Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Under buskeneSkriv ut Utskrift
God novelle med tittelen 'Under Buskene'.
Bokmål - NovelleForfatter:



En eneste lampe gir lys til den lille stuen. Den har grønn skjerm og lyser et grønt lys. Hver dag fra klokka 14 til 18 underviser frøken Jørgensen i det lille rommet. Hun sitter ved flygelet og har en skrivebok med grå permer i fanget . På veggene henger bildene av henne selv som ung. Hun debuterte i Aulaen da hun var bare sytten, en lysende fremtid ble spådd. Hvor den fremtiden har tatt veien, vet ingen. Derimot vet alle i borettslaget, ja, nesten alle i hele bydelen vet at frøken Jørgensen kunne blitt berø €mt. Der er et bilde av henne og en ung fiolinist, en kvinne på rundt tyve år kledt i en flaskegrønn kjole. Kvinnen har fiolinen under armen, frøken Jørgensen sitter ved pianoet. De er litt like, de samme brune øynene, de fleste tror de er søstre. Men nå sitter frøken Jørgensen i en grønn stue og underviser jenter og gutter i fire timer hver dag. I noen av disse ser hun seg selv som ung. Når de er gått, gråter frøken Jørgensen.

 

En dag i måneden har hun fri. Da kler hun på seg den grønne kåpa, grer håret og tar på seg svarte, blanke sko med lave hæler. Hun låser døra, putter nøkkelen i lomma samtidig som hun tar opp sykkelnøkkelen og går ned alle trappene. I inngangen leker gjerne noen av de små elevene hennes. De roper hei, jentene henger seg i kåpa. -Hvor skal du, frøken Jørgensen? Hun er litt stolt av å være en av de få som fortsatt blir kalt ved tittel og etternavn, men lar seg rikke hefte av de små. Pent ber hun dem om å gå, så låser hun opp den gamle, svarte nonnesykkelen sin og sykler inn mot byen. Der møter hun barndomsvenninnene sine, de sitter på kafŽ, drikker kaffe og spiser kake mens de snakker om -fordums tider, om eventuelle ektefeller eller elskere fra gamle dager. Frøken Jørgensen er stadig vekk sentrum for diskusjonen, alle vil vite hvordan hun har klart å holde seg så slank. Hun blir like smigret hver gang, og like sjenert som en fjortenåring. Men når de andre kakler om ektemenn, tier hun, og ingen merker at hun får en spesiell interesse for fløtens virke nede i kaffekoppen.

 

En dag går hun på konsert. En av hennes gamle venninner, en fiolinist, skal ha konsert med byens symfoniorkester. Frøken Jørgensen kom tilfeldigvis over annonsen i en avis hun ellers aldri leste, og tolket det som et tegn på at hun måtte på den konsert en. Hun parkerer sykkelen utenfor kulturhuset, glemmer å låse den. Det er flere pent pyntede mennesker utenfor, en blandet duft av dameparfyme ligger i luften og skaper en barnslig forventning i henne. Hun møter flere kjente, nikker og utveksler høflighetsfraser, vet at de alle spør seg hvorfor det ikke ble hun som skulle reise rundt i landet og spille for folk. Men hun unngår å snakke om det, glir inn i køen med folk som henter bestilte billetter og får sin. Hun har kjøpt en av de dyreste de hadde.

 

Inne i storsalen sitter hun i et rødt plysjsete, tar opp brillene fra veska og hører muntre stemmer blande seg med orkesteret som stemmer. Det er en av de koseligste lydene hun vet. Konsertmesteren står og mottar oboens A, sender den videre til strykegruppene. Frøken Jørgense õn betrakter et stivpyntet søskenpar som setter seg sammen med foreldrene på setene på raden nedenfor henne. Storesøsteren ser seg med store øyne rundt i salen, dulter i lillebroren og peker på noe. Han er mer opptatt av et mekanisk spill han har tatt opp av lomma. Jenta snur seg mot frøken Jørgensen. -Hei!, sier hun på vanlig syvåringsvis. -Skal du også på konsert? Frøken Jørgensen smiler og nikker, joda hun skal nå det.
-Vet du hva? fortsetter jenta, -jeg spiller også fiolin.
-Sier du det?
Jenta nikker og ser på broren.
-Men han der, han spiller bare fotball og sånne dumme dataspill, han!
-Vet du, da jeg var på din alder, så lekte jeg med henne som skal spille idag, forteller frøken Jørgensen. -Vi var bestevenninner lenge...
Hun smiler, þog fortsetter, lavt, så den lille jenta sannsynligvis ikke oppfatter det: - Men dessverre mistet vi nesten kontakten da vi begynte å studere... Hun begynte å unngå meg. Jenta forteller om en konsert hun nettopp har spilt -Morgenstemning på, da moren hysjer på henne. Nå skal det være konsert.

 

Noen kremter bak frøken Jørgensen. Det rasler i programmer. En spent stemning brer seg i salen, det er som om publikum holder pusten. Amanda Bruun entrer scenen. Hun er en eldre dame, snart sytti, og det er det ikke vanskelig å se. Håret er snart hvitt, hun som var så rank og høy har sunket litt og går ikke fullt så elegant som for femti år siden (-herregud, er det så lenge siden! tenker frøken Jørgensen), men i det hun legger fiolinen på skulderen og begynner å þ spille, skjønner publikum at begavelsen ihvertfall ikke har avtatt med årene. Johan Svendsens romanse for fiolin og orkester. Frøken Jørgensen lener seg bakover, kjenner en tåre ligge og nøle i øyekroken, og lar musikken overvelde seg.

 

Etter konserten snakker hun med billettvakta. Hun kjenner ham, det er faren til en av de flinke elevene hennes. Hun sier hun kjenner solisten, ber om å få komme bak scenen og møte henne. Han er grei, geleider henne gjennom ganger og korridorer og banker tilslutt på ei dør med et -Musikkens Dag 1993 klistremerke på.
-Hvem er det, hører hun en stemme innenfra si.
Billettvakta ser på henne, hun nøler litt før hun sier: -Agnethe Jørgensen. Billettvakta går diskret vekk, døren blir revet opp og Amanda Bruun står i høyhælte sko, tynnstrømpebukse og en hvit underskjorte og ser ut som om hun er ramlet ned fra månen.

 

De har samlet seg begge to, nå sitter Amanda Bruun og Agnethe Jørgensen på restaurant. Burgunderrøde lys brenner på bordene som er laget av teak. Amanda Bruun snakker, lavt og fort, det virker som hun er redd for at noen skal legge merke til dem. Men kommer man nært nok, hører man at de diskuterer, de to gamle kvinnene.
-Agnethe, jeg visste ikke hva jeg følte! sier Amanda Bruun, sukker og tar en slurk rødvin.
-Jeg elsket deg, sier frøken Jørgensen stille, hun ser ned i bordet.
-Det har vel kommet og gått folk i ditt liv også? sier Amanda Bruun og setter glasset ned på bordet.
-Du har vært den eneste, svarer pianolærerinnen, blikket har vandret ned på fanget hvor to blåhvite, rynk èete hender ligger og hviler. Maten står urørt på tallerkenen.
-Men hvorfor i alle dager sluttet du å holde konserter? spør Amanda Bruun.
Men frøken Jørgensen svarer aldri på det spørsmålet.
-Hør nå, Agnethe!! Vi var tyve år gamle, ingen vet hva de vil da. Du har vært en av de mange forbipasserende i mitt liv. Jeg har, for å være ærlig, ikke tenkt særlig på deg etter at jeg reiste til Leipzig i 47. Kan du gå nå? Jeg betaler.
Frøken Jørgensen reiser seg, går med bøyd nakke ut av lokalet og forsvinner ut i høstmørket.

 

De andre beboerne i borettslaget kan, hvis de går opp i fjerde etasje, høre Schuberts Impromptu opus 90, i c-moll, bli spilt inne i frøken Jørgensens leilighet. De tenker at en så begavet pianist skulle ha fått en anne Nn skjebne. Men det er ikke Agnethe Jørgensen som spiller. Det er Alfred Brendel som har spilt inn stykket i et studio i Kšln for tre år siden. Frøken Jørgensen står på balkongen og river et bilde i biter, står du litt unna tenker du at det nok er et barneselskap i nærheten hvor de har gått til angrep på konfettien. Men anstrenger du deg litt mer, og gidder og gå og samle opp papirbitene vil du hvis du er heldig finne en del av en fiolin, noen tangenter, et brunt blikk og kanskje en del av en flaskegrønn kjole. Resten ligger under buskene.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish