Jan gikk sint gjennom den sterkt nedtaggede undergangen, mens han tenkte over hva han nettopp hadde gjort. Han hadde slengt en fornærmelse rett i trynet på læreren og stukket av - midt i skoletida! Det var nok en forbrytelse verdig dødsstraff, i hvert fall på den naziskolen han gikk på. Noen ganger trodde Jan at skolestyret hadde planer om å innføre naziregime i hele Norge, og ta rektor til enehersker, for så ille mente han at skolen hans var. Han rev seg i det mørke, fargede håret. Takk Gud for at det var fredag. For ham ville det si to dager fri før han måtte dra tilbake til det galehuset folk kalte en skole. Jan nådde fram til blokka han bodde i. Det var et ganske tragisk syn. Blokka var gammel og falleferdig, den typen blokk det gjerne bor narkomane i. Malingen flasset av veggene, og flere vinduer var knust. Jan gikk inn i den muggluktende gangen, og opp trappa, til døra hvor det sto ”Gjengedal”. Døra var ulåst, så Jan gikk rett inn. Han hørte dyp snorking fra et soverom ved siden av gangen. Faren hans var hjemme, og heldigvis sov han. Jan gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Der var det ingenting av interesse; han hadde ikke forventet det heller. Han gikk inn på soverommet sitt og slengte seg på den billige, dårlige senga. Å, hvordan han hatet livet sitt…

 

Dagen etter våknet han seint. Ingen hadde vært der for å vekke ham, og ingen grunn til å bli vekket eksisterte heller. Moren hans hadde dratt på jobb, selv om det var lørdag. Hun hadde to jobber, og dette gjorde at hun fikk lite fritid, altså lite tid til å være med Jan. Grunnen til at hun hadde to jobber var at hver gang hun fikk lønn, tok faren pengene og drakk seg full for dem. Hun hadde konfrontert ham med det mange ganger, men han hadde ingen planer om å slutte. De var på randen av skilsmisse, men faren eide stedet, og moren var nødt til å være sammen med ham for Jans skyld. Jan visste at hvis foreldrene hans skilte seg, måtte han bo på gata, for hun ville aldri få råd til egen leilighet.

 

Jan reiste seg opp av senga og ruslet inn på kjøkkenet. Ingen var der, og faren hans sov fremdeles, selv om han hadde sovet i godt over tolv timer nå. Klokka viste 11:34. Jan åpnet kjøleskapsdøra, fisket ut pålegg og brød og spiste raskt. Han gadd ikke å sitte og kope hjemme, han ville ut. Etter at han hadde spist den stusselige frokosten sin, kledde han på seg og gikk ut. Han hadde ingen anelse om hvor han skulle gå, men hjemme ville han ikke være. Han vandret formålsløst rundt på fortauene, og tenkte over hva som egentlig var vitsen med å leve. Han hadde ingen venner, ikke noe talent, ingen ting som ga livet hans mening. Han ble mobbet på skolen på grunn av faren hans. Alt han hadde var dårlig eller utslitt. Foreldrene hans var håpløse, den ene var borte hele tida, og den andre var alkoholiker. Han hadde ingen planer om hva han skulle bli, og han hadde dårlige karakterer på grunn av dårlig konsentrasjon. Jan hadde gått rundt i over en halvtime mens han tenkte på disse tingene, men plutselig så han noe som glimtet på bakken. En tikroning! En eller annen klumsete riking må ha mista den på bakken. Jan hadde sjelden lommepenger, så å finne en tikroning var lykke for ham. Han dro til kiosken. Jan var ikke sikker på hvor den var, og gikk seg bort mange ganger før han kom fram. Men da han kom dit, angret han øyeblikkelig. Der sto nemlig halvparten av guttene i klassen hans. De hånlo når de så ham, og han hadde mest lyst til å bare stikke av. Men hvis han gjorde det ville de tro han var feig, og da ville de ha enda en grunn til å mobbe ham...

 

Jan gikk rett mot kiosken og prøvde å ignorere mobberne så mye som mulig. "Jeg så faren din i går, Jan! Han rava rundt i parken med alkiskompisene sine!" hørte han noen rope. "Åssen orker du å leve med foreldre som det? Du burde ta livet ditt!". Jan fikk tårer i øynene, men prøvde å skjule det. Han tok en Hubba Bubba-tyggis og holdt tikroningen fram mot kioskeieren, mens han så ned på skoene sine. "Håhå, se på han barnslige tullingen, kjøper Hubba Bubba!" hånlo mobberne. ”Hvorfor kjøper du ikke røyk som oss andre?” Jan tok tyggisen og løp sin vei, gråtende. Han kunne ønske han ikke hadde gått ut.

 

Jan våknet mandag morgen uten noen særlig lyst til å gå på skolen. Egentlig ville han ikke være hjemme heller, han følte seg stort sett elendig uansett hvor han var. Det føltes som om hele verden konspirerte mot ham, at alle prøvde å gjøre ham så sur og lei seg som mulig. Han kunne ønske det kunne slutte. Ingenting føltes gøy eller hyggelig lenger. Moren hans var for en gangs skyld hjemme denne morgenen. Hun så sliten og overarbeidet ut, og det lange, blonde håret var blitt krusete og slitt. Hun sto på kjøkkenet og lagde brødskiver. Jans far satt ved kjøkkenbordet, og så gretten ut. Han var ubarbert, og Jan holdt seg litt unna ham. Han var flau over faren sin. Faren hans hadde indirekte ødelagt livet hans. Etter å ha spist frokost dro Jan rett på skolen. Han var tidlig ute, for å unngå å møte mobberne på skoleveien. Den harde vinden fra en vinter som ennå ikke hadde gitt seg føltes som pistolkuler mot huden hans mens han småløp bortover de trange gatene, og han prøvde å ignorere frysningene han fikk ved tanken på mobberne. Han kom fram til den gamle, kjedelige skolen, og gikk raskt inn til timen.

 

Det fantes ikke et eneste fag på skolen som Jan ikke hatet. Han hatet å sitte og skrive, han hatet de såkalt "kreative" fagene, og i gymmen hadde han de dårligste prestasjonen av alle. Det var ikke det at han ikke var flink til alle disse fagene, neida; han hadde faktisk vært rimelig god i noen fag på barneskolen. Men det var før faren hans ble alkoholiker, før moren hans måtte ha to jobber, og før all mobbingen. Nå prøvde han bare å komme gjennom skoledagen uten å bli herset med altfor mye. Lærerne prøvde å motivere ham, men han ignorerte dem totalt. Han hadde ikke fortalt noen lærere om at han ble mobbet heller.

 

Det ringte ut til siste friminutt. Han gikk ut i skolegården. Der sto en gjeng med noen av de samme gutta som hadde slengt dritt etter ham ved kiosken. De kastet truende blikk mot ham. Jan gikk inn i skolebygningen igjen. Det var egentlig ikke lov å være inne i friminuttet, men Jan mente at en anmerkning var bedre enn å bli plaget enda mer. Han gikk opp i andre etasje for at ingen lærere skulle se ham snike rundt i skolebygget. Han satt stille for seg selv. Igjen kom den vonde følelsen av meningsløshet, den følelsen som fikk ham til å tenke at han egentlig ikke hadde noen særlig grunn til å leve. Følelsen var som en stemme i hodet hans, som sa til ham ”Du er et null… Du har ingen venner… Bare ta livet ditt… Det kan jo hende det er smertefritt… Jeg vet ikke… Jeg har aldri dødd…”

 

Etter å ha sittet stille og tenkt i over halve friminuttet la han merke til en takluke som var rett over hodet hans. Den førte ut til skoletaket, visste Jan. Før han visste ord av det sto han ute på taket. Han stirret ned på bakken under seg. Det var svimlende høyt, og Jan begynte å bli nervøs. ”Dette er slutten,” tenkte han. ”Jeg kommer aldri til å se noe av dette forbanna stedet igjen!”. Han tok et skritt mot kanten, og stålsatte seg for hoppet. ”Jeg får aldri se moren min eller faren min igjen heller…”

 

Han tok et skritt til. Nå var han bare en halvmeter unna kanten. ”Bare noen få minutter igjen, så er alt over,” tenkte Jan. ”Er det et liv etter døden? Det er vel det samme. Alt er bedre enn dette.” Han tok tre skritt, og nå sto han og vaklet helt ute på kanten. ”Jan!” Han hørte en stemme han ikke kjente. ”Hva er det du gjør?!”. Denne stemmen betydde ingenting for Jan. Alt han ønsket, var at det skulle ende. Han gjorde seg klar til hoppet… Og sekundet før han skulle til å hoppe, kjente han en varm hånd på skulderen hans.

 

”Jan, ikke gjør det!” sa stemmen. Jan snudde seg ikke. Han bare sto og stirret ned på bakken, stirret ned på hva han holdt på å gjøre. ”Kom, vi går ned herfra,” maste den ukjente stemmen.

 

Først da snudde Jan seg. ”Nei, jeg orker ikke mer! Jeg hater livet mitt, det er ingen vits for meg å leve lenger!” skrek han, og nå begynte tårene å strømme. Gutten som sto foran ham var kort og lyshåret, med blå, gjennomborende øyne. Han gikk i klassen til Jan, men Jan hadde aldri snakket med ham før. Det eneste Jan egentlig visste om ham var navnet hans, som var Peder. Peder så ut som om han ikke hadde forventet det svaret. Han åpnet munnen og så ut som om han skulle til å si noe, men han lukket den igjen. Jan stirret på ham. ”Hvem er du, egentlig?” ropte han sint,” Jeg har bare så vidt møtt deg før, du kommer sikkert for å mobbe meg du også! Har du kommet for å dytte meg utfor kanten, eller?” Stemmen til Jan var hes og fortvilet. ”Nei, jeg har kommet for å stoppe deg.” sa Peder, og det virket som om han kjempet for å holde stemmen rolig. ”Jeg syntes at de som mobber deg er noen ordentlige drittsekker!” Jan beveget seg sakte og motvillig mot ham. ”Hvordan visste du at jeg var her?” spurte Jan, halvt nysgjerrig, halvt mistenksom. ”Jeg fulgte etter deg, jeg så at de guttene truet deg igjen.” forklarte Peder. ”Jeg så den åpne takluken, og jeg skjønte hva du holdt på å gjøre. Ikke gjør det, Jan! Hvis man har venner, blir livet ti ganger morsommere! Du kan godt bli venner med meg, hvis du vil.” Jan var litt usikker nå. Snakket han sant? Ville han virkelig bli venner med ham? ”Kom, vi går ned.” gjentok Peder. Jan nikket, og gikk nølende etter sin nye venn ned fra taket. Han kjente seg plutselig ikke så alene mer.