Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Tjernet

Tjernet

Jeg vet det ligner litt på ''de dødes tjern'', men det er veldig uvisst at jeg skrev etter den. Jeg har egentlig nynorsk som hovedmål.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
02.02.2009
Tema
Grøssere


Oluf hette mannen jeg skal fortelle deg om. En mann som bodde alene hele sitt liv, aldri hatt noen ved sin side uten de to hundene hans: Mikkel og Holger. Oluf bodde langt inne i Engerdalen, ganske forlatt og i utkanten av en utrolig stor skog som når over de svenske grenser. Oluf kjente egentlig ingen og ingen kjente Oluf. Oluf begynte å bli gammel og de som møtte Oluf trodde han var en voldtektsmann. Oluf elsket og jakte og han jaktet hele livet sitt, han har det etter sin far som var hans lærer i fra ung alder. Men la meg få komme inn på fortellingen min, den handler om akkurat Oluf og hundene hans som skulle ut i skogen en gang for noen år tilbake. En helt ordinær tur som skulle gi ett fint utfall, men som ga noe helt annet.

Som jeg sa var Oluf en helt fortreffelig jaktmann og som jeg også sa hadde han dette etter sin far. Siden Oluf bare bodde alene og ingen bodde egentlig rundt han kunne han skyte dyr hele tiden, noe han likte utrolig godt. Han tar seg ofte en tur ut i skogen som han kjenner bedre enn sin egen lomme. Trodde han.



Oluf sto opp litt tidligere enn det vanlige en søndag. Klokken var litt over ni og Oluf var nettopp ferdig med å smøre nisten sin. Han tok med børsa og hundene sine og gikk deretter ut. Oluf hadde en vanlig rute som han gikk, den førte til en bergtopp og der kunne han sitte med kikkerten og skimte på de dyrene som gikk rundt han. Han gjorde det samme denne dagen også, og i dag så han 2 kalver og ei kølle som gikk der og beitet. Oluf vart med en gang utrolig opphisset av tanken over den store fangsten han kunne ta hjem. De begynte å gå i fra Oluf og Oluf måtte følge de langt inn i den dype, svarte skogen som begynte å samle seg sakte, men sikkert, rundt han. Oluf merket ikke dette han så bare på de fine elgene han nå hadde noen hundre meter framfor seg.

Han gikk dypere og dypere inn i skogen. Oluf kjente ingenting, men mens jeg skriver det her hører jeg hvor forferdelig trærne hylte og hvor grusom kulden den ga var. Oluf forfulgte elgene helt til de stoppet for å gjøre fra seg. Dette var muligheten til Oluf. Han tenkte seg litt om hvem han skulle ta men fant fort ut at han skulle ta den største kalven. Han skøyt og han traff, ett perfekt skudd som penetrerte hjertet i to som gjorde at kalven døde momentant. Oluf og hundene sprang fort til kalven, hundene hoppet opp og ned på kalven og Oluf var ganske stolt der han satt bøyd over kalven. Oluf så seg rundt, trærne hadde omringet han og han viste ikke hvor han var. Siden han var så langt inni skogen og hadde en død elg framfor seg så viste han ikke annet enn å kaste elgen rundt nakken og prøve å finne en utvei. Han gikk og gikk men han fant til slutt ut at han bare gikk i en stor sirkel. Han bestemte seg for å ta av slik at han kanskje kom ut av denne sirkelen. Han gikk lengre og han trodde han kom ut av sirkelen for det ble en myr rundt han. Det ble mørkere og han så ikke så langt foran seg. Hundene ble slitne og det ble Oluf også, men han ga ikke slipp på kalven sin. Plutselig foran han var det ett tjern, ett stort svart tjern som forsvant bortover og endte i en nedslitt hytte. Oluf kjente tjernet med en gang, og hadde følelsen av at han hadde vært der før. Men Oluf ble utrolig glad for det han så og nærmest sprang bortover til hytta med hundene i helene og kalven på nakken.
Han tok seg inn i hytten og møtte en gang, gangen ble avsluttet i en dør. Oluf la fra seg kalven og åpnet døren. Det som møtte han var en falleferdig sofa, noen skap og hyller, en benk og en peis. Det eneste han greide var å fyre opp i peisen og legge seg helt strekt ut på sofaen. Han kjente at nakken var helt ødelagt og sovnet på noen sekunder. Oluf hadde en forferdelig drøm. Han stod ved tjernet. Det var tåke rundt han og han fikk ett stort gufs av å være ute nå. Han så rundt seg og så bortover tjernet. Der borte i skumringen så han en skikkelse, en skikkelse på størrelse som Oluf. Blodet til Oluf startet å svulme, det strømte fram og tilbake i hele kroppen hans og endte i hjernen som holdt på å eksplodere. Kroppen ville ut i tjernet og det, det ville skikkelsen også. Han gikk ut i tjernet. Kjente det grumsete og ekle vannet kile mot leggene hans. Kjente at igler begynte å sette seg på han. Den psykiske delen av han ville bort men den fysiske ville noe helt annet. Han hørte stemmer, stemmer som snakket og snakket. Det ville ikke stoppe! Oluf falt bare rett ned i vannet og forsvant. Han våknet og trekte seg opp av vannet. Han hadde gått ned dit i søvne. Men hvorfor akkurat til vannet? Hva er det som skjer? Helt siden han hadde kommet hit hadde han hatt en slik ekkel følelse. Han snudde seg og gikk ut av tjernet og mot huset. Det var noen bak han. Han snudde seg i løpet av ett sekund, men det var ikke noen der. Heldigvis. For skikkelsen var det verste han hadde sett.


Han gikk inn igjen og satte seg i sofaen med hundene. De var redde. Og det var helt uvanlig. De var de beste hundene han noensinne hadde møtt. Snille som noen lam og ikke redde for noen ting. Men det var noe galt. Han så seg rundt og merket at noe var galt han og noe var borte. Han gikk i gangen og forventet en kalv som lå det, men det lå ikke en kalv der, den var borte. Han gikk ut og så, lette etter kalven i bare noen minutter helt til han hørte hundene bjeffet. Hytten var litt langt unna men han var der i løpet av ett minutt. Holger var borte. Han hadde blitt tatt. Han sprang rundt i huset og dro ut skuffer og hyller. Helt til han hørte ett skudd. Han sprang ut og så seg rundt og prøvde å løpe til der skuddet kom fra. Men han fant ingenting. Ingenting! Han måtte bare inn igjen og vekk fra denne plassen, men det var fortsatt natt. Han gikk inn igjen til Mikkel. Mikkel var redd, han hadde mistet sin beste venn og han hadde nesten aldri vært uten Holger. Oluf satte seg ned i sofaen igjen og prøvde å trøste Mikkel, men Oluf kjente at Mikkel hadde ett hat nå. Han kunne kjenne hans hat. Han gikk gjennom tingene han akkurat hadde ødelagt og han fant en dagbok der det stod ’’Kjetil’s dagbok’’ på. Han begynte å lese med en gang og det stod alt mulig om tjernet. Her er ett utdrag: ’’Jeg kjenner at tjernet vil ha meg, han vil ha meg. Vil kjenne på meg, ta på kroppen min. Tjernet kjente meg så godt, men jeg hadde akkurat kommet hit. Han var liksom min beste venn men også min svorne fiende. Jeg elsker han men hvorfor vil han dette? Jeg tror jeg kommer til å gå dit i kveld, og bli en del av tjernet, jeg må gjøre dette, for han’’. Oluf la boken ned på gulvet og stirret tomt i veggen.

Oluf kjente ingenting lengre. Det var dette han hadde følt han også. At tjernet kom for å ta han, hente han, oppleve han. En merkelig side av Oluf følte også dette, han ville ut til tjernet å oppleve det. Han hadde aldri følt noe så godt men så vondt noensinne før. Men han måtte komme seg vekk. Vekk fra dette helvetet. Men hvor det viste ikke Oluf. Tjernet var hans eneste utvei. Han tok tak i hunden sin og løpte. Løpte ut i den svarte natten. Han løpte, men han viste ikke hvor han skulle løpe, han bare løpte. Han følte at noe trang oppunder huden hans og det blodet ville bare ut av huden og til tjernet det òg. Oluf måtte tisse og han tok seg god tid. Oluf lekte seg faktisk litt mens han tisset og bare slo seg løs kan man si. Oluf tisset lenge og han nynnet på ’’dovregubbens hall’’ og nøyt sin egen nynning. Når han var ferdig stirret han på tisset sitt det hadde dannet seg en pil og pilen den gikk rett mot tjernet. Alt gikk mot han. Han klikket og bare løpte. Løpte fra hunden, løpte fra seg selv. Han løpte og løpte. Han hadde fått ’’dovregubbens hall’’ på hjernen og løp og løp. Nynnet høyt og hørte melodien høyt i hodet og når sangen endte, stoppet også Oluf. Oluf så seg rundt. Hunden var borte og han var like langt inne i skogen som han hadde vært før. Han snudde seg og der lå de, kalven og begge hundene hans.

Han skrek. Skrek for ingenting. Ingenting kunne redde han nå. Han viste hva som kom til å skje og hva han måtte gjøre. Han viste ikke hvor han gikk men han følte at tjernet kom nærmere. Nærmere og nærmere. Han hadde nådd det nå. Han så ned i tjernet, det hadde blitt dagslys nå og han kunne se ett speilbilde. Han så seg selv og hundene sine sammen på tur, de hadde alltid dratt på tur sammen. Han så over tjernet. Det var så nydelig, men atter en gang så utrolig stygt, forferdelig. Plutselig slo det over en tåke. Mannen var der igjen og jeg vet hva han ville. Han ville ha med meg ned, ned til intet, ned til alt. Jeg gikk ut. Kjente vannet grave seg inn i huden, og det kom til å forbli der. Han prøvde å svelge, men halsen føltes som sandpapir. Han trengte tjernet. Vannet hadde nådd han til magen nå og han ville lenger uti. Han ville vite hva som møtte han. Nakken ble bløt. Og til slutt forsvant han ned i det sorte og døde vannet. Det han så var ikke forventet. Det var noe helt uventet og annerledes. Han så folk spise hverandre. Drap. Voldtekt. Torturering. Og han likte det. Ingen kjente Oluf ikke en gang jeg. Nå fikk endelig Oluf slippet ut det han hadde ventet på så lenge.


Oluf lå der og så på alt som skjedde i noen titalls sekunder. Plutselig tar noe tak i han. Han blir dratt opp av noe. Det han møter er noe som ligner han selv. Ett ansikt så kjent men også ukjent. ’’Jeg er faren din, Oluf, og jeg har kommet for å redde deg’’. Oluf ville ikke. Han ville tilbake til det som var himmelen for han. Det som viste hans sanne jeg. ’’Du husker kanskje ikke meg så godt, men jeg ble borte når du var 11 år. Jeg ble dratt hit jeg også, jeg og tvillingbroren min’’. Oluf ble helt forbauset. ’’Det er egentlig tvillingbroren min som har dratt deg hit, han har prøvd i lang tid, men jeg har holdt han tilbake, og han greide det nesten nå’’. Oluf greide ikke å snakke. Han greide ikke å få ut en eneste lyd.

Faren dro Oluf inn i hytten og la han i sofaen. ’’Mitt navn er Kjetil, og broren min er Andreas, vi har vært her i lang tid nå, eller jeg har vært her i hytten og voktet alle som Andreas prøver å få hit’’. Oluf skjønte ingenting. Hva er dette for noe? Oluf greide egentlig ikke å tenke på annet enn tjernet. Han måtte komme dit, han gav faen i alt annet nå. Helt uten videre hørte de noe som lagde lyd i gangen. Kjetil sprang dit og videre ut, for det var noen skritt. Alt ble stille og Oluf ble bekymret. Han gikk ut. Der lå faren hans, Kjetil, men han greide ikke å tenke på det. Han så bare mot tjernet og der var onkelen hans, Andreas. Han tok fram handen og gav han ett veldig fint utrykk og gikk ut i tjernet. Oluf gikk etter og begge forsvant ut i det svarte tjernet. Og der kom Oluf til å bli til evig tid. Uten sin far, men med sin onkel, som han var mye bedre enn faren.

Som ett lite etterord må jeg få fortelle deg som leser dette nå, at hvis du skal gå en tur i skogen for å jakte eller bare en tur. Gå aldri alene. Ha alltid med deg turkamerater eller noen å jakte med. For du ser hva som kan skje.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil