Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
DeanSkriv ut Utskrift
Novelle om en tysk soldat med en jødisk hemmelighet i 2. verdenskrig. Åpen slutt. (redigert verson av den originale)
Bokmål - NovelleForfatter:



Fangene ser på deg med stor avsky, men samtidig med en liten gnist av håp. Et håp om å bli likeverdige, og å bli satt fri.

          

Klokka ringte, alle fangene marsjerte inn til avdelingene sine. Nesten alle var jøder. Man kunne se det på de gule stjernene de bar på vesten. Noen tyskere også, men de var svikere. De fleste av fangevokterne, de militære som oberster og sjefer hater jøder. De spytter på dem hver gang de får sjansen. Men ikke jeg, jeg liker dem. En av mine venner er jøde. Men det kan jeg ikke si høyt. Det kan være dødsfarlig. Bokstavlig talt!

 

Soldater som liksom skulle være mine venner skrek nettopp til en gjeng jøder. Scholf dyttet til en uskyldig gammel rabbiner, så han falt i gjørmen. Vanligvis ville jeg ha hjulpet rabbineren, eller blitt kvalm av Scholfs oppførsel. Men de tankene forsvinner etter at du ser det åtte - ni ganger daglig.

 

Jeg ville egentlig ikke ha jobben som en fangevokter, men min onkel som har en høy stilling i konsentrasjonsleieren, gav meg jobben.

 

Jeg hadde litt dårlig tid, så jeg løp til kjøkkenet og lurte inn litt mat og drikke til Dean og de andre. Dean er en ung jøde. Han har vært her i tre måneder. Han og jeg kommer godt overrens. Han og jeg er venner i skul. Men det rare var at han aldri forteller så mye om seg selv. Jeg pakket alt sammen i en ryggsekk, og løp ut. Da jeg kom fram til avdeling 5, forventet jeg at alle sov. Men det gjorde de ikke, de ventet på meg alle sammen.

 

Dean kom bort til meg. Han hadde kullsvart hår, tynt og magert fjes. Håret sto til alle kanter. Vel, han så ut som en bom.

” Hei kamerat,” han smilte. ” Vi har ventet på deg i dag, vi fikk så lite mat i sted. Hva har du med da? ” spurte han

” Jeg har med litt rester av kylling og litt brød. Jeg greide å lure inn en flaske vin også! ” sa jeg.

 

En dempet jubel spredde seg. Alle samlet seg rundt ryggsekken. Dean delte likt til alle. Etter en liten stund tok jeg med meg Dean bort til et hjørne. Jeg måtte prate med han på tomannshånd.

” Du virker syk. Er det noe som har skjedd? Skal jeg fikse medisin til deg? Bare si i fra, så fikser jeg det, OK? ”

” Ta det med ro, det går helt fint med meg. Jeg er bare litt sliten. ” sa han.

 

Jeg lot være å argumentere videre, men jeg beit ikke på det han sa.

 

Den kvelden lå jeg våken og tenkte på det Dean hadde fortalt meg om hvordan han kom hit. Først ville ikke han snakke om det, men en dag helt ute i det blå, fortalte han alt sammen. Det var en trist historie.

Dean bodde på en gård sammen med sin tyske kone, Welma. Det tyske politiet hadde en kveld kommet brasende inn i huset deres.

 

Først voldtok de Welma mens Dean måtte se på, uten å kunne hjelpe konen, fordi de hold Dean igjen. Etter voldtekten slo de både Dean og Welma. Men Welma ble altfor hardt skadet, hun blødde i hjel. Dean har ennå ikke kommet over det. De gjorde dette fordi Welma kom fra en fullblods tysk familie, og de likte ikke at hun hadde giftet seg med en jøde. Hvis det er noe skrekkelig du vil gjøre i Tyskland, er det å like jøder, slik jeg gjør.

 

Dagene gikk, og jeg så mindre til Dean. Hver gang jeg møtte han, så han bare mer syk ut. En natt ville jeg snakke med Dean om sykdommen hans. Men da jeg kom inn, lot han som om han sov. Jeg ville ikke plage han, så jeg gikk. På vei til Storsalen møtte jeg min onkel Heinrich.

” Noen av dine fangere er syke,” begynte han ” du vet hva som skal gjøres.”

 

Alle mine indre organer ble snudd opp ned. Det kunne ikke være sant, men det måtte være, alle tegnene. Og han viste! Men hvorfor ville han ikke si noe? Jeg gikk tilbake til hybelen. Den natten lå jeg våken igjen.

 

Det første jeg gjorde da jeg våknet dagen etter, var å løpe til Dean, jeg måtte hindre det. Da jeg kom fram, var han ikke der. Men det kunne ikke stemme. Det skulle ikke skje før om to dager! Jeg fikk panikk. Jeg løp som en gal til gasskammeret. Og for hvert skritt jeg løp, dukket minner om Dean opp.

 

Jeg løp og løp. Jeg løp inn i skogen, jeg løp forbi busker og trær, jeg løp forbi skrikende fugler og dyr, inntil jeg endelig kom fram. Men da, da var det for sent!

 

Magen min vrengte seg ved synet av Dean fastbundet i et tre. Nesten slått i hjel. Onkel Heinrich og fire andre soldater stod ved siden av Dean.

 

” Er du klar for den mest stolte øyeblikket i ditt liv?” spurte onkel meg.

Svetten pilte ned pannen min.

”Eh… Jeg… Jeg trodde at det skulle skje på fredag…” mumlet jeg.

”Trenger ikke å bruke så lang tid. Vær glad du!” sa han.

 

Han plasserte en rifle i hendene mine som jeg mistet umiddelbart. Armene mine var så svake. Jeg tok opp riflet og så på den. Jeg pustet tungt. Nesten som om noen stod på brystkassen min og nektet å la meg puste.

 

”Hva venter du på? Skyt!” sa en av soldatene.

Jeg turte ikke å se Dean i øynene. Hva skal jeg gjøre nå? Hvis jeg nektet, kommer de til å drepe meg. Men hvis jeg…

Nei! Jeg kan ikke gjøre dette mot Dean. Han er min venn.

Noen dyttet meg fram.

Det var enten han eller meg… Men han har ikke en sjanse, de kommer til å drepe han uansett.

 

Jeg løftet riflet i skulder høyde og rettet den mot Dean. Jeg møtte øynene til Dean. Han så ikke bønnfallende ut, men heller lettet. Jeg siktet. Han smilte svakt. Jeg knuget om avtrekkeren, han bare stirret intenst tilbake… Armene mine var så svake…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish