Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Marerittet

Marerittet

Jeg kunne skrive hva jeg ville bare overskriften var "Marerittet". Har rettet på skrivefeil.

Karakter: 6- (8. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
02.12.2009


Jeg åpnet munnen. Jeg kunne høre at hjertet dunket i brystet. Jeg så bort på vennene mine. De satt og kjørte bilene sine rundt i sanden. Jeg åpnet munnen i panikk, og presset på med luft fra lungene. Jeg fikk ikke frem ett eneste pip, så de satt der fortsatt og lekte.

 

Tobias kjørte en blå og firkantet lekebil rundt på den myke sanden. Han hadde små fregner på de små bollekinnene sine og en liten parkdress til å leke ute i. Ved siden av ham satt Teodor. Han hadde også en bil, men den var gul. Teodor var ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen. Han kjørte bilen sin baklengs. De satt også baklengs. Bort fra virkeligheten. Bort fra meg. Alt de tenkte på var de to små bilene. Kanskje ikke Teodor da, for han tenkte jo ikke så mye.

 

Øynene mine ble tunge. Synet skurret og flimret som en veldig gammel film. Alle lydene rundt meg, ble svakere og svakere. Brummingen fra bilene i det fjerne ble borte. Alle lydene rundt meg ble borte. Jeg tvang øynene, for de hadde glid igjen. Husene og trærne i det fjerne ble ufokusert og gikk over til farger uten linjer. Bare masse farger i et stort kaos. ”skal alt ende her, på en lekeplass?” skrek jeg febrilsk inni hodet mitt og prøvde å se for meg lekeplassen, for nå var alt helt borte. De store trebjelkene som holdt alt oppe i luften. Det store spindelvevnettet rett over meg. Metalltrappene i matt rødt. Sanden som så morsom å leke i. Brummingen og tutingen fra Tobias og Teodor forsvant også. Det forsvant ut av hodet mitt. det eneste som var igjen, var lille meg, klærne mine og det stripete skjerfet som hang i stam line fra meg og opp i den ufokuserte verdenen rundt meg. Jeg flyttet tankene mine ned. Ned til sanden som måtte være litt under meg. Den som var så myk og deilig. Bare et bitte lite stykke ned, men fortsatt for langt. Nå skjedde det. Det skjer med alle og det skjedde med lille meg. Jeg som trodde det skulle skje med store meg, men neida. Tankene mine fløy ut av meg, og jeg svevde rett uten for meg. Utforsket meg selv. Den røde og blå parkdressen som hang slapt ned mot bakken. Lua som var strikket av mamma. Skjerfet som også var strikket. Lua og skjerfet passet til hverandre. Samme stripene, samme fargene. Det kuleformede hodet og ned lille nesa. Øynene var blå, men de kunne man ikke se, for gutten sov. Tankene forsvant som en heliumballong opp til den blå himmelen.


 

På veien opp gikk tankene i revy. Minner som for lengst var glemt kom tilbake. Skrikingen helt i starten. Pappa som sier: ”Han skal hete Peder,” og all klappingen etterpå. Mamma og pappa som alltid passet på. Første gang i barnehagen ”Ål barnehage”. Gangene han var sammen med bestevennene Tobias og Teodor. Alle turene til hytta på Sørlandet sammen med bestevennene. Den første fisken han hadde fisket på brygga i Arendal. Yndlings bamsen Victor, som var en søt liten løve. Tankene noen timer før slutten.

Mamma står i gangen og ser på meg. Hun har lyst hår og blå øyne.

- Peder skal du ikke ta på det nye skjerfet du har fått til jul?

- Jammen mamma da, det er jo ikke kaldt ute! Svarer jeg med en oppgitt stemme.

Jeg ser meg tilbake og ser Teodor og Tobias stå rett utenfor. De ser litt utålmodige ut. Tobias himler med øynene og prøver ikke en gang å skjule at han absolutt ikke vil vente lenger.

- Hvis du skal bli med Teodor og Tobias bort til klatrestativet må du ta på deg skjerfet ditt. Det er nemlig bedre å være litt for varm enn å bli forkjølet, og du vet hva som skjer når du er forkjølet sier mamma med en dønn alvorlig stemme.

- Jada, jada masa, jeg får lettere mareritt, mumler jeg oppgitt og surrer på meg det lange og stripete skjerfet. Jeg løper bortover veien med skjerfet flyende etter meg, og i hånden har jeg min lille bil. En rød liten bil som skal kjøre omkring på den myke sanden, og kanskje litt oppå klatrestativet også.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil