Endelig var dagen der! Dagen som han hadde sett fram til i lang tid. Han hadde forberedt seg godt, kom ikke der! Og nå var han klar til å ta steget fullt ut. Han låste den siste kofferten, og la den i bilen. Han satte seg inn og la veien mot flyplassen. Han hadde beregnet god tid, ingenting skulle gå galt nå. Han satte seg på en benk og tenkte tilbake på det som hadde hendt. Helt siden han planla ranet hadde han forutsett at han måtte vente en stund før han kunne reise. Pengene hadde han lagt på is den dagen for et halvt år siden. Det ville sett mistenkelig ut dersom en ansatt reiste vekk kort tid etter et stort ran i bedriften. Han kunne ikke glemme uttrykkene til kollegene da de mandags morgen åpnet safen og såg at hele pengebeholdningen manglet. Han var selvfølgelig ikke dårligere, han husket det forskremte "Nå mister vi vel jobben?"

Bedriften hadde lenge hatt økonomiske problemer. Pengene i safen stammet fra en stor kontrakt de nettopp hadde halt i land. Den vest- tyske kunden insisterte på å ta det svart, så alt foregikk kontant. Beløpet var svimlende, 7,5 millioner. De skulle redde bedriften fra nedleggelse. Politiet ble selvfølgelig ikke varslet, og ingen ble pågrepet. Ingen mistenkte den lojale Davidsen som hadde stått ved bedriften i tykt og tynt de siste ti årene. Selvfølgelig lurte de på hva som gikk av han da han annonserte at han ville slutte, seks måneder etterpå. "Jeg har behov for å komme litt ut" hadde han sagt. "Få litt nye impulser. Jeg reiser til Europa, uvisst hvor." Da var skuespillet fullkomment. Han reiste vekk med et plettfritt rykte. Davidsen måtte bare le. På skolen hadde han middels dårlige karakterer, og ingen trodde han ville drive det lengre enn bilmekaniker i hjembygda. Men Aksel Davidsen forlot berget med flagget til topps. Hva ville klassekameratene si om de såg han nå? 7.5 millioner i lomma, og sine beste år foran seg!

"Flight 253 to London is leaving in five minutes."
Han gikk mot rullebanen. Flyet sto klart til avgang. Han gikk inn, og flyvertinnen smilte til ham.
"De kan sette Dem ved vinduet der borte" sa hun.
"Mange takk". Han kvitterte med et høflig bukk, og satte seg ned. Den lille, svarte stresskofferten slapp han ikke taket i.
En ung gutt satte seg ved siden hans og glodde nysgjerrig på han.
"Hva skal du i London?"
"Jeg har ranet en safe, og nå er jeg på vill flukt fra politiet."
"Veldig morsomt. Jeg skal besøke pappa. Han skal ta meg med på Madame Toussauds vokskabinett."
"Det blir sikkert hyggelig."

Gutten strålte som en sol da de kom fram til Heathrow og en ung mann på cirka 25 år tok i mot ham. Davidsen gikk gjennom "Nothing to declare" porten, og inn i den enorme ankomsthallen. Bagasjen kom drivende på rullebåndet. Den ble plassert på en tralle som sto i et hjørne. Han gikk rolig bort til en kiosk for å kjøpe en pakke sigarer. Han hadde egentlig sluttet for lenge siden, men dette måtte han feire. Sigaren smakte nydelig. Nå var det bare å komme seg på bussen inn til byen.

Han gikk på den røde, toetasjes bussen med et bredt smil på leppene. Endelig hadde han lyktes. Han lurte på hvor han skulle dra etterpå. Brasil kanskje, eller Sør- Afrika? Pengene var startkapitalen slik at han kunne få bygget opp en bedrift. Han kunne ikke leve et liv på 7,5 millioner, men man kom et godt stykke.

Vel inne i byen kom han til en bank. Han gikk inn på et toalett og tok ut to tusenlapper fra stresskofferten. Da han kom til skranken så den gamle kassereren på han med en sur mine.
"Hva kan jeg gjøre for deg?"
"Kan jeg få vekslet disse i engelske pund?"
Hun tok imot pengene og studerte dem nøye. Så ropte hun:
"VAKT!"
"Hei, hva skal dette bety?"
"Beklager, men disse sedlene er falske."
"FALSKE?"

Vaktene slepte ham til politistasjonen der han ble utsatt for timelange avhør. Han stod fast på at han hadde funnet kofferten, og ikke ante at pengene var falske. Han såg lett at de ikke trodde ham. De satte ham i varetekt, og en utsending fra den norske ambassade besøkte ham.
"Såh, du har funnet 7,5 millioner norske kroner du?" Spurte ambassadøren hånlig. "Hvor fant du så dem da?
"På flyplassen" fikk han stotret frem.
"Er det greit om vi tar en telefon til din tidligere arbeidsgiver for å få sjekket omdømmet ditt?"
"Nei da" løy han.
Ambassadøren reiste for å ta telefonsamtalen, men kom ikke tilbake.

Av advokaten sin fikk han senere vite at den tidligere arbeidsgiveren til Davidsen var satt under etterforskning for skatte- svik. Davidsen ble lovet mildere straff om han fortalte hvor pengene kom fra. Han tok tilbudet, og fortalte hele historien. Likevel ble han dømt til fem års fengsel. Den tyske forretningsforbindelsen var det ingen som hørte noe mer til.