Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Hvor veien fører degSkriv ut Utskrift
En stil om et vanskelig valg, om å finne seg selv.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym

Vekkerklokka hyler ut, en skulle tro den hadde fått i oppgave å vekke hele nabolaget. Slapt slenger jeg ut en hånd etter den, jeg bommer. Ett tungt stønn slippes ut før jeg halvveis faller ut av sengen. Jeg tusler inn på badet, ser opp på ett bustete hode i speilet. Tanken på å bli hjemme jobber og suser inne i hodet mitt, ideer om hvordan det skal gå an å lure det kvinnemennesket nedenunder. ”Liv, frokost. Du vil vel ikke bli sen første skoledag?” Kampen er tapt, hun har funnet ut at jeg er våken. Som en nedbrutt kriger vrenger jeg av meg klærne før jeg tar steget inn i dusjen.

 

Nede ved kjøkkenbordet står mamma og nærmest kvitrer av fryd. ”Mamma, kan du være så snill å ti litt stille?” Jeg ser mørkt opp på henne. ”Neimen Liv da, gleder du deg ikke til første skoledag?” Blikket jeg sender henne burde få banket inn poenget, men hun velger å overse det og fortsetter med eggene. Om jeg gleder meg, går det an å bli dummere? Viss glede er at du sitter der, nærmest skjelvende av frykt, og vet at dagen i dag kan være avgjørende for resten av livet ditt så ja, da gleder jeg meg. Mangen sier at videregående ikke betyr noe for hvem du er resten av livet ditt. At ingen bryr seg om hvem du var da. Den som sa dette har aldri vært tenåring.

 

Alle vet, at første skoledag velger du en sti. Den som fører ut ved siden av skogen i lyset, eller den mørke stien inn i det mørke og ukjente. Det er en uskrevet regel om dette. Ingen har noen gang ytret den eller skrevet den ned, men den er der. Alle vet om den. Hvordan det hele startet vet man ikke, men poenget er at alle må velge, ingen slipper unna. Det var det samme som når du var barn, det var alltid de slemme barna, og de snille, djevlene, og englene. Alt da fikk du en liten anelse om hvem du skulle bli, var du den jenta som satt og rev av dokkehodene til venninna di mens hun var på do, eller hun som alltid lot deg få de peneste kjolene. Ting som dette er tegn på hvem du er, hvem du blir. Hele barndommen og begynnelsen av tenårene utvikler det seg, helt til du kommer til finalen. Den endelige avgjørelsen, den skal skje nå.

 

Klokka tikker og går. Tjue minutter igjen, jeg vet at for hvert skritt jeg går kommer jeg nærmere og nærmere det unngåelige. Jeg kan høre Klaras stemme i hodet. ”Jeg har vertfall bestemt meg. Det er jo ikke akkurat et valg i det hele, ganske enkelt spør du meg”. Ett guffent smil hadde spredd seg utover ansiktet hennes, øynene fant meg og budskapet boret seg inn i meg. ”Du har ikke valgt enda Liv”. Det var jo sant, jeg visste ikke. I tre uker hadde jeg fundert på dette, jeg hadde snudd og vridd på tankene mine i alle mulige slags retninger, men alt som kom fram var bare mer forvirring. Til slutt hadde jeg gitt opp og håpt på at i løpet av ukene hadde jeg bestemt meg. Jeg hadde puttet det lengst bak i hodet, men i går kveld spratt det fram fra ingen steder. Når tanken først hadde slått rot i meg, greide jeg ikke å riste den bort. Jeg prøvde å tenke, prøvde å ta en avgjørelse om hva jeg skulle gjøre, men alt jeg greide å bestemme meg for var at jeg egentlig ikke likte sånne viktige avgjørelser. Timene gikk og klokka var halv tre før jeg visste ordet av det. Endelig slukket jeg lyset og lukket øynene, vel vitende om at valget måtte tas i morgen. Stille bad jeg en sjelden bønn til Gud om å hjelpe meg. Jeg tror ikke det hjalp.

 

Der er den. Den store sorte smijernsporten ruver over meg som ett bur. En advarsel om at ingenting kan hjelpe meg nå. Som en skyskraper står den der med en eneste hensikt: Å få offeret sitt til å føle seg liten. Jeg vil nok si: Oppdrag utført. Sakte vender jeg øynene framover, mellom de sorte stengene, inn i helvete.

 

Øynene mine sonderer terrenget, det går ikke an å ikke se forskjellene. Fargene, alle sammen er de møysommelig delt opp. Jeg ser bortover mot det ene hjørnet. Det ser mørkere ut, tristere. Blomstene i det hjørnet ligger fremdeles skjult inne i bladene sine, uvillige til å vise sine sanne farger. Samtidig ligger det en spenning bredt utover hele stedet. Ett løfte om en annerledes verden, en verden som ligger så langt borte fra alt det gamle og kjente. Jeg kjenner en sitring i kroppen som raskt sprer seg og jeg merker at jeg står og vugger. Flytter vekten fra en fot til den andre, måler opp det jeg ser. De smiler lurt mot meg, ventende på ett nytt bytte i flokken.

 

Fra den andre siden høres latter, de glade tonene bryter ut i luften, lekende til de finner sin partner. Lykkelige står de der, de som skal erobre verden og gjøre den til ett bedre sted. Det er den trygge siden, oppmuntrende ser de på meg. Prøver å fiske til seg min endelige mening. Men den kommer ikke.

Tankene raser rundt inne i hodet mitt, totalt kaos. Jeg vet at jeg må velge, sakte setter jeg meg ned på den støvete asfalten. De sender noen underlige blikk mot meg, men panikken begynner å ta meg. Hvordan avgjør du hva som er rett? Hva skjer viss jeg velger feil? Du får bare ett valg, går du til høyre hører du til den siden. Ingen vei tilbake. Fortvilelsen fyller meg helt opp til randen, det er rart den ikke bare velter ut. Ett lite øyeblikk er jeg redd den skal gjøre nettopp det, men jeg greier å ta meg sammen. Jeg trekker pusten, holder den, ønsker at jeg kunne sitte sånn for alltid. Bare sitte der og holde pusten for resten av livet mitt. Hodet blir helt tomt, som om noen tok en støvsuger og sugde ut alt rotet. Langsomt fyller jeg lungene med luft igjen, det er slutt på all drømmingen, dette er virkeligheten. Valget må bli gjort.

 

Jeg stabler meg opp på bena, åpner porten. Alle blikkene vendes mot meg, prøver å analysere hvilken retning skrittene mine tar. Bestemt løftes føttene mine, av hvem vet jeg ikke. Uante krefter drar dem fremover. Halvveis over plassen stopper jeg, ser meg om til begge sider. De stirrer uforstående på meg. Ikke i dag tenker jeg og løper rett fram.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish