Jeg gråter ikke når jeg skriver dette.

 

Det betyr ikke at jeg er glad, for det er jeg ikke; hendene mine skjelver, og noe urolig knyter seg i magen på nytt og på nytt. Jeg skulle virkelig ønske at denne historien ikke var sann. Dessverre får man ikke oppfylt alle sine ønsker, uansett hvor sterke de måtte være.

 

Denne julen ble ikke som du håpet. Ikke som noen av oss håpet.

 

Det begynte med at du reiste til pappa, til sønnen din, for første gang etter at han flyttet fra Nord-Norge (de siste fem årene er det han som har besøkt deg, fordi dere bodde så langt unna hverandre). For å feire jul sammen med familien hans. Og da du kom til flyplassen, falt du i rulletrappen. Du slo deg ganske kraftig og tilbrakte resten av dagen i sengen. Det gikk heldigvis fort over.

 

Dessverre falt du igjen bare et par dager senere. Og så hadde du ikke gjort annet enn å gå bortover gulvet. Denne gangen gikk det slett ikke fort over du brakk lårhalsen og fikk en ambulanse til sykehuset. Dagen etter ble du operert, og når du våknet måtte gå en stund for å trene opp kroppen igjen. Og så gikk alt riktig bra med deg. Det var i hvert fall det vi trodde. Da jeg ringte deg hørtes du temmelig frisk og rask ut, forholdene tatt i betraktning.

 

Alle trodde vi at du ble bedre. Men det viste seg at vi tok feil. Etterhvert mistet du all matlyst; du spiste ikke, og det var tydelig at du hadde det veldig vondt. I stedet for å bli frisk igjen gikk det nedover med deg. 

 

Legene fant en brist i hoften din. En hoftebrist går ikke an å operere, det må lege seg selv. Legelsesprosessen må gjøres mens man ligger i ro. Ingen fortalte meg at det var et uheldig trekk med tanke på lårhalsbruddet fordi det er nødvendig å trene opp kroppen etter et lårhalsbrudd, hvis man så godt som skal få tilbake sin normale fysiske helse, men det gjorde ingenting at de ikke fortalte det, for jeg kan tenke selv, jeg er tross alt femten år.

 

Det ble snakk om å sende deg til en annen by, til det sykehuset du egentlig hørte til, geografisk. Med luftambulanse, riktignok, men selv det er hardt nok i den tilstanden som du var i. Særlig ville det blitt en påkjenning å sende deg til sykehjemmet når du ble skrevet ut etterpå, for sykehjemmet ligger mange mil unna sykehuset, på en øy. Vi protesterte mot at det skulle bli noe av, og da slapp du. Takk og lov.

 

Jeg ringte deg i kveld også. For en stund siden ble du skrevet ut, og faren min og kona hans tar omsorg for deg. Det må ha vært den tristeste telefonen jeg har tatt i hele mitt liv. Faren min sa at de ikke klarte å få i deg så mye som en matbit, og stemmen din, Stemmen din var så svak, så utydelig. Mange av ordene du sa, greide jeg ikke å tyde. Pappa skal kontakte sykehuset igjen. Jeg sa det var fint, og det er det jo, men det er bare halve sannheten. Skal jeg være oppriktig, tror jeg ikke du har så lenge igjen. Jeg tror ikke at vi har deg lenger om en måneds tid. På en måte håper jeg at jeg har rett. Jeg vet at det får meg til å høres forferdelig ut, det at jeg ønsker noen død. Men grunnen er ikke så simpel som det. Jeg vil jo ikke miste deg.

 

Det jeg vil, er at du skal få slippe. Du har lidd nok nå, mer enn nok. Mitt høyeste ønske er at du skal slippe smertene og få det godt igjen. Komme opp til et sted over skyene. Et mykt, varmt sted der vonde ting ikke finnes, og du får fred. I stedet for å sitte ved siden av deg og se deg lide, i stedet for å holde den benete hånden din, i stedet for å se et urørt matfat foran deg vil jeg mye heller ha en grav å gå til. Da vet jeg i det minste at du har det godt.

 

Om en uke er det jul. Jeg feirer annenhver jul hos pappa og annenhver hos mamma. I år er det førstnevnte. Du er også der. Meningen var at du skulle være der til midten av januar, og så reise hjem igjen. Slik ble det ikke. Du behøver ikke å reise tilbake mer. Du skal få være der så lenge du måtte ønske.

 

Jeg gleder meg til denne julen. Det er helt sant. Selv om jeg tror du kommer til å dø snart, tror jeg ikke det hender før julaften. Men ikke så lenge etterpå, heller. Jeg gleder meg til å feire jul sammen med deg. Jeg er kjempeglad i deg. Jeg vil ikke la sorgen ta fra meg gleden ved julen. Først og fremst skal jeg sørge for at du har det bra. Og alle andre også. Jeg skal være glad. Glad for at det er jul, og for at jeg får dele den med deg. Og så skal jeg prøve så godt jeg kan å gi slipp på deg. For din egen skyld. Kanskje litt for meg selv også.

 

Selvsagt kommer jeg til å savne deg fryktelig. Selvsagt kommer jeg antakelig til å gråte meg i søvn mange netter, fordi du er borte. Men jeg vil gi slipp på deg og la deg få reise. Takke for at du fikk slippe å lide mer. Jeg lover at jeg aldri, aldri kommer til å glemme deg. Du har betydd veldig mye, og ikke bare for meg. Du har betydd mye for menneskeheten, for alle som kjente til deg. Jeg er sikker på at alle så på deg som et godt menneske, for det er du virkelig. At du fikk et langt liv, skal jeg være takknemlig for, det også. Du er mye verdt, og det kommer ikke til å ta slutt i hjertet mitt.

 

Når den tid kommer, ønsker jeg deg en fredelig reise. Hvil i fred.

 

Farvel.