Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Hvem er morderen?Skriv ut Utskrift
En ny jente var drept. En seriemorder skal taes.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym

En ny jente var drept, dette var den fjerde jenta på de to siste månedene. Alle hadde død eller skal vi si alle hadde blitt drept på samme måte. Først hadde de blitt voldtatt, så hadde de blitt drept. Og grunnen til at vi viste at drapene hang sammen og at det var samme draps mann var at alle jentene hadde blitt skjert av tommelen og det var jo ikke akkurat så veldig vanlig.

 

Men hvordan kunne vi ta denne drapsmannen når vi ikke hadde noen spor, vi var fulle av ideer men ingen så til å virke så særlig godt. Kunne de ha blitt kjent med draps mannen på Internett? I så fal hvor? Dette var en for vanskelig sak for meg og mine, vi måtte rett og slett ringe førstebetjent mr. Benetton. Det var ikke noe jeg ville og ikke noe jeg var stolt over, men jeg hadde gjort for mage feil til å ødelegge mer, han måtte ringes.

- du, det har kommet opp en sak her. Vi trenger deg. Sa jeg i telefonen og var rå flau.

- Å ja, dere trenger min hjelp, han virket ikke overasket i det hele tatt, den dritt sekken. – jeg kommer med en gang skal du se. Sa han og la han på.

 

Jeg kjappet meg med å rydde pulten min. – det hjelper ikke å rydde pulten sin førstebetjent Valentino. Han hadde kommet, han sto i døren og ga meg det sleipeste smilet jeg hadde sett.

- jeg vet det godt, svarte jeg surt. - Så hva er saken?

Og jeg måtte begynne å fortelle. Ikke missforstå meg, mr. Benetton var en flink mann, han kunne virkelig yrket sitt og løste de vanskeligste saker, men det var bara det å ringe han som jeg hatet. Når jeg ringte han betydde det at jeg ikke klarte jobben min og trengte hjelp, ingen liker vell det.

 

- fire Jenter er voldtatt og drept, alle er funnet uten tommel og alle er funnet ute. Alle de fire jentene er unge damer, de er alle mellom 17 og 20 år. De går alle på en fin skole og alle på fire skoler som ligger i samme strøk, og alle bor i samme strøk. De er alle fire pene, lyse og single jenter. Alt tyder på at det er samme mann som står bak drapene. Altså har vi en seriemorder som må taes.

 

Betjent Flosnick gikk inn i detaljer og fortalte mr. Benetton alt som hadde skjedd. Han grublet virkelig på dette, han var også veldig hypp på å få løst det.

- Har dere pratet med familien deres? Spurte han. – selvfølgelig har vi det, selvfølgelig. Svarte jeg surt. Trodde han at jeg var helt ubrukelig eller?

- Okey, da prater vi med alle på nytt.

- Er det virkelig nødvendig da?

- Ja, det er det helt klart. Svarte han og gikk.

Ja, han trodde det, han trodde jeg var helt udugelig. Etter en times tid var alle foreldrene til de fire jentene på stasjonen, alle var single og bodde fortsatt hjemme så det var hvert fall ikke noe problem.

- Hva gjør vi her? Vi har allerede fortalt dere alt vi vet! Har dere tatt han?

De var alle utålmodige, men de satt seg ned. – nei, vi har ikke tatt drapsmannen, men vi tror det er samme man som har drept alle fire og vi tror de har alle møtt han på samme måte.

 

Den ene moren, fru Tyrell, morn til Lisa den første jenta som hadde blitt drept, begynne å gråte. – Lisa var 17 år gammel, 17 år! Skrek hu. – man skal ikke bli drept så ung, og dere ubrukelige etterforskere har ikke tatt han enda, selv om at har rukket å drepe 3 til, fire jenter til sammen. Og dere har ingenting! Fire flotte, unge jenter har mistet livet, og dere har ikke ingenting! Det er for dårlig! Skrek hun.

De andre foreldrene bare nikket.

 

- Vi vet dette, og jeg er helt enig, det har rett og slett vært for dårlig etterforskning, og det er etterforskningenes feil. Men nå skal det bli andre boller og vi trenger deres hjelp.

Mr. Benetton var flink med ord for foreldrene sluttet helt, men han kunne vell ikke sakt det mindre at jeg var ubrukelig. Jeg hadde gjort en dårlig jobb og det fikk jeg høre igjen og igjen.

 

- Siden alle var single, tenker vi at de søkte en kjæreste. Og hvor er det ungdommer treffes for tiden? Jo, Internet, så vi tror det er der de har møtt drapsmannen, er vi heldig bruker han fortsatt samme ”sjette sted”. Mr. Benetton fortalte de akkurat hva vi ville gjøre.

 

Fire pc-er kom inn, pc-ene til disse jentene måtte sjekkes, hvor hadde de vært og hvem hadde de pratet med. Mens profesjonelle sjekket dette dro jeg og betjent Flosnick på en kafé der vi hadde avtalt og møte to venninner av Lisa Tyrell.

- vet dere om en spesiell gutt Lisa snakket my med? Kanskje gjennom Internett eller noe? Alt dere sier, kan virkelig hjelpe oss.

Jentene tenke seg om. – Hun fortalte oss at hun pratet en god del på date cat, og at hun pratet med en mann der som het Jack, men på cat rommet kalte han seg bare J. C. Det var egentlig bare det hun fortalte oss.

Den ene så til å huske noe. – vent! Nå husker jeg noe, men husk det er lenge siden over to måneder. Men hun fortalte at hun kanskje skulle møte han. At hun skulle møte Jack.

Hun så spørrende på venninnen, kunne dette stemme? – Ja, det husker jeg og nå. Hun sa det.

Vi sa ”hade” til jentene og gikk til skolen til de neste vi skulle møte. Hvis dette stemte, var vi allerede flere skritt framover. Hvorfor hadde jeg ikke bare gjort dette før?

 

De neste vi skulle møte var 3 venninner av Chole, hun var den andre som hadde blitt voldtatt og drept. Hun var 19 år gammel om gikk på den fineste, mest velstående skolen i hele New York. Hun studerte juss og hadde bare topp karakter. Synn å måtte miste livet på den måten.

 

De tre venninnene kunne fortelle at Chole var singel og ønsket kjæreste. Men hun var kresen og syntes ikke at hun kjente noen gutter som hun kunne tenke seg å bli sammen med, hun ønsket seg en eldre gutt og søkte derfor på nettet. De fortalte at hun også hadde brukt date cat. Men hvem hun hadde pratet med det viste de ikke.

 

Vi dro tilbake til stasjonen, Mr. Benetton hadde vært og pratet med vennene til de to andre jentene, Tess og Shaunna. – Hvorfor i helvete har du ikke gjort dette før? Spurte han skarpt mens han så på meg. – Fikk du noe? Svarte jeg. – ja, Både Tess og Shaunna hadde pratet med en som kalte seg J. C på et sjette romm som het date cat, eller noe. Tess hadde fortalt til vennene sine at han virket veldig voksen og ansvarlig men var bare 24 år. Mens Shaunna hadde fortalt til seine venninner at hun planla å møte han. Mr. Benetton sluttet av med et smil.

 

Det måtte jo være J. C han hadde jo pratet med Lisa og Chole også. – Hva fikk du da? Spurte han, å håpe at jeg ikke hadde funnet noe.

- Lisa og Chole brukte også date cat, de hadde også pratet med denne J. C som tydelig vis het Jack. Lisa hadde tenkt å møte Jack. Og Chole som var 19 år hadde fortalt at hun ville ha en eldre gutt.

 

Jeg smilte tilbake. Vi satt oss rund en pc, mr. Benetton og jeg. Datecat.com var plassen vi besøkte. Ja, der var det. J. C akkurat han vi ville prate med. Profilen hans viste ikke annet en J. C 24 år. Det måtte være han. Vi startet å prate med han, mens Betjent Flosnick søkte opp hvordan pc han satt på. – Nå har jeg det, nå har jeg det. Nort Shore 15! Jack Hastings! Ropte Flosnick, han virket både stolt og glad. Pc-en han bruker er i Nort Shore 15, og han heter Jack Hastings. Han var virkelig stolt, stolt av å endelig klare det, så fort og så bra. – Slapp litt av da, det er trossalt jobben din å finne ut sånt. En spydig kommentar kom fra ingen andre enn mr. Benetton, han måtte ødelegge gleden hans, han måtte.

 

- Kom vi går. Ropte han etter meg og gikk ut døren. Jeg ga Flosnicksen et unnskyldende blikk og hvisket: Bra jobbet. Før jeg sprang etter Benetton.  

- var det virkelig nødvendig? Lar du ikke noen andre enn deg selv føle seg litt flink og nyttig. Spurte jeg mens jeg ga han et surt blikk. – man blir ikke overlykkelig av å gjøre jobben sin, når man jobber med noe er det en selvfølelse at man skal klare den. Han satte seg inn i bilen.

 

Han var så selvsikkert at det var farlig. Jeg satte meg inn etter han og byttet tema helt. Jeg og han kranglet nokk som det var, Flosnick fikk ta denne samtalen.

 

Mr. Benetton, jeg og seks politi biler følte oss til Nort Shore 15 der vi var ganske sikker på at vi skulle finne Jack Hastings, voldtekt og draps mannen vår.

 

Vi hamret inn døren og sprang inn, Der fant vi han sittende i sofaen foran tv-en med en pizza stykke, han ante fred og ingen fare, men frykten vokste i han når han så oss. Den ene politi mannen pågrep han med håndjern og sa de kjente ordene – Du har rett til å tie, alt du sier kan bli brukt mot deg i retten.

 

Jeg må innrømme at jeg var lettet, men jeg begynte å tvile. Hvorfor? Det var jeg ikke helt sikker på men han så liksom ikke ut som en draps mann, Det var ikke sånn jeg hadde sett han for meg. – Du heter Jack ikke sant? Spurte jeg for å være sikker, han svarte ja. Så det var nokk han.

 

Jack ble satt inn i en av politi bilen og kjørt til stasjonen, mens noen andre ble igjen for å se og lete etter bevis i huset. Vi fant egentlig alt vi trengte, en pc og en eske, en eske i fryseren med fire tommel totter.

 

Vi tok med oss pc-en den på stasjonen og sjekket den for å være sikker og for å få bevis. Og vi fant alt vi lette etter, vi fant sjette stedet date cat, vi fant samtaler han J. C hadde hatt med alle de fire jentene som var drept, jo dette var mannen vår. Han var nå fanget og alle bevisene pekte på han. Det hadde begynt å bli sent, så Jack ble sotet i vareteksfagsel over natten. Vi måtte vente til neste dag for å avhøre han, han hadde jo tross alt rett til advokat, noe han kom til å trenge.

 

Det var virkelig godt å komme hjem. Jeg kjente lukten av stekt kjøtt fra kjøkkenet, og skjønte at Marcus var i godt humør, noe jeg virkelig trengte. Middagen var akkurat blitt ferdig og vi satte oss rundt borde og begynte å spise. Han hadde gjort det så romantisk, med dempet lys, røde roser, fin middag og stearinlys. Etter maten fant han frem vinen, rødvin, fin musikk og fyring i peisen. Alt var perfekt. Han tok meg opp og begynte å danse, rolig. Så rolig at det nesten ikke kunne kalles å danse, men det føltes så godt. Han kysset meg ned over i kløften til brystene og opp igjen til halsen og oppover mens han begynte å trekke opp genseren min. Jeg var like forelsket som han, så for meg var det helt greit, vi små sprang opp trappen, opp til soverommet mitt. Han begynte å kysse meg igjen, mens vi la oss ned på sengen. Jag trakk av han genseren, min topp var allerede av så han begynte på buksen. Til slutt lå vi helt nakne oppå hverandre og alt var så perfekt. Det var så godt å endelig ha denne saken ut av hodet, den hadde jo tross alt vart i over to måneder og det hadde blitt mye jobbing, mye krangling, mye grubling og alt det der. Jeg hadde verken hatt tid til meg selv eller tid til å være forelsket, men nå som saken var løst, kunne jeg slappe av og være meg selv. Men jeg viste godt at snart var det en ny sak, en ny sak som ville ta all min tid. Så jeg nøt denne kvelden spesielt.

 

Neste morgen ble som vanlig en kjapp frokost med kaffe og scones i hånden, springenes ut døren. Jeg rødmet på tanken av kvelden før. Jeg hadde hatt sex for første gang på.. ja, hvor lenge var det egentlig? Hvert fall første gangen på 3-2 måneder.

 

Jeg løp opp trappen til kontoret, Jeg viste godt at jeg skulle ha vært på møtet som startet for tjue minutter siden, men siden mr. Benetton var der hadde de nokk begynt uten meg, det var jeg ganske sikker på.

- Så, du bestemte deg for å komme du å? mr. Benetton ga meg et surt/ertende blikk. Noen ganger var det svært vanskelig å vite om han tullet eller mente alvor. For å ikke lage noe sak ut av det, satt jeg meg bare ned med et smil. – Hva gjorde du i går da, som fikk deg til å sovne av tjue minutter? Jeg merket det ikke selv, men jeg rødmet. – Hun rødmer! – Soppas! Så, hvem er den heldige? Flosnick ble svært nysgjerrig. – la henne nå være, hun hadde sex i går, ingen tvil på det, og det var ikke med deg så kom deg videre Flosnick! Som vanlig var mr. Benetton snart på kommentarene sine, men denne måtte da være spøk, eller var han så kald?

 

- Nå har vi en mann å avhøre. Det viste jeg godt, og dette hadde jeg gledet meg til, endelig skulle han grilles og fengsles, denne grisen. Mr. Benetton og jeg gikk inn i avhøringsrommet der Jack Hastings satt så stille og rolig. Mr. Benetton satte seg ned på stolen og så han dypt inn i øyene. – Du ser ikke ut som en morder nei, det gjør du virkelig ikke. Kanskje var det derfor disse jentene ville møte deg, fordi du så snill og hyggelig ut, ja de kunne bare ane hva du hadde i tankene. Du tok de en etter en, gjorde du ikke? Først den yngste, voldtok henne dagen før bursdagen hennes, så drepte du henne. Den neste jenta hadde bare topp karakterer, viste du det? Ja, det gjorde du nokk, fordi du er syk. En syk og avskylig mann er du. Når hun søkte en eldre, ordentlig kjæreste da slo du til, ikke sant? Og de to andre, avtalte et møte sted, voldtok de, og drepte de. Vet du egentlig hva de heter? Lisa! Chole! Tess! Shaunna! Alle fire pene, unge, smarte og ordentlige jenter, alle disse jentene hadde en strålende framtid foran seg, Det var derfor du valgte de? Ikke sant?

 

Og hva, Hva i helvete gjorde du med tomlene deres? Skulle du ha de som minne, minne på dem du hadde drept?

 

Han grillet han virkelig, han måtte bryte sammen snart, det var jo det som var planen. Grille han så mye at han brøyt sammen og avslørte alt.

- Hva har du ingenting å si for deg? Ikke et helvetes ord?! Mr. Benetton var rasende. Han ropte og kjeftet som bare det.

Selv om att han var litt frekk og sur var han virkelig flink, han kunne virkelig dette yrket bedre enn noen. Så hadde han jo god erfaring også da, hvor lenge hadde han vært etterforsker egentlig, han måtte være minst 50 år, kanskje til og med 60, men dyktig det var han, det skulle han ha.

 

- det var meg. Hvisket han. Jeg våknet plutselig til, sa han virkelig det, innrømte han det?

- Hva? Ropte Mr. Benetton. –Hva er det du sier?

- Det var meg, det var jeg som gjorde det. Sa han forsiktig, laft og rolig enda en gang, han var helt rolig og helt alvorlig når han sa det. Advokaten snudde seg: - Du må ikke si noe enda, ikke forhast deg nå, du må vente. Tenk deg om før du prater mr. Hastings. Men mr. Hastings brydde seg ikke. – Det var jo meg for faen, bur meg inne da! Han reiste seg, men var fortsatt like rolig og avslappet. En politi mann kom inn og tok han med seg ut igjen, nå skulle han i fengsel, der han hørte hjemme.

 

For en eller annen grunn hadde han innrømt drapene og saken var ferdig. Så skulle vanlige ritualer til. Alltid når vi hadde ferdig løst en sak dro vi ned på puben og tok en øl eller to.

- Åja, så det er grunnen for at jeg nesten aldri møter dere på puben, dere må faktisk løse en sak først. Mr. Benetton med sine innspill, men denne var en spøk, det kunne vi alle se. For han ga oss et lurt smil og åpnet bil døren. – Nå skal det drekkas! Ropte betjent Flosnick.

 

Alle var virkelig i godt humør. Vi alle satte oss rund et rundt bord, mens mr. Benetton bestilte øl til alle. Som vanlig var dette veldig koselig og vi hygget oss. – Hvem er denne mannen du ligger med da mrs. Valentino? Mr. Benetton var virkelig i god humøret. – Vi kan vell bruke for navn nå, elle kan vi ikke Ben? – Å jo da, det kan vi godt Vanessa. Fortell da? Er du foresket?

 

Det spørsmålet kunne jeg ikke svare på, var jeg forelsket? Jeg var virkelig ikke sikker. – jeg vet ikke. Svarte jeg beskjedent. – Det må du da vite! Man vet om man er forelsker. Nærmest ropte Flosnick, han hadde allerede rokket og drukket dobbelt sa mange øl glass som oss.

- Nei, jeg vet virkelig ikke. Det er jo så mye jobb at jeg nesten ikke får tid til å forelske meg.

- Jo da, det er sant det. Men du hadde nå fått tid til litt av hvert den ene dagen her da. Betjent Mccornie eller Bell som vi kaller henne privat, kastet seg også inn i samtalen. – Man har alltid litt tid til et knull vettø. Det kom fra ingen ringere enn Mr. Benetton. Så måtte man faktisk gi han noen drinker for å få han hyggelig.

 

Samtalen gikk på litt forskjellige tema, men vi koste oss, det gjorde vi. Helt til Mr. Benetton fikk en telefon. Det gikk kaldt ned over ryggen på meg, jeg viste ikke hvorfor, men noe var galt og jeg viste det, men hva?

- faen! Vi kommer med en gang. Sa han å la på. – faen! Sa han igjen. Jeg hadde nesten ikke rokket å tenke tanken før han sa det. – Ei ny jente er funnet drept. Et stort oj kom fra alle. Men vi tenke ikke egentlig virkelig over det. Det var alltid et mord. – Hun er blitt voldtatt og drept. Hun mangler en tommel! Sa han skarp. Shit, Shit. Hadde vi ikke tatt morderen? Hadde vi tatt feil man? Hvordan var det mulig, alt tydet jo på at det var Jack og han hadde jo innrømt det. – nei, vi får dra tilbake til stasjonen dere. – Hva skjer? Betjent Flosnick var for full til å skjønne hva som skjedde. Han vinglet og klarte nesten ikke å stå opp.

 

Typisk.. gikk det gjennom hodene våre. Men Mr. Benetton tok styringen og fant en løsning:

- Ian du kjører betjent Flosnick hjem og får han i seng, Bell du blir med oss.

Bell smilte, endelig fikk også hun være med på det spennende.

 

Vi kjørte til åstedet, der vi fant en ung jente i 20 årene, hun var ganske pen og hadde langt lyst hår. Og hun manglet en tommel tott. Noe som var helt sikkert var at vi hadde tatt feil mann. Vi kjappet oss tilbake til stasjonen. Vi satte oss på kontoret og begynte å gruble. – Et nytt drap har skjedd, det betyr at vi har tatt feil man, da kan det jo ikke være Jack som gjorde det. Men hvorfor fant vi da alle bevisene hjemme til han og hvorfor tok han på seg skylden? Vet han noe? Ja, det må være det, han vet noe vi ikke vet. Mr. Benetton ramset opp saken. Jo, ha hadde rett, Jack viste noe.

 

Bell tok en telefon og etter ti minutter satte Jack i høringsrommet. – Vi må prate med deg Jack. Startet jeg forsiktig. – Vi vet at du ikke er morderen, vi vet det. Men hvorfor du tok på deg skylden, det vet vi ikke. Vil du fortelle oss noe?

 

Han ga meg et kaldt blikk, - hvordan vet dere at det ikke var meg? Jeg innrømte det jo, tror dere meg ikke? – Det har skjedd et nytt drap i kveld, akkurat lik de andre, så vi vet det ikke er deg. – Uansett så prater jeg ikke, svarte han sint, nå var han irritert.

- Vil du i fengsel? Vet du hvem morderen er? Uansett hva det er så må du fortelle det til oss, det kan hjelpe oss å fange morderen, han har drept fem unge jenter nå, betyr det ingenting for deg? Jeg prøve å være like skarp som Mr. Benetton hadde vært. Bell la fem bilder opp foran han, bildene var av de forskjellige jentene før drapet, så la hun opp fem bilder til, det var bilder av hvordan de hadde blitt funnet. Dette tålte ikke Jack, han begynte å gråte. Ja, jag skal hjelpe dere, jeg skal hjelpe dere å ta denne tosken.

 

Mr. Benetton smilte, nå fikk han se at jeg ikke var udugelig, kanskje Bell også fikk jobbe litt mer med drap etter dette. Jeg viste godt hvor mye hun hadde lyst til det.

- Så fortell oss alt. Sa jeg snilt. Jack åpnet munnen, dette var virkelig tøft for han, han var ingen morder. – Det var ikke jeg som drepte de jentene, det var broren min, sa han forsiktig mens han gråt. – han brukte min pc, han brukte mitt kallenavn J. C å han brukte min alder. Når jeg spurte han hvorfor han gjorde det sa han bare at han skulle virke litt yngre og kulere også skulle han fortelle de sannheten om seg selv når han ble godt kjent med en person. Jeg så ikke noe galt i det så jeg lot han låne pc-en min. men en dag, fant jeg en eske i fryseren, jeg hadde aldri sett den før så jeg tok den opp. Når jeg åpnet den fikk jeg sjokk for det lå tommeltotter oppi den. Jeg kjappet meg å legge den tilbake, dagen etter på leste jeg i avisen om denne jenta som hadde blitt voldtatt og drept og manglet en tommel tott, jeg la en og en sammen og fant ut at morderen var broren min. jeg sa det til han at jeg viste at det var han og at jeg hadde nokk bevis til å gå med til politiet.

 

Han gråt hele tiden mens han fortalt det, det var tydelig at det var noe han var glad for å fortelle. – Du kunne stoppe han! Hvorfor i faen gjorde du ikke det? Han var broren din, okey, jeg skjønner at der var vanskelig men han er en seriemorder, og du viste det hele tiden! Hvorfor stoppet du han ikke? Og hvorfor tok du på deg skylden?

 

Mr. Benetton var tilbake. – du har helt rett, derfor er det jo på en måte min feil at de er døde. Og det vet jeg godt. Men han hadde noe på meg. Han sa at hvis jeg sladret, så sladret han også.

- Hva? Hva hadde han på deg som var viktigere enn å redde fire jenters liv? Nå var jeg og blitt utålmodig.

 

- Jeg kan vel like gjerne innrømme det med det samme, sa han og begynte å gråte enda litt mer. – Dere skjønner for sju år siden, da jeg var 17, var jeg stup forelsket i en jente som ikke var så forelsket i meg. Vi hadde vært sammen i et år og hun ville slå opp, jeg prøvde å overtale henne til å bli hos meg, men det gikk ikke. Hun hadde en annen sa hun. Av raseri drepte jeg henne. Jeg stakk henne med ti stikk i hjerte, jeg var så ung da. Denne feilen har jeg bert på så lenge. Jeg ville og vil i fengsel for hva jeg har gjort men jeg var ikke mann nokk til å komme og innrømme alt til dere før jeg måtte. Så jeg holdte på hemmeligheten til broren min om at han hadde voldtatt og drept fire nå fem jenter, mens han holdte på min hemmelighet om å ha knivstukket kjæresten min fordi at hun ville slå opp.

 

Dere aner ikke hvor lenge jeg har ønsket å fortelle dette. Jeg tok på meg skylden fordi jeg ikke turte å innrømme hva jeg egentlig hadde gjort, å jeg vet godt at det er i fengselet jeg hører hjemme, så jeg så det som en mulighet. Nå gråt han som et barn.

 

Så var de begge brødene mordere da, begge på vær sin lille måte.

 

Jack ble sotet tilbake til varetektsfengselet, vi viste ikke hva vi skulle gjøre med han enda. Bell gikk i arkivet og fant en sak som var sju år gammel om en ung jente på 16 som hadde blitt knivstukket ti ganger i hjerte, men morderen var aldri funnet. Så hadde Jack snakket sant og han hadde fortalt oss hvem morderen var.

 

Bell, Mr. Benetton og jeg satt i en bil med seks andre politi biler bak oss, tilbake til leiligheten der Jack bodde.

 

Men broren var ikke like lett å få med seg som Jack hadde vært. Men de fikk han med ned til stasjonene. – Jeg har ikke gjort noe! Det var ikke meg! Jeg er uskyldig! Han ropte og ropte. Først når han satt inn på avhørings rommet roet han seg ned. – Du er pågrepet for å ha voldtatt og drept fem jenter. Han så faktisk utrolig overasket ut, men det var selvfølgelig bare spill.

- Vi vet det er deg, Vi vet det, Vi har bevis og alt, vi venter bare på at du skal tilstå. Jeg fikk sakt de første setningene. – jeg har faen meg ikke gjort en shit! Jeg er helt uskyldig. Ropte han igjen.

 

Mr. Benetton fikk en telefon, - faen, okey takk, for at du sa fra. Han la på. – faen! Sa han igjen. Jack Hastings har tatt sitt liv, en gaffel i pulsåren. Hvisket han til meg. Faen, nå hadde vi jo ingen som kunne peke ut drapsmannen. Nei, her måtte det tenkes.

 

En høy lyd kom fra kontoret. Jeg løp ut, der sto Fru Tyrell, og hun var forbannet. – jeg leste i avisen i dag, enda en jente er funnet drept. Hadde ikke dere liksom funnet drapsmannen da? Udugelig er dere! Rett og slett udugelige, hva er det egentlig dere gjør når dere er på jobb? Spiller dere kabal, for jobben deres, den gjør dere hvert fall ikke. Helvete!

 

Bell måtte ta henne med ut, roe henne ned og følge henne hjem. Off off. det verste var jo at hun hadde rett, men nå hadde vi han, vi måtte bare bevise det.

 

Jeg satte meg ned på kontoret og startet på lunsjen, selv om at det egentlig var mer middags tid, men i fred fikk jeg ikke sitte lenge, en hysterisk dame kom inn til meg. – jeg prøvde å stoppe henne, men hun bare løp inn til meg. Bell unnskyldte seg, - Det går bra Bell, kom inn og lukk døren etter deg du. – jeg tror at det var… jeg tror det var han mannen. Damen var helt ut av seg. – Begynn på nytt, pust dypt og fortell hva det er. Bell var så forsiktig og søt.

- For en uke siden avtalte jeg med en gutt på Internet at vi skulle møtes, han voldtok meg. Hun begynte å stri gråte. – han fant frem en kniv og ville virkelig drepe meg, først prøvde han å kjere av meg fingeren, så prøvde han å drepe meg. Jeg har ikke kommet til dere før for jeg tenke at det bare var min egen feil når jeg møter en gutt jeg ikke kjenner uten å ha fortalt det til noen eller noe. Men når jeg leste om denne saken i avisen, tenkte jeg at de sikkert var samme mann. Hun så meg dypt inn i øynene. – Jeg vil hjelpe dere, Jeg vil hjelpe dere med å ta denne grisen! Bell sto og funderte på noe, - Hvordan kom du deg bort? Spurte hun. – heldigvis hadde jeg flaks, en gjeng med ungdommer kom, så han ble redd og sprang sin vei. Jeg har sett ansiktet hanes, jeg vet hvem han er.

 

- Takk Gud! Nå kom alt til å løse seg. Jeg tok opp telefonen og ringte Mr. Benetton straks, jag fortalte han alt Vallery hadde fortalt oss. – Dette er brae saker, jeg kommer. Sa han, så la han på.

Vallery fikk stå og se på broren til Jack en hel time. – Det er ikke han! Svarte hun,

- Hva er det du sier? Hva faen? Mr. Benetton var bekymret.

Shit, Shit, var det ikke han her heller? Hva skulle vi gjøre nå?

Jeg gikk inn til han igjen. – så det er vist ikke deg heller, men jeg er usikker jeg. – Det er jo ikke meg, det er det jeg har sakt hele tiden, prøv heller broren min.

- Broren din er død, han innrømte drapet han gjorde for sju år siden og han fortalte alt om drapene dine. Jeg var sur, nå ville jeg få denne saken løst.

- Ikke Jack, Ross, det er Ross dere må prate med. – Er ikke du Ross da? Jeg var både lei, nysgjerrig og forvirret. – Haha! Trodde dere jeg var Ross? Jeg er da mye kjekkere. Nei, jeg er ikke Ross og det er jeg glad for. Jeg er Brian jeg, bror nummer 3. Brian Hastings. Det er Ross Hastings som er morderen her, ikke jeg.

 

Faen! Mr. Benetton sprang ut døren. Enda en feil av oss. Faen. Det var feil bror.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish