Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Realismen - to epoker, eller én?Skriv ut Utskrift
En stiloppgave som tar for seg hovedpunktene innen realisme og naturalisme, og hva som skiller de to epokene.
Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym



På midten av 1800-tallet oppsto realismen i Europa, og noe senere i Norge. Som en videreutvikling av realismen oppsto også naturalismen, og de to periodene har en del likhetstrekk. Denne artikkelen tar for seg forskjellene og likhetene mellom epokene, og sier noe om naturalisme kan regnes som en gren av realismen eller ikke. Artikkelen begynner med å greie ut om realisme som en helhet, inkludert viktige personer og samfunnsforhold, før den peker på hva som skiller periodene fra hverandre, eventuelt hva som gjør dem like. Denne artikkelen tar i hovedsak for seg de litterære periodene slik de gikk for seg i Norden.

 

I hverdagslig språk betyr realisme ”virkelighetssans”, og dette er egentlig en god beskrivelse av hovedtrekkene i realismen. Realismen som epoke oppsto rundt 1875 og varte frem mot 1890-tallet, og i løpet av denne tiden ble det satt fokus på problemene i samfunnet, og på forskjeller mellom klassene. Tidligere på 1800-tallet var romantikken den dominerende skrivestilen, men i løpet av en overgangsperiode fra midten av det nittende århundre og frem til 1870-årene oppsto det nye tanker blant forfatterne. Man kan si at realismen oppsto som en motvekt til romantikken. Der de romantiske forfatterne fremstilte samfunnet i et romantisk lys og strevet etter å oppnå skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen, ville realistene vise samfunnet som det var, kritisere holdninger og ”sette problemene under debatt”. Litteraturens funksjon var å avsløre samfunnets skyggesider og tjene fremskritt og rettferdighet. Det var viktig for de realistiske forfatterne at alle fortellinger måtte ha et budskap, for eksempel forhold som måtte endres i samfunnet. Realismen tok for seg emner fra hverdagslivet, problemer som i hovedsak dreide seg om ikke-adelige, vanlige folk. Populære temaer var forretningsmoral og det nye økonomiske livet (fra u-land til i-land), kirkens makt, politikk, ekteskap, kvinneundertrykkelse, oppvekst og skole, og kontrastene mellom fattig og rik. Forfatternes mål var ofte å få folk til å tenke over problemene i samfunnet selv, og sette spørsmålstegn ved urettferdighet og undertrykkelse. Forfatterne oppfordret også folk til å ikke finne seg i å bli dårlig behandlet av andre.

 

Under hele den realistiske epoken sto kritikk veldig sentralt. Forfatterne kritiserte samfunnet, samfunnsforholdene, makthaverne og all tilsløring av de faktiske forholdene. Spesielt ble ”typekritikk” ofte brukt. Å la en karakter i tekstene representere en hel gruppe eller klasse gjorde at kritikken rammet bredere enn den ville gjort om forfatteren bare kritiserte en bestemt person. Et godt eksempel på typekritikk finner vi i Henrik Ibsens ”Gengangere” fra 1881. Her rammer kritikken i boken ikke bare én person, Pastor Manders, men alle kirkens menn. Ibsens kritikk er myntet på hele prestestanden.

 

Forfatternes valg av sjangre var annerledes i realismen enn i tidligere epoker som for eksempel romantikken. Dikt og lyrikk gikk av moten og ble ikke så ofte brukt lenger. Istedenfor ville forfatterne skrive romaner, noveller, skuespill og andre prosatekster. Forfatterne ville danne et objektivt bilde av samfunnet, og de ville fremstille mennesket på en mest mulig realistisk og troverdig måte, og dette kunne best gjøres i lange tekster hvor man kunne bruke skildring og mange detaljer.

 

Det var flere samfunnsforhold som var med på å fremme den nye epoken. Over hele Europa gikk det en bølge av bevisstgjøring rundt datidens samfunnsforhold, og realismen i litteraturen var en del av dette. Forfatterne var, og er, i en posisjon hvor de kan påvirke hva folk er opptatt av og interesserer seg for. De tidligste realistiske forfatterne begynte å skrive om den undertrykkelsen og urettferdigheten som fantes i samfunnet. På den måten ble menneskene som leste bøkene, leserne, også opptatt av det. Det samfunnet var opptatt av ble også mange flere forfattere interessert i å skrive om, og det hele ble en sirkel av realisme. I Norge falt også den industrielle revolusjon sammen med innføringen av realisme, den store veksten av folk som levde i slum, den store urbaniseringen til byene og innføringen av pengehusholdninger gjorde at det ble nytt fokus på arbeiderklassens problemer. Kvinners rettigheter i samfunnet og ekteskapet ble diskutert, og alt dette er viktig innhold i den realistiske skrivestilen. I Storbritannia kom industrialiseringen på slutten av 1700-tallet og strakte seg over hele det nittende århundre. Dette var med på å innføre en mer realistisk skrivestil, selv om reaksjonen på revolusjonen kom noe forsinket i forhold til den norske. I Norge kom ikke den industrielle revolusjon før i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, men her kom til gjengjeld realismen ganske umiddelbart etter starten på samfunnsendringene. Et annet forhold som hadde betydning var den økende sekulariseringen som foregikk på den tiden. Det åndelige ble mye mindre viktig, og folk stolte ikke lenger blindt på det Bibelen sa. Fordi Gud ble mindre viktig, mistet også livet etter døden, himmelen og helvete litt av sin kraft, og folk begynte i større grad å handle ut i fra hva som skulle skje i dette livet, og derfor begynte folk å protestere mot alle ting man ikke mente var riktig.

 

Om man skal nevne viktige personer innen realismen, kommer man ikke utenom Georg Brandes. Han var en dansk forfatter, og regnes som kanskje den viktigste enkeltpersonen når det gjelder innføringen av realismen. I 1883 utgav han boken ”Det moderne gennembrudd”, og tittelen på boken har senere blitt et begrep for hele perioden fra 1870 til 1890–årene i nordisk litteratur, og da spesielt den realistiske og naturalistiske delen. Hans berømte slagord; ”Det som viser at litteraturen lever, er at den setter problemer under debatt”, har blitt selve grunnpilaren innen realistisk diktning. Med dette oppfordret han samfunnet til å snakke om problemer og sette fokus på urettferdige og undertrykkende forhold, som for eksempel løgn og maktmisbruk. Andre viktige personer er selvfølgelig også epokens forfattere. Her er det naturlig å nevne de fire store, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Aleksander Kielland og Jonas Lie. Alle disse, og særlig kanskje Kielland og Lie, kan det være naturlig å plassere under naturalismen også, men her er overgangene så flytende at det blir bare et spørsmål om skjønn. I norsk sammenheng kan man heller ikke unngå å nevne Amalie Skram, som er kjent som en stor naturalistisk forfatter. I sine bøker skrev hun flere ganger om kvinner i ulykkelige ekteskap, og samfunnets behandling av sinnsyke. Alle forfatterne fra epoken skrev i tråd med Georg Brandes meninger når det gjelder samfunnskritikk og å diskutere problemer. Et eksempel er Henrik Ibsen med ”Et dukkehjem”, hvor han setter fokus på kvinnens rolle i ekteskapet og skilsmisse. Slutten av skuespillet, hvor Nora forlater ektemann og barn, vakte store reaksjoner. Dette er et godt eksempel på hvordan forfatterne våget å sette fokus på problemstillinger som det i utgangspunktet var ”tabu” å snakke om.

 

Naturalismen regnes som en egen epoke på linje med de ande viktige periodene i litteraturhistorien, men det kan også være riktig å kalle epoken en forlengelse av realismen. Begge deler kan nok være riktig. Ulikhetene er ikke så store, man kan si at naturalismen er en mer ”ekstrem” utgave av realismen. Naturalismen har i likhet med realismen også fokus på det virkelige samfunnet, men naturalistene gikk enda lenger inn i det tragiske. Hendelser ble skildret ned i minste detalj, og motivene ble hentet fra miljøer der menneskene var omgitt av nød, skitt, sultne barn, sykdom, slåssing og drikking. Hovedforskjellen mellom de to epokene er skjebnesynet. Der realistene mente samfunnet hadde skylden for problemer som oppsto, men at mennesker kunne forandre sin egen skjebne, mente de naturalistiske forfatterne i likhet med Charles Darwin at mennesket er preget av arv og miljø, og at den stilling og stand man er født inn i, den kan man ikke forandre. Er man født fattig, vil man forbli fattig. Under realismen mente man at verden ble det menneskene selv gjorde den til, man hadde makt til å forandre samfunnet, mens de naturistiske forfatterne mente at verden ikke kunne forandres og hadde ingen håp om at mennesket kunne forandre verden. En annen viktig forskjell mellom de to periodene er objektene for forfatternes oppmerksomhet. Mens realistene skildret overklassen, borgerskapet, var man i naturalismen opptatt av å få frem hvordan de som var aller dårligst stilt hadde det, de virkelig fattige og dem uten håp; prostituerte, tiggere, alkoholikere, også videre. Naturalistene kom ikke med direkte kritikk, sånn som de realistiske forfatterne. Naturalistene ville skildre det elendige i samfunnet slik det var, og var ikke opptatt av å fordele skyld.

 

Som en oppsummering er det greit å si at realismen var en epoke spå slutten av 1800-tallet som oppsto som en følge av at viktige forfattere i samtiden hadde gått lei av det forskjønnete og følelsesladete bildet av samfunnet som romantikken gav, og at forfatterne ønsket å gjøre noen forandringer. Dikterne la stor vekt på å avdekke og diskutere problemene i samfunnet, kritisere undertrykkende regler og samfunnsgrupper, og sette fokus på de svakeste. Forfatterne ønsket å påvirke leserne til å tenke selv og ta standpunkt i forhold til sin egen skjebne. Under den delen av den realistiske perioden som kalles naturalismen forandret forfatternes menneskesyn seg, fra å ha trodd på at menneskene selv var ansvarlige for sin egen skjebne, begynte forfattere nå å få mer tro på at mennesket er bundet av sin skjebne, uten å selv kunne påvirke livet sitt i noen stor grad. De naturalistiske forfatterne skildret samfunnet med alle de verste detaljene, ingenting ble utelatt.

 

Spørsmålet om naturalismen kan kalles en selvstendig epoke er ikke så lett å svare på, og det vil alltid finnes gode argumenter på begge sider. Man kan nok si at perioden er litt av begge deler, alt etter hvordan man ser det. På den ene siden har realismen og naturalismen så mye til felles at de kan regnes som én epoke, men samtidig er forskjellene så tydelige at det blir ikke helt riktig det heller. Hvis man skal lande på en konklusjon, kan man nok si at svaret på det spørsmålet blir litt opp til hver enkelt å svare på, ut i fra sin egen oppfatning.

 

 

Kilder:

http://www.daria.no/skole/?tekst=2890

http://www.overhalla.kommune.no/skoler/obus/fagsider/norsk/realismen.htm

http://www.daria.no/skole/?tekst=1864

http://no.wikipedia.org/wiki/Litteraturhistorie

http://no.wikipedia.org/wiki/Romantikken

http://no.wikipedia.org/wiki/Naturalismen

http://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_%28litteratur%29

http://home.no.net/johawelt/webside/norsk/realisme.htm

http://encarta.msn.com/encyclopedia_761552472/Realism_(art_and_literature).html

http://no.wikipedia.org/wiki/Den_industrielle_revolusjon

http://www.daria.no/skole/?tekst=1979

http://no.wikipedia.org/wiki/Amalie_Skram

http://no.wikipedia.org/wiki/Gengangere

Gruppeoppgave om Sigrid Undset

Pegasus 9

Forelesning om teaterhistorie




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish