Dette var de verste dagene i mitt liv. Jeg kom til Norge i 2002, da jeg var ni år. Det er åtte år siden nå, en dag i januar. Jeg husker det så godt, for det var vinter i Norge. Snø hadde jeg aldri sett før, så det var en litt rar opplevelse.

”Jeg ventet at dagen kom til å bli helt normal, slik som alle andre normale dager. Men slik ble det ikke. Faktisk, det verst tenkelige skjedde. Hvorfor akkurat med meg og min familie? Av alle de 6,8 milliarder menneskene på denne jord, ble det oss. Finnes det virkelig en gud eller en skjebne som styrer alt dette? Jeg vet ikke hva jeg skal tro.”

I Algerie bodde jeg og familien min i et slumområde. Vi hadde ikke noe ordentlig hus, som nesten er en selvfølge her jeg bor nå. Norge og Algerie er to helt forskjellige verdener. Huset vårt var bygd opp av en sprekkende mur, morkne planker og av noen skitne tepper far hadde funnet på gata. Hverdagen handlet om å skaffe oss penger til mat. Jeg og broren min arbeidet på en gård, mens far lagde ting av materialer han fant på gata og solgte dem på torget. Vi levde på mindre enn fem kroner om dagen. Det var ikke mye, men det var akkurat nok til å overleve. Mor var nødt til å være hjemme og ordne og passe på ting der. Selv om vi jobbet hele dagen, var vi alltid underernærte. Vi hadde ikke rent vann engang.

Torget var selve senteret for salg av narkotika, og far havnet i et narkosamfunn på grunn av all tiden han tilbrakte der. To menn tvang han til å ”teste” amfetamin, gratis den første gangen, men han ble avhengig. Han hentet mer og mer, og klarte ikke å styre seg selv. Det endte med at han skyldte dem masse penger. Det var umulig for oss å betale tilbake. Vi måtte minst ha jobbet fem år i strekk for å oppnå den summen. Vi hadde dødd av sult.

Mennene var uvanlig høy, og begge hadde mørkt, kort hår, men øyenfargene var forskjellig. De så ut som tvillinger, men det viste jeg jo at de ikke var. En dag torturerte de far til døde, fordi vi ikke klarte å betale tilbake. De tok resten av oss også og brukte oss som slaver. Jeg og mor ble voldtatt. Flere ganger. Vi ble mishandlet og sett på som prostituerte og mindre verdifulle. Broren min, Sazuka, fikk et håndvåpen, og de truet med å drepe han hvis han ikke gjorde det de ba om. Han måtte gjøre skrekkelige ting, imot sin egen vilje, men en dag ekspederte de han til noen andre mot en viss sum penger, som de tok selv. Jeg har ikke sett han siden den gang. Alt det mennene gjorde var kriminelt. Tenk å drive med menneskehandel!

På en eller annen måte måtte jeg jo holde motet oppe. Jeg tenkte at de ikke kunne ta alt fra meg. Ikke tankene mine. Jeg tenkte på den gangen jeg, Sazuka, mor og far var ved sjøen. Da så jeg verdens ende og det så ut som om båtene skulle falle ned et sted langt borte, men her i Norge har jeg jo lært at det ikke er slik. Jeg gikk jo ikke på skole i Algerie, så jeg fikk ikke lært slike ting. Vi hadde ikke råd.

En dag så vi muligheten til å flykte. Det var om natten, og mennene hadde vært på fest og hadde havnet i en dyp søvn på grunn av all alkoholen og narkotikaen. Jeg og mor kom oss ut gjennom et vindu, sammen med noen andre ”fanger”. Men det nye livet var ikke akkurat så mye bedre. Vi hadde verken klær eller andre eiendeler, og vi måtte leve på gaten. Byen luktet kloakk, og når vi skulle sove måtte vi ligge på fuktige papplater. For å få mat, måtte vi tigge. Nesten hvor som helst vi gikk, kunne vi se rusede mennesker. Jeg har sett barn bli drept på grunn av det. De høye skrikene av redsel … Mor fikk rett og slett et anfall av å leve på denne måten. Det var ikke slik mennesker skulle leve, mente hun. Hun tok meg med til en eldgammel bil med en stor, grønn konteiner bakpå. Det var med denne skranglekjerra vi skulle komme oss vekk fra elendigheten. Flere andre mennesker var også der, som selvfølgelig også ville vekk. Vi fikk beskjed om å hoppe inn og sitte stille til den stoppet. Det var helt tomt inni konteineren, verken lys, noe å sitte på eller noe næringsgivende.

”De snille menneskene”, som jeg kalte dem, sa at vi burde dele på varmen, for det kunne bli kaldt om natten, men det var ikke nødvendig i det hele tatt. Alle satt klemt sammen og varmen var kvelende. Alle var musestille, og det føltes som om tusen øyne stirret på meg i mørket. Det var en ubehagelig følelse. Vi skulle sitte der i over femti døgn, og slett ikke alle overlevde. De fleste av de som døde var yngre barn og eldre mennesker. Den største årsaken var sult. Maten vi fikk var ikke akkurat noe å skryte av. Tørt brød og bakterieinfisert vann. Flere ble kvalme og kastet opp, og lukten fikk folk til å krepere. Det var rett og slett uutholdelig inni der.

”Jeg holder pusten, og tar et nytt åndedrag hvert trettiende sekund. Lukten av døde mennesker sitter fast i nesen. Barn skriker, og foreldrene er altfor slitne til å stoppe dem. Selv en lav lyd får ørene mine til å verke, og jeg kan ikke høre mine egne tanker engang. Et sekund føles som et minutt. Hvor mye må man gjennomgå for å få seg vekk?!”

Mor hadde virket så sliten og utmattet de siste dagene inni konteineren. Da vi endelig var fremme i Norge, ble vi fraktet til et sykehus. Vi hadde kommet inn i landet ulovlig, men vi fikk likevel flyktningsstatus. På sykehuset ble vi tatt i karantene, atskilt fra andre mennesker. Grunnen var at Norge ikke ville bli utsatt for epidemier, altså smittsomme sykdommer som kunne spre seg raskt mellom mennesker. Av alt jeg hadde opplevd trodde jeg ikke det kunne skje noe verre … Jeg trodde vi hadde opplevd alt det negative en familie kunne oppleve, men slik var det ikke. Mor var blitt smittet av aids, en uhelbredelig sykdom. Det var mennene sin skyld, på grunn av alle de ubeskyttede mishandlingene. Jeg ønsket der og da at mennene kom til å dø en smertefull død på grunn av smerten de hadde påført familien min. Mor døde kort tid etter, men jeg fikk tatt farvel. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre etter dette. Jeg var jo bare en ”annerledes” jente fra Algerie.

Dette var de verste dagene i mitt liv.

Selv om jeg hadde mistet hele familien min, fikk jeg det fint. Jeg ble sendt til et barnehjem. Der var det bare snille mennesker som tok vare på meg med varme hjerter. Jeg fikk gå på skole, spise ordentlig mat, ja til og med lære norsk. I 2005 ble jeg endelig adoptert til en normal, norsk familie. Det var litt trist å forlate de jeg hadde blitt kjent med på barnehjemmet, men det var selvfølgelig enda bedre å få en ny familie. En oppvekst uten foreldre er jo ikke akkurat en bra ting.