Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Sosiale og seksuelle forhold i Andeby.Skriv ut Utskrift
Om sosiale og seksuelle forhold i Andeby. Kvinnediskriminering, rasisme, vold osv.
Bokmål - SæremneForfatter:

Forord
Innledning
Historien om Donald og hans skaper
Analysedel:
1: Kvinnediskriminering
2: Rasisme og verdensbildet
3: Vold
4: Sex
Sammenfatning
Konklusjon

 

Forord

 

Over hele verden vet barn fra tidlig alder av hvem Donald Duck er. Slik var det også med meg selv. Siden jeg var liten leste jeg tegneseriebladet "Donald Duck & co." hver uke, og så Disneys tegnefilmer på TV så ofte jeg kunne. Så dabbet det av litt etter hvert som jeg ble eldre, og jeg sluttet å kjøpe bladet regelmessig. Men jeg ser fortsatt gjerne på tegnefilmene, og hver gang Disney-konsernet slipper en ny helaftens tegnefilm, er jeg der for å se den på kino.

 

Derfor øynet jeg en mulighet når særemnet kom. Lenge hadde jeg gruet meg til å måtte skrive en lang oppgave. Men så oppdaget jeg at jeg kunne skrive om et emne som virkelig interesserte og dermed motiverte meg, nemlig tegneserier.

 

Etter litt tenking frem og tilbake kom jeg også fram til et interessant tema til særemnet: Seksuelle og sosiale forhold i Disney-tegneseriene. For det er utrolig hvor undertrykt og gjemt vekk det seksuelle i disse tegneseriene er. De har nesten helt luket vekk alt som indikerer et seksuelt forhold mellom to personer, uansett kjønn og rase, eller skal vi si dyr, slik som i Andeby.

 

Som sagt var det å jobbe med tegneserier noe som virket motiverende på meg. Når oppgaven dreide seg om tegneserier i stedet for ’tørre’ bøker og lignende syntes jeg det var morsomt å jobbe med den.

 

Etter å ha jobbet lenge med å lese Donald, har jeg igjen fått opp interessen for tegneseriene om han. Jeg kommer nå til å begynne å lese "Donald Duck & co." hver uke, slik som før. Denne oppgaven har på et vis ført meg et skritt nærmere barndommen igjen, og jeg håper den kan gjøre det samme for deg som leser den…

 

Innledning

 

I et brev som sendes rundt til alle tegnerene som tegner Disneys tegneserier står det:

 

"Alle våre serier unngår alt som kan irritere offentligheten. Ingen voldshandlinger, ikke sex, ingen simple forretningstriks ingen diskriminering, verken av raser, kjønn, sosiale forskjeller, eller kroppslige lyter. Unngå vin og øl, bruk sodavann og limonade og unngå tobakk. Gjør ikke narr av særpregede grupper etc. etc."

 

Poenget med dette er å lage tegneserier som foreldre godt kan la sine barn lese, uten å være redd for at de skal lese om noe umoralsk eller uakseptabelt. For som det stod i en reklame for Donald-bladet på 50-tallet: "Man kan trygt gi et barn et Disney-hefte uten å ha lest det selv".

 

Gjennom denne oppgaven vil jeg vise nettopp hvor kraftig fjernet alle hentydninger om seksuelle forhold er i Disneys tegneserier. Jeg vil også vise at en del av de tingene som dette sitatet skal forebygge faktisk kommer fram i tegneserien, selv om det er mer eller mindre godt skjult.

 

Disse temaene vil jeg gå igjennom i denne rekkefølgen: kvinne-diskriminering, rasisme, vold, og til slutt, sex.

 

Historien om Donald Duck og hans skaper

 

Det hele begynte i USA på begynnelsen av 1900-tallet. I 1901 ble en gutt født i storbyen Chicago. Han fikk navnet Walter Elias Disney, men senere kjent som bare ’Walt’. Da han var fire år gammel flyttet familien hans til en bondegård, og det var der Walt lærte seg å tegne. Han tegnet dyrere på gården deres, og det var nettopp tegninger av dyr som skulle gjøre han så vanvittig berømt noen tiår senere. På begynnelsen av 1930-tallet dro Walt Disney til Hollywood for å finne seg en jobb der. Til å begynne med søkte han på jobb hos de store filmselskapene, og han var villig til å gjøre hva som helst, som for eksempel vaskehjelp, nattevakt eller håndlanger, så lenge det hadde noe med film å gjøre. Men det var ingen av de store og kjente filmselskapene som var interesserte i han.

 

Han klarte å låne nok penger til at han kunne lage sine egne tegnefilmer, men ingen ble særlig vellykkede, bortsett fra en liten figur som nesten ga Walt Disney hans store gjennombrudd. Det var den lodne lille kaninen Oswald, men den ideen ble snedig stjålet fra ham av en smart forretningsmann, og Disney var blakk igjen.

 

Da Disney skulle finne på en ny tegneseriefigur i stedet for Oswald tok han utgangspunkt i en liten mus hann hadde boende i skuffen i sin første jobb. Denne musen var forresten grunnen til at Disney fikk sparken fra den jobben. Sjefene var ikke akkurat begeistret over arbeidere med gnagere boende i skrivebordsskuffen. Han prøvde å tegne musen som han kunne huske den, og Mikke Mus (Mickey Mouse), hans første publikumsfavoritt, var født.

 

Disneys største fremgang kom med lydfilmen. Han satset alt han eide, og enda litt til som han måtte låne, på at figurene hans skulle få stemme. Alle andre rundt han trodde han var tullete. Ingen ville vel betale for å se på noe så umulig og unaturlig som snakkende tegnede figurer. Men der tok de grundig feil. Disneys lyd-tegnefilmer trakk fulle hus og alle jublet, publikum så vel som kritikere.

 

Endelig hadde Walt Disney klart å ordne seg, både kunstnerisk og økonomisk. Men en liten mus var jo ikke nok, han trengte flere figurer til tegnefilmene sine. Da tegnet han Mikkes venninne Minni, Klara Ku, Klaus Knegg, og skurken Svarte-Petter. Men de manglet noe viktig, nemlig personlighet. Disney grublet og grublet over hva han skulle gjøre. Til slutt hadde han klart å gruble på seg et nervesammenbrudd.

 

En dag satt Walt Disney og hørte på radioen, og i det han skulle til å slå av hørte han noe som fikk han til å stanse opp. Det han hørte var en dyreimitator som lagde en merkverdig stemme som mest lignet på en krysning mellom en sint sau og en forkjølet and. Stemmen han hadde hørt oppildnet han så mye at han med en gang ringte radiostasjonen for å finne ut hvem den stemmen tilhørte. Etter at han hadde klart å overbevise sentralborddamen ved radiostasjonen om at han faktisk ikke var totalt gal, fikk han navnet på stemmens innehaver: Clarence Nash. Disney fikk tak i Nash og ansatte han på flekken. Men en ting hadde han glemt: Det var ingen figurer som Nash’ stemme passet til…

 

Så det ble bare til at Nash vandret rundt i Disneys atelier uten å ha noe konstruktivt å gjøre. Etter at Nash hadde gått meningsløst rundt i ett år, begynte Disney å gruble. Hvordan skulle han klare å utnytte Nash’ spesielle og morsomme stemme? Til slutt kalte Disney inn til et krisemøte i mai 1932. Det var til og med fredag den 13. av alle dager, selv om det skulle vise seg å ikke være en ulykkesdag.

 

Disney og hans medarbeidere satte seg ned, hørte på Nash’ stemme, og prøvde å tegne figurer som passet. I flere timer satt de slik, og prøvde alle mulige dyr. De prøvde en amøbe, en øgle og en elefant, men elefanter brøler mer. Kanskje en ku, men de kvakker jo ikke… Til slutt var det gått nesten et døgn, og alle var skikkelig trøtt og lei. Og en ting hadde de kommet fram til: Figuren måtte være en fugl, og gjerne en and, for de kvakker mest.

 

Først prøvde Disney en andejente, men Nash’ sinte kvakke-lyd passet ikke til måten en søt liten jente uttrykker seg på. Han tegnet jenta om til en gutt. Beina hadde svømmeføtter, for ender liker jo vann. Det fikk han til å tenke på en annen ting, nemlig den velkjente matrosdressen til Donald. Dermed var Donald Duck født.

 

I motsetning til Mikke Mus, som bare var snill og grei, var Donald Duck ilter, doven og langsint. Det eneste Disney trodde han kunne brukes til var som et morsomt innslag i tegnefilmene om Mikke og vennene hans, men ikke noe særlig mer. Men der tok han feil, for Donald ville etter hvert bli den mest populære tegneseriefiguren verden hadde sett.

 

Donald gjorde sin debut i filmen "The Wise Little Hen" ("Den Kloke Lille Høna") fra 1934. Men da hadde han enda ikke fått et navn, så han gikk bare under navnet "Anda", og han hadde bare en liten birolle. Alt han gjorde i filmen var å finne på unnskyldninger når noen ba han om å hjelpe til med noe. I hale filmen hadde han bare en replikk: "Jobbe? Hvem, jeg? Nei! Jeg har vondt i maven."

 

Utseendet hans var stikk i strid med alle fuglebøker, med omvendt storkenebb, svanehals, gåsemage, fingre av vingefjær og svømmeføtter med tre tær.

 

Etter hvert dukket Donald også opp i tegneseriene i avisene. Siden han alltid var ilter og sint og alltid var klar til å spenne ben for andre, for så å ramle over dem selv. En annen figur som ble til like tilfeldig som Donald selv, dukket opp i en film sammen med Donald og Mikke, nemlig Langbein. Historien om Langbein minnet om den om Donald. I en av de gamle, tause Mikke-filmene brukte Disney veldig kort den figuren som senere skulle bli til Langbein. Siden hørte Disney en av medarbeiderne sine humre på en spesiell måte. Han syntes denne lyden passet veldig godt til figuren, og figuren var blitt til Langbein.

 

Donalds popularitet vokste, og Disney la mer og mer vekt på å bruke den lille hissige anden i seriene sine. Først hadde han bare vært en bifigur i seriene om Mikke og Minni. Han dukket opp på besøk i huset deres, og ble av og til utsatt for påfunnene til Tipp og Topp, Mikkes nevøer, men man fikk aldri vite noe spesielt om Donalds egen familiesituasjon. Derfor bestemte Disney seg for å bygge en liten verden rundt Donald, og Andeby ble grunnlagt.

 

I 1938 fikk Donald et brev fra en fetter som ber han om å ta seg av tre små ’englebarn’ mens faren deres er syk. Beskrivelsen ’englebarn’ passer vel ikke helt, i alle fall ikke etter Donalds mening, men de er uansett kommet for å bli. Sammen med Ole, Dole og Doffen, kom Dolly, Donalds kjæreste. Og på 40-tallet økte Andeby enda mer, med tilskudd som Bestemor Duck, Guffen, fetter Klodrik, fetter Anton, Petter Smart, Onkel Skrue - verdens rikeste and, og B-Gjengen.

 

Walt Disney døde i 1966, men hans imperium lever videre som aldri før. Andeby og den verden Disney skapte vokser stadig videre den dag i dag…

 

Analysedel:

 

1: Kvinnediskriminering

 

Kvinnene i Andeby er stort sett veldig like. For eksempel ble det en gang uttalt om Dolly at hennes rolle i serien for det meste dreide seg om kjøpe klær og komme for sent til alle avtaler med Donald. Dette er selvfølgelig ikke helt riktig, men man er inne på noe. For kvinnenes roller går som oftest ut på å være pene for mennene. Som et eksempel på den typiske kvinnen i Andeby vil jeg bruke Dolly, og historier om henne. For hun er ofte i situasjoner der hun bare skal være den pene, og der Donald og andre menn kjemper om hennes gunst.

 

Et godt eksempel er historien om "Strandfinnernes" store årlige strandfest. Her har alle damene med seg en matkurv. Så må mennene finn en gave til en dame, og finner man noe fint til den damen man liker, får man lov til å spise sammen med henne. Og da farer alle mennene rundt og leter etter fine gaver, mens damene bare sitter og ser på.

 

I denne historien, som mange andre, spiller Dolly premie for mennene. Og de som kjemper hardest for denne premien er som alltid Donald og Anton. Den eneste formen for konkurranser Dolly selv er med i er skjønnhetskonkurranser, for det er det eneste hun er flink til. Og ofte vinner hun premien som ’Andebys peneste’. Som for eksempel i Donald nr. 12/1964 der det er en stor mistelteinfest. Det arrangeres et billøp og en skjønnehetskonkurranse som Dolly selvsagt vinner. Vinneren av billøpet vinner retten til å kysse Dolly på kinnet under den offisielle kommunale mistelteinen. Ikke bare er dette en stor ære men en uvanlig vågal seksuell handling etter reglene.

 

Men det mest ekstreme eksempelet kommer i nr. 18/1962 i fortellingen om "nistekurvfesten". Denne festen er det Dollys klubb, ’Strikke- og Snakkeklubben’ står bak. Kvinnene i klubben og mennene deres drar på tur på landet. Igjen har damene med seg hver sin nistekurv. Men denne gangen skal mennene kjøpe nistekurvene fra damene. Den som byr høyest får spise sammen med den peneste damen, og det er vel unødvendig å si at det er Dolly. Dette minner om noe som er ekstremt uakseptabelt i Andeby, nemlig prostitusjon. Dolly fremstilles ikke bare som deilig, men også som dum. Hun tenker seg ikke mye om, og hun bruker ikke hodet til mye annet enn å bære sine "fjollete hatter" på. Som for eksempel på s.176 i samme boken, der hun ringer Donald for å få han til å hjelpe henne med å finne en ring hun har mistet. Han leter under sofaen og stuebordet, i sluken og røret under vasken, og avløpsrøret ute i hagen, som han forresten måtte grave opp for å få sjekket. Da han til slutt spør om hun er sikker på at hun hadde den på seg, svarer hun "Ja! Jeg husker nemlig at jeg så den like før jeg tok på meg gummihanskene!" Og ringen ligger selvfølgelig inni den ene hansken. Hvis Dolly bare hadde tatt seg tid til å tenke seg litt om, burde hun ha skjønt at den ville ligge der.

 

En annen ting Dolly mangler er teknisk innsikt. I 1956 drar hun og Donald på biltur, og i takt med Donalds flaks, punkterer de. Dolly, dum som hun er, forstår absolutt ikke hva som er galt. Donald forklarer at "Bilen kan ikke gå hvis ikke alle hjulene er like, forstår du!". Donald må hente en jekk på nærmeste bensinstasjon, og dit er han nødt til å gå. Da han kommer tilbake, har Dolly bestemt seg for å være hjelpsom og punktert de siste tre dekkene. Stolt som hun er, sier hun "Du trenger ikke jekk. Alle hjul er like nå!".

 

En sterk kontrast til Dolly er Bestemor Duck. Hun er en smart, ressurssterk kvinne som driver sin egen bondegård, og styrer over en veldig lat gårdsgutt, nemlig Guffen. Bestemor representerer de svunne tider da samfunnet bygde mer på jordbruk, og da kvinner også var arbeidere, samtidig som de var mødre. Sammen med Onkel Skrue representerer hun også opprinnelsen til familien Duck. De er familiens eldste medlemmer, og da også de med mest livserfaring.

 

Selvsagt finnes det her et sterkt unntak. I Donald finnes det en kvinne som i motsetning til de andre er veldig aktiv, målbevisst, intelligent, kunnskapsrik og vakker. Denne kvinnen heter Magica Fra Tryll og er en ond heks. Hun er hele tiden på jakt etter Onkel Skrues lykketiøring, den første tiøringen han noensinne tjente. I denne tiøringen ligger det uante krefter, og det er den som gjør at Onkel Skrue kan holde seg så rik som han gjør.

 

Dette synet på kvinner i Andeby har ikke forandret seg så mye gjennom tidene. Et godt eksempel er Donald-pocket nr. 211 fra 1998.I historien "Donald Duck og Vredens Druer" befinner vi oss i romertiden, og Donald er tjener hjemme hos en senator. Han får sparken, og bestemmer seg for å reise til Roma. Etter en rekke hendelser befinner han seg hjemme hos en mann som har en stedatter som Donald faller pladask for, nemlig Dolly. Hennes oppgave i denne serien er veldig enkel. Først lager hun mat for Stefaren sin, og så blir hun til slutt erobret av Donald. Det er alt.

 

Sammenfatning

 

Kvinnediskrimineringen i Donald er ikke å komme forbi. Kvinnene fremstilles som passive personer som bare går hjemme og passer på huset sitt, pynter seg for å vise seg fram for mennene, for de vil jo gjerne at menne skal like dem, og de lager mat for mennene deres. Noen få ganger har for eksempel Dolly en jobb, men det dreier seg da om jobb som sekretær - for en mann- eller kassadame i en butikk, helst en klesbutikk. Denne regelen har ett unntak, Magica Fra Tryll. Hun er ikke som de andre kvinnene i tegneserien, men så er hun til gjengjeld en ond kvinne, og ikke som de fleste andre kvinner.

 

2: Rasisme og verdensbildet

 

Det finnes mange elementer i rasisme i Donald, selv om man kanskje ikke skulle tro det. Tenk deg bare om, har du noen gang sett en neger i Andeby? For det bor ingen negere der. Men en gang fikk Andeby besøk av en neger. Han het Torsdag, og ble sendt som pakkepost til Mikke Mus av sin bror, Fredag. Torsdag ble sendt til Andeby fordi han skulle lære seg noe i sivilisasjonen.

 

Men det gikk vilt for seg, for Torsdag forårsaket bare bråk. Først spiser han opp Mikkes lille gullfisk, blomsterbuketten på Mikkes stuebord og hele middagsserviset hans. Så går han til byen der han går til angrep på dørvakten på Hotell Ritz, og etter han har nedkjempet han bryter han seg inn på hotellet. Der inne kaster han spydet sitt etter en dame i pels fordi han tror hun er et dyr, spiser opp en bryllupskake, springer hull gjennom stortromma til orkesteret og flykter. Alt gjøres med et elegant krigsrop: "Umpopa Skrimp!" Etter at Torsdag blir arrestert, reiser han fra byen på ryggen av en stor elefant.

 

Dette er typisk for synet på utlendinger som kommer til Andeby. Kort beskrevet er de folk utenfra som kommer til Andeby og lager bråk. For i Andeby hersker ro og orden, det er kosmos. Men utenfor Andeby er det kaos som råder. Alle de som er kjent for å ville lage bråk i Andeby holder til utenfor bygrensene. Heksen Magica Fra Tryll bor i et mørkt slott på et stort fjell, og i skogen utenfor byen bor Storeulv og skurkeklubben hans. En annen plass der vi ofte finner skurker er på havna, som da ligger nært bygrensene. For eksempel finner vi alltid Svarte-Petter i en mørk bule, og de er jo kjent for å huse mange typer folk som sikker gjerne kunne tenkt seg en tur inn til Andeby for å lage litt bråk. Og kanskje det mest kjente eksempelet finner vi i ei rønne langt uten for sentrum av Andeby. Der bor B-Gjengen, som hele tiden er ute etter å tømme Onkel Skrues pengebinge. Pengebingen fungerer som et symbol på kosmos i Andeby, og når B-Gjengen prøver å angripe den, er det selve opprettholdelsen av kaos som trues på det sterkeste.

 

Tilbake til Andebys syn på negere, for en ting er at de ikke finnes i Andeby. Men det finnes ingen siviliserte negere i resten av verden heller. Negere er en trussel mot ro og orden om de bringes i kontakt med sivilisasjonen. Ofte har de også barbariske seremonier de med glede utfører på våre helter, slik som å ville kaste dem i vulkaner eller lignende.

 

Som for eksempel i historien "På frimerkejakt i Corombia" fra 1972 der Donald drar til Sør-Amerika for å finne et sjeldent og verdifullt frimerke. De indianerene vi møter her ønsker kun å ofre Donald og nevøene hans til gudene.

 

Et annet eksempel er da Donald skal sivilisere indianerene i Amazonas-jungelen i historien "Onkel Skrue på Muskatjakt" fra 1963. Hans oppgave er å lære indianerene å drive jordbruk, men det nekter de. De vil kun spille trommer, lage sjokoladepudding og krympe andre folks hoder. Men det er ikke fordi Donald er dårlig å lære bort at de ikke kan lære noe. Det er fordi de har for lav intelligens.

 

Men det finnes flere typer utlendinger i Donald. For eksempel har vi latinamerikanere som er altfor late og arabere som bare er upålitelige røvere. Men indere stilles i et litt bedre lys. De er flinke fakirer som bruker hele dagen på å klatre i magiske tau, temme slanger, fly på magiske tepper eller sove på spikermatter.

 

Sammenfatning

 

Det finnes mange elementer av rasisme i Donald. Den generelle oppfatningen om utlendinger er at de bare bringer bråk og trøbbel med seg når de kommer til Andeby. Om noen fra Andeby oppsøker utlendingene i deres eget land eller miljø, vil garantert noe skummelt skje med dem. De vil enten bli tatt til fange og sperret inne på ubestemt tid, eller forsøkt ofret til en eller annen gud.

 

Men en annen skjebne en som befinner seg foran en ukjent stamme barbarer kan komme ut for, er at barbarene tror han er en av gudene deres. Dette har også sitt utspring fra deres uvitenhet om verden rundt dem. Kort sagt kan man si at i følge denne tegneserien er de fleste utlendinger uintelligente bråkmakere.

 

3: Vold

 

Som i de fleste andre tegneserier finner vi en del elementer av vold i Donald-tegneseriene. Dette er dog ikke av den grad man tenker på når man hører ordet ’vold’. Men i stedet er det vold av den typen man kjenner igjen fra typiske Warner Brothers-tegnefilmer slik som de om Daffy Duck eller Snurre Sprett. Folk sloss, springer i og gjennom vegger, kjører på ski med en fot på hver sin side av trær, og så videre, men ingen blir noensinne skadet.

 

I historien "Donald Ducks ferd som fri fant" fra Donald Pocket 211, er Donald ute og går på en snødekt veg. Plutselig blir han overrasket av en hestevogn som er ute av kontroll. Fortvilet prøver han å komme seg av veien, men da hestevognen passerer blir han kastet utfor veien. Donald ruller ned en skråning, slår hull i isen på en elv med hodet sitt og ramler ned i vannet. Men da hesteføreren - som forresten klarte på et merkelig vis å få stoppet vognegn plutselig - spør om det går bra, svarer Donald raskt "Frisk som en fisk!". Denne historien vil jeg forresten komme tilbake til i kapittelet om sex, da det inneholder flere eksempler som ville fått Walt Disney til å gjøre piruetter i sin grav.

 

Det brukes sjelden våpen i tegneseriene om Donald, men i historiene der Mikke Mus jakter på skurker, har skurkene som oftest en skyter eller to. Også de usiviliserte indianerene har våpen, men da er det snakk om primitive våpen som spyd og pil og buer.

 

Selv om det ofte er skuddvekslinger i Donald, er det aldri noen som blir truffet. Blir Onkel Skrue angrepet av ville barbarer, vil alle piler eller spyd som kommer mot ham treffe hatten hans, eller bomme totalt. Noen få ganger i nyere tegneserier kan dog Donald eller de andre være så uheldig at de blir truffet av et spy eller en bil. Men da blir treffen aldri så hard at den gjennomtrenger huden, men heller et lite stikk, og treffen blir alltid på samme plass, nemlig i baken.

 

For om noen skulle bli skutt, gjennomboret av skarpe våpen, eller rett og slett bare alvorlig skadet på andre måter, ville man igjen komme i konflikt med en av tabuene i Donald, nemlig blod. Blod forekommer aldri i Disneys tegneserier. Men man kan fortsatt se figurene bære plaster eller andre bandasjer. Litteraturforskeren Jon gisle mener i sin bok, Donaldismen (1973) at dette er på grunn av en av to mulige grunner. Enten har Disney-figurene unormalt tykk hud, som elefanter, ellers så er blodet deres helt gjennomsiktig.

 

Sammenfatning

 

I tegneseriene om Donald & co. vises det mange eksempler på vold, men den får aldri alvorlige konsekvenser. Både skurkene og heltene kan skyte så mye de vil - ofte uten hensyn til hvor mye ammunisjon de har - men de treffer dog aldri. Ofte ser man slåsskamper, for eksempel mellom Donald og naboen, Herr Jensen, men selv om noen blir slått ned, skades de aldri. Dette kan jo da få en negativ innvirkning på barn som leser tegneserien. Barna kan lære at det er noe gøy og underholdende med volden, og attpåtil tar man ikke skade av det!

 

4: Sex

 

Tidligere nevnte jeg at temaet sex er forsøkt totalt luket vekk i tegneseriene om Donald. Dette er da ikke overraskende med tanke på sitatet jeg nevnte i innledningen. Der ble det sagt "Ingen voldshandlinger, ikke sex" osv.

 

Men det holder ikke med at man ikke sier rett ut at folk har sex i Andeby. Alle mulige hentydninger til dette er totalt fjernet. For eksempel er det ingen i Andeby som har barn, det er ingen som får barn der. Man har bare onkler og nieser. Men barna må jo komme fra et eller annet sted. Om de kommer med storken eller hvordan barna da kommer til verden er det ingen som vet.

 

En måte de har klart å luke vekk seksuelle hentydninger på er at ingen personer av motsatt kjønn bor sammen i Andeby. En onkel kan kun ha nevøer, og tanter har kun nieser. Også denne regelen har et unntak: Bestemor Duck og Guffen. Men dette forklares ved at bestemor er for gammel til at hun er seksuelt attraktiv lengre, og at Guffen er for lat og irriterende til at noen vil ha han uansett.

 

Det at man forsøker å fjerne alt som kan vise til seksuelle forhold mellom to personer i Andeby gjør at små, uskyldige tegn på kjærlighet blir ganske så ekstreme i den store sammenheng. Et godt eksempel finner vi i boken "Donald Duck - 365 historier fra 1936 - 1945". På s.67 er det en kort serie der Donald kjøper misteltein for 50 kroner - som var mye den gang - og han henger opp denne over hele huset. For alle vet jo hva som skjer når man finner noen som står under en misteltein: man få lov til å kysse dem. Men da Donald står på stige for å henge opp den siste mistelteinen foran inngangsdøra, åpner Dolly døra for å gå inn. Donald ramler gjennom vindusglasset, og må bandasjeres godt sammen. Dermed kan han ikke gjøre noe mens Ole, Dole og Doffen kysser Dolly etter tur. Og Dolly står bare med lukkede øyne og nyter det hele. Slike eksempler finner man igjen i enkelte seriestriper gjennom boken.

 

I de siste årene har seksualmoralen i Donald endret seg betraktelig. Før var sex mellom andebys innbyggere som sagt helt utenkelig. Men i Donald-pocket nr. 211 som jeg kjøpte til bruk under denne oppgaven, finnes det to historier som er helt ekstreme. Først har vi historien "Donald Duck og vredens druer". Helt i slutten av historien har Donald overvunnet alle skurkene, og vunnet jenta. Da han snakker med en av figurene han ble kjent med i begynnelsen sier han "Jeg er provinsens nye guvernør, og her er min kone!", og tar et fat grep rundt Dolly. Dette viser jo tydelig at Donald og Dolly er gift, noe som i omtrent alle tilfeller innebærer et seksuelt forhold. Videre sier han, i det de kjører av gårde "Og nå får dere unnskylde oss, men vi skal på bryllupsreise! Vi ses når vi kommer tilbake!"

 

- På bryllupsreise! Alle vet jo hva som skjer når et nygift par drar på bryllupsreise. Unevneligeligheter i massevis, til alle døgnets tider! Dette hadde jo vært totalt uakseptabelt i Walt Disneys dager. Jeg grøsser ved tanken på hva han hadde gjort med tegneserieforfatteren som lagde den historien.

 

Sammenfatning

 

Sex er tabu i Donald. Det har det alltid vært. Alle hentydninger til sex blir luket totalt vekk. Men i det siste har de som står bak Donald ’løsnet opp’ mer, og seksualmoralen har blitt slappere. Men fortsatt hersker en nokså streng seksualmoral. Om det vises til noe som kan være et seksuelt forhold mellom to mennesker, er dette kun mellom mennesker som er gift og bor sammen.

 

Sammenfatning

 

Det virker som at de som står bak Donald Duck & co. veldig godt har klart det de har ønsket seg. Å lage en tegneserie som er helt fri for uhumskheter. En tegneserie foreldre trygt kan la barna sine lese, uten å lese gjennom den selv først for å godkjenne den. Det er nok en av de tingene som har gitt Disneys konsern så stor suksess som de faktisk har.

 

Men om man går dypere inn i seriene kan man avdekke en del elementer som ikke er så uskyldige. Men disse er så godt skjult at det ikke er noen fare for et ungt barnesinn å lese siste nummer av Donald Duck & co.

 

Konklusjon

 

Tegneserien om Donald Duck er en kassasuksess. Det har den vært i alle år. Når man setter seg ned for å lese siste nummer av Donald Duck & co. eller en samling av Donald-tegneserier skjønner man også hvorfor. Den er morsom, lettfattelig og den virker helt uskyldig.

 

Selv om den inneholder en del ikke fullt så uskyldige elementer gjør det ikke noe for undertegnede. Jeg synes selv at elementer av kvinnediskriminering, overdreven vold og sex bare gjør en tegneserie morsommere. Men med tanke på barna bør jo dette stilles i et helt annerledes lys.

 

Etter å ha jobbet med tegneserien om Donald i flere måneder har jeg selv gjenoppdaget hvor morsom den faktisk er. Jeg kommer til å begynne å lese Donald Duck & co. hver uke igjen. Det største problemet jeg støtte på i arbeidet var min egen innsats. Jeg kunne godt ha begynt å arbeide med den skriftlige delen tidligere, og kanskje ikke utsatt den til siste uka. Men etter et par skikkelig seine kvelder ordnet det seg til slutt.’

 

Kilder:

Forfatter: Tittel: Forlag/Utgivelsesår
Primærlitteratur:
Jon Gisle Donaldismen Fakkel, 1973
Walt Disney Jeg, Donald Duck Hjemmets Bokforlag, 1978
Walt Disney 365 historier fra 1936-45 Hjemmets Bokforlag, 1978
Sekundærlitteratur:
Steinar Arneson En Verden av Tegneserier 1 Villrose Norsk Forlag, 1986
Walt Disney Donald Pocket nr. 211 Egmont Serieforlaget, 1998
Et knippe gamle Donald Duck & co. blader.

Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish