Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
InnestengtSkriv ut Utskrift
Fikk stiloppgaven "Innestengt", og skrev en fortelling ut i fra den.
Bokmål - FortellingForfatter:



”Mamma?” Flora hang i dørkarmen og smilte strålende til moren sin.

”Hva er det, Flora?” svarte moren fraværende. Hun satt ved bordet i det koselige kjøkkenet og bladde gjennom dagens post.

”Jeg har gjort leksene, er det greit om jeg stikker bort til Line og Thea?” spurte Flora og slapp taket i dørkarmen. Hun tok de fem skrittene bort til spisebordet og satte seg på en stol overfor moren, som kikket opp fra postbunken.

”Klart du kan det! Men det er middag klokka fem, så vær hjemme da,” sa hun, og strøk seg oppgitt gjennom det korte, brune håret. ”Noen forslag til hva vi skal ha i dag?”

Flora trakk på skuldrene. ”Kan vi ikke grille? Det er jo så fint ute.”

Moren smilte fornøyd.

”Da blir det grilling i dag! Så kan du spør Thea og Line om de også har lyst til å spise her?”

”Klart det! Men da stikker jeg!”

 

Flora kastet et kjapt blikk i det store profilspeilet i gangen mens hun tok på seg joggeskoene. Hun grep tak i det lange, gyllenbrune håret og stappet det inn i en løs hestehale. Hun rettet litt på den slitte, grå toppen med reklame for en rød John Deere-traktor på og dro opp mobilen av lomma på shortsen og la den på ei hylle.

 

Thea og Line var både hennes beste venner og hennes nærmeste naboer, og det eneste som skilte eiendommene deres var et miniatyrgjerde som Flora hoppet elegant over. Hun fant tvillingene på deres yndlingsplass: i solstolene. Begge lå med siste skrik innen bikini og solbriller og så ut som de sov. Flora snek seg bort til det digre bassenganlegget og fylte hendene med vann.

”Flora, det der kan du bare glemme med en gang!” lød en av tvillingenes stemme bak henne. Flora skvatt og snudde seg brått. Der sto Line med en tilgjort streng mine.

”Sorry, Line,” sa Flora og slapp vannet som fremdeles var i hendene hennes.

”Du vet hvor irritabel jeg blir dersom jeg blir vekket med vann,” sa Line snusfornuftig.

Flora gliste. ”Ja, men nå er du jo våken!”

Så, før Line rakk å reagere, grep Flora armen hennes og slengte henne uti bassenget.

Hylet hennes vekket den sovende Thea, som satte seg desorientert opp.

”Hva skjer?” mumlet hun, og gjespet.

 

Flora dumpet ned i solstolen Line hadde ligget i, og la seg godt til rette. Nede i bassenget sto Line og gned vann ut av øynene og mumlet usammenhengende.

”Hei, Flora,” sa Thea da hun hadde våknet såpass at hun fikk åpnet øynene i det sterke sollyset. ”Kasta du Line uti? Det hadde hun bare godt av, for det har hun gjort mot meg også!”

 

Line kom trippende bort til dem og prøvde å sette seg oppå Flora, som raskt flyttet seg over til en stol.

”Fytti, så kaldt det vannet er!” hutret hun. Hun grep et digert badehåndkle og brettet det rundt seg.

”Neida, det blir bare sånn når du ligger i sola hele dagen,” smilte Thea. ”Jeg for min del får bare hodepine av å sove i sola,” fortsatte hun og tok seg til pannen.

”Ta en paracet,” foreslo Flora. ”Har dere fri, siden dere har ligget her i hele dag?

”Jepp,” sa de i kor. ”Planleggingsdag,” forklarte Thea.

”Men da er vel dere klare for en tur i skogen?” spurte Flora.

Line kastet Flora et foraktelig blikk. ”Vi er ikke sju år lenger, Florapus!”

Flora snøftet, og himlet med øynene.

”Jeg mente ikke å bygge trehytte og lage en hemmelig klubb, da! Men jeg tenkte det kunne vært gøy, det er jo flere år siden sist.”

Thea strakte seg, og sa: ”Jeg er med, jeg har ikke godt av å ligge for lenge i solen. Tror faktisk jeg har blitt solbrent.”

”Du ser bare solbrun ut for meg,” sa Flora og reiste seg fra klappstolen hun satt på.

Thea reiste seg også, og dro på seg en stor t-skjorte som også kunne fungere som kjole. ”Kommer du, Line?” spurte hun.

Line ble liggende i solstolen. ”Jeg tror jeg har fått forfrysning! Dere blir sikkert ikke borte i all evighet, så jeg bare blir.”

Flora kom plutselig på noe. ”Å ja, mamma ba meg forresten invitere dere til å være med å grille i kveld.”

Tvillingene nikket som svar på det.

”Da gikk vi da?” spurte Thea. ”Kos deg, Line!”

 

Flora og Thea gikk side ved side gjennom et par gater fylt av store, vakre hus før de kom til skogkanten hvor de lekte sammen hver dag da de var yngre.

”Vi burde egentlig ta turen ut hit oftere, det er så moro å mimre om alt vi holdt på med her,” sa Thea.

”Ja,” sa Flora. ”Hei, husker du da vi bandt Line fast til det treet der da hun spiste blåbærene vi hadde plukket?”

Thea lo. ”Jepp, og jeg husker også hvor mye skjenn vi fikk for å ha holdt henne der i fire timer! Og den gangen da han derre Martin prøvde å overtale deg til å bli sammen med ham! Hvor gamle var dere da? Åtte?”

 

Slik fortsatte de innover til de kom til Bekken. Den hadde virket som en stor elv da de var små, men i virkeligheten var den bare tre meter bred, og det gikk en sti av steiner over.

”Og her fikk vi aldri lov til å gå over,” sa Thea.

”Men nå er vi sytten år,” smilte Flora.

”Jammen, det betyr nødvendigvis ikke at vi har lov til å gå over,” sa Thea og lot som om hun nølte.

”Jeg går i alle fall over!”

”Sikker? Burde vi ikke spør om vi får lov først?” spurte Thea og lagde trutmunn.

”Jeg er en opprører! Sistemann over er en råtten banan!”

”Ooh, den var original,” gliste Thea, før hun dyttet Flora til side og hoppet ut på den første steinen.

 

Flora fulgte tett etter, så tett at de havnet på den samme steinen midt i bekken, og det endte med at begge stupte uti. Det var ikke mer enn en meter dypt, men nok til at begge to ble søkkvåte. De ble i bekken og badet i noen minutter, før de begynte å bli litt blå på leppene. Da kravlet de opp, endelig på andre siden av bekken.

”Ja, se det! Den gamle Bekken klarte ikke å beseire oss!” ropte Flora og hevet neven. Thea lo, og hevet neven, hun og.

Så snudde de seg og kikket inn over de nye arealene. Etter noen sekunders stillhet bemerket Thea: ”Vel, det er i alle fall mer uberørt her.”

”Det kan du si om igjen, her ser det ikke ut som om det har vært noen før,” sa Flora tørt. ”Blir spennende å se om vi klarer å komme oss innover i det hele tatt!”

 

Etter noen minutters strev innover i den krattbefengte skogen, sukket Flora og satte seg tungt ned på en ledig stein, den eneste som ikke var dekket av mose.

”To minutters pause! Neste gang tar vi med pappas nye motorsag!”

”Helt enig! Fy søren, så tungt det er! Og jeg har sikkert fem millioner kutt på beina!” peste Thea og satte seg ved siden av henne. ”Og et myggstikk også, faktisk!” utbrøt hun ergerlig.

Flora lo av henne, men stoppet brått da hun oppdaget en myggsverm med kurs mot dem.

”Ser ut til at du kan få flere før dagen er omme, jenta mi, så la oss fortsette før de tar oss igjen,” sa hun med et nikk mot svermen. Thea svelget og spratt opp.
De skyndte seg lenger og lenger innover i skogen. Da sollyset begynte å forsvinne, stoppet de igjen.

”Jeg tror vi har ristet dem av oss,” flirte Flora. Thea fniste. ”For lenge siden.”

”Noen peiling på hvor stor denne skogen er, egentlig?” spurte hun og kikket rundt seg.

Flora gjorde det samme, og bleknet.

”Nei, men jeg har i hvert fall ikke peiling på hvordan vi kommer oss hjem igjen,” svarte hun.

”Du mener ikke å si at vi har gått oss vill? Line kommer til å mobbe oss til evig tid hvis hun finner ut det!”

”La oss prøve denne retningen,” foreslo Flora, og begynte å gå den veien som så mest innbydende ut.

 

Sollyset forsvant helt, og begge jentene var glad det var sommer, og lyst om kveldene. Men under det tette løvverket ble det fort mørkt, og de begynte å bli nervøse.

”Flora, dette var egentlig en litt dårlig idé,” sa Thea og gikk litt tettere inntil venninnen.

Flora grep hånden hennes og sa seg enig. ”Men jeg gidder ikke ringe noen før jeg er helt sikker på at vi aldri finner veien tilbake.”

Thea pustet lettet ut. ”Jeg tenkte ikke på at du hadde med mobilen en gang! Den siste halvtimen har jeg gått og irritert meg over at jeg la min igjen hjemme.”

Flora bråstoppet, og Thea snublet i foten hennes og falt på kne.

”La du igjen mobilen hjemme? Kjære, snille Thea, si at du tuller!” utbrøt Flora.

”Hva, jeg… Ikke si at du også gjorde det!” hylte Thea. Flora så ut som om hun hadde lyst til å begynne å gråte, men mannet seg opp, og grep hånden til Thea igjen.

”Vi kommer oss nok ut, vi kan jo ikke gå oss vill i vår egen baklomme!”

”Bare det at vi har falt ut av lomma,” mumlet Thea. ”Vi falt ut da vi gikk over Bekken.”

 

Flora kikket rundt seg. Alt så helt likt ut. Visne småpinner som trodde de skulle bli trær stakk opp over alt og lagde et neste ugjennomtrengelig kratt, og digre, tjukke trestammer med grønt i toppen var det flust av.

”Jeg har i hvert fall lært; når skogen sier ”stopp” med å sette opp kratt, så skal jeg adlyde fra nå av!” sutret Thea. ”Vi er innestengt her!”

Flora så på venninnen. ”Thea, det hjelper i alle fall ikke at du får panikk. Jeg tror vi bare får fortsette å gå, så kanskje vi kan komme på rett kjøl. Si ifra hvis du ser noe som virker kjent i det hele tatt.”

 

Så fortsatte de. Den digre t-skjorta til Thea var bare filler, og beina likeså, så Flora var imponert over at hun ikke sutret mer. Selv hadde hun også utallige småsår og kutt, og shortsen begynte å se temmelig miserabel ut. Hun turte ikke engang tenke på hvordan håret og ansiktet så ut.

 

”Hei, hører du det?” sa plutselig Thea.

”Hva?” sa Flora og stoppet opp. Hun forsøkte å lytte, men pulsen slo så hardt at den overdøvte alle andre lyder.

”Jeg tror jeg hører Bekken,” sa Thea med håp i stemmen. ”Følg meg!”

Hun begynte å bane seg vei gjennom urskogen, og Flora måtte småløpe for å holde følge, og fikk mange piskende slag fra grener Thea bøyde når hun gikk. Etter et par minutter hørte Flora også lyden, og hun ba om at det måtte være Bekken. Gode, gamle Bekken, kom til meg, tenkte hun sløvt.

Så stoppet de.

”Hmm…,” sa Flora. ”Jeg synes ikke det er så enkelt å kjenne igjen vann, så om dette er Bekken, vet jeg ikke. Men jeg ser ikke så mange andre bekker, så la oss komme oss over!”

”Jo før, jo bedre!” nikket Thea.

Det var ikke samme stedet som de hadde kommet over, her var bekken bredere, dypere, uten steiner og strømmen gikk striere, så det ble atskillig vanskeligere å komme over.

”Jeg ser ikke noen andre alternativer,” sa Flora, og kastet seg uti. Hun dukket opp litt lengre nede, og la på svøm mot den andre bredden. Hun kom på land omtrent ti meter lengre nede, så hun gikk opp igjen så hun kom på høyde med Thea.

”Din tur,” sa hun. ”Ikke noe å være redd for!”

 

Thea stirret ned i de betydelig villere vannmassene, og lurte på hvordan dette kom til å gå. Bedre å hoppe i det enn å krype i det, som Line alltid sier, tenkte hun, og gjorde nettopp det. Vannet var forbausende kaldt. Iskaldt! Thea stoppet nesten opp av sjokket, men kom til sans og samling igjen, og svømte mot overflaten. Hun kom opp, gispet etter luft og begynte å svømme mot Flora. Strømmen var så sterk! Og hun var så sliten og nummen av kulde. Hun kom aldri til å klare det. Hun ropte det til Flora, men det virket ikke som om Flora forstod hvor trøtt hun var. Hun ønsket seg bare hjem, hjem til senga… eller solstolen! Ligge der, varm og god. Ja… Det siste hun registrerte før hun sloknet, var Flora som stupte uti.

 

Flora var livredd. Hun ville ikke klare å få begge tilbake til bredden, aldri i livet! Hun var så utmattet av sin egen svømmetur over. Men hun kom seg bort til Thea og grep henne om livet. Så var det ikke annet å gjøre enn å følge med strømmen. Og det gikk fort!

 

Den rytmiske vuggingen var utrolig søvndyssende, og Flora strevde for å holde seg våken, da hun endelig støtte baken mot noe hardt. Hun åpnet øynene og så at de hadde stanset. Hun hadde kollidert med en stor stein. Hun kunne ikke akkurat kalle det kollisjon, for de hadde nesten ikke noen fart i det hele tatt. Her var vannet varmt og rolig, og ikke mer enn en meter dypt. Og det gikk en sti av steiner fra den ene bredden til den andre.

 

Flora sperret opp øynene. De var kommet til der de hadde gått over! De var reddet!

”Thea! Thea, våkne!” jublet hun. Thea rørte litt på seg, og åpnet øynene forsiktig.

”Hva er det, Flora?” mumlet hun. ”Hva skjedde? Å ja, Bekken… Reddet du meg?”

”Ja, men se! Vi er der vi begynte!” forklarte Flora oppspilt. ”Nå kan vi gå hjem!”

Thea smilte matt. ”Så fint,” sa hun, før hun svimte av igjen.

 

På en eller annen måte fikk Flora slept Thea opp på bredden, kommet seg hjem og skaffet hjelp. Så kollapset hun helt. Det ble stor oppstandelse over det Flora og Thea fortalte, og de ble nådeløst mobbet av Line.

 

*  *  *

 

”Hei, Flora, vi tenkte vi skulle besøke deg,” strålte Line da hun og Thea entret Floras rom noen dager etter de hadde kommet hjem. Flora satt på den sirkelrunde sengen og leste en kjærlighetsroman, men la den til side.

”Bare hyggelig! Hvordan går det med dere? Jeg har ikke sett dere på noen dager, har for det meste sovet,” smilte Flora.

”Samme her,” sa Thea og satte seg i en komfortabel lenestol. ”Jeg har forresten ikke fått takket deg for å ha reddet livet mitt ennå. Jeg skylder deg verdens største tjeneste, hva som helst, når som helst! Bare si ifra.”

Flora bare smilte. ”Det er ingenting å takke for, jeg gjorde det helt gratis.”

Line lo, men ble raskt alvorlig igjen.

”Vi har arrangert kombinert pool- og grillparty hjemme hos oss, siden det ikke ble noe av deres. Alle er invitert, inkludert foreldrene dine.”

”Ja, det blir jo ikke så mange ”alle” uten dem, for jeg er enebarn, Line,” sa Flora.

”Perfeksjonist,” geipet Line.

”Men da gikk vi da?” spurte Thea.

”Nei, det gjorde vi ikke. Du husker hva som skjedde sist gang dere ”gikk”,” gliste Line. ”Vi går.

Flora lo, og ble med dem. Alle tre hoppet over minigjerdet, og hadde tidenes grillfest!

 

Slutt




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish