Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
JaktenSkriv ut Utskrift
I novellen ser jeg en annonse i en avis... Knut sin annonse. Han ettersøker en gutt... Men hvorfor?
Bokmål - NovelleForfatter:



Som alltid satt jeg meg godt til rette i stolen etter å ha spist middag, og brettet ut avisen. Som vanlig leste jeg interessert nedover annonsene, der hvor man må sende et brev merket med et bestemt nummer til avisen for å svare. Denne dagen var det en spesiell annonse som fanget oppmerksomheten min:

 

Gutt i 18-årsalderen

Ca 1,70 høy, mørkt hår,

rød jakke og svarte bukser.

På tur med bil fra Lilleby

til Blåvik siste helga i mai.

Ønsker å komme i kontakt

Med vedkommende.

Dersom noen vet hvem gutten

er, kontakt meg.

Avisa har min adresse.

 

Bill. mrk. 35992

 

Dette fikk meg til å tenke etter; Kunne det være Knut som hadde satt inn denne annonsen? Jeg ringte til Knut for å få bekreftet mine mistanker. ”Hallo, Knut. Jeg satt og leste avisen nå, er det din annonse som er nummer 35992? Har du virkelig gjort alvor av planene dine?”

 

”Jo, det stemmer det,” svarte Knut med den mørke, brummende stemmen sin; den lød nesten som en knurrende bjørn. ”Jeg befinner meg i nærheten av Blåvik,” sa jeg. ”Vil du at jeg skal dra opp og etterforske litt? Jeg kan spørre litt rundt og prøve å finne ut hvilke miljøer han henger i.” ”Hm…, Ja, gjør det du. Det kan gjøre at vi finner ham tidligere.”

”Jeg drar i morgen tidlig,” svarte jeg. Jeg fikk bare et brummende svar: ”Ikke svikt meg.”

Så la han på røret, og forbindelsen ble brutt.

 

Neste morgen sto jeg opp tidlig og spiste frokost. Så satte jeg med i bilen min; en svart BMW, og kjørte til Blåvik. Blåvik lå en drøy halvtime unna, så det var ikke langt. Da jeg kom frem la jeg en tier på parkometeret og satte på meg pilotbrillene mine. Jeg slentret inn en mørk bakgate og kom frem til en rusten dør. Jeg banket på, og en luke i døren ble skjøvet til side, slik at man kun så et par øyne. Mannen som sto innenfor snakket med en raspende stemme, det lød nesten som om han holdt en barbermaskin opp mot halsen. ”Jah?”

”Jeg leter etter en ungdom på 1,70 med rød jakke… han var i byen for ca en uke siden… sett noen som passer beskrivelsen?”

”Har ikke sett no’n ting” svarte den grove stemmen. ”Hukommelsesproblemer?” spurte jeg. ”Kanskje dette vil hjelpe?” sa jeg og stakk en hundrelapp opp til mannen. ”Nå husker jeg! Han var her en stund om formidda’n, jeg solgt ’n litt utstyr. Hva vil du me ’n?”

”Bare finne ham,” svarte jeg kaldt.

”Han stakk ned på puben etter å ha vært her.”

”Takk for informasjonen” sa jeg og gikk min vei.

 

Jeg var på sporet. Pubvertinnen kunne fortelle meg at han hadde tatt inn på byens eneste motell, oppfinnsomt nok kalt ”Blåvik Motell.” Jeg gikk for å snakke med resepsjonisten, men her så det ut til å bli vanskeligheter. ”Beklager, kompis, men jeg kan ikke gi vekk sånne opplysninger uten videre.”

”Jeg er en bekjent.”

”Å, jasså? Da antar jeg at du kan navnet hans.”

”Øh…”

”Tenkte meg det, ja. Finner du veien ut selv?”

”Hør… vi kan vel komme til en… ordning?” Jeg skjøv en 500-lapp frem på bordet.

”Går du selv, eller må jeg ringe politiet?”

Med dette gav jeg opp og begynte å gå mot utgangen, men en dame i 50-årene stoppet meg før jeg var kommet ut. ”Du må ikke bry deg om gamle Rasmus, han er litt gretten av seg. Ungdommen du spør etter er fortsatt i byen, faktisk befinner han seg bare to kvartaler unna. Her… jeg skriver ned adressen til deg, så finner du det lett.”

 

Med lette skritt gikk jeg ivrig bortover gaten, spenningen brant som en ild inne i meg. Jeg var nær målet! Jeg gikk for å finne adressen jeg hadde fått. Det viste seg å være en gammel, nedlagt fabrikk med planker spikret foran de knuste vinduene. Det var tett og røykfullt, og det var masse utstyr på gulvet og bordene. Det var ikke lenge siden det hadde vært folk her, det var som om lyden fortsatt gjallet i veggene. Men nå var det tomt.

 

Hva skulle jeg finne på nå? For å tenke klart trengte jeg litt mat. Jeg gikk ned på den lokale kafeen og bestilte en kyllingbagett og en Cola. Jeg fikk maten min og slengte meg ned på et bord ved siden av en gruppe pensjonister som satt og snakket. Det var tydelig at de var opprørt over noe. Jeg satt og spiste og hørte uinteressert på samtalen deres. Gamle mennesker finner jo alltid noe å klage over. ”Har dere hørt hvor mye ståk denne nye ungdommen som kom for en uke siden lager?” Jeg spisset ørene. Snakket de om han jeg leter etter? ”Ja!” sa en av de andre pensjonistene. ”Nå har han til og med blitt kastet ut sammen av motellet sammen med resten av ’gjengen’ sin. De holder til i den gamle bunkeren nede ved stranden.” Denne sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Jeg stappet resten av bagetten i munnen og tok Colaen i hånden og gikk. Jeg visste akkurat hvor bunkeren lå, jeg hadde vært der noen ganger sammen med Knut. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det tidligere?

 

Da jeg nærmet meg bunkeren, hørte jeg at jeg var kommet rett. Ingen andre kan lage så mye lyd! Jeg gikk inn uten å banke på, ingen ville ha hørt meg uansett. Og der stod han. Ca 1,70 høy, mørkt hår og til og med rød jakke og svarte bukser. Han så rart på meg, og lurte på hva i all verden det var jeg ville. Her var det bare å gå rett på sak, det var ingen tid å miste. Jeg gikk bort og gjorde det jeg var kommet for å gjøre.

 

Det var en deilig følelse å kunne ringe til Knut etter dette. ”Ja?” sa Knut med bjørnestemmen sin. ”Hei, Knut. Jeg fant ham, og han sa ja. Han vil være sologitarist i bandet vårt!”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish