Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kampen om respektSkriv ut Utskrift

En tekst om en ungdomsgjeng.

Karakter: 5+

Bokmål - FortellingForfatter:



Sommerens heteste dag lakket mot kveld, og stillheten ruget søvnig over de store firkanthusene i Wienerbrødveien. Ellers glinsende biler sto og støvet ned i oppkjørslene, og en gang smaragdgrønne plener lå visne og gule – tørken hadde medført fullt forbud mot hagevanning. Avskåret fra normale sysler som bilvasking og gressklipping hadde Wienerbrødveien’s innbyggere trukket seg inn til skygge og kjølighet og slått opp alle vinduer på vidt gap, i håp om å lokke til seg en luftning som ikke fantes.

 

Den eneste som var utendørs var en gutt i slutten av tenårene, han var brunhåret kraftig gutt med briller og veldig bustete hår og det litt utsultede, usunne utseende som iblant følger av å ha vokst for mye på for kort tid, jeansene var skitne og fillete, T – skjorta vid og falmet, og joggeskosålene tok snart avskjed med overlæret for godt. Aril Wiener skikkelse var langt ifra noe pluss i naboenes øyne, for det var folk som mente det burde være en lov mot slikt sjusk! Men ettersom han akkurat i kveld hadde gjemt seg bak en svær kirsebærbusk, var han usynlig for enhver forbispaserende. De eneste som kunne få øye på han var tante Galina og onkel Wiktor om de bare stakk hodet ut av vinduet og kom til å kikke rett ned i blomsterbedet. Alt i alt mente Aril at han fortjente en klapp på skulderen for dette gjemmestedet. OK, spesielt behagelig var det ikke å ligge på den varme bakken, men på en annen side, der var det ingen som glodde på han, skar tenner så det overdøvte nyhetene, eller pepret han med ekle spørsmål, slik hadde det gått hver gang han hadde prøvd å sette seg i stua og se på TV sammen med tanten og onkelen.

 

Nesten som om denne tanken hadde flagret inn gjennom det åpne vinduet, lød plutselig stemmen til onkel Wiktor ” Bra guttungen endelig har gitt opp å prøve å trenge seg på. Hvor er det blitt av han forresten? ” ” ikke vet jeg.” sa tante Galina uinteressert. ”ikke inne i hvert fall” Onkel Wiktor grynte likt en 200 kilos gris. ”se på nyhetene du liksom. ”sa han hånlig. ”Jeg skulle likt å vite hva han egentlig har i tankene. Som om en normal gutt bryr seg om hva som er på nyhetene – Jim har ikke anelse om hva som skjer i verden; jeg tror neimen ikke han vet hvem som er statsminister engang! For ikke å snakke om at de sender da ikke noe om den banden hans på våre nyheter” ” Wiktor da.. sjjjj!” sa tante Galina. ”ser du ikke at vinduet står åpent!?” ”Å! Jo om forlades skatt!”

 

De tidde og ble avløst av en reklamesnutt på tv. Mens Aril lå og ventet på nyhetene så han gamle fru Figg traske over gaten, Aril ville mer en gjerne hjelpe henne. Men nyhetene var for viktig! Han bare måtte finne ut hva gjengen hans hadde gjort nå.. uansett om han hadde hjulpet henne ville nok bare den kattegale gamle dama invitert han på te. Men aril kunne ikke utstå og besøke henne, delvis pga den ekle kål lukten men mest av alt fordi han ikke orket å gå gjennom albumet hennes av katter for hundre og sekstiende gang!

 

Hun hadde bare for så vidt forsvunnet rundt hjørnet da Onkel Wiktors gryntene stemme på ny kom ut av vinduet.

”Spiser Jim borte i dag?” ”ja han spiser hos Libakken” sa tante galina stolt. ”han har jo så mange små venner, han er jo såå populær…”

Aril greide så vidt å undertrykke et stort snøft. Onkelen og tantens blindhet når det gjaldt sønnen Jim var virkelig ikke til å tro. De hadde i hele sommer svelget de klossete løgnene om at han spiste middag hos et av gjengmedlemmene på tur.

 

Aril visste utmerket godt at Jim ikke Hadde spist middag hos noen; at han og gjengen tilbrakte hver bidige kveld med å herpe lekeparken, røyke på gatehjørnene og kaste stein på passerende biler og barn. Aril hadde selv sett dem i full aktivitet på en av kveldsrundene deres i Wienerbrødstad, det var nemlig slik han hadde tilbrakt dagene sine om sommeren – med å rote i søppelkurver etter gamle aviser som kunne fortelle Aril noe mer om hva slags nye dåder gjengen Aril var med i hadde gjort. Åpningsmelodien til kveldsnyhetene nådde ut til Aril, og magen gjorde en kollbøtte. Kanskje det kom i kveld.. det han hadde ventet på i en måned.

”rekordmange spanjoler besøker nå wienerbrødstad, flyplassen er så overfullt at ikke en gang innbyggerne i wienerbrødstat kommer seg andre steder..”

”gi dem en siesta, resten av livet! Det hadde jeg gjort” snerret onkel wiktor, og overdøvte resten av det Tv oppleseren sa. I blomsterbedet utenfor føltes det ut som om magen blåste seg ut igjen. hvis noe virkelig hadde skjedd med gjengen, ville det garantert havnet på førsteplass i overskriftene; død, tagging og slåsskamper var langt viktigere enn noen strandede turister. Aril pustet ut, langt og sakte, og stirret opp i den skinnende blå himmelen.

 

Hver dag i hele sommer hadde det hvert på samme måten: spenningen, engstelsen, den forbigående skuffelsen og spenningen som steg igjen. Og alltid hvorfor hadde ingenting skjedd ennå? Han fortsatte å lytte i tilfelle det skulle komme et lite hint, et eller annet som normale folk ikke skjønte et kvidder av, sånt som tagging på kongehuset og slåsskamper uten noen grunn. Det var slikt gjengen til Antipin, Roman Antipin holdt på.. idet Aril var på tur å tørke av seg molden og røyse seg opp hørte han nyhetsoppleseren: ”Det har akkurat nå dukket opp en ekstramelding”; ”20 ungdommer har akkurat blitt banket opp i et smug i østre – Wienerbrødstad, det er herved ikke kjent hvem som gjorde det eller hvorfor. Det anslåes at dette er noen som kaller seg selv for ”underklasseridderne”.Underklasseridderne!” ropte aril.

 

Aril Suste opp og skallet i vinduskarmen! Hodet hans var i opprør, det føltes ut som om noen hadde kløvet skallen hans i to. Aril sloss for å holde tårene inne tvang seg selv til å beholde selvbeherskelsen og ikke skrike ut høyt – Men det var for sent, et lite knyst hadde kommet ut, ”hva i pokker gjør du der!?” ropte onkel Wiktor ”jeg så på nyhetene!” svarte Aril mens han sloss for å holde seg oppe. ”og hvorfor skulle du ville se på nyhetene!?” gryntet onkel Wiktor, ”de skifter hver dag faktisk” svarte Aril spydig. Men der rant begeret over, Aril ønsket han kunne holdt det for seg selv, ” inn i kottet med deg gutt!” glefset onkel Wiktor! Aril trasket forbannet inn på det stusle lille kottet, døren på kottet var etter hva Aril husket fra sin barndom hvit, men ettersom årene gikk hadde forakten mot Aril bare økt og økt, og låsene hadde blitt flere, pga dette var Aril avskåret fra normale ungdoms sysler som fotball, hockey og baseball Aril kunne heller ikke ha noen venner, i tilfelle han overstrålte Jim. Aril klarte ikke å sovne, han hadde endelig hørt hvor Antipins gjeng var – så hadde Onkel Wiktor kommet og spolert alt. Om han bare kunne kontaktet de på et vis. Timene gikk og aril sovnet etter hvert i en urban stilling.

 

Neste dag kunne ikke Aril la være å tenke på underklasseridderne, og hvordan de uten frykt utfordret andre gjenger for å få fred i gettoen der de fattige levde. Aril ville mer enn noe annet bli en underklasseridder. Og kjempe for rettferdigheten! Mens Aril sto og tenkte på dette, bråvåknet han ut av dagdrømmen sin ” For faen! Ikke svi baconet mitt!” ropte onkel Wiktor. Aril klarte akkurat å snu baconet i tide for så å servere den lubne fetteren og den nokså fetere onkelen sin en gris hver.

 

Onkel Wiktor klaget ustanselig på at kommunen hadde stengt av vannet i 30 år. ”ferarrien kommer til å bli helt nedstøvet!” ropte onkel Wiktor! Deretter begynte han å banne noe grasalt, denne reaksjonen kom ikke som et sjokk på Aril, for han var vant til onkel Wiktors sarte nerver, onkel wiktor var en mann i førtiårene, han var uten hals og var bredere enn han var høy, med en bart som kunne konkurrere med de fleste.

 

Onkel wiktor hadde også kortere lunte en noen annen Aril hadde sett før, og når man tenker på kjøpmannen i bakgata sier det mye! Aril hadde mang en gang blitt innelåst i kottet i dagevis uten mat, men allikevel orket ikke Aril tanken på å utfordre onkel Wiktor på en dag som dette. Det var varmt som i arabien i den lille byen Wienerbrødstad. Aril følte seg en smule varm idet han sov i fryseren, men i forhold til klatten som hadde vært en katt på gata var, Aril direkte kjølig.

 

Aril snek seg ut av huset gjennom vinduet på kjøkkenet, magen gjorde en kollbøtte! Aril skulle endelig finne Antipin, og kanskje rekrutteres i gjengen hans. Aril sveipet gatehjørnet idet en han følte en kald grøssing nedover ryggen, Aril følte seg iakttatt, men det var sikkert bare en innbilning hvem kunne vell ha lyst til å iaktta Aril?

 

Da Aril gikk videre fortsatte grøssen nedover ryggen. Aril ga faen og gikk inn i det mørke smuget i øst – Wienerstad – hvor Antipin visstnok holdt til. Strøket var et skittent grumsete strøk, malingen flasset av på dem en gang gamle herskapshusene som var her. Disse husene hadde visstnok stått i over 1000 år. Aril gikk dypere og dypere inn i gettoen, han hadde fortsatt den snikende følelsen av å bli iakttatt. Aril stoppet ikke før han kom ned til en slimete vannpøl. Det var her ryktene om Antipins gjeng hadde startet.

 

”Hvem er du!?” Aril var så redd at man kunne høre hjertet hans på to kvartals avstand! Aril sa med skjelvende stemme; ”J…j..j jeg er ikke Rrreeddd!” ”pfff ja jeg hører det..”.

”hvem er du spurte aril” nå litt modigere til sinns, ”jeg er Roman svarte gutten.” ”Roman antipin!?” svarte aril ivrig, gutten nikket. Magen til Aril slo kollbøtte endelig hadde han funnet Roman endelig skulle han få bli med i Antipin’s gjeng.

”Erru her for å joine crew’et?” ”ja!” svarte aril.. ”ja da så la oss gå ut å robbe en forsvarsløs dame.”

”Hva!” aril ble fortumlet et øyeblikk.. tankene raste gjennom hodet hans, hvordan kunne Roman si dette?

”jeg sa vi drar ut og raner en GAMMEL FORSVARSLØS DAME!” de siste ordene ropte han.

 

Tankene fløy i en slik hastighet at Aril ble svimmel, å rane en gammel dame var uansvarlig, frekt og ikke noe likt heltemodig. Hvordan kunne Roman si noe sånt? Aril kremtet og sa med tydelig stemme. ”hvorfor ikke heller rane noen gjengmedlemmer? Og gi til de fattige og gamle?

”nei!” sa Roman

 

Tankene til Aril fortsatte å rase. Aril bestemte seg for å gå sin vei. Nei dette kan han ikke la gå for gitt. Aril hoppet opp i et raserihyl og spente alt han hadde mot Roman.

”jeg tar aldri og robber gamle damer! Eller fattige! Jeg…” men der ble han avbrutt. Roman sa med rolig røst ” gratulerer Aril du er et verdig gjengmedlem av Antipins, alt dette var en test for å se om du vil sloss for rettferdigheten eller ikke.” ”vi har iakttatt deg en stund og sett hvor urettferdig behandlet du har blitt. Du er nå et fullverdig medlem av Antipin’s, Aril du har min respekt. La oss nå fortsette vårt arbeid med å rebygge gettoen vil du hjelpe oss?”

”ja mester Roman.”

Slik endte det da med vår helt. Han ble et fullverdig medlem av gjengen Antipin’s og vendte aldri hjem til onkelen og tanten. Han ble senere leder av Antipin’s.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish