Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Elsker du meg?Skriv ut Utskrift

Et manglende svar på spørsmålet "elsker du meg?" får tragiske konsekvenser.

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



”Elsker du meg?” Dette spørsmålet kom for brått på. Mona satt ved siden av meg. Vi så på film. For en stund siden hadde jeg følt meg som verdens heldigste. Mona var en pen og smart dame. Og jeg hadde blitt forelsket i henne. En gang. Men det ble borte når vi flyttet sammen. Selvfølgelig var jeg fortsatt glad i henne. Men hun skremte meg. Hun var rett og slett skummel. Jeg gikk på do. Badet var fortsatt tomt. Det var bare noen dager siden vi flyttet inn og det var esker overalt. Ingenting var som det skulle. Vi hadde ikke pusset opp soverommet enda. Så vi sov på en madrass på gulvet i stuen. Som heller ikke var helt ferdig. Jeg følte at livet mitt var tomt. Var dette virkelig alt det kom til å bli?

 

”Jeg må på konferanse med jobben i morgen. I Oslo,” sa jeg fort. Jeg hadde fortsatt ikke svart på spørsmålet, men det så ut som hun hadde glemt det.

”Hvor lenge da?”

”Bare noen dager”

”Ja vel,” hun sa det på den spørsmålaktige måten. Jeg likte ikke det. Enda en grunn til å dra. Til å komme meg litt bort fra henne. Neste dag pakket jeg koffertene og dro. Jeg tok toget fra Gran til Oslo S.

 

Jeg gikk nedover Karl Johan. Forbi alle butikkene som var helt fulle av folk som handlet julegaver til alle de kjente. Jeg hadde ikke begynt med julegavene enda. Bare tanken på det skremte meg. Jeg likte ikke å bruke masse penger på en stor gjeng med folk jeg kanskje så en gang i året. Foreldre og tanter, onkler og besteforeldre. Det virket helt meningsløst. Jeg visste hva jeg kom til å få av dem. Det var det samme hvert år. Skjerf og sokker. Fra alle sammen. Jeg klaget ikke. Jeg sa bare takk og brukte sokkene på skiturene med pappa hver søndag. Det samme hver jul siden jeg var 5. Nå er jeg 30. Tiden har ikke gått fort. Den har gått alt for sakte. Tid er en ting som skal komme og forsvinne.

 

Etter hvert så jeg en stor ring med mennesker nesten nederst i gaten. Jeg hørte musikk. Noe utenlandsk. Jeg så på disse folkene og ble overrasket over hvor mange som faktisk syntes det var spennende å se på denne mannen. Jeg hadde aldri likt gatesangere. Folk som smisker seg inn på deg bare for å få pengene dine ved å slå på noe. Aldri morsomt. Jeg var litt oppgitt på en måte. Men plutselig var jeg der jeg og. Jeg sto helt foran i ringen. Jeg var nok den mest ivrige også. Jeg hadde rytmen i bena og klappet i takt med musikken. Dette var ikke meg. Det var ikke meg som sto der. Dette var bare skummelt. Til og med sangeren så rart på meg. Han var en mexikaner med en tåpelig hatt. Han sluttet å spille. Sangen var ferdig. Da ble jeg lettet. Nå kunne jeg gå tilbake til å være meg. Jeg gikk videre.

 

Så kom jeg til hotellet. Det var et stivt hotell. Med lysekroner i glass og marmor gulv. Den typen hotell du er på hvis du har mye penger eller bare skal være der en liten stund. Jeg gikk bort til resepsjonisten.

”Hva skal det være?” sa han. Dette var en stiv mann. Det merket jeg med en gang.

”Jeg skal ha et dobbeltrom i to netter,” sa jeg.

”Dobbeltrom? Kommer det noen andre?” Jeg likte ikke at han var så nysgjerrig. ”Nei, det er bare meg. Jeg liker dobbeltsenger.”

”Ja vel. Mer penger til oss,” sa han og smilte stort. Dette var en ubehagelig mann, det kunne jeg merke med en gang. Hav var nok ikke gift. Jeg fikk nøkkelen og gikk opp til rom 314.

 

Rommet var ikke like stivt som resten av hotellet. Det gledet meg. Dette var mer menneskelig. Med et lite bad og en stor seng. Jeg likte ikke egentlig store senger. Så hvorfor bestilte jeg et dobbeltrom? Det visste jeg ikke selv. Jeg var forvirret. Det første jeg gjorde var å gå bort til mini baren ved den lille tv-en. Der tok jeg en vannflaske og drakk den opp med en gang. Så la jeg meg på sengen og tenkte. På Mona. Mona med all kjærligheten sin. Det er ikke alltid nødvendig å elske hverandre for å bo med hverandre. Det var skummelt. All denne kjærligheten. Jeg tror ikke jeg er skapt for det. Jeg håper jeg tar feil.

 

Jeg våknet sakte. Den måten man våkner på når man ikke vil stå opp. Jeg kunne jo ikke bare ligge der. Jeg gikk ut. Litt oppover Karl Johan. Jeg hadde bestemt meg for å holde meg her. Så jeg ikke skulle gå meg bort på noen som helst måte. Stedsans er en egenskap jeg mangler.

”Vil du ha noe?” hørte jeg plutselig. Jeg svarte ikke. Den samme stemmen spurte igjen.

”Vil du ha noe?” Jeg snudde meg. Det var en dame. En tynn dame med alt for mye farget sminke. Hun var ikke så veldig høy. Middels. Med blå nettingstrømper, et kort skjørt, en topp med en stor utringing og en skinnjakke. Hun var skummel. Ikke på samme måte som Mona, men skummel allikevel. Kanskje det var damer i det hele tatt som skremte jeg. Jeg vet ikke.

 

Ikke vet jeg hvordan jeg endte opp på rommet under dynen med denne damen heller. Det var onsdag morgen. Jeg hørte at hun sov. Hun pustet tungt. Jeg turte ikke røre på meg. Så våknet hun.

”Hei,” sa hun bare og smilte. Hun var egentlig nokså pen. Uten sminken og alt det.

”Hellu,” sa jeg. Hellu?! Hvorfor i all verden sa jeg hellu?! Jeg følte meg skikkelig dum.

”Er du sulten?” spurte jeg. Uten å vite hvorfor. Hun nikket. Vi satt oss opp og jeg ringte til Room Service. Maten kom. Vi spiste opp alt. Etter at vi hadde spist gikk hun for å dusje. Da begynte jeg å tenke. Dette var ikke meg. Det var ikke min måte å gjøre det på. Jeg hadde begynte å bli et helt annet menneske. Omgivelsene mine forandret meg såpass mye at jeg gjorde ting jeg egentlig var sterkt imot.

 

Hun het Charlotte. Etter at hun hadde dusjet satt vi og pratet. Vi pratet nesten hele dagen. Om alt. Jeg fortalte henne om Mona og om problemene våre. Selv om problemene mest var mine. Hun var flink til å lytte. Jeg likte det.

”Mona og jeg har det fint sammen, men jeg elsker henne ikke. Hun er den typen man helst bare vil være venn med. Hun føler det ikke sånn. Jeg tror hun virkelig elsker meg.”

”Kjærligheten er noe dritt,” sa hun sakte og mørkt. Dette var en dame som visste hva hun pratet om. Det merket jeg fort. Så fortalte hun om sitt liv. Om alle mennene. Charlottes menn. Gamle og unge. Høy og lave. Tynne og ikke fullt så tynne. Klokken ble 6 på kvelden. Da sa hun at hun måtte gå.

”Greit. Det var hyggelig å prate med deg,” sa jeg.

”Ja, det var det,” sa hun. Hun kledde på seg og gikk. Der gikk hun. Charlotte med nettingstrømpene. Jeg lukket døren.

 

Klokken var 8. Jeg lå på sengen. Jeg savnet henne nå. Jeg ville mest av alt gå ut og finne henne, men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk ned på Narvesen og kjøpte en god del godteri. Nesten morgen våknet jeg i en haug med sjokoladepapir. I dag skulle jeg altså dra tilbake til det kjedelig livet. Og det gjorde jeg.

 

Når jeg kom hjem fant jeg henne. Mona lå på gulvet på soverommet. Det var mye blod. Hun hadde lagt håndklær rundt seg i en ring. Hun hadde altså tenkt litt på meg også. Nå ble det ikke så mye å vaske. Hun hadde tapetkniven i den ene hånden fortsatt. Jeg hadde aldri trodd at Mona var typen til å ta selvmord, men der tok jeg altså grundig feil. Jeg så en lapp som hang på døren. Jeg åpnet den. ”Du elsker meg ikke. Jeg elsker deg! Det er bare din feil!”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish