Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
OmvendelsenSkriv ut Utskrift
Handler om en ung gutt i Tyskland under 2. verdenskrig, og hva som skjer med han under et nazistisk massemøte.
Bokmål - NovelleForfatter:



Det smalt i døren da søsteren min, Maria, kom inn. Det første hun spurte om, var om jeg skulle på møte i kveld på Zeppelin arena. Jeg, Wilfried Adler, har aldri vært på et massemøte med Hitler før, så jeg tenkte at det kunne være spennende. Jeg er 19 år og bor i en bygård i sentrum av Nürnberg. Jeg har vokst opp sammen med min far, fordi min mor døde i en ulykke da jeg var 6 år. Faren min jobber på en jernvarefabrikk. Søsteren min er 16 år gammel og hun er medlem i BDM. Jeg har blå øyne, lyst hår og er ganske høy. Nå har jeg endelig fått jobb med å bygge veier utenfor Nürnberg. Leon Gullberg er bestevennen min. Han bor i naboleiligheten sammen med resten av sin jødiske familie. Leon har mørkt hår, og brune øyne. Familien hans tjener bra på butikken sin, og de er veldig hyggelige. Leon og jeg har vært venner siden vi var små, og vi har det alltid gøy sammen.

 

Familien betyr mye for meg, og mesteparten av slekten min bor på landet. Prisene på jordbruksvarer har sunket dramatisk på grunn av depresjonen, og familien min har derfor svært dårlig råd. Min 6 år gamle bror døde på grunn av sult og mangel på medisinsk hjelp under depresjonen. I det siste har jeg begynt å interessere meg mer for politikk. Etter at Adolf Hitler og NSDAP kom til makten, har jeg sett at det har blitt mindre arbeidsledighet og det virker som om mange har fått det bedre.

 

Jeg bestemte meg for å bli med på møtet. Ved åttetiden på kvelden ruslet Maria og jeg mot Zeppelin arena. Vakter viste oss til plassene våre, og vi stod ganske langt bak på utendørstribunen. Militære styrker marsjerte inn gjennom hovedinngangen i perfekte rekker. Jeg kunne høre føttene deres marsjere i takt, og jeg så hundrevis av faner svaie i luften. Det var et mektig syn, og jeg kunne føle folkemassens spenning. Det var mørkt, men to kraftige lyskastere lyste opp den store talerstolen. Talerstolen var lagd av marmor og foran på talerstolen var det et hakekors av gull. I bakgrunnen sto det en enorm gullørn, det virket som den så på oss. Bak ørnen hang det tre røde bannere med hakekors på. Mange av de marsjerende soldatene holdt fakler. Det var akkurat som en sti av ild, som man hadde lyst til å følge. Plutselig ble det helt stille, en trommevirvel brøt stillheten. Stemningen var forventningsfull, og jeg kjente pulsen stige. Mannen som satt ved siden av meg, så anspent og nervøs ut, det var akkurat som om han ventet på noe. En vill jubel brøt løs da Hitler kom ut på plattformen. Bak seg hadde han flere generaler og andre kjente tyskere. Folkemassen ropte ”Heil Hitler” og strakte ut hånden i nazihilsen. Jeg følte at jeg var med på noe stort.

 

Et orkester spilte nasjonalsangen, og lydstyrken økte gradvis. Folk løftet fanene og flaggene ekstra høyt, noen smilte og andre gråt. Så hørte man en stemme som overdøvet alt:

”Det er et år siden vi møttes her for første gang, men forskjellen er vi nå er over 200,000 mennesker samlet her. Dere er ikke bare her for lojalitet, men for vårt land, Tyskland.”

Folkemassen jublet, hoiet og viftet med fanene, og jeg jublet med. Hitler fortsatte:

”For Gud, vår Gud, som lagde vårt folk, den germanske rasen, og for han som valgte oss til ledere.” Jeg følte at stemmen kom fra alle kanter, den var høy og gjennomtrengende. Jeg kjente at jeg fikk gåsehud og hjertet banket hardt, for alt Hitler sa var så riktig.

”Staten lagde ikke oss, men vi lagde staten. Den beveger seg fort, og den er bygget solid og godt som en sterk grunnmur. Derfor må vi ikke la andre raser enn den ariske styre. Så lenge en av oss med rent blod puster, gir det styrke til vårt land, Tyskland. Vi skal kjempe for vårt land, og det germanske folket.” Hitler fortsatte og snakke om hvor overlegen den germanske rasen var. Jødene var mindreverdige og de var skyld i Tysklands vanskelige situasjon.

Folkemassen ropte ”Heil, Heil, Heil”, om igjen og om igjen, og jeg ropte med dem. Det var en ubeskrivelig stemning som fylte luften. Det var håp om en bedre tid.

 

Igjen begynte orkesteret å spille livlig musikk, og militærstyrkene marsjerte taktfast ut i rette rekker. Tusenvis av fakler skinte i mørket. Hitler var opplyst av lyskastere, og han gjorde nazihilsen til folkemassen og soldatene. Vi fulgte etter soldatene ut i gatene.

 

Det sto en jødisk kvinne med to barn på fortauet da vi kom gående. Folk ropte jødesvin og viste henne knyttneven. Uten å tenke meg om så spyttet jeg på henne, og gikk videre. Flere av menneskene i massen ropte fortsatt ”Heil, Heil, Heil”. Vi gikk innover i Nürnberg, og når vi nærmet oss huset vårt, så vi butikken til Leon og faren. ”Jøder eier denne butikken”, ropte jeg, og pekte mot Leons butikk. En flokk samlet seg foran butikken, plutselig kastet noen en stein gjennom vinduet. Glassbiter sprutet utover, og en gutt kastet fakkelen sin inn gjennom den knuste ruta. I løpet av kort tid sto hele butikken i flammer.

 

Jeg løp fra stedet, og tenkte at hvordan kunne jeg ha vært venn med en jøde? De er jo undermennesker, grådige og de har skylden for vår fattigdom. Jeg visste at jeg aldri ville snakke med Leon mer.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish