Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Mange fisk i havetSkriv ut Utskrift
Henry Ogden skal snart pensjonere seg.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Henry Ogden vurderte pensjon. Han mønstret en pent stykke bevismateriale som skilte seg sterkt ut fra alle andre ting i arkivhylla. 30 år, tenkte han.

Han gikk inn på politikontoret og fikk øye på den unge advokaten Olivia Brown i samtale med Jeremy Fisher. Han så blek og mager ut, og hadde mørke ringer rundt øynene.

”Henry!” sa Brown og vinket ham til seg. Fisher så ned.

”Jerry her har nettopp mistet sin nærmeste tante, Pansy Pickett.”

”Mine kondolanser” sa Ogden og nikket beklagelig. Så la han merke til noe grått støv på skoene til Jerry.

Jerry fulgte blikket og stirret ned på sine blankpolerte lakksko. Han sparket av støvet og smilte sørgelig til Ogden.

”Jeg får vel komme meg av gårde” sa han, og nikket farvel til Ogden og Brown.

De så på han helt til han var gått ut døren. ”Kjekkasen,” sa Olivia.

Ogden fnøs. ”Pickett? Som i den rike røya i Castle Street?”

”Hysj på deg. Hun skal obduseres om noen dager. Selv tror jeg det var av alderen som tok livet av henne… Stakkars gamle Pansy.”

”Så hva gjorde guttevalpen her?”

”Vel, det er et arveoppgjør i familien, om man nå kan kalle det en familie. Jeremy og broren Jacob var hennes nevøer, også de eneste igjen i Fisher-familien.” sa Brown.

”Arven, som sies å være en formue, kunne likegodt vært fordelt likt mellom brødrene, men fordi Jacob påstår at han var tantens favoritt, og at hun ville gi han huset, får jeg en rettssak – som forresten er på tirsdag.”

”Hadde hun ikke testamente?”

”Jacob-gutten påsto også det, men det har ikke blitt funnet.”

Ogden lo av det hele. Da han først begynte som detektiv, håpet han på action og spenning, men i Nether Stowey, der alle kjente alle, kom et arveoppgjør til å være årets store intrige. ”Jeg får komme meg av gårde jeg også” sa Ogden og åpnet kontordøren. ”Ogden!” ropte Olivia bak. ”Vil du ha saken?”

 

Henry Ogden vurderte pensjon. Gjennom store hauger av papirarbeid fantes det mer papirarbeid, som var veldig viktig og handlet om tusener av regler, og enda mer papirarbeid. Fisher-familien var Nether Stoweys ypperste aristokratfamilie, og hele landsbyen fulgte nøye med på prosessen Henry arbeidet seg gjennom. De stoppet han til og med på gaten for å spørre om hvor langt han hadde kommet. ”Han Jeremy-gutten er en løgnhals” konstaterte Fru Murphy, som hadde handleposene fulle av selleri. ”Skandaløst!”

 

Torsdag ble fredag, fredag ble lørdag, og plutselig uten forvarsel var det tirsdag – rettsaken. Olivia Brown hadde lett gjennom arkiver etter det forsvunne testamentet, og gjennom kjedsomhets-spaning funnet ut skitne hemmeligheter om familien Fisher, og om Jeremys begjær for penger. Hvordan hun skulle forsvare Fisher i retten, visste hun ikke lenger.

 

Dommer Parson hadde tirsdags-parykken på som skinte av sølv da han gikk opp til domstolen. Han så ut som en krysning mellom en padde og en puddel.

Det var småmumling i rettssalen, men det ble avbrutt av en høyrøstet og knitrende stemme fra to intercomer: ”Stillhet i salen!”

Rettsaken var i gang.

Det tok en evighet før alle hadde avlagt ed, og Jacob Fisher så ut til å bry seg mye om tiden.

På den andre siden av rommet satt Jeremy med et tilfreds uttrykk i ansiktet.

”Vi sitter her nå for å fordele den avdøde Pansy Pickett’s arv til hennes næreste slektninger Jacob og Jeremy Fisher. Det er ikke blitt funnet noe testament, som gjør ting litt ekstra kompliserte” sa dommer Parson.

”Vanligvis ville pengene gått direkte til staten, men i dette tilfellet-”

En ung mann listet seg opp til domstolen og hvisket noe i øret til dommeren. Han skar en grimase, og hans paddelignende munn blottet svært upussede tenner.

”N-nye bevis har blitt registrert” sa han forferdet.

”Det viser seg at - … Obduksjonsrapporten sier at-at… Pansy Pickett ble myrdet.”

Hele salen gispet. ”-Jeg er redd vi må utsette saken.”

 

Henry Ogden vurderte pensjon. Han likte ikke det faktum at arveoppgjøret var blitt til en mordsak, og heller ikke tanken på at han følte seg riktig oppildnet, som et lite barn, der han satt og studerte obduksjonsrapporten.

”Ingen ytre skader, men klare tegn på asfyksi; blodsprukne øyne, små indre blødninger i luftrøret og lungene.”

”Hun ble kvalt, altså?” sa Ogden til rettsmedisineren Gregory Mitchell.

”Ser ut som det. Men det var ikke det som drepte henne.”

”Åh?,” sa Ogden.

”Det ble funnet arsenikk i blodet, blandet med god gammel whisky.

”Interessant.”

”Vet ikke om dette er betydelig, men Pansy brukte en del sminke, deriblant øyenskygge.

En ganske sterk farge, muligens korall-”

”Kom til poenget, Mitchell”

”Jeg studerte øyelokkene, og det så ut til å være et merke på størrelse med et fingeravtrykk.”

”Fikk du et avtrykk?”

”Ja, på begge. Men de er ufullstendige,” sa Mitchell.

”Det er et tegn på anger,” sa Ogden. ”Det å dekke for øynene eller ansiktet etter et mord.”

”Hvorfor gliser du sånn?” sa rettsmedisineren, og satte armene i kors.

”Fordi jeg vet hvem morderen er.”

 

Olivia Brown vurderte også pensjon. Selv var hun bare noeogtretti, men alt arbeidet og mangelen på søvn fikk henne til å føle seg like gammel som Henry ved siden av henne.

”Du gjør?” spurte hun og tok et drag av sigaretten. Det var noe uelegant over det som fikk Ogden til å stumpe sin. Han sa ikke noe på en lang stund. Det gikk opp for han at han nå ikke samarbeidet med Olivia lenger, men i stedet mot henne.

”Jeg tror Jeremy Fisher er skyldig” sa han. Olivia sa ingenting.

”Snakket med broren hans? Han er fortsatt overbevist om at det finnes et testamente. Dessuten har han et alibi.” Hun hevet øyenbrynene. ”Var på ferie med kona da drapet skjedde.”

Olivia var i ferd med å svare da Jeremy Fisher spaserte inn. Han hvisket noe i øret på Olivia, og hun nikket. ”Klar for høring, Henry?”

 

”Hvor var du onsdag kveld, Jerry?” spurte Ogden.

”Jeg var hjemme. Hjemme og leste en bok,” sa han bestemt.

”Og dette kan bekreftes av-?”

Olivia Brown avbrøt. ”Du kan ikke forvente at folk skal sitte og studere klienten min og vite hva han driver med til alle tider?” Ogden ble litt overrasket over hennes plutselige formelle uttale.

”I en mordsak, med mordmistenkte skal man det,” sa han. ”Så du har altså ikke vært hjemme hos din tante på onsdag i det hele tatt? Ikke torsdag heller?”

”Jeg har ikke drept henne!” brølte han mot Ogden, som bare hevet øyenbrynene.

Han bøyde seg ned og plukket opp noen papirer og en liten papirpose. Han la lappen med fingeravtrykkene på bordet foran Jeremy. ”Bevisene taler imot deg, Jerry” sa Ogden, som nå sto oppreist. ”Du var der. Du kan ikke fornekte det.”

Jeremy glodde olmt på Ogden. Men hans onde blikk falmet til noe mer håpløst, og han brast ut i gråt. (Det hørtes hvertfall sånn ut.)

”Jeg skulle bare låne…- Jeg hadde tenkt til å-” Olivia klappet han lett på ryggen og ga Henry et beskyldende blikk.

”Jeg ser du har en del penger i banken, Jerry, men du jobber ikke?”

”Hva snakker du om?” spurte Olivia.

”Pansy Pickett ble fikk diagnosen Alzheimers for 3 år siden. Jeg skjønner. Du var arbeidsløs, desperat og tok sjansen.”

”Det var jo bare småpenger en gang i uken!”

”Hun glemte det ikke, Jeremy.” sa Ogden rolig. ”Det var derfor hun ville gi huset til broren din istedenfor deg. Og det gjorde deg sint, hva?”

”- Du trenger ikke svare, Jeremy,” sa Olivia. Hun la merke til at han knyttet nevene i stolen.

”Du forgiftet henne, ikke sant? Og så kvalte du henne. Hvordan føltes det å kvele din egen tante, se øynene hennes stirre på deg i frykt til hun sakte går mot døden? Det kunne du vel ikke, så du lukket øynene hennes, det gjorde du.”

Jeremy Fisher gikk til angrep. Han kastet seg over bordet og foldet hendene rundt halsen til Henry, som signaliserte til vaktene. De klarte så vidt å holde han tilbake.

”Du lyver,” snerret han til Ogden, som masserte halsen sin.

”Jeg prøvde å kvele henne, ja. Jeg kvalte henne. Men jeg har aldri rørt drinken hennes.” Fisher hadde roet seg ned, men det lynte av aggresjon i øynene. ”Gamle merra hadde et miserabelt liv, og drakk mer enn jeg klarer på en uke.”

”Så du tilstår?” sa Ogden.

”Ja! Jeg tilstår. Jeg stjal penger. Jeg brant testamentet. Jeg drepte min egen tante”

”Brant testamentet? Oi. Det hadde ikke vært nødvendig,” sa Ogden.

Fisher peste.

”Testamentet var underskrevet av Pansy da hun hadde Alzheimers, og -”

”- Da er ikke testamentet gyldig,” fullførte Olivia.

”Dessuten,” sa Ogden. ”- så var det arsenikk som tok livet av Pansy Pickett. Hun var død før du kvalte henne. Som du sa selv, hadde hun det nokså miserabelt, der hun led av Alzheimers og depresjoner. Jeg tror hun ville ende det, og tok like gjerne rottegiften med seg.”

”Selvmord?” sa Olivia Brown forundret.

”Selvmord.” sa Ogden lurt og veltalt.

 

Det ble ikke sagt noe annet i forhørsrommet den kvelden. Jeremy Fisher ble satt i varetekt, og arven gikk til staten. Den lille landsbyen Nether Stowey levde videre uten særlig notis til hva som hadde skjedd. Og Henry Ogden, han pensjonerte seg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish