Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Rage

Rage

Elena bor med foreldrene sine i et lite hus ikke så langt fra byen, faren hennes mishandler både hun og moren. En dag når faren er på sitt aller verste oppdager hun en kraft inni seg som hun aldri har kjent før.

Skrevet i 8. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
27.11.2011


Et skrik skar gjennom luften, skarpt og hardt, som eggen på en kniv klar til å skjære strupen av noen. Blodet frøs til is i årene mine, jeg prøvde å løpe, men det føltes som jeg hadde stivnet på stedet.

«Løp!» skrek moren min desperat, far var rett bak henne nå og pupillene hennes var store av skrekk.

 

«Dere bør løpe raskt nå..» Sa han sakte, som en malende katt, bare giftigere.

 

Men jeg sto der bare, ute av stand til å røre meg, moren min skrikende sto foran meg og ropte at jeg måtte løpe, faren min sirklet rundt oss. Han var faretruende nærme nå. Plutselig, som et rovdyr på jakt, bykset han framover og grep moren min om strupen.

 

«Løp! Kom deg unna!» hikstet hun fram halvkvalt, med faren min sin hånd pressende om strupen.

 

«Vil du se på at jeg dreper moren din?» Hvisket far, øynene hans bulte, og ansiktet hans hadde fått en skarlagenrød farge.


Mor kom med en surklende halvkvalt lyd.

 

Helt ubevisst, hadde jeg begynt å gå sakte mot han, nevene mine var knyttet.

 

Jeg lukket øynene, og det var som alt forsvant, mors surklende hiksting, fars tunge pusting og husets stank av blod.

 

Jeg sto i det samme huset, bare uten den metalliske lukten av blod, jeg så på en yngre, mer uskyldig versjon av meg selv. Med det samme svarte håret, de samme grå øynene, og det samme harde blikket. Bare yngre, og mer uvitende om verdens harde realiteter.

 

«Hvordan våger du å si imot meg?» ropte pappas stemme, fylt med raseri og hat.

 

«J-j-eg..» stammet moren min redd. Pappa var slem når han var sånn. Han luktet rart, og det lå alltid tomme flasker på gulvet.

 

Han løftet håndflaten, og slo mamma i ansiktet, hardt og fort som et piskeslag. Så var jeg tilbake til virkeligheten igjen, lukten av blod kom tilbake, og de hvite, skitne veggene i det lille huset var akkurat så virkelige som før. Mammas surkling var der fortsatt, og pappas røde fjes sto fortsatt over henne med kjøkkenkniven i den ene hånden.

 

Plutselig kjente jeg en varme bre seg i kroppen min, ikke som et varmt teppe, eller en sommerbris. Men som brennende røde kullbiter, og nådeløse flammer.

 

Uten å tenke, løftet jeg hendene og åpnet håndflatene, så dyttet jeg hardt ut i luften. Til min overraskelse falt far, han slapp taket i moren min, som falt tungt oppå han, gispende etter luft.

 

Jeg samlet hånden til en knyttneve igjen, far fløy opp fra gulvet, den tunge mannen på sikkert 100 kilo, løftet opp i hustaket lett som en fjær. Jeg smalt han hardt i veggen, lett, som om jeg kastet småstein.

 

Det lange ustelte håret hans var nå fylt av blod, og han kom med små klynk av smerte.

 

Det brennende raseriet hadde forlatt meg nå, og jeg falt sammen på gulvet, utmattet av den store psykiske anstrengelsen dette hadde vært for meg.

 

«Du må våkne, vennen» sa mamma. Den nå veldig hese stemmen hennes, vekket meg fra en tung søvn.

«Mor?» sa jeg søvnig

Jeg lå på en myk hvit sofa som jeg ikke hadde sett før. Mamma satt på kanten av den, og så kjærlig på meg.

«Mamma, hvor er jeg? Hvor er far? Er vi trygge?» Sa jeg, og prøvde desperat å reise meg for å komme meg unna fare. Sånn som jeg har gjort hver dag, de siste sju årene.«Vi er trygge, faren din.. er død.»

En rund dame i 40 årene kom vaggende mot meg, med det ravnsvarte håret løst nedover ryggen. Hun hadde sterkt markerte kinnben, og duftet lavendel.

«Håper du har sovet godt, vesla» sa hun, med en dialekt jeg ikke kjente igjen.
«Det du gjorde var svært sjeldent, og svært uvanlig»

 

Jeg så dumt på henne, og hun må ha skjønt at jeg ikke visste hva hun snakket om.

«Det var du som drepte faren din, mannen min har vært borte i hele natt for å rydde opp etter rotet deres.» Sa hun, fortsatt med det brede smilet sitt.

 

«Jeg vet ikke hva du snakker om.» sa jeg, og stirret ned på hendene mine, som om de var noe ekstra interessant med dem. Og det var det faktisk! Hendene mine hadde fått ett innviklet rubinrødt mønster snirklet rundt seg. De glødet.

 

Så fortalte hun meg alt. Jeg hadde fått kreftene til en kjent indianer prinsesse som levde for flere tusen år siden. Ingen visste helt klart hvor sterk jeg var, og de skulle egentlig ikke våknet i meg. Raseriet jeg hadde følt den kvelden, var visst nok til å vekke det.

 

Informasjonen var overveldende, og jeg følte en slags trykkende følelse på brystet, jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kjefte, le eller hoppe fra en bro. Og i min frustrasjon, mistet jeg kontrollen. Et plutselig krakk, på samme måte som tre splintrer, fikk meg til å fokusere igjen.

 

«Å kjære vene, vær forsiktig» Formante den kvinnen foran meg.

Hun la hånden forsiktig på skulderen min, så ble alt svart. Et tomt, lett mørke la seg over meg.

 

«Hun må på skolen, Agatha.»
«Hun kan ikke være hjemme, det vekker for mye mistanke»
Sa den mystiske kvinnen med det lange svarte håret, fra i går.

«Leonora har rett.» Sa en mannlig stemme.
«Hun er ikke sterk nok» Protesterte moren min.
«Å jo, hun er sterk nok, og ingenting må vike fra normalen. Dere vil vel ikke bli satt inn for drap?» Sa den ukjente kvinnen.

«Nei..»
«Da drar hun.»

Jeg kunne ikke akkurat protestere, men da blir det bare enda en dag i helvete. Magen min knøt seg, ved bare tanken på skole. Jeg satt nå i bilen, og hørte på kvinnen med det svarte håret som jeg nå visste het Elena kom med instrukser om framtiden min.

 

«Det vil kanskje, en dag, jeg vet ikke hvilken, kan det komme noen og hente deg. Men ikke bli med, med mindre de har passordet.» Sa Elena.

«Det føler du.»

Jeg sa ikke noe mer, og for å slippe å si noe, konsentrerte jeg meg heller om blondene på den svarte kjolen min.

 

Det virket som alle andre enn meg tok dette rolig, men jeg mistenkte dem for å holde seg roligere og ikke vise noe rundt meg. Mattelæreren min avbrøt meg fra tankene mine ved å si høyt.

«Kan noen gi meg svaret på dette stykket?» med den samme gryntende stemmen sin som han alltid har hatt.

Han sa navnet mitt, og så nedlatende på meg.

«Du bør vite svaret på dette stykket, eller er du for dum?» Sa han, på den samme måten du ville snakket til en skitten hund. Små latterbølger brøt ut rundt i klasserommet.

 

«Gi meg svaret, nå.»

«Je-e..» Ordene førs fast i munnen min, stemmebåndene var som limt sammen til en tørr ball.

«Det var det jeg trodde.. Du er for dum»

De andre i klassen lo, høyere nå. De ropte noen skjellsord etter meg, før det stilnet.

 

Der, var det nok. Jeg hadde tatt dritten fra alle på skolen lenge nok. Det samme raseriet brant i årene mine, men denne gangen var det verre. Denne gangen fylte det ikke bare årene mine, den fylte hver eneste nerve og pore i kroppen min.

 

Jeg løftet hendene igjen, og løftet læreren min opp i luften. Akkurat på samme måte som med faren min. Han så skrekkslagent på meg. De andre elevene var målløse.

«Du er ikke Shilo.. sa han.» Uten å tenke meg om, ropte jeg.

«Nei! Jeg er Rage!»

Jeg vet ikke hvor den kraftige stemmen kom fra, men når jeg kom til meg selv, og innså hva jeg gjorde, slapp jeg læreren hardt på gulvet. Han snappet etter luft, som en fisk på land. De andre elevene stirret skrekkslagent på meg.



«Stikk av!» sa jeg.

Det ble trengsel rundt døra, alle var redde for hva jeg kunne gjøre med dem. Endelig, hadde jeg kontrollen.

 

Med ett lett dytt, lagde jeg hull i veggen ut fra klasserommet. De rubinrøde merkene på armene mine glødet mer rødt enn noen gang.

 

«Nei, se hvem vi har her.»

«Lille frøken Rage.» Sa stemmen hånlig.

«Bestemte seg for å nesten drepe læreren sin, sånn at vi måtte komme å rydde opp, hæ?»

Sa den blonde mannen.

 

«Ikke bry deg.» Sa jeg flatt, og prøvde å komme forbi han, og de menneskene som sto bak han.

En kvinne, med flammende rødt hår. Og en annen mann. Med store muskler, og svart hår. Noe jeg la merke til med disse menneskene, var at alle tre hadde merker oppover armene, sånn som meg.

 

«Vi er her for å hente deg»
«Vi skal bare rydde opp i rotet ditt først» Sa den blonde.

«Jeg er virkelig ikke i humør til å bli tullet med nå...» svarte jeg.

«Så sinna du skulle være da...» sa han, fortsatt med den samme hånlige geipen.

 

Jeg dyttet han hardt over ende uten å så mye som å være borti han engang, og snudde meg for å gå.

«Ikke gå, Shilo. Vi er her for å hente deg, du skal være med oss nå.»

Hun kom bort til meg og tok hånden min i sin, nå skjønte jeg hva Elena mente med det hun hadde sagt. Jeg følte at disse tre, skulle hjelpe meg.

 

«Okei.»
«Hva mener du med okei?» Sa den blonde skarpt.

«Okei, jeg blir med dere.»

 

Endelig, hadde jeg funnet en plass jeg visste jeg kom til å passe inn i. Til tross for den blondes frekke kommentarer, visste jeg at vi kom til å bli venner til slutt. Jeg skulle bekjempe kriminalitet og drittsekker med disse folkene, jeg kom til å like det. Og hva moren min angår, vet jeg at det kommer til å ordne seg for henne også.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil