Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
OppfinnerkonkurransenSkriv ut Utskrift
En stil jeg skrev i 7. klasse, men som jeg vil dele med andre da jeg selv ble meget fornøyd! :D
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Hei! Jeg heter Gunnar. Denne fortellingen handler mest om min søster Tua og meg. Vi bor i Oslo, ikke lang unna Holmenkollen. I vår familie er det fem medlemmer. Mamma Heidi, pappa Konvall, min søster, jeg og hunden Barbie. Barbie er en kastrert hann hund som er glad i tomater. Mamma sitter i kassa på Kiwi og pappa er Ordekspert. Det kan være litt plagsomt i blant.

 

Jeg går på fotball hver torsdag, og liker å spille musikk så høyt at Barbie til slutt kaster opp.

Tua går på fluebindingskurs et par ganger i året. Hver gang det er fredag den 13. Hun drar dit også noen ganger for å treffe Frank. Frank er hennes store kjærlighet, og vi liker å mobbe henne for det, men hun sier det ikke er sant.

 

Dette begynte midt i sommerferien, onsdag 11 juli. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en kamerat. Jeg satt og så på idol, ”Jakten på en superstjerne”. Jeg hadde tenkt å gå for og få meg noe å spise, men så plutselig kom det opp på tv. Hvis du vil melde deg på oppfinnerkonkuransen som kommer snart, må du melde deg på innen i morgen. Premien er på hele 100 000kr!

 

Jeg tenkte at dette måtte være min søster og min store sjanse!

 

Morgenen etter spurte jeg henne om vi skulle melde henne på! Jeg fikk et klart svar, NEI! Første runde var nemlig på fredag, og da skulle hun på fluebindingskurs. Jeg ble litt sur, for Tua er nemlig utrolig flink til å lage ting. Jeg måtte legge en plan, og det litt fort.

 

Etter ca. 20 minutter kom jeg på noe genialt. I dette øyeblikket satt jeg nemlig og spilte Battlefield, og plutselig begynte en bil å brenne...

 

Jeg gjorde ideen min om til virkerlighet. Jeg sykla til byen og dro til et sted hvor vi kunne melde oss på konkuransen. Det gikk greit.

 

Fredag morgen hadde jeg samlet alt som jeg trengte for å stoppe Tua fra å gå på flubindingskurs. Det jeg hadde samlet var. 5000 liter nitroglyserin, som var blandet med potetmel for å få den kremtykk, to lightere (en reserve), en 20 meter lang hyssing som var dyppet i bensin, og sist men ikke minst meget godt med mot! Dette skulle bli bra tenkte jeg...


En time før Flubindingskurset og 4 timer før audition på oppfinnerkonkuransen, nærmet jeg meg den store ”flubindingsplassen”, som alltid ble brukt. I midten på plassen var det store klubbhuset med et bål ved siden av, der hvor alt utstyret lå. Jeg tenkte om det ville bli veldig store skader?

 

Til slutt tente jeg på bålet. Jeg helte ut den blandede nitroglyserinen litt rundt om-kring. Jeg tok spesielt mye rundt huset, og ikke så mye rundt bålet, for det kunne være farlig. Da tanken jeg hadde på en tralle, var tom, tok jeg den våte hyssingen og la ut fra bålet, til ca 2 meter utenfor området. Jeg tenkte, hva i huleste skjer nå?

 

Til slutt bestemte jeg meg for å tenne på hyssingen. Jeg tente lighteren og nærmet meg hyssingen. Lighteren nærmet seg hyssingen sakte... 40 cm, 30 cm, 20 cm, 10 cm, 5 cm, 1 cm...nei, jeg kunne ikke ta sjansen, Jeg slukket lighteren.

 

Å nei! Deltagerne kom nå! Tenk hvis de fikk vite at det var jeg som gjorde hærverk på plassen! Nå skjedde ting fort. Jeg tente lighteren! Den nærmet seg fort området med nitroen på. Faktisk så fort at jeg ikke rakk å løpe!

 

”KAABOOOMM!!!!!!”

 

Jeg ble kastet ca. ti meter opp i luften. Da jeg landet var jeg nesten hjemme igjen! Mer husker jeg ikke, før jeg våknet tirsdag 17. juli.

 

Det første jeg gjorde da jeg våknet var å skrike så høyt, at en gammel dame ble fraktet til et sykehus i Tyskland på grunn av hørselsskadene hun fikk. Jeg hadde nemlig mistet 6 fingre. Alle på en hand, og 1 på den andre. Den ene fingeren på den ene hånda måtte de amputere mens de andre aldri har vært sett siden eksplosjonen. Mamma kom mot meg og sa: Det var litt av et smell. Det klirra i rutene helt til Sentrum. Oi, sa jeg. Det var ikke meninga at det skulle bli så stort. Bare nok til at klubbhuset raste...

 

Legen kom også bort nå. "Thorhild" sto det med store skinnende bokstaver på drakta hennes. Hei, Thorhild, sa jeg, og så litt dumt på henne.

Hei, hei, gutten min! Hvordan går det med oss idag da? Sånn passe, men du burde gå hjem å legge deg, sa jeg...

Hun så rart på meg før hun sa, jeg tenker Gunnar kan komme hjem på torsdag. Mamma ble litt lettet da, tror jeg...

Oppfinnerkonkuransen var nok bare å glemme... Audition hadde vært.

 

Natta gikk, og jeg hadde mye smerter. Etterhvert ble det onsdag kveld. Jeg hadde lyst til å gå ut i tv stua, for på tv var de 100 som hadde gått videre i oppfinnerkonkuransen. De skulle prøve og komme blant de ti i finalen. Thorhild plasserte meg i en rullestol og trillet meg inn i den store tv stua. Hun plasserte meg mellom to gamle damer. En i nitti åra og en på 52. Det visste jeg fordi det sto på jakka hennes at ”hun var bare 52, ikke prøv dere på noe annet”. Jeg tvilte litt for pleiersken som hentet henne sa, at det er ikke alltid like greit for en to og nitti åring å klare seg selv...

 

Klokka nærmet seg åtte, og det var da konkuransen begynte. Det var utrolig mange dårlige, tette, dumme og ubrukelige oppfinnelser der. Det var ikke lov til å bruke samme oppfinnelsen som de hadde brukt på audition. Da alle var ferdig, hadde dommerne trekt ut åtte stykker som skulle gå videre. Det synes jeg var rart, fordi det sto i avisa at det skulle være ti. Da det var fem minutter igjen av programmet, kom hoveddommeren med en flosshatt. Den hadde tusen liter i volum og inneholdt 8,2 milliarder lapper. Alle i verden! Derfra skulle de trekke to som skulle få være med resten av konkuransen, selv om de ikke hadde vært på audition eller første runde.

 

Den niende finaledeltageren er: Mustaffa Yollpangalla fra Nigeria, sa dommeren.

Alle i studio klappet.

Den siste og tiende deltageren er Tua Gerdsen fra Norge!

Det ble mye mer applaus nå siden konkurransen foregikk i Norge.

Jeg trodde ikke det var sant! Jeg jublet høylytt før det kom to vakter og bar meg til rommet igjen.

Jeg var kjempeglad! Vi skulle lage noe moro sammen tenkte jeg. Vi skulle vinne hele konken! Riktignok skulle bare hun være med til finalen, men jeg skulle hjelpe henne.

 

Dagen etter kom jeg hjem. Tua, som hadde sett på TV i går, hadde begynt å lage en tegning. Hun skulle lage en appelsinskreller. Jeg ble helt fra meg av sinne! Hvorfor i huleste skulle hun lage en appelsinskreller? Til slutt overbeviste jeg henne om at vi måtte finne på noe mer spennende og nyttig.

 

Neste dag tenkte vi i lenge. Det var bare tolv dager til finalen. Der skulle mange folk fra hele verden samles for å se på gamle oppfinnere, pluss en ukjent mann fra Nigeria og Tua. Mamma og Pappa hadde gitt oss 5000 kroner, som vi kunne bruke på å lage oppfinnelsen.

Jeg sa til familien at vi burde lage en ny type sprengstoff. Da sa far: Min sønn Gunnar, er du klar over at hvis du lager en ny type sprengstoff, vil følgende kanskje bli at 11 flere liv går til spille i 3. verdenskrig! Jeg sa til pappa at jeg skulle ikke si ingrediensene til noen, og jeg skulle bare bruke oppfinnelsen på finalen. Tua ga seg ikke. Hun ville lage noe annet, og da var det ikke noe jeg kunne si i mot.... Hun skulle lage en ny type fluebinding.

 

Samme kveld var Tua og jeg på disco. Vi trengte å slappe av litt før vi begynte å jobbe. Tua danset med Frank, og jeg sprang rundt og tok bilder med mobilen. Jeg sendte de som mms til pappa. Vi dro hjem klokka elleve. Eller, jeg dro hjem klokka elleve. Tua var blitt sprøyta inn 2 kilo med amfetamin og ble sendt rett på sykehus. Nå var det jeg som måtte lage en oppfinnelse!

 

Vi fikk beskjed om at Tua måtte ligge på sykehus i to uker fremover. Jeg bestemte meg for å fortsette konkurransen, det vil si å lage en bombe!

 

Pappa hadde snakket med de hovedansvarlige på oppfinnerkonkuransen. Han hadde spurt om det var greit at jeg overtok for min søster. Det fikk vi heldigvis lov til.

 

Jeg hadde planen klar. Jeg skulle lage en bombe siden jeg hadde litt erfaring med det emnet fra før. Jeg ringte inn til statistisk sentralbyrå og lurte på hvilken type bombe som sprenger best. Hun begynte å bable om at det hadde ikke jeg godt av å vite. Jeg la på røret. Jeg hadde tenkt å lage en bombe lik den i Oklahoma i 1995...

 

Dette var det jeg trengte:

 

En sånn oransje Kindereggdings som leka befinner seg inni. Men volumet måtte være på 10 000 liter.

4000 liter med diesel

5990 liter kunstgjødsel.

En tidsinnstilt super stor kinaputt.

Og nok en gang, masse mot!

 

Jeg søkte om et rentefritt lån og fikk ”ja”! Nå som jeg fikk ”ja” på et så skremmende stort lån til en så skremmende rar sak så var vel alt mulig, tenkte jeg. Nå bestilte jeg alt jeg trengte. Jeg ringte inn til ”Kinderegg inc” og bestilte en sånn lekebeholder som skulle romme 10 000 liter. Jeg fikk selvfølgelig ”ja”.

 

Dagene gikk. Endelig fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme på posthuset og hente varene. Jeg helte alt oppi Kinderegg dingsen. Jeg ble faktisk ferdig to dager før finalen i Lillestrøm. Det var ikke noe problem å sette sammen bomba. Da jeg var ferdig, var til og med min superskeptiske far imponert. Det han sa var: Meget beundringsverdig.

 

Nå var det bare å glede seg til å tenne på om to dager. Jeg sov utrolig godt denne natten, jeg drømte om de 100 000 kronene jeg kunne få og all den æren!

 

Neste morgen våknet jeg klokka elleve på formiddagen. Pappa var ute og gikk tur, så jeg slengte inn en pizza i ovnen. Jeg kunne vel få det nå som jeg hadde vært så flink, tenkte jeg. Jeg satte meg inn i stua og skrudde på tv. Der fikk jeg nesten sjokk! Midt på skjermen sto det med store røde bokstaver! ”Vil du ha med deg oppfinner showet i Lillestrøm, og trenger billet? Bestill billet til generalprøven her!”

 

Jeg hadde ikke TO bomber! Nå skjønte jeg hvorfor vi måtte møte opp mye tidligere før showet startet. Vi skulle ha generalprøve! Hva skulle jeg gjøre nå?

 

Jeg kom til slutt fram til at jeg kunne lage en liten bombe. Jeg tok et kinderegg fra skapet på kjøkkenet og rensket den gule dingsen. Jeg hadde tenkt å fylle den med vann og bakepulver. Jeg skulle riste på den når det var generalprøve. Jeg kom sikkert til å bli ledd av, men det fikk gå....

 

Pappa og jeg leide en stor, blå båthenger til å frakte ”Kindereggdingsen”. Vi lånte en liten kran, og vi fikk løftet den oppå og stroppet den fast, slik at den ikke datt av.

 

Den kvelden var jeg hos Tua på sykehuset. Hun lå på et rom som var nesten likt det jeg lå på, bare at her var veggene blå. Hun hadde egen minibar, veranda, håndklær og radio! Hun skulle heie på meg, sa hun. Hun hadde nemlig reservert tv stua får å se på den kanalen. Dette ble bra, sa hun. Hun lurte veldig på hva jeg hadde lagd. Jeg sa jeg hadde fulgt hennes forslag og lagd en ny fluebinding. Jeg tenkte at hvis jeg sa at jeg hadde lagd en bombe, ville hun antageligvis slått meg ned. Hun mente nok at jeg hadde kastet bort en stor mulighet til å vinne 100 000 kr.

 

Endelig kom den store dagen. Pappa og jeg sto opp klokka åtte. Vi spiste litt brød med syltetøy, før vi tok bilen og kjørte. Vi ankom messesenteret i Lillestrøm etter en halvtime i bilen. Opplegget skulle foregå i hall nummer 2. Det var den største og fineste.

Vi rygget bilen inn i en av de store kjellergarasjene, som lå i kjelleren under første etasje og to etasjer under andre etasje. Der sto selveste George Bush og ventet. Vi kastet litt stein på han, før vi spurte hva han ville med oss? Jeg skal bare vise dere inn, sa han. Vi fulgte etter han og rygget bilen inn i hallen og huket av hengeren. Generalprøven startet om en time, og hallen begynte å fylle seg. Det kostet fem tusen kroner å komme inn på generalprøva, og femten tusen for å se på selve forestillingen.

 

Det var satt ut trabulanter og stoler. Det var plass til nesten et tusen to hundre stykker. Pluss at det var satt opp en stor scene. Når vi ikke var på scenen, skulle vi sitte på stolene nærmest scenen.

 

Generalprøven begynte to minutter for seint. Ellers gikk alt bra, helt til jeg skulle på scenen. Jeg var sistemann. Da jeg tok opp den bittelille Kindereggdingsen begynte nesten alle å fnise og le. Jeg ristet på den, og det kom et lite popp. Deretter rant det noe hvit gørr ned fra hånden min. Absolutt alle lo! Kan dere tenke dere noe verre enn når 1156 mennesker står og ler av deg? Nei, ikke jeg heller....

 

Den store hengeren sto bak sceneteppet og bare ventet på å bli tatt fram. Klokka var 18.37 og 23 minutter til showet startet. Hallen var ca. halvfull, men det strømmet hele tiden folk inn. Kjempemange kjendiser kom. Blant annet, Idol Kurt, Wenche Myhre, George Bush, Bill Clinton, Madonna, Diego Maradonna, Macarena, Vals, Break, Polka, Fugledans, Folkedans, Tanga, Rock, Pop, Hip Hop og jazz. Til og med John F. Kennedy hadde funnet veien til Lillestrøm!

 

Showet var i gang. Vi var på direkten over hele verden! Programlederen fortalte litt om hver av deltagerne untagen Nigerianeren og meg. Oss hadde han nemlig ikke fått noe info om, siden vi ikke var på audition. Det eneste han visste om meg var person nummeret, og det fortalte han slik at nøyaktig 8,2 milliarder mennesker hørte det. Om Nigerianeren fortalte han at hudfargen var brun. Programlederen ble ført ut av politiet, og det kom inn en reserve.

 

Den nye programlederen gikk rett på sak, og begynte å rope opp utøverne. Det var DA jeg skjønte hva som ville ødelegge hele showet! Alle snakket engelsk. Jeg var den dårligste i engelsk på hele skolen, og i tillegg hadde jeg dysleksi slik at jeg ikke kunne bruke noen jukselapp. Jeg fikk prøve og snakke engelsk på scenen alikevel. Nå skulle jeg nyte showet helt til jeg skulle opp.

 

Det var mange rare oppfinnelser. En var kjempestolt fordi han hadde oppfunnet hjulet. Men det var jo oppfunnet fra før. Han fikk null poeng ut av ti. Showet gikk videre, og til slutt var det bare nigerianeren og meg igjen. Han var først. Han hadde oppfunnet en ostehøvel som bare skjærte brunost. Han fikk to poeng ut av ti. Den som hadde høyest til nå, var en som hadde fått ni av ti ved å lage et apparat sånn at døve kunne snakke igjen. Det ble solgt fjorten apparater mens han var på scenen!

 

Til slutt ble det min tur. Jeg fikk prøve å snakke engelsk.

 

Okey pupils. I most do this in a big fart on ground of i can dont speak so good english. I present “the big bang”. Noen hjelpere dro hengeren utpå scenen. Den begynte å knirke litt. Først i most tenn on the lunt. And then we most dukk. Now I will have a down counting.

 

Takeoff about 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1 and 0! Jeg tente på…

 

Lunta gikk inn mellom sprekken jeg hadde laget, og det kom et heidundranes smell. Alle mista hørsla, untagen Kennedy for han hadde høreapparat. Han fikk faktisk igjen hørsla fordi det var bare ørevoks som hadde sperret lyden. Innvoller fløyt rundt, og taket hadde lettet for lenge siden. Ingen overlevde, bare Kennedy og jeg. Kennedy som hadde fått nok av nåtida, forsvant ned i grava igjen.

 

Jeg hadde overlevd fordi jeg hadde brukt hjelm, heldigvis!. Jeg var veldig spent på om jeg hadde vunnet, og til slutt kom en reserve dommer inn. Jeg fikk ni av ti jeg også! Jeg fikk litt i minus fordi jeg hadde bråket så.

 

Dommerne snakket sammen i ca. en time før de kom bort til meg og pappa. De sa de hadde tatt en beslutning. De hadde bestemt at jeg skulle få 50 000 kr og at resten skulle gå til barn som hadde blitt amfetaminforgiftet. Han andre med ni poeng hadde jo dødd på en tragisk måte.

 

Da jeg kom hjem, var jeg egentlig kjempefornøyd. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for å ha drept så mange personer. Jeg tenkte å bruke alle pengene mine på dataspill, men pappa sa at pengene skulle deles mellom søsteren min og meg.

 

Plutselig ringte telefonen. Det var Tua. Hun virket veldig glad. Hun sa hun kom hjem litt tidligere fra sykeshuset, nemlig i dag! Jeg var også glad.

 

Jeg var i hagen og lekte med Barbie da mamma og Tua kom. Jeg sprang ned til dem og spurte om jeg skulle hjelpe til å bære bagasjen inn. Jada, du kan ta denne bagen her, sa Tua, og blunket til meg. Jeg tittet oppi, og der lå det femti tusen kroner i femtiører! Åssen har du fått de, spurte jeg? Jeg vant dem i et lotteri for barn som ligger på sykehus med alvorlige narkotika skader. Å ja, sa jeg. Hun ble litt fortumla siden jeg ikke sa så mye som et lite ”wow”.

Da de hadde pakket ut, kom pizzabudet med to store, rykende pizzaer. De hadde pappa bestilt. Vi satt i stua og spiste den kvelden. Alle var kjempeglade. Vi så på idol og plutselig kom det opp på skjermen: Vil du være med på den nye finne-oppkonkuransen, må du melde deg på innen tre dager!

 

Jeg sa til familien, dette må være vår store sjanse til og gjøre noe sammen?

Nei, sa Tua… Skal på fluebindingskurs da…

Ok, sa jeg. Det var dumt…

Jeg går og legger meg nå, sa jeg.

Jeg må legge meg tidlig fordi jeg har nylig hatt en hjernerystelse…

Ja, selvfølgelig Gunnar. Kom deg i seng, sa mamma.

 

Jeg la meg og leste alle SMSene jeg hadde fått. Jeg tenkte for meg selv at jeg skulle nok klare få med Tua på en finn-oppkonkuransen, hvis jeg var smart nok.

 

Slutt




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish