Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Ingvar AmbjørnsenSkriv ut Utskrift
Særemne om Ingvar Ambjørnsen.
Bokmål - SæremneForfatter:

INNHOLDSFORTEGNELSE:

 

Forside

 

Innholdsfortegnelse

 

Forord

 

Biografi

 

Bokomtale «De Blå Ulvene»

 

Bokomtale «Sarons ham»

 

Når i forfatterskapet

 

Hvordan skriver Ambjørnsen

 

Forfatteren i tiden

 

Avslutning

 

Utgivelser

 

Priser

 

Intervju

 

Sammendrag

 

Kilder

 

Forord:

 

- Hvorfor valgte jeg egentlig å skrive om Ingvar Ambjørnsen?

 

Da jeg så han på TV under Bragepris utdelingen i 1995 stilte jeg med meg selv noen spørsmål:

  • Hvem er denne bohemen?
  • Hva slags bøker er det han skriver?
  • Hvordan skriver han?
  • Om hvem skriver han?

     

    Disse spørsmålene hadde jeg i bakhodet da vi fikk vite at vi skulle ha en oppgave om en norsk forfatter.

     

    Valget mitt sto nå mellom Ambjørnsen og Jens Bjørneboe, men etter å ha funnet en del stoff om Bjørneboe, fikk jeg følelsen av at han skrev litt tunge bøker der jeg måtte konsentrere meg 100% hele veien. Det vet jeg ikke om jeg ville klart, så derfor var  valget mitt ganske enkelt, jeg var nødt til å  velge Ingvar Ambjørnsen.

     

    Måten han skriver på passer meg helt perfekt. Han skriver på den måten ungdom snakker, og ofte om de som har det litt vanskelig i samfunnet vårt. Jeg bryr meg om disse personene, og Ambjørnsen skildrer de på et fabelaktig vis.

     


    Pelle og Proffen hørte jeg om som liten gutt på barneskolen, at var meget bra. De var på en måte Norges svar på Hardy-gutten. Som barn leste jeg alt av Bobsey-barna og noen av Hardy-gutt bøkene. De bøkene er jo krimromaner, men laget for de yngre leserne. Krimromaner har alltid interessert meg fordi de er spennende og pirrer min nysgjerrighet. Ofte er det slik at jeg ikke kan legge fra meg en god krimroman, fordi jeg må vite hvem som har begått den kriminelle handlingen, men slik er det sikkert for alle!!

     

    Biografi:

     

    I mai 1956 ble det født en gutt i Larvik, han fikk navnet Ingvar Ambjørnsen. Allerede som 7- åring lærte han å lese, siden da har han vært fascinert av bøker. I ungdomsårene da de andre guttene på hans alder ville bli fotballspillere, brann- eller politimenn, ville Ambjørnsen bli forfatter. Derfor sluttet han skolen så tidlig som etter de ni lovbestemte årene. Han tok etter dette strøjobber, og måtte reise mye rundt for å skaffe seg arbeid. En stund havnet han helt på kjøret, han begynte å vanke blant folk med store rusproblemer. Han skrev bøker om det han opplevde, og det er nesten bare Ambjørnsen i Norge som klarer å skildre problemene på den fortreffelige måten han gjør det. På starten av 1980-årene reiste Ambjørnsen mye rundt, ofte var det eneste han hadde med seg, den velbrukte skrivemaskinen sin. Uansett hvor mye han har reist og hvor store problemer han har hatt, har han aldri gitt slipp på barndomsdrømmen, nemlig forfatterdrømmen. Ambjørnsen har nå slått seg litt mer til ro. Han bor i Hamburg sammen med sin tyske kone. De møttes gjennom hans utgivelser i Tyskland, hun var og er oversetteren hans i Tyskland. De bor i ett område som er strekt belastet av narkoproblemer. Her blir han inspirert til å skrive mer om taperne i dagens samfunn. Han skildrer nå livet til taperne som en ekspert.

     

    Han debuterte i Trollskrift i 1976, og hans først bøker kom ut på det «alternative» Forfatter forlaget. Da dette forlaget gikk konkurs, gikk han over til  Cappelen. Etter overgangen til Cappelen ble Ambjørnsen en stjerneforfatter,  og den produktive forfatteren er meget godt likt blant yngre lesere. 

     

    Barne og ungdomsbok forfatteren Ambjørnsen:

     

    De mest kjente barnebøkene til Ambjørnsen er bøkene om Pelle og Proffen.

     

    Hovedstikkordene i disse bøkene er vennskap og fellesskap. Det som  skjer i bøkene er at gutten dumper bort i problemer, eller et mysterium, som så blir løst i slutten av boken. Ambjørnsen mener alltid noe med det han skriver. Sentrale temaer er overgrep, intoleranse mot vold, miljøødeleggelser og menneskeforakt. Han vil at barn og ungdom skal lære noe. Han klarer å få fram disse temaene ved hjelp av humor og god underholdning. Flere av bøkene hans er filmatisert, her har Ambjørnsen spilt en viktig rolle. Neste Pelle og Proffen bok kommer om noen år. 

     

    Voksenbok forfatteren Ambjørnsen:

     

    Ambjørnsen er offentlig kjent som en av de store forfatterne i dagens norske litteratur. Nesten alt det Ambjørnsen skriver om i sine bøker for voksne er selvopplevd. Han har prøvd alt som er å oppdrive av narkotiske midler, slik at han på en bedre måte kan skildre hovedpersonene i bøkene sine. Ambjørnsen er en meget produktiv forfatter. På de siste 15 årene har han gitt ut 20 bøker, men langt fra alle bøkene er mesterverker. Fellesnevneren for alle bøkene er at de dreier seg om samfunnets tapere. Han sier selv at han skrev på begynnelsen av 80-tallet, slik at han kunne få penger til overs. Da han hadde skrevet «Stalins øyne» og «Hvite niggere», ble han virkelig en «kultforfatter». Han hadde da suksess i  bokklubber, ikke minst i Tyskland. 

     

    Bokomtale: DE BLÅ ULVENE

     

    Fakta:

     

    TITTEL:

     

    De Blå Ulvene (Pelle og proffen 5)

     

    FORFATTER:

     

    Ingvar Ambjørnsen

     

    LAND:

     

    Norge

     

    ÅR:

     

    1991

     

    FORLAG:

     

    J.W. CAPPELENS FORLAG A/S

     

    SIDETALL:

     

    160

     

    Boken er delt inn i 20 kapitler. Gjennom hvert kapittel er det en slags oppbygning av spenningen. På slutten av kapitlet kommer klimakset. Dette gjør at man bare må fortsette å lese hele tiden. Under et kapittel er  man ett sted hele tiden,  Pelle og Proffen følges gjennom nye episoder der de prøver å nøste opp i biter av det som har skjedd. Først i siste kapittel er det at de setter sammen brikkene i puslespillet slik at de løser mysteriet knyttet til faren til Pelle sin flyktning .

     

    Generell bokomtale:

     

    Boken er en slags ungdoms- og detektivroman. Handlingen finner sted på Oslos østkant. Hele romanen foregår i nåtid, på begynnelsen av 1990-årene. Boken har et rikt persongalleri, men det er mest dreier seg om er: Pelle, Proffen og familiene deres. Det er også miljøaktivister, galerieiere, og kunstnere. Handlingen bygges gradvis omkring flere topper: Ransakelsen - Innbruddet - Reisen til Danmark. Hele boken har en naturlig oppbygning. I etterkant virker boken veldig logisk fremstilt. Kronologien er for meg riktig, selv en ung leser bør ikke ha noe særlig problem med å få med seg hva som skjer.

     

    Det er to parallelle problemer i boken. Flere eldre damer blir overfalt på gaten, samtidig får de sprayet en stor X på pelskåpene sine. Det er også et annet problem, faren til Pelle drar plutselig en dag drar hjemme ifra. Dette skjer etter at ansiktet hans ble vist på Dagsrevyen i sammenheng med flere av overfallene på de gamle damene.

     

    Historien fortelles gjennom ungdommen Pelle. Beskrivelsene av hendelsene gjenspeiler da en ungdoms syn på forhold i samfunnet.

     

    Handlingsreferat:

     

    Boken starter med at faren til Pelle, som egentlig er en hobbykunstner, slår igjennom som kunstner, og blir kjent. Alt ser ut til å være fryd og gammen. Så en dag stikker faren til Pelle av med en yngre blond jente. Hverdagen til Pelle og resten av familien blir snudd opp ned. 

     

    Senere på dagen ble mormoren til Proffen overfalt på gata, og pelsen hennes blir til griset med en X. Lignende skjer andre steder i Oslo vest. De Blå Ulvene kalles gjengen som sier de har overfalt damene med pels. Proffen bestemmer seg da for å løse saken selv, siden han mener politiet ikke gjør nok for å oppklare saken. Pelle og Proffen får mistanke om at faren har en eller annen forbindelse til De Blå Ulvene fordi Politiet kommer med en ransakelseordre, og de blir glade når de finner to blader om dyremishandling. Mistanken blir bekreftet når Dagsrevyen har fått tak i et videoopptak, der en gjeng ramponerer en pelsbutikk. Faren til Pelle blir gjenkjent. 

     

    Etterhvert utover i boken kommer guttene over forskjellige spor som leder dem til en adresse på Majorstua.

     

     En stund overvåker Pelle og Proffen leiligheten, før de bestemmer seg for å bryte seg inn. Under brekket kommer eierne hjem, og guttene blir tatt på fersk gjerning. Etter mye om og men finner eierne ut at de har mye å tape på å politianmelde guttene fordi guttene kan da tyste på organisasjonen de har. Under en lengre samtale med mennene finner Pelle og Proffen ut at faren til Pelle er i Danmark med den unge, blonde damen.

     

    Pelle og Proffen tar ut alle pengene sine fra banken, og drar til Danmark for å finne faren. De har fått tak i adressen. Vel fremme i Danmark finner de faren, og  alt blir oppklart. Leseren får vite hvem som er skyld i hva, og hvorfor hvem har gjort hva.

     

    HOVEDPERSONENE:

     

    Hovedpersonene i denne boken er Pelle og Proffen, og deres familie. Pelle er 14 år, og går i niende klasse på en ungdomsskole på Oslo øst. Han bor i en bygård med familien sin som består av: Faren, moren og søsteren Lille-My. Familien er ganske spesiell,  noe som irriterer Pelle innimellom. Pelles styrke er hans spreke kropp, mens han største svakhet er at han ikke er så flink til å konsentrere  seg, og derfor ikke veldig skoleflink. Faren til Pelle er kunstner. Han har hatt enkelte jobber, men ellers slapper han av med vennen Laffy. Moren til Pelle er sjefen i familien, hvis det noen gang blir problemer er det alltid hun som hjelper til. Hun er familiens forsørger, ettersom hun er den eneste som har fast jobb i familien. Boken fortelles ut i fra Pelles øyne.

     

    Proffen er like gammel som Pelle, og bor i samme oppgang. Proffen er den «smarte» av de to vennene. Han er mannen bak det meste av det Pelle og Proffen foretar seg. Familien hans er en helt vanlig familie. Når Pelle og Proffen skal løse saker, får de ofte hjelp av Proffens bror Gøran som jobber i Dagbladet.

     

    ANALYSE:

     

    Forfatteren klarer å fange meg ved hjelp av sin skrivemåte. Han skriver ungdommens språk, og på en måte som får en til å ikke kunne legge fra seg boken. Han gjør en spennende vri på alt mulig. Hvert kapittel er spennende, fordi man kjenner at Pelle og Proffen sin puls er høy. Jeg levde meg inn i boken, slik at jeg trodde nesten at jeg var med. Det har jeg nesten aldri opplevd før.

     

    Boken er meget spennende, den fenget meg alt fra begynnelsen. Grunnen til dette er det levende språket Ambjørnsen fører i boken.

     

    Boken har flere høydepunkt: Ransakelsen - Innbruddet - Reisen til Danmark. Jo flere høydepunkt, jo bedre bok, mener jeg. Det får meg til å leve meg inn i boken. Damene i boken fremstilles ikke på noen spesiell måte, de er likestilt med guttene. De språklige virkemidlene som blir brukt i boken er at han blant annet bruker ungdommens språk. Han bryr seg ikke mye om at han banner. Hele tiden gjør boken spennende samtidig som han har en snev ungdoms humor i boken. Han skriver jo om to gutter på for meg en meget levende måte. Med det mener jeg at han skriver slik at jeg blir en del av boken. Jeg havner på en måte midt opp i boken.

     

    EGEN VURDERING:

     

     Jeg likte hele boken den var spennende og morsom hele veien. Forfatteren gav meg lyst til å lese videre. Boken var realistisk, alt det som skjedde kunne ha skjedd i virkeligheten. Det var kanskje litt rart at to ungdommer havner i de problemene de havner i, men det kunne ha skjedd. Boken var ikke akkurat av den lærerike sorten, men jeg tror ikke Ambjørnsen lagde denne boken, slik at leserne skulle lære veldig mye. Morsom og interessant er to viktige stikkord for meg når jeg skal definere boken, Ambjørnsen har en morsom tone hele veien. Han skriver slik at jeg begynte  å le flere ganger. Interessant var den fordi den satte lys på problemer med dyremishandling, og den viste jo at Ambjørnesen er veldig imot dyremishandling. Jeg valgte å lese boken fordi jeg ville lese en ungdomsbok av Ambjørnsen til særemnet jeg har om han. Jeg ble anbefalt boken på biblioteket. Pelle og Proffen ble beskrevet slik at jeg følte at jeg var der sammen med dem. De var to meget interessante gutter.  Slutten var litt brå siden Pelle og faren pratet om alt som hadde skjedd, men den var grei nok. Forsidebildet var greit nok, det skapte interesse, men det var to veldig stygge 80-talls gutter som jeg ikke helt likte. Det var ikke forsidebildet som gav meg lyst til å lese.

     

    BOKOMTALE Sarons Ham:

     

    TITTEL:

     

    Sarons Ham

     

    FORFATTER:

     

    Ingvar Ambjørnsen

     

    LAND:

     

    Norge

     

    ÅR:

     

    1982

     

    FORLAG:

     

    Forfatterforlaget

     

    SIDETALL:

     

    173

     

    Handlingsreferat:

     

    Denne boken handler om Saron. Saron er en mann i tredveårene, som  er på jakt etter damen i livet sitt. Han er alkoholiker og narkoman, og drømmer innimellom helt syke drømmer f.eks. at han blir tatt av demoner, og at djevelen kommer på besøk. I boken drar Saron fra Oslo etter at han hadde ligget med kona til bestevennen. Sir Henry som bestevennen til Saron heter, gir Saron 3000 kroner for å dra. Saron bestemmer seg for å dra til Amsterdam, fordi der er det fri flyt av alt som heter narkotika. I sin jakt på den rette treffer han mange mennesker, men den som er den rette for Saron, er en heroinmisbruker ved navn Mita. Han følger etter henne overalt, dette gjør at hun til slutt stikker av fra han, hun er redd for at Saron skal skade henne. Ved hjelp av de kontaktene Saron har i Amsterdam finner han ut hvor Mita har tatt veien. Han får vite at hun har dratt til Bergen. Saron følger etter, og i Bergen blir han i noen måneder. Han jobber på Gilde slakteri. I Bergen finner han igjen ut at Mita har dratt til Oslo, så han slutter jobben og drar til Oslo. I Oslo finner han Mita, og hun har blitt hore. Etter en stund blir hun gravid, Saron tror han er faren, men når barnet blir født er det farget, og Saron blir sur. Dette fører til flere problemer.

     

    Denne boken er en  kjærlighetsroman­, den tar for seg en manns jakt på «drømmekvinnen».

     

    Hovedpersonene:

     

    Det er flere personer med i boken, men hovedpersonen er Saron. Saron er en mann i tredveårene, uten noen spesiell utdanning eller jobb. Han bor på Oslos østkant, og er narkotikamisbruker og alkoholiker. Pengene han bruker til å ruse seg for, får han fra sosialkontoret. Han er ikke beskrevet på utseende, så det kan jeg ikke skrive noe om. Egentlig er nok Saron ganske hjelpsom, han hjelper Mita og Wilma når de trenger det. Samtidig tror jeg at rusen han stadig er i gjør han dum. Innimellom  overfaller han gamle menn og kvinner. Andre ganger selger han seg selv til og med på gaten.

     

     

     

     Lett blanding:

  • Boken er delt inn i 3 deler som igjen utgjør 16 kapitler og 3 dager.

  • Kronologien er helt vanlig, alt skjer i en kronologisk rekkefølge, innimellom ser Saron tilbake på ting som har skjedd tidligere i livet.

  • Problemet i boken er at Saron vil finne den «rette», og store rusproblemer er også et problem.

  • Synsvinkelen i boken er skrevet i førsteperson, man ser alt ut ifra Saron. Alle hans meninger, tanker og rusen hans kommer frem.

  • Forfatteren fanger leseren ved hjelp av svart humor, et muntert glimt i øyet. Ikke nok med det har boken en framdrift og spenning i språket, som jeg finner meget interessant, fordi han skriver på en realistisk måte. Dessuten en vet Ambjørnsen hva han skriver om. Han bruker ord og gir innblikk i hvordan narkomane kan ha det.   

  • Det er flere topper, men det absolutte høydepunktet er når Saron finner Mita i Oslo.

  • Hovedpersonen forandrer seg flere ganger gjennom boken. I starten er han skikkelig ute å kjøre, han sliter med store rusproblemer. Da han kommer til Amsterdam er han på kjøret enda, når Mita drar til Bergen. Følger  han etter forandrer seg, blir rusfri, og får seg jobb. Saron kommer seg til Oslo. Der havner han på kjøret igjen, før han skjerper seg og blir rusfri.

  • Damene og mennene er likestilte, alle har rusproblemer, det er ingen forskjell.

  • I denne boken bruker Ambjørnsen rim innimellom, han rimer på noen ord, om dette er tilfeldig eller valgt med omhu, vet jeg ikke noen ting om.

     

    EGEN VURDERING:

     

    Jeg likte nesten hele boken, det var enkelte kapitler som var litt langtekkelige, men ingen bok er perfekt. Boken var realistisk og lærerik, dette kan nok skje et vanlig  menneske. Jeg lærte at jeg ikke skal prøve narkotika, fordi da er det veldig lett å bli avhengig, og det vil jeg ikke. Ambjørnsen skildrer alt på en meget virkelig måte. Jeg valgte å lese denne boken fordi jeg ville lese en bok fra tidlig i forfatterskapet hans.  Ambjørnsen kunne klart å skildre Saron litt bedre, men det er nok ikke veldig lett. Alle spørsmål som jeg stilte meg selv mens jeg leste, fikk jeg svar på. Forsidebildet var både godt og dårlig, det skapte litt spenning når det bare lå en kniv på hele bildet. Samtidig var det et var litt dårlig bilde, fordi fargene var såpass uklare.

     

    Jeg vil gi boken terningkast 4.

     

    Når i forfatterskapet:

     

    «De blå ulvene», ble skrevet midt i barnebokperioden til Ambjørnsen. Han tar opp temaer som er gjengangere i hans forfatterskap, miljø, dyremishandling og de vanskeligstilte i samfunnet, de som har fått en litt skjev start i livet. Dette viser hans interesse for samfunnsproblemer. Han skriver som i alle de andre bøkene sine, med en veldig radikal bokmål. Solidaritet med taperne i samfunnet er sentralt i hans innstilling til samfunnet.

     

    «Sarons Ham» er den andre boken jeg har lagt opp til dette særemne. Den skrev Ambjørnsen i 1982, her viser han seg som stoffmisbrukernes  forfatter. Denne boken er hans andre roman, jeg tror den ikke er veldig gjennomtenkt, den er bra, men jeg tror det har gått litt fort. Han karakteriserer selv denne boken som «ei jævla ekkel bok». Han skrev mange bøker på veldig kort tid på denne tiden av forfatterskapet sitt. Dette gjorde han for å tjene penger,  dette merker jeg. Boken er ikke veldig bra. Men som alltid skriver Ambjørnsen om samfunnets tapere, og igjen er en narkotikamisbruker midtpunktet.

     

    Hvordan skriver egentlig Ambjørnsen:

     

    Synsvinkelen til Ambjørnsen er oftest den til outsiderne. Nesten alle bøkene hans er preget av en hard, virkelig beskrivelse av livets mørke sider. Enten hovedpersonene er narkotikamisbrukere, psykiatriske pasienter eller prostituerte, er de alle beskrevet med sympati og entusiasme.

     

    Ingvar Ambjørnsen blir satt i sammenheng med bøker om narkotikamiljø. Og narkotika, alkohol og livet på kanten av det vanlige borgerskapets uskrevne regler, utgjør vesentlige elementer i forfatterskapet. Grunnen til at Ambjørnsens bøker allikevel har fått en så stor leserkrets er nok å finne i at ikke mange forfattere kan som han gi ensomhet og kameratskap en så klar litterær formulering.

     

    Forfatteren i tiden:

     

    Jeg mener Ambjørnsen er som mange andre forfattere nå til dags. Han skildrer de samme temaene som det andre gjør, nemlig outsiderne i dette samfunnet. Dette har du lest om tidligere. Men han gjør det på en bedre måte en de fleste andre. Han kan nok best sammenlignes med Lars Saabye-Christensen, begge er jo bokklubbforfattere. Mens Saabye-Christensen skriver korte, uhøytidelige setninger med et poetisk preg, skriver Ambjørnsen lengre setninger, med ekstrem «slang». Saabye-Christensen skriver gjerne fra sin oppveksttid 50- og 60-årene, mens Ambjørnsen skriver fra 80- og 90-årene. Ambjørnsen kan nok lettere sammenlignes med Elin Brodin. Brodin er nok det kvinnelige kjønns svar på  Ambjørnsen. Hun liker som Ambjørnsen best å skrive om outsidere, den eneste forskjellen er at Brodin ikke skriver med det sammen radikale bokmålet. Hun er også som Ambjørnsen meget produktiv,  men også hun er veldig ujevn i sine bøker. Noen er strålende, mens andre er «bånn i bøtta». Begge skriver om realistiske saker som skjer i verden i dag.

     

    Avslutning:

     

    Det har vært veldig morsomt å skrive denne oppgaven, jeg har på en måte blitt veldig glad i Ingvar Ambjørnsen. Jeg har lært enormt om hvordan han skriver, og hvordan livet hans har vært. Tidligere var han for meg bare en bohem, men nå ser jeg at han er en meget dyktig forfatterbohem. Jeg har jo fått svar på de fire spørsmålene jeg stilte meg selv innledningsvis.

     

    1. Denne bohemen er en 43 år gammel forfatter som skildrer outsiderne i samfunnet.

     

    2. Han skriver for det meste romaner, men også en del artikler og noveller. Han skriver voksen- og barnebøker.

     

    3. Det typiske kjennetegn for hvordan han skriver er det radikale bokmålet.

     

    4. Han skildrer outsiderne i dagens samfunn, han vil skape holdninger.

     

    Utgivelser:

     

    1981 23-salen (roman)

     

    1982 Sarons ham (roman)

     

    1983 Den siste revejakta (roman)

     

    1984 Galgenfrist (roman)

     

    1985 Stalins øyne (roman)

     

    1986 Hvite niggere (roman)

     

    1987 Heksenes kors (roman)

     

    1988 Jesus står i porten (noveller)

     

    1988 Bellona - gudinna som ble vaktbikkje (Faktabok)

     

    1989 San Sebastian Blues (roman)

     

    1990 Den mekaniske kvinnen (roman)

     

    1992 Det gyldne vakuum (roman)

     

    1993 Utsikt til paradiset (roman)

     

    1994 Sorte mor (noveller)

     

    1995 Fugledansen (roman)

     

    1996 Brødre i blodet (roman)

     

    1997 Natt til mørk morgen (noveller)

     

    1998 Samson og Roberto (1)Arven etter onkel Rin-Tin-Tei

     

    1998 Husk hjelm! (artikler)

     

    1999 Elsk meg i morgen (roman)

     

    Pelle og Proffen-serien:

     

    1987 Kjempene faller (1)

     

    1988 Døden på Oslo S (2)

     

    1989 Giftige løgner (3)

     

    1990 Sannhet til salgs (4)

     

    1991 De blå ulvene (5)

     

    1992 Flammer i snø (6)

     

    1993 Etter orkanen (7)

     

    1994 Hevneren fra himmelen (8)

     

    1994 Storbyens stemme (9)

     

    1995 Mordet på Aker brygge

     

    Litterære priser:

  • 1986 1. Pris Cappelens romankonkurranse for "Hvite niggere"
  • 1987 Språklig samlings pris
  • 1988 Cappelenprisen
  • Hamburg bys stipend
  • Lübeck bys stipend
  • "Døden på Oslo S" på Ibbys Honour List
  • 1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok ("Døden på Oslo S") utdelt av Bokhandelforeningen.
  • Ungdommens  bokpris - utdelt av Hå kommune på Barnas  Bokdag (utpekt av låntakere ved biblioteket og elever i kommunen)
  • 1995 Brageprisen (for romanen "Fugledansen")
  • 1996 Bokhandlerprisen (for romanen "Brødre i blodet")
  • 1999 Vestfold Litteraturpris (for romanen "Elsk meg i morgen")

     

    Intervju

     

    Det var litt vanskelig å få tak i Ambjørnsen, slik at jeg kunne lage et intervju med han. Ambjørnsen bor jo trossalt i Hamburg. Derfor surfet jeg på internett etter et intervju med han. Jeg har  valgt ut de spørsmålene jeg ville spurt han om, hvis jeg hadde møtt han.

     

    - Flere av bøkene dine er jo allerede filmatisert, hvor nesten all dialog og handling er festet til lerretet. Har du noen gang vurdert å skrive for teateret, skrive skuespill? Eller hva med TV?

     

    Ja, jeg kunne godt tenke meg å forsøke og skrive for scenen. For film og TV også, for den saks skyld. Samtidig er jeg klar over at det er bokforfatter jeg er. Jeg er også svært ydmyk overfor folk som behersker drama, og jeg innser at jeg har en lang læretid foran meg før jeg for eksempel kan levere fra meg et teaterstykke.

     

    - Hva  var det som fikk akkurat deg til å begynne å skrive?

     

    Det er egentlig et spørsmål som burde vært rettet til en psykolog. Jeg vet ikke. Men jeg registrerer jo at de fleste forfattere jeg har møtt på en eller annen måte er nevrotikere. Det er jo strengt tatt heller ikke normalt å forvente at tusenvis av fremmede mennesker skal betale for å ta del i ens eget mer eller mindre syke tankeliv. Det hele bunner vel til syvende og sist ut i et slag abnormt uttrykksbehov, kombinert med et sett hemninger som forhindrer en i å ta dette ut på naturlig vis, for eksempel i form av samtale med andre mennesker.

     

    - Hvor viktig er Pelle og Proffen for deg i forfatterskapet? Hvilke bøker har du mest glede av å skrive?

     

    Pelle og Proffen er en grein i treet, for å si det sånn. Jeg tar disse bøkene i høyeste grad på alvor. Og ler hjertelig av åndsnobber som spør om jeg er redd for å bli sett på som “ungdomsbokforfatter” i litteraturhistorien. Hva som blir sagt om meg etter at jeg har etablert meg i himmelen er meg revnende likegyldig. Hva jeg har hatt mest glede av å skrive? Jeg vet ikke helt. Jeg har ikke noen særlig glede av å skrive lenger. Men jeg fniste litt da jeg skreiv Utsikt til paradiset. Ellers så er vel Hvite niggere den boka som har gitt meg minst motstand. Det ligger vel kanskje en slags glede i slikt også.

     

    - Nå har du gitt ut den niende Pelle og Proffen boka. Hvor mange bøker blir det i denne serien? Har du også andre og nye hovedpersoner i hodet, innenfor den samme sjangeren?

     

    Jeg aner ikke hvor Pelle og Proffen ender. De kan være døde nå, for alt jeg vet. Men jeg har en rekke andre prosjekter innenfor denne sjangeren på beddingen. Jeg liker å skrive for unge folk. De er direkte i sine tilbakemeldinger. Enten treffer du dem hjemme, eller de tupper deg ut mørket. Tar de seg til deg, er de imidlertid lojale til det rørende. Det er ikke den gjengen der som gugger i ølglasset mitt.

     

    - Kan du nevne noen forfattere som har betydd mye for deg? Er det noen norske forfattere som fortsatt påvirker deg?

     

    Jens Bjørneboe. Men han representerer ikke noen inspirasjonskilde for meg i dag. Likevel var han "faren min" uten å vite det. Jeg vet at svært mange forfattere av min generasjon har det på samme måte. Ellers hadde jeg en fase på syttitallet der jeg hadde et jævlig hett forhold til Peter Handke. Han har fått betydning for måten jeg løser novelle-ideene mine på. Et paradoks egentlig, fordi jeg faktisk ikke kjenner den helt korte prosaen hans. Det er den totalt avdramatiserte tonen i språket hans som fascinerer meg. Nå snakker jeg om Handkes tidlige forfatterskap.

     

    - Du skriver om problemer som ensomhet, miljø, rasisme, narkotika og prostitusjon. Prøver du bevisst å bringe problemer opp til debatt?

     

     Nei. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på bokas gjennomslagskraft i samfunnsdebatten. Det er et tilbakelagt stadium.

     

    - Du observer, informerer og underholder, men du moraliserer aldri. Finnes det allikevel en moral i bøkene dine?

     

    Selvsagt finnes det en moral i mange av bøkene mine. Ellers er det interessant å merke seg at du tydeligvis har forstått forskjellen mellom moral og moralisme. Det er det ikke mange journalister som har.

     

    - Du har nå gitt ut 23 bøker på fjorten år. Hvor lenge kan du holde tempoet oppe?

     

    Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt rask i trekket. Egentlig er jeg doven. Når jeg har skrevet såpass mange bøker på disse åra, så kommer det av at jeg ikke foretar meg noe annet enn å skrive. Og da mener jeg ikke noe annet.

     

    - Kommer du til å holde deg til personale framstillinger?

     

    Jeg skriver jo i tredje person også. Men du har jo rett - jeg liker meg best i jeg-form. Føler ofte at jeg kommer mer under huden på selve fortellingen da. På mange måter spiller jeg skuespill. Jeg ER hovedpersonen med hud og hår. Akkurat nå holder jeg på med en jeg-person som er en høyrekvinne på seksogførti. Hun kommer til å bli en av de villeste romanpersonene mine så langt. Jeg er premenstruell hele tida.

     

    Sammendrag:

     

    I mai 1956 ble det født en gutt i Larvik, han fikk navnet Ingvar Ambjørnsen. Allerede som 7- åring lærte han å lese, siden da har han vært fascinert av bøker. I ungdomsårene da de andre guttene på hans alder ville bli fotballspillere, brann- eller politimenn, ville Ambjørnsen bli forfatter. Derfor sluttet han skolen så tidlig som etter de ni lovbestemte årene. Han tok etter dette strøjobber, og måtte reise mye rundt for å skaffe seg arbeid. En stund havnet han helt på kjøret, han begynte å vanke blant folk med store rusproblemer. Han skrev bøker om det han opplevde, og det er nesten bare Ambjørnsen i Norge som klarer å skildre problemene på den fortreffelige måten han gjør det. På starten av 1980-årene reiste Ambjørnsen mye rundt, ofte var det eneste han hadde med seg, den velbrukte skrivemaskinen sin. Uansett hvor mye han har reist og hvor store problemer han har hatt, har han aldri gitt slipp på barndomsdrømmen, nemlig forfatterdrømmen. Ambjørnsen har nå slått seg litt mer til ro. Han bor i Hamburg sammen med sin tyske kone. De møttes gjennom hans utgivelser i Tyskland, hun var og er oversetteren hans i Tyskland. De bor i ett område som er belastet av narkoproblemer. Her blir han inspirert til å skrive mer om taperne i dagens samfunn. Han skildrer nå livet til taperne som en ekspert.

     

    Han debuterte i Trollskrift i 1976, og hans første bøker kom ut på det «alternative» Forfatter forlaget. Da dette forlaget gikk konkurs, gikk han over til  Cappelen. Etter overgangen til Cappelen ble Ambjørnsen en stjerneforfatter,  og den produktive forfatteren er meget godt likt blant yngre lesere. 

     

    Han har prøvd de fleste narkotiske stoffer som finnes, slik at han bedre skildrer rusen flere av hovedpersonene hans er i. De mest kjente bøkene hans er Elling serien, Pelle og Proffen serien, «Hvite Niggere», San Sebastian Blues.

     

    Synsvinkelen til Ambjørnsen er oftest den til outsiderne. Nesten alle bøkene hans er preget av en hard, virkelig beskrivelse av livets mørke sider. Enten hovedpersonene er narkotikamisbrukere, psykiatriske pasienter eller prostituerte, er de alle beskrevet med sympati og entusiasme.

     

    Ingvar Ambjørnsen blir satt i sammenheng med bøker om narkotikamiljø. Og narkotika, alkohol og livet på kanten av det vanlige borgerskapets skrevne og uskrevne regler, utgjør vesentlige elementer i forfatterskapet. Grunnen til at Ambjørnsens bøker allikevel har fått en så stor leserkrets er nok å finne i at ikke mange forfattere kan som han gi ensomhet og kameratskap en så klar litterær formulering.

     

    Kilder:

  • «Sarons ham»

  • «De blå ulvene»

  • Norges litteratur historie, Øystein Rottem utgitt av Cappelens forlag i 1998

  • Internett, Dagbladets og Aftenpostens hjemmesider

  • Forfatterhefte om Ingvar Ambjørnsen utgitt av Bibliotek sentralen AL i 1996

     

    INNHOLDSFORTEGNELSE:

     

    Forside

     

    Innholdsfortegnelse

     

    Forord

     

    Biografi

     

    Bokomtale «De Blå Ulvene»

     

    Bokomtale «Sarons ham»

     

    Når i forfatterskapet

     

    Hvordan skriver Ambjørnsen

     

    Forfatteren i tiden

     

    Avslutning

     

    Utgivelser

     

    Priser

     

    Intervju

     

    Sammendrag

     

    Kilder

     

    Forord:

     

    - Hvorfor valgte jeg egentlig å skrive om Ingvar Ambjørnsen?

     

    Da jeg så han på TV under Bragepris utdelingen i 1995 stilte jeg med meg selv noen spørsmål:

  • Hvem er denne bohemen?
  • Hva slags bøker er det han skriver?
  • Hvordan skriver han?
  • Om hvem skriver han?

     

    Disse spørsmålene hadde jeg i bakhodet da vi fikk vite at vi skulle ha en oppgave om en norsk forfatter.

     

    Valget mitt sto nå mellom Ambjørnsen og Jens Bjørneboe, men etter å ha funnet en del stoff om Bjørneboe, fikk jeg følelsen av at han skrev litt tunge bøker der jeg måtte konsentrere meg 100% hele veien. Det vet jeg ikke om jeg ville klart, så derfor var  valget mitt ganske enkelt, jeg var nødt til å  velge Ingvar Ambjørnsen.

     

    Måten han skriver på passer meg helt perfekt. Han skriver på den måten ungdom snakker, og ofte om de som har det litt vanskelig i samfunnet vårt. Jeg bryr meg om disse personene, og Ambjørnsen skildrer de på et fabelaktig vis.

     


    Pelle og Proffen hørte jeg om som liten gutt på barneskolen, at var meget bra. De var på en måte Norges svar på Hardy-gutten. Som barn leste jeg alt av Bobsey-barna og noen av Hardy-gutt bøkene. De bøkene er jo krimromaner, men laget for de yngre leserne. Krimromaner har alltid interessert meg fordi de er spennende og pirrer min nysgjerrighet. Ofte er det slik at jeg ikke kan legge fra meg en god krimroman, fordi jeg må vite hvem som har begått den kriminelle handlingen, men slik er det sikkert for alle!!

     

    Biografi:

     

    I mai 1956 ble det født en gutt i Larvik, han fikk navnet Ingvar Ambjørnsen. Allerede som 7- åring lærte han å lese, siden da har han vært fascinert av bøker. I ungdomsårene da de andre guttene på hans alder ville bli fotballspillere, brann- eller politimenn, ville Ambjørnsen bli forfatter. Derfor sluttet han skolen så tidlig som etter de ni lovbestemte årene. Han tok etter dette strøjobber, og måtte reise mye rundt for å skaffe seg arbeid. En stund havnet han helt på kjøret, han begynte å vanke blant folk med store rusproblemer. Han skrev bøker om det han opplevde, og det er nesten bare Ambjørnsen i Norge som klarer å skildre problemene på den fortreffelige måten han gjør det. På starten av 1980-årene reiste Ambjørnsen mye rundt, ofte var det eneste han hadde med seg, den velbrukte skrivemaskinen sin. Uansett hvor mye han har reist og hvor store problemer han har hatt, har han aldri gitt slipp på barndomsdrømmen, nemlig forfatterdrømmen. Ambjørnsen har nå slått seg litt mer til ro. Han bor i Hamburg sammen med sin tyske kone. De møttes gjennom hans utgivelser i Tyskland, hun var og er oversetteren hans i Tyskland. De bor i ett område som er strekt belastet av narkoproblemer. Her blir han inspirert til å skrive mer om taperne i dagens samfunn. Han skildrer nå livet til taperne som en ekspert.

     

    Han debuterte i Trollskrift i 1976, og hans først bøker kom ut på det «alternative» Forfatter forlaget. Da dette forlaget gikk konkurs, gikk han over til  Cappelen. Etter overgangen til Cappelen ble Ambjørnsen en stjerneforfatter,  og den produktive forfatteren er meget godt likt blant yngre lesere. 

     

    Barne og ungdomsbok forfatteren Ambjørnsen:

     

    De mest kjente barnebøkene til Ambjørnsen er bøkene om Pelle og Proffen.

     

    Hovedstikkordene i disse bøkene er vennskap og fellesskap. Det som  skjer i bøkene er at gutten dumper bort i problemer, eller et mysterium, som så blir løst i slutten av boken. Ambjørnsen mener alltid noe med det han skriver. Sentrale temaer er overgrep, intoleranse mot vold, miljøødeleggelser og menneskeforakt. Han vil at barn og ungdom skal lære noe. Han klarer å få fram disse temaene ved hjelp av humor og god underholdning. Flere av bøkene hans er filmatisert, her har Ambjørnsen spilt en viktig rolle. Neste Pelle og Proffen bok kommer om noen år. 

     

    Voksenbok forfatteren Ambjørnsen:

     

    Ambjørnsen er offentlig kjent som en av de store forfatterne i dagens norske litteratur. Nesten alt det Ambjørnsen skriver om i sine bøker for voksne er selvopplevd. Han har prøvd alt som er å oppdrive av narkotiske midler, slik at han på en bedre måte kan skildre hovedpersonene i bøkene sine. Ambjørnsen er en meget produktiv forfatter. På de siste 15 årene har han gitt ut 20 bøker, men langt fra alle bøkene er mesterverker. Fellesnevneren for alle bøkene er at de dreier seg om samfunnets tapere. Han sier selv at han skrev på begynnelsen av 80-tallet, slik at han kunne få penger til overs. Da han hadde skrevet «Stalins øyne» og «Hvite niggere», ble han virkelig en «kultforfatter». Han hadde da suksess i  bokklubber, ikke minst i Tyskland. 

     

    Bokomtale: DE BLÅ ULVENE

     

    Fakta:

     

    TITTEL:

     

    De Blå Ulvene (Pelle og proffen 5)

     

    FORFATTER:

     

    Ingvar Ambjørnsen

     

    LAND:

     

    Norge

     

    ÅR:

     

    1991

     

    FORLAG:

     

    J.W. CAPPELENS FORLAG A/S

     

    SIDETALL:

     

    160

     

    Boken er delt inn i 20 kapitler. Gjennom hvert kapittel er det en slags oppbygning av spenningen. På slutten av kapitlet kommer klimakset. Dette gjør at man bare må fortsette å lese hele tiden. Under et kapittel er  man ett sted hele tiden,  Pelle og Proffen følges gjennom nye episoder der de prøver å nøste opp i biter av det som har skjedd. Først i siste kapittel er det at de setter sammen brikkene i puslespillet slik at de løser mysteriet knyttet til faren til Pelle sin flyktning .

     

    Generell bokomtale:

     

    Boken er en slags ungdoms- og detektivroman. Handlingen finner sted på Oslos østkant. Hele romanen foregår i nåtid, på begynnelsen av 1990-årene. Boken har et rikt persongalleri, men det er mest dreier seg om er: Pelle, Proffen og familiene deres. Det er også miljøaktivister, galerieiere, og kunstnere. Handlingen bygges gradvis omkring flere topper: Ransakelsen - Innbruddet - Reisen til Danmark. Hele boken har en naturlig oppbygning. I etterkant virker boken veldig logisk fremstilt. Kronologien er for meg riktig, selv en ung leser bør ikke ha noe særlig problem med å få med seg hva som skjer.

     

    Det er to parallelle problemer i boken. Flere eldre damer blir overfalt på gaten, samtidig får de sprayet en stor X på pelskåpene sine. Det er også et annet problem, faren til Pelle drar plutselig en dag drar hjemme ifra. Dette skjer etter at ansiktet hans ble vist på Dagsrevyen i sammenheng med flere av overfallene på de gamle damene.

     

    Historien fortelles gjennom ungdommen Pelle. Beskrivelsene av hendelsene gjenspeiler da en ungdoms syn på forhold i samfunnet.

     

    Handlingsreferat:

     

    Boken starter med at faren til Pelle, som egentlig er en hobbykunstner, slår igjennom som kunstner, og blir kjent. Alt ser ut til å være fryd og gammen. Så en dag stikker faren til Pelle av med en yngre blond jente. Hverdagen til Pelle og resten av familien blir snudd opp ned. 

     

    Senere på dagen ble mormoren til Proffen overfalt på gata, og pelsen hennes blir til griset med en X. Lignende skjer andre steder i Oslo vest. De Blå Ulvene kalles gjengen som sier de har overfalt damene med pels. Proffen bestemmer seg da for å løse saken selv, siden han mener politiet ikke gjør nok for å oppklare saken. Pelle og Proffen får mistanke om at faren har en eller annen forbindelse til De Blå Ulvene fordi Politiet kommer med en ransakelseordre, og de blir glade når de finner to blader om dyremishandling. Mistanken blir bekreftet når Dagsrevyen har fått tak i et videoopptak, der en gjeng ramponerer en pelsbutikk. Faren til Pelle blir gjenkjent. 

     

    Etterhvert utover i boken kommer guttene over forskjellige spor som leder dem til en adresse på Majorstua.

     

     En stund overvåker Pelle og Proffen leiligheten, før de bestemmer seg for å bryte seg inn. Under brekket kommer eierne hjem, og guttene blir tatt på fersk gjerning. Etter mye om og men finner eierne ut at de har mye å tape på å politianmelde guttene fordi guttene kan da tyste på organisasjonen de har. Under en lengre samtale med mennene finner Pelle og Proffen ut at faren til Pelle er i Danmark med den unge, blonde damen.

     

    Pelle og Proffen tar ut alle pengene sine fra banken, og drar til Danmark for å finne faren. De har fått tak i adressen. Vel fremme i Danmark finner de faren, og  alt blir oppklart. Leseren får vite hvem som er skyld i hva, og hvorfor hvem har gjort hva.

     

    HOVEDPERSONENE:

     

    Hovedpersonene i denne boken er Pelle og Proffen, og deres familie. Pelle er 14 år, og går i niende klasse på en ungdomsskole på Oslo øst. Han bor i en bygård med familien sin som består av: Faren, moren og søsteren Lille-My. Familien er ganske spesiell,  noe som irriterer Pelle innimellom. Pelles styrke er hans spreke kropp, mens han største svakhet er at han ikke er så flink til å konsentrere  seg, og derfor ikke veldig skoleflink. Faren til Pelle er kunstner. Han har hatt enkelte jobber, men ellers slapper han av med vennen Laffy. Moren til Pelle er sjefen i familien, hvis det noen gang blir problemer er det alltid hun som hjelper til. Hun er familiens forsørger, ettersom hun er den eneste som har fast jobb i familien. Boken fortelles ut i fra Pelles øyne.

     

    Proffen er like gammel som Pelle, og bor i samme oppgang. Proffen er den «smarte» av de to vennene. Han er mannen bak det meste av det Pelle og Proffen foretar seg. Familien hans er en helt vanlig familie. Når Pelle og Proffen skal løse saker, får de ofte hjelp av Proffens bror Gøran som jobber i Dagbladet.

     

    ANALYSE:

     

    Forfatteren klarer å fange meg ved hjelp av sin skrivemåte. Han skriver ungdommens språk, og på en måte som får en til å ikke kunne legge fra seg boken. Han gjør en spennende vri på alt mulig. Hvert kapittel er spennende, fordi man kjenner at Pelle og Proffen sin puls er høy. Jeg levde meg inn i boken, slik at jeg trodde nesten at jeg var med. Det har jeg nesten aldri opplevd før.

     

    Boken er meget spennende, den fenget meg alt fra begynnelsen. Grunnen til dette er det levende språket Ambjørnsen fører i boken.

     

    Boken har flere høydepunkt: Ransakelsen - Innbruddet - Reisen til Danmark. Jo flere høydepunkt, jo bedre bok, mener jeg. Det får meg til å leve meg inn i boken. Damene i boken fremstilles ikke på noen spesiell måte, de er likestilt med guttene. De språklige virkemidlene som blir brukt i boken er at han blant annet bruker ungdommens språk. Han bryr seg ikke mye om at han banner. Hele tiden gjør boken spennende samtidig som han har en snev ungdoms humor i boken. Han skriver jo om to gutter på for meg en meget levende måte. Med det mener jeg at han skriver slik at jeg blir en del av boken. Jeg havner på en måte midt opp i boken.

     

    EGEN VURDERING:

     

     Jeg likte hele boken den var spennende og morsom hele veien. Forfatteren gav meg lyst til å lese videre. Boken var realistisk, alt det som skjedde kunne ha skjedd i virkeligheten. Det var kanskje litt rart at to ungdommer havner i de problemene de havner i, men det kunne ha skjedd. Boken var ikke akkurat av den lærerike sorten, men jeg tror ikke Ambjørnsen lagde denne boken, slik at leserne skulle lære veldig mye. Morsom og interessant er to viktige stikkord for meg når jeg skal definere boken, Ambjørnsen har en morsom tone hele veien. Han skriver slik at jeg begynte  å le flere ganger. Interessant var den fordi den satte lys på problemer med dyremishandling, og den viste jo at Ambjørnesen er veldig imot dyremishandling. Jeg valgte å lese boken fordi jeg ville lese en ungdomsbok av Ambjørnsen til særemnet jeg har om han. Jeg ble anbefalt boken på biblioteket. Pelle og Proffen ble beskrevet slik at jeg følte at jeg var der sammen med dem. De var to meget interessante gutter.  Slutten var litt brå siden Pelle og faren pratet om alt som hadde skjedd, men den var grei nok. Forsidebildet var greit nok, det skapte interesse, men det var to veldig stygge 80-talls gutter som jeg ikke helt likte. Det var ikke forsidebildet som gav meg lyst til å lese.

     

    BOKOMTALE Sarons Ham:

     

    TITTEL:

     

    Sarons Ham

     

    FORFATTER:

     

    Ingvar Ambjørnsen

     

    LAND:

     

    Norge

     

    ÅR:

     

    1982

     

    FORLAG:

     

    Forfatterforlaget

     

    SIDETALL:

     

    173

     

    Handlingsreferat:

     

    Denne boken handler om Saron. Saron er en mann i tredveårene, som  er på jakt etter damen i livet sitt. Han er alkoholiker og narkoman, og drømmer innimellom helt syke drømmer f.eks. at han blir tatt av demoner, og at djevelen kommer på besøk. I boken drar Saron fra Oslo etter at han hadde ligget med kona til bestevennen. Sir Henry som bestevennen til Saron heter, gir Saron 3000 kroner for å dra. Saron bestemmer seg for å dra til Amsterdam, fordi der er det fri flyt av alt som heter narkotika. I sin jakt på den rette treffer han mange mennesker, men den som er den rette for Saron, er en heroinmisbruker ved navn Mita. Han følger etter henne overalt, dette gjør at hun til slutt stikker av fra han, hun er redd for at Saron skal skade henne. Ved hjelp av de kontaktene Saron har i Amsterdam finner han ut hvor Mita har tatt veien. Han får vite at hun har dratt til Bergen. Saron følger etter, og i Bergen blir han i noen måneder. Han jobber på Gilde slakteri. I Bergen finner han igjen ut at Mita har dratt til Oslo, så han slutter jobben og drar til Oslo. I Oslo finner han Mita, og hun har blitt hore. Etter en stund blir hun gravid, Saron tror han er faren, men når barnet blir født er det farget, og Saron blir sur. Dette fører til flere problemer.

     

    Denne boken er en  kjærlighetsroman­, den tar for seg en manns jakt på «drømmekvinnen».

     

    Hovedpersonene:

     

    Det er flere personer med i boken, men hovedpersonen er Saron. Saron er en mann i tredveårene, uten noen spesiell utdanning eller jobb. Han bor på Oslos østkant, og er narkotikamisbruker og alkoholiker. Pengene han bruker til å ruse seg for, får han fra sosialkontoret. Han er ikke beskrevet på utseende, så det kan jeg ikke skrive noe om. Egentlig er nok Saron ganske hjelpsom, han hjelper Mita og Wilma når de trenger det. Samtidig tror jeg at rusen han stadig er i gjør han dum. Innimellom  overfaller han gamle menn og kvinner. Andre ganger selger han seg selv til og med på gaten.

     

     

     

     Lett blanding:

  • Boken er delt inn i 3 deler som igjen utgjør 16 kapitler og 3 dager.

  • Kronologien er helt vanlig, alt skjer i en kronologisk rekkefølge, innimellom ser Saron tilbake på ting som har skjedd tidligere i livet.

  • Problemet i boken er at Saron vil finne den «rette», og store rusproblemer er også et problem.

  • Synsvinkelen i boken er skrevet i førsteperson, man ser alt ut ifra Saron. Alle hans meninger, tanker og rusen hans kommer frem.

  • Forfatteren fanger leseren ved hjelp av svart humor, et muntert glimt i øyet. Ikke nok med det har boken en framdrift og spenning i språket, som jeg finner meget interessant, fordi han skriver på en realistisk måte. Dessuten en vet Ambjørnsen hva han skriver om. Han bruker ord og gir innblikk i hvordan narkomane kan ha det.   

  • Det er flere topper, men det absolutte høydepunktet er når Saron finner Mita i Oslo.

  • Hovedpersonen forandrer seg flere ganger gjennom boken. I starten er han skikkelig ute å kjøre, han sliter med store rusproblemer. Da han kommer til Amsterdam er han på kjøret enda, når Mita drar til Bergen. Følger  han etter forandrer seg, blir rusfri, og får seg jobb. Saron kommer seg til Oslo. Der havner han på kjøret igjen, før han skjerper seg og blir rusfri.

  • Damene og mennene er likestilte, alle har rusproblemer, det er ingen forskjell.

  • I denne boken bruker Ambjørnsen rim innimellom, han rimer på noen ord, om dette er tilfeldig eller valgt med omhu, vet jeg ikke noen ting om.

     

    EGEN VURDERING:

     

    Jeg likte nesten hele boken, det var enkelte kapitler som var litt langtekkelige, men ingen bok er perfekt. Boken var realistisk og lærerik, dette kan nok skje et vanlig  menneske. Jeg lærte at jeg ikke skal prøve narkotika, fordi da er det veldig lett å bli avhengig, og det vil jeg ikke. Ambjørnsen skildrer alt på en meget virkelig måte. Jeg valgte å lese denne boken fordi jeg ville lese en bok fra tidlig i forfatterskapet hans.  Ambjørnsen kunne klart å skildre Saron litt bedre, men det er nok ikke veldig lett. Alle spørsmål som jeg stilte meg selv mens jeg leste, fikk jeg svar på. Forsidebildet var både godt og dårlig, det skapte litt spenning når det bare lå en kniv på hele bildet. Samtidig var det et var litt dårlig bilde, fordi fargene var såpass uklare.

     

    Jeg vil gi boken terningkast 4.

     

    Når i forfatterskapet:

     

    «De blå ulvene», ble skrevet midt i barnebokperioden til Ambjørnsen. Han tar opp temaer som er gjengangere i hans forfatterskap, miljø, dyremishandling og de vanskeligstilte i samfunnet, de som har fått en litt skjev start i livet. Dette viser hans interesse for samfunnsproblemer. Han skriver som i alle de andre bøkene sine, med en veldig radikal bokmål. Solidaritet med taperne i samfunnet er sentralt i hans innstilling til samfunnet.

     

    «Sarons Ham» er den andre boken jeg har lagt opp til dette særemne. Den skrev Ambjørnsen i 1982, her viser han seg som stoffmisbrukernes  forfatter. Denne boken er hans andre roman, jeg tror den ikke er veldig gjennomtenkt, den er bra, men jeg tror det har gått litt fort. Han karakteriserer selv denne boken som «ei jævla ekkel bok». Han skrev mange bøker på veldig kort tid på denne tiden av forfatterskapet sitt. Dette gjorde han for å tjene penger,  dette merker jeg. Boken er ikke veldig bra. Men som alltid skriver Ambjørnsen om samfunnets tapere, og igjen er en narkotikamisbruker midtpunktet.

     

    Hvordan skriver egentlig Ambjørnsen:

     

    Synsvinkelen til Ambjørnsen er oftest den til outsiderne. Nesten alle bøkene hans er preget av en hard, virkelig beskrivelse av livets mørke sider. Enten hovedpersonene er narkotikamisbrukere, psykiatriske pasienter eller prostituerte, er de alle beskrevet med sympati og entusiasme.

     

    Ingvar Ambjørnsen blir satt i sammenheng med bøker om narkotikamiljø. Og narkotika, alkohol og livet på kanten av det vanlige borgerskapets uskrevne regler, utgjør vesentlige elementer i forfatterskapet. Grunnen til at Ambjørnsens bøker allikevel har fått en så stor leserkrets er nok å finne i at ikke mange forfattere kan som han gi ensomhet og kameratskap en så klar litterær formulering.

     

    Forfatteren i tiden:

     

    Jeg mener Ambjørnsen er som mange andre forfattere nå til dags. Han skildrer de samme temaene som det andre gjør, nemlig outsiderne i dette samfunnet. Dette har du lest om tidligere. Men han gjør det på en bedre måte en de fleste andre. Han kan nok best sammenlignes med Lars Saabye-Christensen, begge er jo bokklubbforfattere. Mens Saabye-Christensen skriver korte, uhøytidelige setninger med et poetisk preg, skriver Ambjørnsen lengre setninger, med ekstrem «slang». Saabye-Christensen skriver gjerne fra sin oppveksttid 50- og 60-årene, mens Ambjørnsen skriver fra 80- og 90-årene. Ambjørnsen kan nok lettere sammenlignes med Elin Brodin. Brodin er nok det kvinnelige kjønns svar på  Ambjørnsen. Hun liker som Ambjørnsen best å skrive om outsidere, den eneste forskjellen er at Brodin ikke skriver med det sammen radikale bokmålet. Hun er også som Ambjørnsen meget produktiv,  men også hun er veldig ujevn i sine bøker. Noen er strålende, mens andre er «bånn i bøtta». Begge skriver om realistiske saker som skjer i verden i dag.

     

    Avslutning:

     

    Det har vært veldig morsomt å skrive denne oppgaven, jeg har på en måte blitt veldig glad i Ingvar Ambjørnsen. Jeg har lært enormt om hvordan han skriver, og hvordan livet hans har vært. Tidligere var han for meg bare en bohem, men nå ser jeg at han er en meget dyktig forfatterbohem. Jeg har jo fått svar på de fire spørsmålene jeg stilte meg selv innledningsvis.

     

    1. Denne bohemen er en 43 år gammel forfatter som skildrer outsiderne i samfunnet.

     

    2. Han skriver for det meste romaner, men også en del artikler og noveller. Han skriver voksen- og barnebøker.

     

    3. Det typiske kjennetegn for hvordan han skriver er det radikale bokmålet.

     

    4. Han skildrer outsiderne i dagens samfunn, han vil skape holdninger.

     

    Utgivelser:

     

    1981 23-salen (roman)

     

    1982 Sarons ham (roman)

     

    1983 Den siste revejakta (roman)

     

    1984 Galgenfrist (roman)

     

    1985 Stalins øyne (roman)

     

    1986 Hvite niggere (roman)

     

    1987 Heksenes kors (roman)

     

    1988 Jesus står i porten (noveller)

     

    1988 Bellona - gudinna som ble vaktbikkje (Faktabok)

     

    1989 San Sebastian Blues (roman)

     

    1990 Den mekaniske kvinnen (roman)

     

    1992 Det gyldne vakuum (roman)

     

    1993 Utsikt til paradiset (roman)

     

    1994 Sorte mor (noveller)

     

    1995 Fugledansen (roman)

     

    1996 Brødre i blodet (roman)

     

    1997 Natt til mørk morgen (noveller)

     

    1998 Samson og Roberto (1)Arven etter onkel Rin-Tin-Tei

     

    1998 Husk hjelm! (artikler)

     

    1999 Elsk meg i morgen (roman)

     

    Pelle og Proffen-serien:

     

    1987 Kjempene faller (1)

     

    1988 Døden på Oslo S (2)

     

    1989 Giftige løgner (3)

     

    1990 Sannhet til salgs (4)

     

    1991 De blå ulvene (5)

     

    1992 Flammer i snø (6)

     

    1993 Etter orkanen (7)

     

    1994 Hevneren fra himmelen (8)

     

    1994 Storbyens stemme (9)

     

    1995 Mordet på Aker brygge

     

    Litterære priser:

  • 1986 1. Pris Cappelens romankonkurranse for "Hvite niggere"
  • 1987 Språklig samlings pris
  • 1988 Cappelenprisen
  • Hamburg bys stipend
  • Lübeck bys stipend
  • "Døden på Oslo S" på Ibbys Honour List
  • 1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok ("Døden på Oslo S") utdelt av Bokhandelforeningen.
  • Ungdommens  bokpris - utdelt av Hå kommune på Barnas  Bokdag (utpekt av låntakere ved biblioteket og elever i kommunen)
  • 1995 Brageprisen (for romanen "Fugledansen")
  • 1996 Bokhandlerprisen (for romanen "Brødre i blodet")
  • 1999 Vestfold Litteraturpris (for romanen "Elsk meg i morgen")

     

    Intervju

     

    Det var litt vanskelig å få tak i Ambjørnsen, slik at jeg kunne lage et intervju med han. Ambjørnsen bor jo trossalt i Hamburg. Derfor surfet jeg på internett etter et intervju med han. Jeg har  valgt ut de spørsmålene jeg ville spurt han om, hvis jeg hadde møtt han.

     

    - Flere av bøkene dine er jo allerede filmatisert, hvor nesten all dialog og handling er festet til lerretet. Har du noen gang vurdert å skrive for teateret, skrive skuespill? Eller hva med TV?

     

    Ja, jeg kunne godt tenke meg å forsøke og skrive for scenen. For film og TV også, for den saks skyld. Samtidig er jeg klar over at det er bokforfatter jeg er. Jeg er også svært ydmyk overfor folk som behersker drama, og jeg innser at jeg har en lang læretid foran meg før jeg for eksempel kan levere fra meg et teaterstykke.

     

    - Hva  var det som fikk akkurat deg til å begynne å skrive?

     

    Det er egentlig et spørsmål som burde vært rettet til en psykolog. Jeg vet ikke. Men jeg registrerer jo at de fleste forfattere jeg har møtt på en eller annen måte er nevrotikere. Det er jo strengt tatt heller ikke normalt å forvente at tusenvis av fremmede mennesker skal betale for å ta del i ens eget mer eller mindre syke tankeliv. Det hele bunner vel til syvende og sist ut i et slag abnormt uttrykksbehov, kombinert med et sett hemninger som forhindrer en i å ta dette ut på naturlig vis, for eksempel i form av samtale med andre mennesker.

     

    - Hvor viktig er Pelle og Proffen for deg i forfatterskapet? Hvilke bøker har du mest glede av å skrive?

     

    Pelle og Proffen er en grein i treet, for å si det sånn. Jeg tar disse bøkene i høyeste grad på alvor. Og ler hjertelig av åndsnobber som spør om jeg er redd for å bli sett på som “ungdomsbokforfatter” i litteraturhistorien. Hva som blir sagt om meg etter at jeg har etablert meg i himmelen er meg revnende likegyldig. Hva jeg har hatt mest glede av å skrive? Jeg vet ikke helt. Jeg har ikke noen særlig glede av å skrive lenger. Men jeg fniste litt da jeg skreiv Utsikt til paradiset. Ellers så er vel Hvite niggere den boka som har gitt meg minst motstand. Det ligger vel kanskje en slags glede i slikt også.

     

    - Nå har du gitt ut den niende Pelle og Proffen boka. Hvor mange bøker blir det i denne serien? Har du også andre og nye hovedpersoner i hodet, innenfor den samme sjangeren?

     

    Jeg aner ikke hvor Pelle og Proffen ender. De kan være døde nå, for alt jeg vet. Men jeg har en rekke andre prosjekter innenfor denne sjangeren på beddingen. Jeg liker å skrive for unge folk. De er direkte i sine tilbakemeldinger. Enten treffer du dem hjemme, eller de tupper deg ut mørket. Tar de seg til deg, er de imidlertid lojale til det rørende. Det er ikke den gjengen der som gugger i ølglasset mitt.

     

    - Kan du nevne noen forfattere som har betydd mye for deg? Er det noen norske forfattere som fortsatt påvirker deg?

     

    Jens Bjørneboe. Men han representerer ikke noen inspirasjonskilde for meg i dag. Likevel var han "faren min" uten å vite det. Jeg vet at svært mange forfattere av min generasjon har det på samme måte. Ellers hadde jeg en fase på syttitallet der jeg hadde et jævlig hett forhold til Peter Handke. Han har fått betydning for måten jeg løser novelle-ideene mine på. Et paradoks egentlig, fordi jeg faktisk ikke kjenner den helt korte prosaen hans. Det er den totalt avdramatiserte tonen i språket hans som fascinerer meg. Nå snakker jeg om Handkes tidlige forfatterskap.

     

    - Du skriver om problemer som ensomhet, miljø, rasisme, narkotika og prostitusjon. Prøver du bevisst å bringe problemer opp til debatt?

     

     Nei. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på bokas gjennomslagskraft i samfunnsdebatten. Det er et tilbakelagt stadium.

     

    - Du observer, informerer og underholder, men du moraliserer aldri. Finnes det allikevel en moral i bøkene dine?

     

    Selvsagt finnes det en moral i mange av bøkene mine. Ellers er det interessant å merke seg at du tydeligvis har forstått forskjellen mellom moral og moralisme. Det er det ikke mange journalister som har.

     

    - Du har nå gitt ut 23 bøker på fjorten år. Hvor lenge kan du holde tempoet oppe?

     

    Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt rask i trekket. Egentlig er jeg doven. Når jeg har skrevet såpass mange bøker på disse åra, så kommer det av at jeg ikke foretar meg noe annet enn å skrive. Og da mener jeg ikke noe annet.

     

    - Kommer du til å holde deg til personale framstillinger?

     

    Jeg skriver jo i tredje person også. Men du har jo rett - jeg liker meg best i jeg-form. Føler ofte at jeg kommer mer under huden på selve fortellingen da. På mange måter spiller jeg skuespill. Jeg ER hovedpersonen med hud og hår. Akkurat nå holder jeg på med en jeg-person som er en høyrekvinne på seksogførti. Hun kommer til å bli en av de villeste romanpersonene mine så langt. Jeg er premenstruell hele tida.

     

    Sammendrag:

     

    I mai 1956 ble det født en gutt i Larvik, han fikk navnet Ingvar Ambjørnsen. Allerede som 7- åring lærte han å lese, siden da har han vært fascinert av bøker. I ungdomsårene da de andre guttene på hans alder ville bli fotballspillere, brann- eller politimenn, ville Ambjørnsen bli forfatter. Derfor sluttet han skolen så tidlig som etter de ni lovbestemte årene. Han tok etter dette strøjobber, og måtte reise mye rundt for å skaffe seg arbeid. En stund havnet han helt på kjøret, han begynte å vanke blant folk med store rusproblemer. Han skrev bøker om det han opplevde, og det er nesten bare Ambjørnsen i Norge som klarer å skildre problemene på den fortreffelige måten han gjør det. På starten av 1980-årene reiste Ambjørnsen mye rundt, ofte var det eneste han hadde med seg, den velbrukte skrivemaskinen sin. Uansett hvor mye han har reist og hvor store problemer han har hatt, har han aldri gitt slipp på barndomsdrømmen, nemlig forfatterdrømmen. Ambjørnsen har nå slått seg litt mer til ro. Han bor i Hamburg sammen med sin tyske kone. De møttes gjennom hans utgivelser i Tyskland, hun var og er oversetteren hans i Tyskland. De bor i ett område som er belastet av narkoproblemer. Her blir han inspirert til å skrive mer om taperne i dagens samfunn. Han skildrer nå livet til taperne som en ekspert.

     

    Han debuterte i Trollskrift i 1976, og hans første bøker kom ut på det «alternative» Forfatter forlaget. Da dette forlaget gikk konkurs, gikk han over til  Cappelen. Etter overgangen til Cappelen ble Ambjørnsen en stjerneforfatter,  og den produktive forfatteren er meget godt likt blant yngre lesere. 

     

    Han har prøvd de fleste narkotiske stoffer som finnes, slik at han bedre skildrer rusen flere av hovedpersonene hans er i. De mest kjente bøkene hans er Elling serien, Pelle og Proffen serien, «Hvite Niggere», San Sebastian Blues.

     

    Synsvinkelen til Ambjørnsen er oftest den til outsiderne. Nesten alle bøkene hans er preget av en hard, virkelig beskrivelse av livets mørke sider. Enten hovedpersonene er narkotikamisbrukere, psykiatriske pasienter eller prostituerte, er de alle beskrevet med sympati og entusiasme.

     

    Ingvar Ambjørnsen blir satt i sammenheng med bøker om narkotikamiljø. Og narkotika, alkohol og livet på kanten av det vanlige borgerskapets skrevne og uskrevne regler, utgjør vesentlige elementer i forfatterskapet. Grunnen til at Ambjørnsens bøker allikevel har fått en så stor leserkrets er nok å finne i at ikke mange forfattere kan som han gi ensomhet og kameratskap en så klar litterær formulering.

     

    Kilder:

  • «Sarons ham»

  • «De blå ulvene»

  • Norges litteratur historie, Øystein Rottem utgitt av Cappelens forlag i 1998

  • Internett, Dagbladets og Aftenpostens hjemmesider

  • Forfatterhefte om Ingvar Ambjørnsen utgitt av Bibliotek sentralen AL i 1996


  • Kontakt oss  

    © 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
    Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
    Publiseringsløsning: SRM Publish