Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Midnattens widunderSkriv ut Utskrift

Madelen bor sammen med moren sin, som har et alkoholproblem.

Karakter: 6 (norsk tentamen, 9. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter:



En som leder andre i lyset
men, står selv bak og fryser.
Er en ridder av natten
gjemt dypt under frakken og hatten

 

Kapittel 1: Rød morgen.
Hun så mot døren. Døren hadde akkurat fått en ny dyp fure og vekkerklokken lå slengt på gulvet. Moren hadde akkurat kommet hjem fra enda en ”bytur”. Det hadde alltid vært Madelen og moren. Madelen og Jannike som bodde i det store tomme huset. Der malingen regnet fra veggene og gresset levde sitt eget liv.

Gå og læg deg ordene lagde fortsatt en klump i halsen. Jannike hadde kommet sjanglende hjem igjen. Viseren på veggen viste kvart over tolv. Hun burde jo egentlig gå og legge seg men det hørtes ikke riktig ut når moren sa det.

Hun våknet og strak armene over hodet og ga fra seg et langt gjesp, gløttet bort på den halvknuste klokken 9.03 Shit! Hun feide over rommet som en tornado og fikk på seg klærne i en fei. Hun småløp bortover den hullete veien og prøvde å få på seg de høyhelte skoene. Hun tenkte at dette var moren sin feil. Hadde ikke hun kommet hjem en og del mer en brisen så hadde ikke vekkerklokken knust. Hun hørte klokken ringe inn akkurat når hun svingte mot skoleplassen. Hun gikk sakte inn i timen.

”Har du en grunn til å være sen i dag da Madelen?” Læreren hadde den falske honningsøte stemmen. ”Nei forsov meg bare.”
”Da må du huske å få moren din til å skrive melding da”. Det var et uutalt igjen i setningen Ehhh ja… Hun viste hun ikke ville få moren til og skrive under på en ny lapp. Det hadde blitt altfor mange av dem. Hun dumpet ned bak pulten og hørte lærerens monotone ensformige stemme dure i vei. De skulle visst ha prosjekt i naturfag igjen og som vanlig var det ingen som spurte om hun ville være på gruppe.

Det ringte ut. Madelen fortet seg ut mens hun prøvde å holde tårene tilbake. Hun gikk bort til utedoen og låste seg inn på et av toalettene. Hun gråt stille. Det var en av tingene hun hadde lært etter at faren hadde reist. Hun husket ikke så mye fra faren sin siden hun var bare 3 år da han dro. Han skulle visst være en av disse skipperne som dro til det store utland. Men etter sommeren 1995.. dukket han aldri opp igjen. Moren hadde begynte og ta seg en tår nå og da som i det siste ble oftere og oftere. Mens hos andre hadde kvisene begynt å tyte frem i sjetteklasse hadde blåmerkene begynt og dukke opp hos Madelen. Hun prøvde og la vær og tenke på moren og hendene hennes.

Hun klarte ikke mer. Hun måtte holde tankene vekk. Passerspissen lagde en dyp renne i huden, og det var ikke det eneste merket. Huden var blitt et tegnebrett. Hun fikk en indre ro og pustet inn og ut. Hun gikk ut og der sto de ekle åttendeklassene som var blitt oppblåste på den ene og andre måten. De holdt og sminke seg og hadde på seg mindre klær enn det som ville blitt tillat i en slibrig tysk p-film. Hun unngikk de stikkende blikkene og gikk ut i det kalde høstværet.

Kapitel 2: En engel i forkledning
Midnattens widunder under en dyp frakk.
han trenger ikke engang et takk
Han er en engel i forkledning
i beskjeden bekledning. ·


Hun tok en kebab på veien hjem. Middag ville det sikkert ikke bli. Det var lenge siden moren hadde lagd mat hjemme. Hun gikk sakte mot døren og hun hørte moren skrike. Hun lente seg mot et bestemt punkt på døren og den gikk opp. Ingen grunn og bli lagt merke til under et av morens raserianfall. Akkurat da hun tok det første steget opp mot trappen kjente hun noe hardt i bakhodet. Hvor har du vært? skrek moren. Stemmen var skurrete og rennene under øynene talte sitt eget språk.

”Der jeg vil være” svarte hun ”langt vekk fra deg”. Stemmen var sint men samtidig litt medlidende.
”Hvor har du vært”? Ordene ble understreket av nok en ørefik.
Det var akkurat som om moren våknet på ny. Hun blunket i undring. Og unnskyld sukkerklumpen min. Hun prøvde å klemme Madelen.

 

Madelen skjøv moren vekk og gikk bestemt opp trappen til rommet sitt. Hun skjulte tårene bak steinansiktet.

 

Enda en fure i døren denne gang påført med norsk boken. De hadde sikkert prøve i morgen. Men hun brydde seg lite ingen forventet så mye av Madelen. Hun hadde vell egentlig gitt opp skolearbeidet alt fra 7 det var ikke vanskelig men hun orket ikke mer. Hun kjente klumpen i halsen vokse og klatret ut vinduet. Kanskje en spasertur i natten ville hjelpe.

 

Hun hadde nesten gått inn til byen nå. Parklyktene var tent og ga den lille parken et dystert preg. Hun gikk videre lengre inn helt til den gamle broen. Hun så over kanten. Hendene hennes ble dekket med murpuss men, hun brydde seg virkelig ikke. Ville noen bry seg om hun hoppet? Ville noen legge merke til henne om hun hoppet? Hun pustet dypt inn noen ganger. Pusten hennes lagde små brokkolilignende skyer i luften.

Hun skulle akkurat klatre opp, da hun hørte en lyd og snudde seg brått. Det satt en Mann på benken. Han var kledd i et grått skjerf rundt halsen. Hansker der fingertuppene var revet vekk og en tykk kofte.

”Ka gjør en slik liten snelle som deg på denne kanten av byen?” Stemmen var varm på en gledelig måte og måtte komme innenfra skjegget et sted.

Hun satte seg ned ved siden av mannen og fortalte alt. Hun hadde aldri før fortalt dette til noen og nå fortalte hun alt til en gammel mann mitt i parken. Det var kanskje ikke så merkelig, noe hadde blitt varmt inne i henne i det øyeblikket hun så ham. Noe som ikke kunne forklares som noe annet en et lite widunder.

 

Hun snakket lenge om skolen og faren sin som hun ikke engang visste hun savnet så mye. Og om moren sin. Den gamle mannen bare satt der. Han sa ikke noe men hun viste han fulgte med. Da hun var ferdigg grep hun etter den kalde luften og presset den ned i lungene.

”Men hvem er så du?” Den gamle mannen bare satt der på benken. Etter noen lange minutter svarte han. Bare en tjuagutt som e født på feil side av veien. Brått reiste han seg ga henne en klem. Hun skjøv han ikke vekk og mens de stod slik, kjente hun at hun ble varm og tårene sildret nedover kinnene. Hun hadde en venn, en god venn.

Kapitel 3 fotspor i hjertet.
Dagen etterpå var ikke så tung. Prøven i første gikk rett til hundene men hun ga blanke f i det. Det eneste hun tenkte på var den gamle mannen parken. Like etter skolen kom hun rett hjem. Hun gjorde litt lekser siden det føltes mer riktig. Hun ventet til moren hadde sovnet på sofaen og dyttet i døren og snek seg ut.

Det var nesten mørkt og solen sendte sine siste varmende stråler. Da hun kom til parken var det ingen der. Hun gikk litt rundt, før hun fant en gruppe med uteliggere stående og varme seg rundt et bosspann. Har noen av dere sett den gamle mannen som satt på benken der borte? Fingeren skalv og stemmen var ganske desperat. En ganske lang og tynn mann snakket.

”Snakker`u om gamle herr Lovrence?” Merkelig nok var stemmen varm. ”Han gikk bort i dag han, stakkarsk gamle krok. Hjertet hans klarte ikke meir skjønner du.”

 

Hun stod der lenge før hun slepte føttene mot benken. Merkelig nok var hun ikke trist. Hun følte at Lovrence ikke var en dødelig som hørte til på jorden. Han var ment for noe større liksom.

 

Hun lo. Det ble bare et ynkelig host. Det hørtes ut som noe en åndelig spåmann ville ha sagt. Hun ryddet vekk noe søppel og satte seg ned på benken. Herfra kunne hun se solnedgangen perfekt over tretoppene. Hun kjente noe stikke i jakkelommen. Hun fant en sammenknurvet papirlapp. Hun visste med en gang et det var Lovrence sin sjanglende håndskrift som hadde skrevet den.

Noen personer kommer inn i livene våre og drar igjen mens, andre kommer inn i livene våre og etterlater fotspor i hjertene våre.


Dagen etterpå reiste Madelen til tanten for å bo der en stund. Hun lirket en liten papirlapp i lommen til moren sinn med et telefonnummer til et AA møte.

Midnattens widunder våkner igjen.
Han fører sin kamp med en penn.
Han drar igjen før du får sagt et ord.
Men i hjertet ditt vil han alltid bo.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish