Klårleik.
Ein lykke.
Eit hugnad.
Eg følar meg kjær.
Det er kjærleik. Han sitt og ser meg dypt inn i auge. Dei er blåe. Kjenslevar. Eg trengte dems merksemd. Han skal fortelje meg noko. Eg følar det.
Det mørke håret susar med vinden. Me ser på kvarandre. Vi har eit slik likskap. Det er skjebnen. Han gjer meg alt eg treng. Dette er ein byrjing på eit godt liv. Han er så kjærlig. Han helt meg i handa. Han har ein slik høfleg framferd og ein personlegdom eg elskar. Eg Elskar han! Han er min hjarterot. Og med all von, er eg hans.
Han snakkar til meg, men eg føljer ikkje med. Eg drøymer meg vekk. Det er romantisk. Han ber meg ut på ein herlig middag. Vi er mette og drar heim til han. Han fyller glasa med vin. Han tar meg ut på verandaen. Vi står å ser på den fine utsikten. Alle lysene som er tende. Han seiar han elskar meg, og vil dele resten av livet sitt med bare meg. Han går ned på kne og seiar:
”Christiane,” du er den rette, vil du gifte deg med meg.”
Eg blir så glad og lykkeleg. Vi dansar heile kvelden til romantisk musikk…
Drøymen ble avbrott:
”Christiane, Christiane,” Høyrar du på meg?” Eg hadde heilt drøymd meg bort. Eg bedde han om å ta det opp at.
”Eg kan ikkje løyne noko for deg, du må få vita sanninga. Du er eit fantastisk menneskje, men eg trur ikkje eg elskar deg lengre.”
Eg greidde ikkje stadfeste det. Eg kjende ein vonbrot. Alle de herlige kjenslene forvant på eit augneblink. Eg trudde han elska meg, men nei. Eg veit ikkje kven eg skal vende meg til. Eg går. Han som eg trudde var den rette, har hatt avskjed og reist vekk frå meg. Men det er slik Kjærleiken er.