Et blodrødt håp om en varig trøst. En skrapende smerte fra en sliten røst.
Påført igjen og igjen, med håp om at budskapet kommer frem.
Et lydløst skrik fra hjertet. Et skingrende hyl med lukket munn. Et rop om hjelp i smerte.
En innøvd sirkel av påførte skader. En tvunget handling fra barberblader.
Et blodrødt tegn på strev. Som en sommerfugl i spindelvev. Du kommer deg ikke ut. Handlingene tar aldri slutt.
Et press fra sinte stemmer. Sjefen er ikke deg selv lenger. Usynlige krefter som nå bestemmer. Som et holdepunkt du sterkt trenger.
Den eneste du kan rive ned. Sinnet sprenges ut på den nærmeste. Den nærmeste er alltid deg.
Du kan ikke løpe fra deg selv. Derfor renner det en blodrød elv. Vasken sluker all smerten.
Mens du skjelvende håper på fred. Det renner fra armen til du faller ned.
Ingen hørte du ropte. Dine stumme hyl fra en arrete arm. Ingen hørte bønnen din.
Kun Gud, nå har du sovnet inn.