Hun visste, hun bare visste det. Det var slik at hun nesten ikke ville innrømme det for seg selv. Måten han så på henne, måten han snakket til henne. Hun kunne ikke forstå at hun ikke hadde forstått det før. Det hele var så tydelig, men forvirrende på samme tid. Og det ble ikke mindre tydelig av hvordan han alltid kom med en gang for å hjelpe henne med det samme hun strakte hånden for hjelp. Og det rareste av alt var at neste dag kunne han fullstendig ignorere henne på grunn av et stikk av skyldfølelse. Sara forstod godt hvorfor han fikk skyldfølelse, det var tross alt ulovlig. For det er ikke lov, det er absolutt ikke lov at en lærer forelsker seg i en elev. Og i hvert fall ikke når læreren er 53 år gammel, grå i håret og ikke minst skolens eldste og mest forhatte lærer. Sara synes det var flaut å være i samme rom som han og hun var redd for at de andre i klassen hennes skulle forstå lærer Larsens hint om ulovlig forelskelse.

 

Sara så opp fra den tomme skriveboka, der lærer Larsen stod med en tørr svamp i hånda foran tavla. Det grå, gjennomsiktig håret hans skinte i sollyset fra takvinduet. Han møtte øynene hennes med det samme og gav henne et smil med hans gule, utslitte tenner. Hun så ned i pulten og ble flau og følte at hun rødmet langt ned på leggene. Øynene hennes gled fort over de andre i klassen for å se om klassekameratene hennes reagerte på hva som nettopp skjedde. Det var ikke første gangen det skjedde, det skjedde flere ganger til dagen. Hun gav ham et falskt og skjevt lite smil av høflighet, men innerst inne skrek hun av sinne og forvirring. Hun følte seg varm og kald på en gang, og hun begynte å føle seg dårlig. Hendene hennes kjentes klamme, og hun kunne ikke føle fingertuppene sine. Det var så urettferdig, hvorfor måtte dette skje med henne?

 

Skoleåret tidligere var Sara en av de beste i sin klasse, men etter hun fikk lærer Larsen klarte hun ikke å konsentrere seg lenger. Noe som viste tydelig i karakterboka, selv om lærer Larsen hadde gitt henne rikelig med ekstrapoeng på prøvene. På grunn av karakterene hennes begynte foreldrene hennes å bekymre seg. Moren sa at hvis hun ikke skjerpet seg, så kom det til å gå ut over ukepengene hennes. Hun hadde så ubeskrivelig lyst til å fortelle moren alt som hadde skjedd på skolen de siste ukene. Hun hadde alltid kunne fortelle alt til moren sin. Hun var redd for at moren skulle overreagere og anmelde lærer Larsen, tenk om Sara hadde misforstått alt? Tenk om alle de andre jentene i klassen opplevde det på samme måte?

 

Sara rekte opp hånda, og som vanlig var lærer Larsen der med det samme.

”Kan jeg få gå på toalettet” spurte hun rolig.

”Nå hadde jeg egentlig tenkt å forklare noe på tavla, men siden det er deg så går det greit” hvisket lærer Larsen mens han lente seg mot henne og hun kjente hans fuktige pust i øret sitt og han blunket til henne på en måte hun synes var ubehagelig. Hun hadde lyst til å bare løpe ut av rommet eller kle seg i en burka, bare gjemme seg. Kanskje bli usynlig og forsvinne.

 

Hun reiste seg, men så ikke på han en gang, bare satte kursen mot døra. Hun hørte skrittene hans bak seg og satte opp farten. Hun kjente blikket hans i nakken og hjertet hennes begynte å hamre i panikk.

 

Da hun kom seg ut i gangen var hun så redd og sint at hun ikke gikk til toalettet som hun sa, men mot helsesøsters dør i stedet. Hun gikk korte, små skritt og ombestemte seg stadig om hun skulle gå til helsesøster eller ikke. Hun ville få alle følelsene sine ut, men hun ville ikke ha hjelp. Ville bare få det til å slutte og kunne glemme det hele. Hun stod lenge utenfor helsesøsters dør, før hun bestemte seg for å våge seg inn i rommet og slippe sannheten ut.

 

Sara og helsesøster satt lenge i sofaen, helt tause begge to. Helt til helsesøster brøt stillheten og sa: ”Har du slått deg, eller er det noe du vil snakke om?”

Sara åpnet munnen for å si noe, men ingenting kom ut. Hun fikk ikke ordene frem. Plutselig kom tankene på hvorfor hun var hos helsesøster, og Sara begynte å synes synd på seg selv. Plutselig bristet hun ut i gråt.

”Hva er det som har skjedd, mitt barn?” hvisket helsesøster mens hun klappet Sara forsiktig på ryggen.

 

Sara tørket tårene med håndbaken og kjente en tørr klump i halsen. Hun var helt blank i øynene. ”Jeg tror at lærer Larsen er forelsket i meg” hørte hun seg selv si og angret med det samme, ville ta det tilbake og bare rive det i stykker.

 

Tårene begynte å renne ned gjennom kinnene hennes igjen, hun bet seg i underleppa og kjente at de salte tårene var der også.