hadde fått vite. Han og en til hentet en pistol og gjorde seg klare til å sjekke skogen. ”Et øyeblikk! Se hva jeg fant”, sa en av de andre og holdt opp en lang rød plastikk negl i et lommetørkle. Jøss, tenkte han. Det var noe kjent med den neglen .Hadde han ikke sett noen med negler som det. Det var da det gikk opp for ham. Kvinnen på bussen. Hun han hadde dyttet borti til morgenen. Hun hadde negler som det. Pluss at hun hadde rødt hår. ”Herre Gud”, sa han nesten lydløst. ”Hva er det?”, spurte de andre og kikket på ham med rynkede panner. ”Jeg vet hvem det er. Jeg vet hvem morderen er.”, sa han og dro frem visittkortet fra lomma. ” Og jeg har navnet hennes her.”

 

Han ringte stasjonen og ba dem sjekke navnet hennes i databasen. Det var fortsatt en kjangs for at det ikke var henne. Søket ville ta noen minutter så de skulle ringe tilbake når resultatet var klart. De la i vei innover i skogen og spredte seg utover. Det hadde gått en halvtimes tid siden de kom dit, så sannsynligvis ville hun være over alle hauger nå. Telefonen ringte. Han svarte. Det var stasjonen. Resultatet var klart. ”Hva er det du sier?”, spurte han sjokkert. ”Er hun en rømt mentalpasient? Men hvordan har hun fått lommeboka si? Ja, Greit, Ok. Vi skal passe på.”. Han fikk samlet de andre og sa med lettere nervøs stemme ” Ok, dette er saken. Vi har med en rømt mentalpasient å gjøre. Hun er innlagt på en strengt bevoktet og lukket avdeling, men en feil ble gjort, ikke spør meg hvordan”, sa han og hevet hendene i forsvarsposisjon. ”Hun kom seg hvertfall ut. Visstnok er hun meget farlig”. Alle lyttet med store ører. ” Hun har drept før, og nå har det skjedd igjen. Det som er, er at hun er i en tilstand hvor hun tror hun er et dyr. Det animalistiske instinktet er helt utrolig. Dere så jo alle klorene og bittene, som et kattedyr. Tidligere har hun angrepet folk som en hund, og knurret og så videre. Denne gangen er det annerledes, mest sannsynlig er hun fortsatt her i skogen”. Den lille gruppen rundt ham begynte å små snakke og kikket urolig på hverandre. ”De sender en psykiater, men det kan ta litt tid”. Sjefen tok over. ”Ok, da vet vi hva vi har med å gjøre, vær veldig forsiktige, og si fra med en gang hvis dere finner noe”

 

De bega seg ut på jakten. Skogen var tett, men heldigvis var det tørt og ikke masse søle, takket være det varme været som hadde vært i det siste. Hetebølge i juni var ikke så vanlig, det føltes nesten som å være på Afrikas savanner. Fuglene kvitrer muntert. Lite visste de at skogen deres hadde blitt inntatt av en blodtørstig morder. Idet han gikk forbi et furutre så han det hadde en del brukne greiner, som om noen hadde kjempet seg mellom det. Han stoppet og berørte greinene varsomt. Med ett hoppet en skikkelse ned fra treet og landet på alle fire foran han. Han spratt til siden og hjertet opp i halsen. Det dunket som en flokk løpende antiloper. Det var henne. Hun satt rett foran ham. Det røde håret blåste viltert i vinden og de grønne øynene stirret på ham med stødig blikk. Hun leet ikke en mine. Han tok rolig hånden etter pistolen, de andre var for langt unna til å kunne se ham. Han kunne ikke rope heller, det ville hun nok ikke bli så glad for. Hånden skalv da han løftet den forsiktig opp og mot henne. Stemmen vibrerte, ” Ikke vær redd, jeg skal ikke skade deg. Bare ta alt helt rolig, så vil alt gå bra”. Men det var ikke redsel som lyste i øynene hennes. Det var overlevelse. Hun lå på alle fire i den tørre jorda, nå hevet hun baken høyere i været. Han så det blanke metallet i beltet hennes. Øynene ble smalere og smalere. Plutselig hørte han det knakk i en pinne bak ham og snudde seg ett sekund. Da var det gjort. Hun kjente dyret i seg komme til live. Hun gjorde seg klar til angrep. Og spisset klørne på ny.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish