Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Norrøn litteraturSkriv ut Utskrift

Informativ tekst om norrøn litteratur.

Karakter: 5/6 (3. klasse, videregående)

Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym



”Venen sin

skal vere ein ven,

honom og hans ven.

Men med uvens ven

venskap halde

Høver kje fagna folk.”

 

Dette er en strofe hentet fra det norrøne diktet ”Håvamål”. Håvamål betyr egentlig ”den høyes tale”, eller med andre ord Odins tale. Dette kommer jeg tilbake til senere i teksten.

 

Den norrøne litteraturen stammer fra fortellinger som først og fremst ble overlevert muntlig i vikingtida. Slik hadde de blitt overført i generasjoner før vi fikk det latinske alfabetet. Det latinske alfabetet kom samtidig med kristendommen, som ble innført rundt årtusenskiftet (1000 e.kr.) Frem til da var det runealfabetet som rådet. Kirkens menn lærte oss ikke bare det nye skriftspråket, de lærte oss også å nedtegne tekster på pergament. Tidligere hadde de skrivekyndige kun risset runer inn i tre eller stein, noe som gjorde at lengre tekster ikke ble skrevet ned. Nå hadde de fått både ny redskap og kunnskap som forenklet den oppgaven det var å få den norrøne diktningen nedskrevet.

 

Den norrøne tida blir som oftest satt til år 700 til 1350e.kr. Vi regner at selve vikingtiden er ifra år 793-1066. I år 793 er det første vikingtoktet registrert i et munkekloster på kysten av England. Den endelige avslutningen skjer i slaget ved Stamford Bridge i år 1066.

 

Litteraturen i denne perioden kan mer eller mindre deles opp i to sjangere; Edda-dikt og Skaldekvad. Edda-diktene finner vi i ”Den eldre Edda”. Her er det samlet 29 gude - og heltedikt. Hvem som forfattet disse, eller skrev de ned, vites ikke. Det vi vet er at den ble funnet av en islandsk biskop i 1643. Det sies at den ble funnet da biskopen skulle gi den siste frelse til en gammel kone som lå for døden. Nederst i sengen hennes fant han en gammel, skrukkete og slitt skinnbok. Takket være denne boken har vi fått en helt unik forståelse av hvordan livet var for de gamle vikingene, og hvilke normer de levde etter. Dette hovedsakelig p.g.a. innsynet i datidens gudetro, den norrøne mytologien.

 

Diktene hadde nok vært på folkemunne i godt og vel 400 år (vi regner at diktene ble til i ca 800) og ble skrevet ned en gang på 1200-tallet.  Det er omkring 10 gudedikt samlet i den eldre Edda. Gudediktene kan på ingen måte sammenlignes med bønner i henhold til kristendommen i dagens samfunn. Gudediktene tar for det meste for seg leveregler og normer, altså hvordan man skulle leve.

 

De mest sentrale gudediktene er Voluspå, Håvamål og Trymskvida.

 

Voluspå betyr ”volvens spådom”, eller spåkvinnenes spådom”. Man kan sammenligne diktet med skapelsesberetningen da det tar for seg jordas skapelse, dens utvikling og hvordan den vil gå under. Spåkvinnen, eller volven, forteller om hvordan de første menneskene Ask og Embla kom til i verden;

 

”Ut av flokken,

fram mot huset

kom tre milde,

mektige æser,

fant der på stranda

styrkeløse,

Ask og Embla

Uten lagnad.”

 

Videre beskrives ragnarok (verdens undergang) som forårsakes av at ondskapen kommer inn i verden. Etter ragnarok ser hun at jorden atter en gang vil gjenoppstå, men denne gangen som en ny og bedre jord;

 

”opp ser hun komme

 for annen gang

jord av hav,

Atter grønnkledd.

Fosser faller,

Ørn flyr over,

Den som fisk på

Fjellet veider.”

 

I Håvamål som jeg nevnte i begynnelsen av teksten, er det Odin som gir råd og vink om hvordan man bør te seg i ulike situasjoner her i livet. Mye av det vi finner i Håvamål er ting vi i dag kaller sunt bondevett. Odin kommer altså ikke med en moralsk pekefinger, som det står skrevet i læreboka;

 

”Odins råd til menneskene er å finne strategier for å overleve i et samfunn der den sterke har all rett.”

 

Et godt eksempel er verset hvor Odin advarer mot å bli overstadig beruset;

 

”Betre bør

Du ber kje i bakken

Enn mannevit mykje.

Med låkare niste

Du legg kje i veg

Enn overdrykkje av øl.”

 

Dette er det lengste diktet hentet fra den eldre Edda. Et annet kjent dikt fra den eldre Edda er ”Trymskvida”. Dette diktet går på bokstavrim og er av en litt mer underholdende art enn de andre gudediktene. Her får vi høre om hva som skjedde da Trym stjal Tors hammer. For å gi hammeren tilbake krever Trym å få gifte seg med Frøya. Dette nekter Frøya å gå med på, så for å lure Trym må Tor kle seg ut som kvinne.

 

Så batt dei om tor

Brurelinet

Og det bjarte brisinga-menet

Så let dei på honom

Lyklar ringle,

Og kvinneklede

Om kne falle,

Sette på bringa

Breie steinar,

Og om hovud

Ein hagleg topp.

 

I heltediktene finner vi høvdinger og konger, som er ilagt nærmest overnaturlige krefter i sine kamper mot onde mennesker eller vesener. Disse diktene stammer fra en felles germansk kulturtype og bygger for det meste på historikk hentet fra folkevandringstida (400-600). Et de mest kjente diktene er diktet om Sigurd Fåvnesbane. Diktene handler også om følelsesmessige dilemmaer og konflikter i kjærlighetslivet.

 

Formen på diktene i Den eldre Edda er stort sett veldig like. Det er brukt bokstavrim (alliterasjon) for å binde versene sammen. Bokstavrim er når det finnes to eller flere ord som begynner på samme konsonant, eller inneholder ulike vokaler. Det som skiller formen i helte- og gudediktene er at de har forskjellige strofeformer. I heltediktene brukes fornyrdislag, det vil si at det er åtte verselinjer. Her brukes bokstavrim for å binde to og to linjer sammen. Den andre strofeformen er ljodahått. Her er finner vi seks verselinjer. De to første linjene bindes sammen ved alliterasjon som blir gjentatt i den fjerde og femte verselinjen. Linje tre og seks har sine egne rim.

 

Vi finner de samme strofeformene i skaldekvad, men skaldekvada er en mer avansert diktform enn eddadiktene. Det som kjennetegner skaldekvadene er at de inneholder heiti og kenninger. Heiti er omskrivninger av substantivene, for eksempel kunne en hest bli kalt en gangar. Med andre ord byttet man ut hverdagsord med ord, som var mindre brukt, for å berike språket. Kenninger er en metaforbruk, det er en poetisk omskrivning av tingenes hensikt. For eksempel kunne hånden omskrives til ”spydets høysete”.  

 

Skaldene var vikingtidens diktere, de hadde høy status og var inkludert i kongens hird(hoff). Deres jobb gikk for det meste ut på å forfatte kvad som hyllet kongens bragder og gode egenskaper. Han skulle sikre kongen et godt ettermæle. Skalden hadde også en annen oppgave, han skulle forevige viktige hendelser i datidens samfunn og i store slag.  I slagene ble skaldene gjerne plassert strategiske steder slik at de hadde god oversikt. De var på mange måter datidens nyhetsreportere. Skaldene kunne også reise nidstang, de kunne forbanne fiender med nidkvad.

 

Vi kjenner til omkring 250 skalder fra den norrøne perioden, hvor den mest kjente er Egil Skallagrimsson. Det sies at han begynte å kvede allerede da han var tre år. I en annen historie fortelles det om hvordan det tøylesløse gemyttet hans fikk han opp i konflikt med kong Eirik Blodøks. Kongen fikk han dømt til døden, men ved å fremlegge et hyllingskvad klarte han i midlertidig å berge livet. Dette eksemplet viser hvor stor makt en skald kunne ha.

 

En annen viktig del av den norrøne litteraturen er islendingesagaene. Disse er ganske unike, da de forteller om hverdagen til folk flest på Island omkring 1000-årsskifte. Dette er fortellinger som har blitt muntlig overlevert, trolig helt fra 400-tallet. De ble først skrevet ned rundt år 1200, og i likhet med den eldre Edda er forfatterne ukjente. De fleste av sagaene handler om storfolk i perioden år 930 til 1030, den såkalte sagatida. Dette er prosatekster som beskriver de til tider dramatiske konfliktene imellom slektene(ættene) på Island. I alt er det bevart 29 ættesagaer, hvor de mest kjente er Njålssoga, Egilssoga (sagaen om Egil Skallagrimsson) og Gunnlaug Ormstunges sagaen.

 

I ættesagaene fortelles historien fra et refererende og autoralt synspunkt. Vi får ikke vite noe om hva hovedpersonene tenker eller føler, vi får kun et bilde av de ytre omstendighetene. Derfor er de vi som lesere, som må bedømme hva slags personer vi egentlig leser om. Fortelleren måtte holde rede på en mengde fakta, derfor kan språket virke ordknapt. Detaljene ble mindre viktige, det var hendelsene som var det avgjørende element.

 

Et gjennomgående tema i sagaene er blodhevn. Om en person ble drept var det familiens ansvar å forsvare den dreptes ære. Slik kunne en ættekonflikt vare i generasjoner.

 

Mennene i sagaene skulle beholde en stoisk ro, uansett situasjon. De reagerte ikke med frykt om de så lå for døden. Ta for eksempel Torgrim reaksjon etter at han har blitt truffet av Gunnars spyd i Njålssoga;

 

”Gissur spør: Var Gunnar heime? Torgrim svarar: det lyt de sjølve finne ut, men det veit eg, at atgeiren hans var heime. Så seig han daud ned.”

 

Sagamennene var overmodige helt til siste slutt. For å understreke dette er slike underdrivelser flittig brukt.

 

Det som kjennetegnet kvinnene i sagalitteraturen var at de, i likhet med mennene, satt inne med en umåtelig styrke og selvstendighet. Sagakvinnene var mektige på vikingtiden, og i sagaene er de ofte karakterisert som gode eller onde. Det som kjennetegnet en god kvinne var at hun var trofast, og at hun støttet mannen sin til veis ende. De onde kvinnene var ofte utro og de manipulerte mennene sine til å begå udåd.

 

Opphavet til sagaene er omdiskutert. En teori går ut på at de har vært nedtegnet ordrett etter å ha vært muntlig overlevert i generasjoner. Denne teorien kalles friprosateorien. En annen teori, bokprosateorien, hevder at de bare er bygd på muntlige overleveringer. At forfatterne selv har skrevet historiene fritt etter overleveringene. Derfor blir det vanskelig å oppgi sagaene som en historisk korrekt kilde. Allikevel lærer vi mye om vikingenes samtid gjennom islendingesagaene.

 

Den største forfatteren fra den norrøne perioden er uten tvil Snorre Sturlason, han levde på Island fra 1179-1241. Foruten å være skald var Snorre også blant Islands mektigste menn. Samtidig som han diktet og skrev sagaer, var han lovsigemann. Dette var den høyeste stillingen man kunne få på Alltinget. Alltinget var islendingenes forsøk på å skape et rettssystem og ble opprettet i 930. I teorien skulle dette være en institusjon som kunne fatte vedtak og avsi dommer i ulike stridsspørsmål, men i praksis var det fortsatt de mest innflytelsesrike som avgjorde saken.

 

Snorres viktigste verk er Heimskringla, også kalt Norges Kongesagaer. Heimskringla forteller om de norske kongene helt fra Halvdan Svarte i 850 og til Olav Tryggvason og slaget på Re i 1177. Det er takket være dette verket at vi har så masse kunnskap om den norrøne samtiden.

 

Den yngre Edda er et annet verk som også har spilt en stor rolle i den norrøne litteraturen. Hovedsakelig er den basert på diktene fra den eldre Edda. Her tar Snorre for seg hvordan verden ble til, og forteller litt om den norrøne mytologien. Han gjør rede for skaldespråket og de ulike måtene å skrive strofer og rim på. Den yngre Edda var Snorres forsøk på å bevare den norrøne diktningen, mytologien og historien for ettertiden.

 

Under Håkon Håkonsson på 1200 tallet oppstod det en litterær kultur også her til lands. Han oversatte franske ridderromaner og kjærlighetsdikt vi i dag kjenner som riddersagaer og stringleikar. Et annet interessant verk er Kongespeilet. Det ble angivelig til rundt år 1260 under det norrøne navnet Konungs Skuggsjå. Her utspilles en dialog mellom far og sønn som tar for seg hvordan en skal opptre i fremmede land, blant hoffet og som handelsmann.

 

Videre har vi fornaldarsagaene, også kalt lygesagaene. Disse bygger på sagn og eventyr fra vikingtiden. Her reiser heltene ut på farefulle oppdrag, hvor de må kjempe for livet ved å overvinne både mennesker og overnaturlige vesener. Vi kan trekke paralleller til folkeeventyrene Asbjørnsen og Moe samlet inn på 1800-tallet, som askeladden i eventyrene vinner også helten i fornaldarsagaene.

 

Den norrøne litteraturen har vært utrolig viktig for både historikere og forfattere verden over. Forfattere som bl.a. Hemingway har latt seg inspirere av den stilistiske fortellermåten som kjennetegner islendingesagaene. Å ta et dypdykk inn i den norrøne litteraturen er derfor en ypperlig måte å bli kjent med vikingtiden og vår egen historie.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish