Jeg er en ganske annen enn du tror

Tom utfører en blodig hevn etter stadig å ha blitt tråkket på.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2009.12.13

De store skoene trasket bortover den grusede skogstien. Han hadde gått denne stien mange ganger før. Hver dag nesten. Tom stoppet opp og kikket bort på det store, majestetiske lønnetreet i veikanten. De små knoppene på treene hadde begynt å spire ut, til tross for at det var tidlig på året og at det hadde vært et usedvanlig dårlig vær i Midt-Norge frem til nå. Tom ville ikke gå videre, han var helt oppslukt av det livlige livet i den lille skogen ved siden av stien. Han følte seg som en liten unge igjen der han sto og studerte skogen, helt fri for bekymringer og tanker på hverdagen. Tom kikket på klokken, den var fem minutter på åtte og han begynte motvillig å gå mot den store skolen i enden av den smale stien. Han bestemte seg for at ingen skulle dra han ned i dag.

 

Skoleklokken på den gamle skolen ringte inn. Glade elever løp frem mot døren på skolen. En ny skoledag var i gang. Tom snek seg inn gjennom inngangsdøren. Han følte seg nesten usynlig da han gikk lydløs mellom elevene i gangen. Og det var akkurat det han ønsket å være, helt usynlig. Han gikk inn i klasserommet til første klasse, allmenn. De skulle ha historie. Han satte seg på den bakerste pulten i klasserommet. Tiden gikk så sakte, han stirret på klokken over tavlen. Det var nesten som om sekundviseren sto stille. Han greide seg gjennom timen med å tegne kruseduller på kladdboken sin og enset ikke et eneste ord av lærerens foredrag om den franske revolusjon.

 

Timen var over, Tom rasket bøkene ned i sekken får å gå ut av klasserommet. Rommet tømtes raskere enn det Tom trodde og han var nesten alene igjen i klasserommet. Bare Tom var igjen. Og to andre gutter som var på andre enden av klasserommet. En av dem var Aleksander. Tom visste hva som ville skje. Det hadde nesten blitt en rutine. Han rettet opp ryggen, bet tennene sammen og begynte å gå mot utgangsdøren, men møtte Aleksanders sterke arm mot skulderen. Tom stoppet og så opp på Aleksander. Han var høy, mørk og kraftig bygget. ”Hvor har du tenkt deg da?” spurte Aleksander. Stemmen has hørtes nesten ironisk ut. Tom stirret tilbake med et hat i blikket. ”Bort herfra” svarte Tom og snerret mot Aleksander. Aleksander satte hode på skakke og gransket Tom fra topp til tå. Plutselig tok Tom bena fatt og tok en piruettmanøver bort fra Aleksanders stålgrep og sprang mot utgangsdøren. Aleksander reagerte raskt. ”Du skal ingen plass din jævla homo!” skrek Aleksander og strakte seg etter armen til Tom. Han ble revet ned i bakken med et smell. Tom kjente spark og slag mot kroppen sin og prøvde å krympe seg. Han holdte pusten og lukket øynene sine for å forsvinne, og håpet at tankene og bønnene hans ville hjelpe han bort.

 

Tom satte seg ned på en trestubbe ved siden av den lille skogstien, men passet allikevel på at ingen kunne se han fra stien. Han ville ikke gå hjem, han orket ikke maset fra faren, en x-alkoholiker som lå på sofaen hele dagen og fikk kontantstøtte fra NAV. Tom kunne tydelig se for seg det helvete som ville bryte ut når Tom, nok en gang, ville komme hjem sent på kvelden.  Tom var lei av alt. Alle dømte han. De trenger ikke en kniv for å skade Tom, men de brukte latter eller ord og de nøt å se Tom blø i hjel. Tom bet seg i leppen. Han var ikke lei seg eller trist. Han var bitter og sint. Ingen hadde noen gang gitt han sjanse til å vise hvem han egentlig var, ingen visste egentlig hvem Tom var.

 

En skrikende lyd skar gjennom ørene til Tom. Klokken var ti minutter på halv åtte. Tom skrudde på lyset og dro på seg den slitte dongeribuksen og skjorta. Han gikk bort til speilet som sto over skrivepulten. To store, blanke, grønne øyne stirret tilbake på ham. Ansiktet hans var dratt og han så sliten ut. Han følte seg helt tom mens han så på seg selv. Taper. Homse. Faggot. Navnene gjorde noe med ham. De endret hvem han var. Det lange velkjente brune håret lå seg rundt ansiktet, men allikevel kjente ikke Tom igjen seg selv. Han trodde på dem, de hadde tatt navnet hans bort fra ham. De hadde vunnet, han hadde tapt. Freak. Kjerring. Dust. Noe sa ”snapp” inn i hodet til han. Tom innså hva han måtte gjøre. Han måtte ta tilbake navnet sitt. Han måtte gjøre det foran hele skolen. Fordi det var der de tok navnet bort hans. Slik at alle ville huske. Det handlet om rettferdighet. Han kunne bare tenke på en måte å gjøre det på. Han hadde tenkt på dette før, men aldri hadde det vært så klart som nå…..

 

Tom gikk ut av rommet sitt og ut til vaskerommet. Han klatret opp på vaskemaskinen og strakte seg etter pistolen sin som lå gjemt i en eske på hyllen. Han grep noen patroner og puttet dem i lommen.  Så gikk han ut av huset og begynte å gå mot skolen. Han tenkte mye mens han gikk sakte bortover veien. Var dette den siste gangen mon tro? Undret han for seg selv. Trærne danset i takt med vinden fra øst. Han tenkte på livet.  Og døden. Noe han hadde gjort mye de siste årene. Han hadde en god følelse i kroppen sin, selv om han skalv og svetten. Han skulle endelig bli fri.

 

Første time hadde de engelsk. Tom satt bakerst i klasserommet og stirret ut gjennom vinduet. To ganger i løpet av timen hadde noen ropt kallenavn etter ham. Han hadde bitt tennene sammen for å ikke begynne å gråte. Læreren hadde ikke sagt noen ting. Ingen brydde seg, fordi han ikke hadde noe navn mer. Det hadde begynt å regne ute. Regnet pisket mot vinduet. Vinden ulte gjennom de halvåpne vinduene. Engelsktimen gikk sakte forbi. Tom var nå sikker, han visste hvordan han skulle gjøre det. Klokken ringte ut og det var lunsj. Toms klassekamerater begynte å gå ut av rommet.  Han så det ikke, men hørte det mens han stirret ned pulten sin som var full av tegninger. Tom reiste seg ikke. Han bare ventet. Ventet på det neste angrepet. Men det skjedde ikke. Ingen kom. Det var helt stille i klasserommet. Tom reiste blikket og skuet over det øde klasserommet. Men ingen var igjen.

 

Skolekantinen var nesten helt full. Tom sto i døra og speidet over alle elevene og lærerne. Han fikk øye på et bord med alle elevene i klassen. Med tunge skritt nærmet han seg dem. Så stoppet han opp rett bak dem. Noen av elevene snudde seg og så på ham. Taper. Homse. Han hørte at noen av dem hviske. De så på han med et ”hva i helvete gjør du her?” blikk. Tom stirret tilbake, han hadde et lite hånete smil rundt munnen. Plutselig grep Tom under jakken og dro fram pistolen sin. Han siktet mot elevene, som ikke helt skjønte hva som skjedde. Tiden sto nesten helt stille for Tom. BANG. BANG. BANG. Noen skrek og fikk panikk, mens andre søkte dekning under bordene. For første gangen hadde folk respekt for Tom. De ville trygle og be for sine liv til han. Deres skjebne lå i hans hender. På en måte elsket han følelsen. ” Jeg er ikke slik dere tror” skrek Tom mens han siktet på noen elever som satt under borde på vestsiden av kantinen. BANG. BANG. BANG. ”Ingen pyse”. BANG. ”Ingen freak”. BANG. Tom ladet om pistolen med nye patroner. ”Ingen vet hvem jeg er” ropte han. BANG. BANG. BANG. Elevene falt ned på gulvet. Han så triumferende utover hans egen slagmark. BANG. BANG. ”Jeg er en ganske annen enn det dere tror” skrek Tom. Han hadde tårer i øynene, men følte allikevel en lettelse mens han satte pistolen inn i sin egen munn. Den smakte bittert. BANG. De siste ordene til Tom hang tomt i luften. Det ble helt stille.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst