Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
UlykkenSkriv ut Utskrift

Dette er en tekst jeg skrev til stil innlevering høsten 2007, dette var min første stil innlevering og jeg vet at den ikke akkurat er spesielt spennende!

Karakter: 5-

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



- Hei! Anna gikk sakte gjennom gresset. Håret hennes rammet tydelig inn ansiktet hennes og de lyse blå øynene gnistret av lykke.

- Hei! Svarte jeg med lykke i stemmen.

- Gleder du deg? Hun så forundret på meg å gliste.

- Ja! Det vil bli supert og komme ut til hytta! Ingen foreldre, ingen regler bare du, jeg og stranda.

- Vi drar etter skolen?

- Ja! Jeg må bare hente bilen og bagasjen hjemme. Jeg kan komme og hente deg kl.15.00 så drar vi innover.

- Supert! Plutselig hørte vi en stemme. En lærer stemme. Læreren vår, Ingrid, kom gående nedover gangen. Hun stirret strengt på meg som om jeg skulle ha gjort noe galt.

- Jeg vil snakke med deg, Aurora.

 

Jeg vinket til Anna, og fulgte etter læreren inn på et lite rom. Rommet var innredet med 3 hyller, overfylte av ark, blyanter, bøker og andre skole ting. Rommet var malt i en eggegul farge, det var tydelig at malingen var fra mellom 50 - 60 tallet, aldri har jeg sett så ekkel farge noensinne før. Læreren ba meg sette meg ned i en liten stol. Hun satt seg selv ned på en enslig pult, med store tegninger av hjerter og med tekster som “I love you” og “Elsker deg!”. Hun påpekte at jeg hadde et blåmerke i panna og stirret på det i 10 minutter. Hun pratet om at jeg måtte skjerpe meg, og prøve å oppnå en bedre karakter i matte. Jeg svarte sakte at jeg ikke klarte bedre og må ha mer hjelp. Hun fortsatte og prate om matte i 10 minutter til. Så sa hun plutselig at jeg måtte gå til timen, og at hun også hadde den timen så hun kunne ikke prate mer. Hva hun egentlig sa, fikk jeg ikke med meg, men det var noe om ekstra hjelp.

 

Når jeg gikk hjemover den dagen, var himmelen pakket inn i svovelgule skyer. Inne i mellom “Sky innpakningen” Skinte sola. Jeg sa til mamma at jeg måtte pakke og dra til Anna. Ca. 1 time senere satt jeg i bilen utenfor døra til Anna.

- Nå drar vi! Skrek jeg til Anna. Hun gikk ut av døra med håret oppsatt i en hestehale. Hun var nedlesset med bager i alle slags farger.

- Hva skal du med alle de? Spurte jeg, og plukket på et sår.

- Det er klær og mat i dem. Svarte hun. Hun hadde glemt at vi skulle stoppe på butikken og kjøpe en grill og mat, men det spilte ingen rolle.

- Har du med grill? Spurte jeg.

- Ja! Skru på musikken nå da, sa hun og lesset i bilen. Jeg skrudde på cd-spilleren og skrudde opp volumet. 10 minutter senere var vi ute på veien. Vi snakket om alt fra dyr til mat.

- Har du noensinne sett en måke, spurte hun plutselig.

- Ja! Så klart, har ikke alle det? Jeg begynte og le og så på henne med et humoristisk blikk.

- Ja, men en sånn stor?

- Stor?

- Ja, men stor kropp, store vinger. Du vet, en som er like stor som en 3-åring.

- Nei, det har jeg ikke.

- Ikke?

- Nei, de finns ikke.

- Jo, det gjør de. Og det kan jeg bevise! Hun så på meg som om en elefant sto på hodet mitt.

- Pass opp for veggen! Mer husker jeg ikke. Bare små glimt, av smerte og av angst.

 

Da jeg våknet, sto en hvit skikkelse over meg.

- Hun er våken! En stemme skar gjennom luften. Skikkelsen forsvant ut av rommet og ble borte. Jeg snudde på hodet, jeg lå i et hvit rom. Rommet var lite og det var ingen bilder på veggen. Den eneste møbelet i rommet var sengen jeg lå i. Gardinene flagret i vinden og en svak bris strøk over ansiktet mitt. Jeg forsøkte og bevege kroppen rundt, men jeg følte ingen ting. En tanke steg i meg. Hva skjedde egentlig. Hvorfor ligger jeg i seng? På et sted som ser ut som et sykehus? Med ukjente, hvite spøkelse mennesker?

- Hun er våken, Dr. Hjelmungen. En stemme hvisket utenfor døra.

- Hun virker litt forvirret, men det er jo ingen som har fortalt henne om at hun, faktisk, har ligget i koma i 12 år. En underlig tanke, gnistret opp i meg. Koma? Er jeg lam? Jeg må få spurt, Dr. Hjelmungen om det.

- Doktor? Skrek jeg. Jeg skrek visst høyt, for sekunder senere sto hun i døra.

- Hei! Ja, du virker omtåket. Er det noe du kanskje lurer på?

- Ja! Jeg tenkte litt på hvordan jeg skulle spørre, men så brast det ut av meg.

- Er Anna død? Hun så litt forskrekket ut, hun begynte og dra i håret. Hun gikk bort til senga mi og satt seg på kanten. Hun pratet sakte om det som hadde skjedd, etter noen minutter avbrøt jeg henne og spurte igjen om Anna var død.

- Ja, dessverre. Hun døde for 12 år siden i en fryktelig bil ulykke. Den ulykken er grunnen til at du har ligget i koma, og at du ikke vet hvorfor du er her.

 

Jeg så forskrekket på henne, og spurte om hvorfor jeg ikke klarer og bevege meg. Hun svarte at jeg var lam, fra halsen og ned. At jeg aldri mer kan gjøre noen ting uten hjelp. Jeg stusset over dette en stund.

 

Plutselig banket noen på døra.

- Kan vi komme inn? Spurte en stemme.

- Ja, sa Dr. Hjelmungen. Inn kom det en gjeng på 5 mennesker. Mamma, pappa , tante Marthe og to jeg ikke visste hvem var. Jeg fikk forklart at de to siste var mine søsken. Som ble født, mens jeg lå i koma.

- Hvordan går det med matte karakteren min? Spurte jeg og smilte.

Alle sammen lo og nå noen uker etter er jeg hjemme sammen med familien min.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish