Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SmåbyerSkriv ut Utskrift
Novelle om en som mistrives i byen sin, flyttet ut, og har endelig kommet tilbake.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg stod ensom igjen på den forblåste kaia. Jeg kastet skipssekken over høyre skulder og gav meg innover mot byen på jakt etter et losji for natta. Det var tåkete, og nesten umulig å se. Kroppen min verket etter hvile og god mat. Jeg kjente samtidig at jeg kvidde meg for å gå. Jeg hadde ikke vært på dette stedet på flere år, selv om det føltes som om jeg dro i går.

 

Jeg begynte å bevege meg mot hovedgata. Det var ikke en eneste levende sjel å se, bortsett fra den gamle kråka på taket over matvarebutikken. Den kråka så like trist og grå ut som det jeg følte meg. Jeg hatet absolutt alt ved denne plassen. Butikkene, de få boligfeltene, gårdene, og folkene. Men jeg hadde også en følelse av å være hjemme. Dette var hjemme. Mitt hjem.

 

Når jeg tenker meg om, så hadde jeg ikke en eneste positiv ting å si om hjemmet mitt på det tidspunktet. Det kom vel av dårlige erfaringer regner jeg med. Men så var jeg her igjen da, og stirret rundt meg på alt det som en gang var så utrolig kjent for meg. Og det var det fremdeles.

 

Minusgradene danset rundt meg, og jeg var kald. Jeg kjente virkelig behovet etter en plass å sove på. Men jeg ville samtidig ikke møte på noen kjentfolk. Ingen skulle vite at jeg var her. Da hadde det blitt stor ståhei i byen vil jeg tro. Når byens fortapte sønn endelig var hjemme igjen. Jeg måtte le ved tanken på at jeg antagelig hadde havnet på forsiden av lokalavisen.

 

Jeg tuslet videre nedover hovedgata. Jeg gikk forbi kråka på taket over matbutikken, frisørsalongen, banken og sportsbutikken. Der hadde jeg mange venner en gang. Men etter at de fikk vite sannheten, da kjente de meg ikke lenger. Det var kanskje likegreit. Da fikk jeg jo vite hvem som var mine egentlige venner. Det var ingen her i hvert fall. Men sånn er det når store hemmeligheter blir avslørt i småbyer. Det er en smule vanskelig å bli akseptert.

 

Jeg gikk ned til biblioteket. Av en eller annen grunn var det lyst der inne. Jeg bestemte meg for å gå inn. Biblioteket hadde jeg alltid likt. Astrid, bibliotekaren, hadde alltid vært så hyggelig mot meg. Selv etter at hemmeligheten var avslørt. Hun lagde til og med kakao til meg, og trøstet meg de kveldene det ble for vanskelig å være meg. Og det hjalp alltid.

 

Jeg så henne. Og hun så meg. Jeg måtte bare smile. Hun ba meg om å komme inn, det var jo så herrens kaldt ute. Jeg fulgte etter, og trakk til meg alt det kjente som plutselig omringet meg. Der var kosekroken som barneskoleungene satt i annenhver tirsdag for høytlesning. Der var alle datamaskinene som ble brukt til spilling, selv om de skulle være oppslagsverk. Og der var hjørnet jeg satt i nesten hver dag i tre måneder. Der jeg fikk kakao. Pledd. Trøst. Støtte. Den reddet nok antagelig livet mitt. Astrid hadde vært min eneste venn på det tidspunktet. Ingen kjenner meg slik som hun gjør. Hun var som en slags bestemor for meg. Det er hun fortsatt. Vi pratet i timevis om hvordan jeg hadde hatt det i storbyen, hva jeg jobbet med, og om hvor annerledes det var i storbyen i forhold til sånn som det var her. Hun fortalte at hun angret på at hun ikke ble med meg. Hun mistrivdes like mye som meg i denne byen. Men hun hadde biblioteket. Det var hennes hjem, hennes lidenskap. Og etter at mannen hennes døde, var biblioteket det eneste som betydde noe for henne. Det var vel hovedsakelig sånn, siden det var mannen som hadde startet det. Han var like glad i det, som det hun var. Derfor hadde hun ikke hjerte til å selge det.

 

Vi satt der lenge. Jeg gråt, og hun gråt. Akkurat da var det godt å være tilbake. Da kunne jeg være meg selv igjen.

 

Etter en stund sovnet jeg. Jeg hadde ikke sovet så godt på mange år. Jeg hadde null bekymringer, og var klar til å møte resten av bygda. Jeg tok farvel med Astrid, og bestemte meg for å gå videre. Selv om klokka var halv fem på morgenen. Det var ingen der ute, jeg så kun en enslig skikkelse ved sportsbutikken. Jeg gikk uten mål og mening, jeg bare ventet på at folk skulle komme ut. Etter å ha gått i et kvarter endte jeg opp i smuget ved sportsbutikken. Her hadde jeg tatt min første sigarett som trettenåring. Og jeg skulle akkurat til å tenne en, da jeg plutselig hørte en stemme bak meg. Jeg snudde meg, og det var skikkelsen jeg så tidligere. Han var en gammel kamerat av meg. Han spurte meg om hva jeg gjorde her, og hvorfor jeg var kommet tilbake når ingen ville ha meg her. Jeg svarte at han ikke skulle bry seg om det, og at jeg bare trengte en ordentlig avslutning.

 

Jeg snudde ryggen til for å understreke poenget mitt, og fikk endelig tent den forbanna sigaretten. Plutselig får jeg et hardt slag i ryggen. Ekskameraten min hadde et balltre, og slo meg flere ganger med det samtidig som han ropte at jeg aldri skulle ha kommet tilbake hit. Han sa at han nesten ikke turte å skaffe seg nye kamerater, i tilfelle de skulle ”være som meg”. Han slo. Han sparket. Han slo enda en gang. Det hele ble avsluttet ved at han plantet ei svær spyttklyse i ansiktet mitt.

Jeg blødde.

 

Sånn var det å stå fram som homofil i en småby tenkte jeg..




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish