Innholdsfortegnelse

Innledning

Naturalismen

Amalie Skram

“Forrådt”

“Lucie”

Konklusjon

Kildeliste

  Internett:

  Bøker:

 

Amalie Skram skrev i et brev til sin ektemann; “Det er som oftest et helvete de alle går inn til.”

 

Innledning

Ekteskap på 1800-tallet er mye annerledes enn det vi er kjent med i dag. Når en kvinne giftet seg, skulle hun være ren og uskyldig, mens mannen kunne være en med masse erfaringer fra tidligere ekteskap. Amalie Skram var en naturalistisk forfatter som skrev om disse urettferdighetene i form av ekteskapsromaner som rørte ved de aller fleste. Hun skrev for å provosere og ville at det skulle være samme rettferdighet når det kom til erfaringer for menn og kvinner. Sannheten skulle fram, koste hva det koste vil.

 

Jeg har egentlig alltid vært litt opptatt av menn og kvinners “likestilling”. Kanskje ikke i den grad slik som Amalie Skram var opptatt av ekteskap på 1880-tallet. Men jeg er enig med Skram om at det skal være en viss likhet mellom hva slags erfaringer hver av oss har, og jeg synes det ikke skal ha noe å si hvis kvinnen har vært med en annen før han hun giftet seg med. Derfor valgte jeg og basere denne oppgaven på to av ekteskapsromanene Amalie Skram skrev under naturalismen.

 

I denne oppgaven skal jeg ta for meg naturalismen og to av Amalie Skrams ekteskapsromaner, “Forrådt” og “Lucie”. Jeg skal se på hvordan bøkene faller inn under naturalismen, samt hva det er som skaper problemer mellom mann og kvinne i disse to ekteskapsromanene. Jeg vil også undersøke påstanden: “både menn og kvinner er ofre i Skrams romaner”.  Jeg vil først begynne med å definere naturalismen, deretter skrive litt om Amalie Skram og hva bakgrunnen var for at hun skrev som hun skrev. Så vil jeg ta for meg “Forrådt” og sette den inn i problemstillingen min, for så å gjøre det samme med “Lucie”. Til slutt vil jeg komme med en liten konklusjon der jeg kort oppsummerer hva jeg har kommet fram til.

Naturalismen

Naturalismen er en retning innen realismen i 1880-årene. Naturalistisk litteratur kan ofte oppfattes som tendenslitteratur der noen forfattere som regnes å være en realist, kan ha noen verk som viser til naturalismen. Realismen var langt mer positiv enn naturalismen. For å se på hva forskjellen på realismen og naturalismen kan man si at en realist ville beskrive dritten i rennesteinen og håpe at noen reagerer for å fjerne søpla, mens en naturalist ville gravd seg ned i dritten og aldri komme opp igjen. For det er ikke håp om å få søpla fjernet. Grunnen til at det var slik for naturalismen var fordi man så på mennesket som et produkt av arv og miljø. F.eks. fattige mennesker forblir fattige, oppdragelsen og miljøet rundt dem lærer dem opp til å være fattige. Hvis man da går fra fattig til rik, ville man ikke klart å bruke pengene fornuftig, men heller sløst bort alt og muligens bli enda fattigere. Hvis man ikke dør i mellomtiden da.

 

Det naturalistene mente var at enkeltindividet ikke hadde noe innflytelse på sin egen skjebne og alt i livet var forutbestemt. Først skjedde det, så det og tilslutt det. Litt elendighet først, så litt mer elendighet, etter det, kommer noen “høydepunkter” eller lysglimt, for så å gjøre det helt elendig tilslutt. Litteraturen under naturalismen var mørk og dyster. Og de få lyspunktene som er skildret i litteraturen blir ofte brukt for å vise eller forsterke kontrasten i forhold til den elendigheten menneske møter til slutt. Temaer som ofte gikk igjen var fattigdom, sykdom, klasseforskjeller, generasjonsmotsetninger, religiøs fanatisme, undertrykket kjønnsforskjeller osv… Altså livets grusomheter og tilfeldigheter. Forfatterne hadde entydige budskap mot undertrykkelse og dobbeltmoral, og skrev dette enten fordi det var selvopplevd eller fordi sannheten måtte fram. Og sannheten skulle fram uansett, for det om det var ubehagelig og førte til ødeleggelse. Naturalismen er preget av forsøk på å gjengi så fotografisk korrekt som mulig. Det er rikelig med detaljer i skildringene, og forfatterne var oppmerksomme på at framstillingen måtte farges av dikterens temperament. Selv om forfatterne var så nøyaktig som mulig, fikk detaljene en overdreven og ofte billedlig betydning. Dette gjør at naturalistene overskrider sitt eget program og skaper symbolske og mystiske mønstre i diktningen sin. Selv om det var detaljrike skildringer så var ikke alle detaljene tatt med, fordi de valgte de mest iøynefallende, mest typiske og de som gjorde mest inntrykk av detaljene.

 

Amalie Skram

Amalie Skram er en av Norges fremste naturalistiske forfattere og var med på å bære fram naturalismen. Hun som mange andre diktere møtte sterk motstand i sin egen samtid, men fikk etter hvert anerkjennelse fra flere hold selv om bøkene hennes skapte forargelse og forferdelse. Hennes litterære program var å avsløre løgn, hykleri og undertrykkelse: “I alle mine bøker har jeg skildret mest det uædle, det stygge og heslige og råe. Fra begynnelsen av fordi alt dette stygge forferdet meg så dypt, vakte min avsky og harme så at jeg ikke kunne bli kvitt det, før jeg hadde fått det ned på papiret, senere fordi jeg lærte å forstå, å være medlidende.”[1] Amalie Skram ønsket å vekke leserens sosiale bevissthet, appellere til rettferdighetssans og medlidenhet. Som sagt så skulle sannheten fram, koste hva det koste vil.

 

I bøkene til Skram skrev hun også kritikk som rammer kvinnene selv, som oftest feiler kvinner i det de gjør. I hennes ekteskapsromaner prøvde Skram og finne ut hva det ville si å være kvinne. Hun mente at forholdet mellom mann og kvinne må være basert på gjensidighet og likeverd om ekteskapet skulle lykkes. Hun mente også at mange ekteskap endte ulykkelig fordi at unge piker skulle være uskyldige og helt uvitende om seksualitet, når de giftet seg. Mens menn kunne være så erfarne og “skitne” som de selv ville uten at det skulle ha noe å si. Derfor syntes Amalie Skram at det skulle være samme renhet for erfaringer for mann og kvinne. Dette gjenspeiles i ekteskapsromanene til Skram. Og det var slik hun satte alt i perspektiv og oppfattet hvordan samfunnet og livet mellom ektefeller var.

 

Amalie Skram selv ble som 18 åring tvangsgiftet med en mye eldre skipskaptein, og hun var svært ulykkelig. Dette ekteskapet førte til at Skram ble svært ødelagt og synet på menn var helt forvrengt. Skram skrev ofte romaner basert på hennes livserfaringer og Forrådt er en slik roman. Forrådt ble første gang utgitt i 1892. Denne boka regner som et sentralt verk i naturalismen, og som en kvinnefrigjørende litteratur.

 

 “Forrådt”

I denne romanen skriver Skram om ekteskapet mellom 17 år gamle Ory og den mye eldre skipskapteinen Riber som har mye mer seksuell erfaring fra tiden før han ble gift. Ory krever å få vite absolutt alt om Riber og hans fortid, noe som gjør at Ory freaker ut og blir veldig avvisende og kald ovenfor ektemannen. Riber blir veldig fortvilet i de uendelige spørsmålene og anklagelsene han får fra Ory, og det driver han til vanvidd. Etter hvert piner og plager hun mannen sin så mye at hun får en hevn-aktig nytelse ved å straffe han. Dette blir Riber mer og mer gal av og tar tilslutt livet sitt.

 

Som et kjennetegn for litteraturen i naturalismen, er det detaljrike skildringer med i romanene, og “Forrådt” er ikke noe unntak. Menneskene i denne boka er hele veien blitt skildret, hva de enn gjør og hvordan de oppfører seg. Skram har også valgt å skildre det som skjer rundt menneskene, lukter og det som kan ses. Allerede på første side i boka, får vi en veldig detaljert beskrivelse av hovedpersonen og omgivelsene og vi ser også med denne skildringen at det er en forteller som tar seg av skildringene og hendelsene mellom de mange dialogene som kommer videre i boka.

“Nå Riber, Er du allerede ferdig? Spurte Ingstad sin svigersønn, den store, brudgomskledde kaptein Riber, som med sitt blonde helskjegg, sine godmodige, litt skjeve øine og den brede, gulhvite skallepanne nærmest lignet en russer. Riber løsnet servietten, som var stukket inn under det hvite slips og i folder falt ned over hans brede, fremstående skjortebryst like til knærne, og kastet den på aftensbordet, hvor de mannlige bryllupsgjester stående tok for seg av den lekre, kolde saker. Derpå gav han sig til å liste rundt spisestuen og kikke inn i de tilstøtende værelser, hvor det servertes te og småkaker for damene.”  (Amalie Skram samlede verker 5, Forrådt, Amalie Skram, Gyldendal norsk forlag (1993) side 1)

Jeg synes “Forrådt” er en klar naturalistisk roman. Ory er blitt kastet i et ekteskap med en eldre mann og må underkaste seg hans regler og slikt. Hun er det som ikke får lov til å gjøre hva hun vil og er på en måte hans lille engel som må oppføre seg pent og gjøre det hun blir bedt om. Hun får ikke noe bedre liv av å være gift med han og er blitt presset ned i rennesteinen hvor hun ikke kommer seg opp av, og hun planlegger flere ganger selv å ta sitt eget liv, ikke bare for å komme seg vekk fra Riber, men også for å pine han mer. Hun vil ikke gi han tilgivelse etter at han har vært ufin, og derfor vil det plage Riber hvis hun tok livet sitt på grunn av han.

“Riber vilde gå nedenunder, låse sig inne i salongen og te sig som en gal. Eller springe på sjøen for å følge henne i døden. Å, hvor de da vilde pine og nage ham at han hadde sagt “fordømte tøs”, og at han ikke hadde fått et mildt og tilgivende ors før hun forlot ham for stedse.” (“Forrådt”, s. 147)

Men man kan også si at Riber er den som lider mest og som har de tydeligste naturalistiske trekkene. Han er den som sitter med katta i sekken hele veien. Han får absolutt ikke noe av dette ekteskapet. Han får Ory, som er en trofé i seg selv, siden hun hadde 6 friere, men sett bort i fra det så er det ikke til noe fordel for han. Han prøver å fortelle henne hvor mye han elsker Ory og at han skal gjøre alt for å gjøre henne lykkelig. Riber merket at Ory var ulykkelig etter at hun hadde fått vite om hans “erfaringer”, så han fortalte henne at han var villig til å ta sitt eget liv for henne.

“Vet du, at jeg flere ganger har tenkt på å drepe mig for din skyld. Jeg synes ikke, jeg er god nok til dig. Jeg gjør dig ikke lykkelig, som du fortjener…”, “Du er uskyldig som en Guds engel og jeg er en skitten synder. Aldri hadde jeg visst, at en ung pike kunde være som du, Ory. Du var vel verd, at et menneske som jeg tok livet av mig.”(s. 64, Forrådt)

Men Ory fortsatte å anklage Riber, uansett hvor mye han prøvde å gjøre Ory lykkelig. Selv om han fortalte henne alt når hun selv ba om å få vite om hans fortid. Han prøvde til og med å la være å svare på alle spørsmålene, men ingen ting hjalp Ory. Han prøvde så godt han kunne for å komme seg opp av den dritten som var i rennesteinene og håpte på å få den søpla fjernet. Men alt håp var egentlig ute. Så før han i det hele tatt klarte å få det noe bedre, så var han helt ødelagt og tok sitt liv for han klarte det ikke mer.

 

I tiden Amalie Skram levde i, skulle kvinner være rene og uskyldige, uvitende om hva ekteskap var for noe, mens menn kunne ha så mange erfaringer som de bare ville, uten at det skulle ha noe å si. Dette er også tilfelle i “Forrådt”. Det var også gjerne slik at det var mennene som var “alfa-hannen” i ekteskapet, slik at kvinnen måtte underkaste seg mannen. Det gjenspeiles i denne boka når Ory blir giftet bort av moren;

“Jeg vil bare ditt vel, min kjæreste datter. Ene og alene ditt vel. Og derfor er det min plikt å si til deg, at fra nu av har din mann ubetinget rett og makt over dig. Du må være føielig og lydig som et lam, ellers blir han dårlig tjent med sin søte lille kone. Og ellers setter du dig opp i mot Guds forordning, hvad som er det verste av alt.” (Forrådt, side 42).

En annen plass vi ser at det er slik er på side 53, når Ory og Riber skal legge seg i samme seng etter bryllupet, noe som Ory absolutt ikke har lyst til fordi hun er livredd for hva som kommer til å skje og hva det vil føre med seg. Da sier Riber, “Kom nu, Aurora, la mig få dig, som jeg har rett og lov til.” Grunnen til at Aurora, eller Ory som hun heller blir kalt, ikke vil sove sammen med han er fordi hun er livredd for hva som vil skje og aner ikke hva det vil føre til. Hun er jo som sagt ren og uvitende om hva et ekteskap fører med seg. For mannen er det svært viktig og ha en fin kone som er søt og uskyldig, da vil mannen ses på som en oppriktig mann i samfunnet og bli respektert. Hvis han da skilles ville det vært en stor skandale for mannen, men også kvinnen, for det var jo ikke akkurat slik at menn ville ha “brukte” kvinner som sin kone (med mindre hun var en enke). Så Riber sier til Ory etter at hun har prøvd å rømme hjem til foreldrene sine når de skulle legge seg sammen på bryllupsnatten, “Jaja, Aurora, hvis du ikke vil vite av meg, så gå i Guds navn hjem igjen. Men betenk dig først på, hvad du gjør. Det blir skandale, som vil spørres over hele Norges land?” (side 54, “Forrådt”). Dette får Ory til å snu og gå tilbake til sengen sammen med Riber.

 

Riber har en fortid som Ory ikke visste om før hun giftet seg med han. Men hun får vite underveis om han. Han har blant annet vært gift med en jente som het frøken Sanna, og dette tolererer ikke Ory, og det er her det hele begynner å gå galt og det er ut ifra dette det skapes større problemer mellom dem. “Ja, hun har vært der i huset noen år, og jeg har truffet sammen med henne av og til. Jeg har forresten vært forlovet med henne” (“Forrådt, side 87) Dette er måten han sier det til Ory på. Etter at Ory har fått vite hvorfor de to ikke er forlovet lengre, synes Ory at Riber er en ekkel mann.

“Rør mig ikke!” skrek Ory og trakk heftig på hodet bort. “Gå til henne, den andre, som har vært din kone før jeg. Du er hennes mann og ikke min.”, “Aldri mere må du røre ved mig,” medblev Ory opphisset. “Prøver du på det, springer jeg ut gjennem vinduet, hvor vi så er, eller løper fra dig på gaten – å, du kan være viss på,” (“Forrådt, side 90)

Ory klarer aldri å slå fra seg tankene om fortiden til Riber, og hun avskyr Riber hele veien gjennom romanen. Det er som Riber tenker om Ory i denne romanen “Hun gjør store øine til alt, hvad hun ser, og hun hører på alt med forferdede ører. Ja naturligvis – der har vi det! Hun er proppet full av gale forestillinger” (Forrådt, side 86). Jeg tror Ory mente at det skulle være likt for menn og kvinner når det kom til erfaringer om ekteskap og det som hørte med. Hun så derfor på mannen med store øyne og fikk mange vrangforestillinger om det meste.

 

I “Forrådt” så er både mann og kvinne et offer. Det hele begynner med at Ory er den forrådte av moren sin i begynnelsen av romanen fordi hun ikke har sagt sannheten om hva et ekteskap innebærer. Ory er også den som er forrådt av mannen sin etter at hun får vite om fortiden hans underveis, etter at de har giftet seg, men det hele ender med at Riber er den forrådte under Orys makt. Det er hun som driver han til vanvidd og anklager han for å være det ene og det andre på grunn av alt det hun får vite om Ribers fortid. Ory er ulykkelig, hun prøver alt hun kan for å elske han så mye som han fortjener, hun ber til Gud og leter hjelp i bibelen, (Fordi religiøs fanatisme var et trekk som var vanlig for naturalismen) men hun får ikke hjelp derfra. Hun får heller bekreftelse på at det Riber har gjort er en synd og Ory avskyr og dømmer Riber ut i fra det. Dette ser vi litt på s. 57. Ory sitter og tenker over hvor bra mannen hennes Riber egentlig er, og hun kunne i grunn fått en mye verre mann, så hun ber til Gud, “Kjære Gud i himmelen, hjelp mig til å elske Riber slik, som du har befalt det. Du ser jo, hvor gjerne jeg vil. Hjelp mig da for Jesu skyld, du som er allmektig.” Et annet eksempel er lengre ut i boka der hun har begynt å lese i bibelen for å ta forholdet til Gud alvorligere og for å få hjelp til å elske Riber som hun burde.

“Bare hun kunne få den rette kjærlighetens ånd. […] Men den kjærlighet hadde hun ikke. […] Og budet: dømmer ikke, syntes henne det sværeste av alle. For hun dømte Riber, hun kunde ikke annet, hun dømte ham som den hvis hele liv var uavbrutt rekke av de ekleste synder. Men deri gav jo Bibelen henne medhold. Den prekte jo straff og dom og evig fortapelse over skjørlevnerne og den slags, og i Forklaringen stod det at utukt var den verste av alle synder, eller iallfall at det var en av de grueligste. Det var altså ikke henne som dømte ham, men Guds ord. Og det var strengt tatt heller ikke ham hun dømte, men hans gjerninger.” (“Forrådt” s. 137)

Ory begynner heller å straffe Riber bevist når hun får bekreftet syndene hans og han tar da tilslutt sitt eget liv på grunn av Orys anklagelser. Ikke for å gjøre henne fri, men fordi han begynner å bli påvirket av alle de anklagene hun har kommet med og ser ingen annen utvei. 

 

“Lucie”

“Lucie” kom ut i 1888 og var nok en ekteskapsroman av Amalie Skram. Her var temaet klasseforskjeller og ekteskap. Handlingen foregår i Kristiania på 1880-tallet. Lucie er en arbeiderklassepike fra Kragerø som får seg jobb som dansepike på et tivoli, og her møter hun advokat Theodor Gerner som forelsker seg i henne og som etter hvert gifter seg med henne. Gerner prøver å oppdra Lucie til å bli en respektabel, dannet og borgerlig frue. Ekteskapet utvikler seg til å bli et mareritt der Lucie blir Gerners nikkedukke som han gjør akkurat det han vil med. De krangler ofte noe som resulterte i at Lucie rømmer en natt, blir voldtatt og gravid med voldtektsmannen. Hun blir til slutt helt fanatisk kristen og dør noen dager etter fødselen.

 

I likhet med “Forrådt” så er det en forteller som forteller hele handlingen. Skram har absolutt ikke ligget på latsiden når hun har skildret menneskene i denne romanen. Det ser ut til at hun har vært svært nøye med hva hun skildrer og er svært nøyaktig når hun skildrer Gerner i denne romanen.

“Han dreide på sitt noe spisse hode med det brune, glatte hår, som var noe kortklippet bak og falt i en dusk ned i den høie, smale panne med de vikede tinninger, og så ned på hennes ansikt med sine dyptliggende øine, som alltid var halvlukket, undtagen når noe for et øieblikk satte ham særlig i bevegelse.” (Amalie Skram samlede verker 4, Lucie, Amalie Skram, Gyldendal norsk forlag Oslo (1993), side 11)

Dette er en naturalistisk roman der Lucie med tanke på arv og miljø ikke klarer å tilpasse seg i den overklassen hun har kommet seg inn i. Hun prøver så godt hun kan, men blir alltid trøkket ned i grøfta av ektemannen for det om han mener han har oppdratt henne rett. Men hun ender opp som en ulykkelig fengselsfugl der det ene horrible skjer etter det andre. Hun er så dårlig av alle tankene hun har gjort seg etter voldtekten og av den dårlige behandlingen av Gerner at hun rett og slett ikke klarer å se lyst på ting lengre og ønsker bare og død. Og hun ønsket å gi opp så mye at hun døde til slutt. Hun klarte på ingen måte å få situasjonen hun hadde havnet i for sin egen del til å bli noe bedre i det hele tatt. Alt håpet var ute i denne romanen også.

 

Gerner har ikke like tydelige naturalistiske trekk som det Lucie har, men han har noen av dem. Han var i overklassen, og som sagt gift med en uren kvinne. Dette er ganske tøft å gjøre på denne samtiden og han møtte nok en del motstand. Han prøvde alt han kunne for å gjøre Lucie til noe bedre, men fikk det heller ikke ordentlig til. Han slet med Lucie og led av hennes fortid. Og det plaget vettet av ham. Han klarte ikke skjerpe seg i tide for å gjøre hverandre lykkelige, og ble enkemann for annen gang, med et barn som ikke en gang er hans eget. Men han har i hvert fall muligheten til å bli lykkelig igjen.

 

En tivolifrue, tilsvarer i dag som en “billig” jente, eller en som er veldig lett på tråden, noe som ikke var spesielt akseptabelt på denne tiden. Det er som sagt en handling på 1880-tallet og da skulle som nevnt tidligere kvinner være rene og uskyldige og uvitende. Gerner var enkemann og har tidligere vært gift, så han var ikke ren, men det spilte ikke noe stor rolle på denne tiden for en mann i et ekteskap. Men Lucies tid som tivolifrue preget henne gjennom hele det nye livet sitt som fru Gerner. Hele handlingen bygges rundt henne og hennes fortid, fordi Gerner ikke klarer å akseptere fortiden til Lucie. Gerner var en mann som var veldig opptatt over hvordan fasaden så ut, og gjorde alt for å være en respektert mann i samfunnet. Og dette gikk utover Lucie. Han var streng mot henne og prøvde å oppdra henne til å bli en dannet og respektert frue. Dette gjorde at Lucie ikke fikk gjøre som hun selv ville. Hun fikk verken hilse på andre, snakke med hvem hun ville eller si hva hun mente. Det kan vi se et eksempel på fra boken,

“Ved enden av Drammensveien møtte de en herre, som hilste på Gerner. Lucie hilste igjen, og da hun nettop i det samme lo av noe Theodor hadde sagt, blev hennes hilsen overvettes vennlig og smilende. “Går du og smiler og ler fremmede herrer op i ansiktet?” sa Gerner misfornøid […] “Jeg bare hilste, jeg,” sa Lucie fripostig. “Du behøver aldeles ikke å hilse på herrer, du ikke har vært presentert for.” ( “Lucie” side 30)

Noen ganger var han nærmest ondskapsfull, ved at han kjeftet på henne straks hun hadde gjort noe som han syntes ikke sømte seg, og straffet henne med å være taus og overse henne i flere dager eller uker. Hun var nødt til å underkaste seg han og nærmest bønnfalle han om tilgivelse, og måtte alltid være på godsiden for at hun skal få som fortjent.

“Han gikk inn i spisestuen og satte sig ved bordet. I taushet og uten en eneste gang å verdige Lucie et blikk, spiste han sin suppe […] “Jeg kan nok merke du er vond på mig, Theodor,” sa hun til siste forlegen. “Jeg skal gjerne be dig om forlatelse, hvis du vil.” Gerner tørket sig rolig og omhyggelig om munnen, la servietten fra sig, reiste sig og gikk ut av stuen.” (“Lucie” side, 42-43)

Theodor er en mann som har lett for å bli sjalu, og når de to er invitert på karneval, fant Lucie tonen med en mann som heter Knut. Hun snakket, drakk, danset og smilte sammen med denne Knut, og hun likte han veldig godt. Dette likte Theodor svært lite og var særdeles slem mot Lucie på veien hjem.

“Du har å opføre dig ordentlig.” […] “minne alle mennesker om, hvad det er for en tøs jeg har giftet mig med […] Bare et mannfolk ser på dig, så dirrer det i hele kroppen på dig,” vedblev Gerner mer og mer ophisset. “Du prostituerer mig. […] “Du er tøiteaktig, og du får det heller aldri ut av ditt blod.” (“Lucie”, side 78)

Lucie ble riktig opprørt av dette og svarte Gerner med at hun var fryktelig lei av at han behandlet henne sånn at hun ikke taklet det lengre og sa; “Tror du kanskje, det er sånn herlighet å være gift med dig da?” Da klikket det for Theodor og han grep henne i skulderen og ristet henne slik at luen fløy av og så dyttet henne bort. Lucie sprang fra Theodor på gaten som om hun flyktet for livet og ble borte hele denne natten. Det var under denne natten hun ble voldtatt av denne heslige mannen som hun også ble gravid med. Theodor dro hjem alene og satt og grublet over hvordan Lucie egentlig burde ha vært, og at han led veldig mye over at han ikke er den første hun har hatt. Han synes det er avskyelig at hun ikke var ren da de giftet seg. Og dette skaper seg gjennom hele romanen og det blir det store problemet mellom disse to menneskene.

 

Lucie var nesten hundre prosent sikker på at barnet hun bar på var av mannen den kvelden hun ble voldtatt, og hun holdt på å klikke med tanken på det, så hun ble ekstremt kristen. Det å henvende seg til Gud var et trekk som kjennetegnet naturalismen, det var ofte et tema i mange naturalistiske romaner, og “Lucie” er også en slik roman. Alt hun gjorde fram til fødselen var å be, gå i kirken og lese bibelen for å bli frelst fra sine synder.

“Hjelp mig da! Hjelp mig, Herre Gud i himmelen!” ropte hun ganske høit.” Ser du ikke, hvor jeg gråter og ber til dig? Ser du ikke, hvor tårene strømmer ut av øinene på mig, likesom den botferdige synderinne, som jeg leste om for presten? Jeg vil ikke tenke på noe an’t her efter dags, enn på å omvende mig. Få Bibelen frem, begynne straks.”

Det er mest kvinnen, Lucie, som er offeret i denne ekteskapsromanen, fordi det er Lucie som må underkaste seg ektemannen, hun må følge hans regler for å bli en respektert frue i samfunnet, ellers ville det vært surt å leve, som hun mange ganger fikk oppleve gjennom boka. Men for det om hun oppfører seg bra og gjør som Theodor Gerner sier, så er hun ikke noe særlig lykkelig i det hele tatt, og drømmer seg bort der hun skulle ønske hun ikke kjente Theodor.

“Nu hadde han fått det som han vilde; nu gikk hun her på nåler bestandig og var så redd hamat hun skalv over hele kroppen, bare han så på henne. Nu hadde han fått opdratt henne, og nu syntes han nok, det var vel og bra, for nu var han nokså nådig og blid på henne. Men han skulde bare vite, hvor arg og bitter hun var på ham. Hun syntes undertiden, hun gjerne kunde drepe ham for å hevne sig på ham. Gud gi hun bare aldri hadde hverken kjent eller sett ham.” (“Lucie”, side 67)

Lucie er også den som blir utsatt for voldtekt på gaten, blir ufrivillig gravid med denne heslige mannen og sliter med dette i ettertid så mye at hun dør noen få dager etter at hun fødte barnet. Hun er den som lider mest av de to, men Gerner er også et offer i romanen, i en mye mindre grad enn det Lucie er. Med tanke på at han har giftet seg med en som ikke er så ren som en kvinne burde ha være på den tiden, får Lucie problemer med å bli akseptert av vennekretsen til Gerner. Derfor driver Gerner å oppdra henne riktig, men han får problemer med henne opp gjennom tiden siden hun aldri klarer å gi helt slipp på fortiden sin. Han er i grunn veldig streng med henne, men det er vel det han tenker må til for å forandre henne til et bedre menneske.

 

Konklusjon

Etter å ha satte seg inn i hva naturalismen er og hva som kjennetegner dette kan jeg med god samvittighet si at to av Amalie Skrams ekteskapsromaner, “Forrådt” og “Lucie”, er naturalistiske. Begge romanene er dystre og mørke, med nøye skildringer og har temaer som klasseforskjeller, religiøs fanatisme, undertrykket kjønnsforskjeller og fattigdom. Hovedpersonene lider noe fryktelig og graver seg lengre ned i dritten som er i rennesteinen. Det finnes ikke noe håp for dem i disse to romanene, og begge bøkene ender med at hovedpersonen dør.

 

Amalie Skram var veldig opptatt av kvinnenes rolle på 1880-tallet og skrev ofte om kvinner for å provosere og prøve å gjøre noe med hvordan situasjonen var den gang. Hun mente at menn og kvinner skulle ha like erfaringer når det kom til ekteskap og det som hørte til. Og det får hun i hvert fall fram i disse to romanene. Det er en viss likhet i romanene, der problemene er de samme, bare at de skjer på forskjellige kjønn. Og man kan også si at både mann og kvinne er et offer i hver sin roman. I “Forrådt” fikk vi se at det var kvinnen som slet med at mannen hadde tidligere erfaringer, og hun klarte aldri slå fra seg tanken på hvor ekkel og avskyelig han var. Her driver hun ektemannen til vanvidd slik at han tar livet sitt. Her er mannen offeret, fordi han blir anklaget og pint så mye at han ikke takler det mer. I “Lucie” er det motsatt. Der ser vi at det er mannen som ikke klarer å slå fra seg tanken på at kona hans er den urene, og han prøver hele tiden rette på henne slik at hun skal bli en ordentlig og respektabel kvinne. Dette gjør bare Lucie mer og mer frustrert og klarer heller ikke all presset. I Hvert fall ikke etter at hun har blitt utsatt for voldtekt og blir gravid. Alt hun ønsker til slutt er å dø. Noe hun også gjorde på slutten. Her blir kvinnen offeret.

 

 

Kildeliste

 

Internett:

- Daria: http://www.daria.no/skole/?tekst=3485 26.1.11

- Daria: http://www.daria.no/skole/?tekst=5995 26.1.11

- HiO: http://home.hio.no/~helgerid/litteraturogmedieleksikon/naturalismen.pdf 25.1.11

- Lyse: http://home.lyse.net/notteliten/realismen/naturalismen.htm 25.1.11

- Propaganda: http://www.propaganda.net/skoleside/?stil=2038 25.1.11

- Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Naturalismen 25.1.11

 

 

Bøker:

- Amalie Skram et forfatterhefte, Irene Engelstad, Biblioteksentralen AL (2000)

- Amalie Skram om seg selv, Irene Engelstad, Den norske bokklubben A/S (1981)

- Amalie Skram samlede verker 4, Lucie, Amalie Skram, Gyldendal norsk forlag (1993)

- Amalie Skram samlede verker 5, Forrådt, Amalie Skram, Gyldendal norsk forlag (1993)

[1] Amalie Skram et forfatterhefte, Irene Engelstad, Biblioteksentralen AL, 2000