Innhold:

- Innledning
- Bakgrunn
- Tunisia

- Egypt
- Algerie og Marokko
- Libya
- Syria
- Jemen
- Andre land

- Norge i konflikten
- Kilder

 

I denne oppgaven skal du få lese om den arabiske vår. Hvordan den startet, hva som skjedde/ skjer og på hvilken måte Norge er en del av den.

 

Protestbevegelsene i de arabiske landene ville endre styresettet og menneskerettighetene i de forskjellige arabiske landene. Siden det starten vinteren 2011 har det spredd seg fra land til land, med forskjellige resultater. Du skal få lese om hva som har skjedd i hvert enkelt av landene litt senere i oppgaven.

 

Bakgrunn:

I 2011 var det mange demonstrasjoner, omveltninger og sammenstøt i Midtøsten og Nord- Afrika. Protestene og demonstrasjonene startet i Tunisia og etter hvert spredde de seg til Egypt, Algerie, Marokko og Libya, senere til Syria, Jemen, Bahrain og andre land.

 

Bakgrunnen for opprøret var at menneskene i landet ønsket et demokratisk land, der menneskerettighetene ble fulgt og at det skulle bli bedre levevilkår i de landene som var preget av undertrykkelse. Årsakene til de forskjellige opprørene varierer fra land til land. Noen av årsakene er: Forskjellige historiske forutsetninger, styresett og forskjellige samfunnsforhold.

 

Tunisia:

Den arabiske vår har utspring i en tragedie som skjedde i Tunisia den 17. desember 2010. Mohammed Bouazizi, en ung grønnsakshandler brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene, samfunnsutviklingen og levevilkårene i landet. Det var mange i Tunisia som kjente seg igjen i hans livssituasjon. Det var det som var starten på opprørene som startet i den lille byen Sidi Bouzis som senere spredde seg til hovedstaden Tunis og flere deler av landet. Under demonstrasjonene og sammenstøtene som fulgte mistet flere hundre mennesker livet, og nærmere hundre personer ble såret.

 

Opprøret ble senere kalt Sjasminrevolusjonen. Opprøret hadde både sosiale og økonomiske årsaker. Det var stor arbeidsledighet, spesielt blant ungdom, matvare prisene økte og mangelen på respekt for de grunnleggende menneskerettighetene var noen av årsakene. Demonstrantene/ opprørene krevde demokratisering av landet og at den sittende regjeringen skulle gå av. Zine el-Abadine Ben Ali som var Tunisias president, hadde sittet med makten siden 1987. Hans regime ble i høyere grad enn før sett som mer autoritært og korrupt.

 

Presiden Ben – Ali og hans familie ble i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia, etter og besvart protestene med å innføre unntakstilstand. ( Unntakstilsand er når normale lover og rettigheter blir satt ut av funksjon på grunn av omstendighetene. Det er som regel regjeringen i et land som erklærer det). De gikk i eksil i Saudi-Arabia.

 

Mohammed Ghannouchi, Tunisias stasminister etablerte en overgangsregjering med mange medlemmer fra det tidligere regimet. Etter flere demonstrasjoner fra folket som ønsket demokrati og en reel endring, måtte han gå av. Parlamentets leder utpekte da en ny leder som skulle være leder for en overgangsregjering fram til nye valg ble holdt i oktober 2011. Valget foregikk fredlig og med en oppslutning på over 90 % av velgerne. Den nye forsamlingen som folket valgte, skulle utarbeide og vedta en ny grunnlov, som grunnlag for valg av ny president og regime innen ett år. Ben – Ali, landets tidligere president ble stilt for retten og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom.

 

Det tunisiske opprøret ble til ved organisering ved bruk av sosiale medier. På Twitter, Youtube og Facebook ble det spredd informasjon og det ble brukt til å mobilisere middelklassen og ungdom. Tv- stasjonen Al – Jazeera spilte også en viktig rolle når det ble formidlet informasjon om utviklingen.

 

Egypt:

Opprørene i Egypt startet 25. januar 2011, da tusenvis av demonstranter marsjerte i gatene i landets hovedstat Kairo. De demonstrerte mot Hosni Mubaraks regime, som hadde sittet med makten siden 1981. Den dagen ble senere kalt ”Vredens dag”. Demonstrantene marsjerte til Tahirir- plassen, hvor de slo leir. De organiserte gatedemonstrasjoner og protester i januar og februar, inspirert av opprørene i Tunisia.

 

Demonstrasjonene i landet ble utløst av politibrutaliteter, feilslåtte lover, arbeidsløshet, unntakstilstanden, et ønske om å øke minste lønn, stigende mat priser, bolig mangel, mangel på ytringsfrihet, korrupsjon og dårlig levestandard. Hovedmålet med opprøret var å styrte Hosnis regime. Selv om demonstrasjonene var fredlige i utgangspunktet, oppsto det voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og sikkerhetsstyrkene, der over 800 ble drept og 6000 skadet i løpet av bare 18 dager.

 

En uke etter ”Vredens dag ” var 250 000 mennesker samlet på Tahriri plassen. Akkurat som Ben – Ali gjorde i Tunisia, satte Mubarak i gang endringer for å tilfredsstille demonstrantene. Han; Sparket regjeringen og lovte at han ikke ville stille til valg igjen, men dette tilfredstilte ikke demonstrantene. I februar 2011 ble han tvunget til å gå av og overlate makten til ledelsen for Egypt sine militære styrker. Mubarak flyttet da i eksil med sin familie. Militærledelsen utnevnte da en midlertidig ny statsminister, og ordnet en komité som skulle forberede et demokratisk valg.

 

Etter planen skulle en nasjonalforsamling og grunnlov være på plass i løpet av 2012. I november 2011 ble det første frie valget av en nasjonalforsamling avholdt. De i militærledelsen ville beholde makten til en ny president blir valgt i 2012, dett skaper nå i dag fortsatt missnøye og demonstrasjoner i landet. For første gang siden 1952 er det mer enn en person som stiller til president valg i Egypt.

 

Samme som i Tunisia, var sosiale medier viktig for Egypt for å samordne og spre informasjon om protestene. Buken av sosiale medier i landet fører til at presser over hele verden er oppdatert om hva som skjer i Egypt.

 

Den 23 og 24. mai 2012 blir det holdt president valg. Vis det ikke kommer frem noen klar vinner etter valget, blir det avholdt et nytt valg 16. juni 2012.

 

Algerie og Marokko:

Lignende demonstrasjoner som var i Egypt og Tunisia foregikk også i Algerie og Marokko. Opprørene og demonstrasjonene startet i januar og eskalerte i februar. Opprørene var ikke like omfattende som de andre landene fordi militært og opprørspolitiet beholdt til sin lojalitet til staten istedenfor å bli med i opprørene.

 

Demonstrasjonene i Marokko og Algerie førte ikke til endringer i regimet, men til andre politiske endringer. I Algerie hadde det vært kraftig unntakstilstand siden 1992, men den ble da opphevet. I Marokko lovet regjeringen å redusere kongens makt. Det ble avholdt en folkeavstemning i slutten av juni i 2011 i Marokko, der de foreslåtte endringene i grunnloven ble vedtatt.

 

Libya:

Etter opprørene i andre arabiske land, brøt det også ut et opprør i Libya 16. februar 2011. Opprørene startet i startet øst i Libya i hovedsak i landets nest største by; Benghazi, og spredde seg til andre deler av landet og til hovedstaden Tripoli. Her også krevde demonstrantene bedre levevilkår og mer frihet. De utrykte også sin missnøye med regimet i landet. Muammar Gadhafi som hadde hatt maka siden 1969 slo hardt ned på opprørene.  

 

Dagen etter at de første demonstrasjonene hadde funnet sted ble internett linjene i landet lagt ned, slik at det skulle bli vanskelig å bruke sosiale medier til å organisere demonstrasjoner. Gadhafi og hans familie da klart i fra om at de ikke ville gi fra seg makten. De sa at det var Israel og de vestlige mediene som sto bak opprørene i landet.

 

Regimet til Gadhafi satte inn våpen makt mot demonstrantene og sivilbefolkningen. Etter hvert utviklet demonstrasjonene seg til borgerkrig, når demonstrantene organiserte svar på myndighetens angrep, de angrep tilbake med våpen. Offiserer og andre medlemmer av Gadhafi’s regimet sluttet seg til opprørene. De deltok i å bygge opp en sivil ledelse og militær motstand. Et nasjonalt overgangsråd ble etablert 26. februar.

 

En måned etter den første dagen med opprør og demonstrasjoner i Libya, vedtok FNs sikkerhetsråd at det skulle være flyforbud sone over Libya. Vis regimet i Libya ikke overholdt dette forbudet, ville FN bruke alle nødvendige hjelpemidler, de åpnet også for bruk av militær makt. Begrunnelsen for at de var åpne for militære hjelpemidler var at de ville beskytte de sivile mot angrep fra regimet.

 

Frankrike, USA, Canada, Italia og Storbritannia med USA som ledelse gikk inn i Libya med sine styrker. Etter hvert sluttet flere land seg til blant annet Norge, Sverige og Danmark. NATO tok over ansvaret for flyforbud operasjonen i mars 2011. Den internasjonale styrken hjalp opprørerne med angrep fra luften.

 

Borgerkrigen pågikk i omtent et halvt år, med mange kamper om de sentrale byene. Den 20. oktober 2011 invaderte opprørene den siste byen som ble styrt av Gadhafi, nemlig Sirte. Den 23. oktober ble Gadhafi drept i et angrep, og borgerkrigen ble erklært over.

 

Syria:

Opprørene i Syria startet med en protestmarsj i landets hovedstad Damaskus i mars 2011. De krevde at politiske fanger skulle bli løslatt. Politistyrker prøvde å stoppe demonstrasjon, men de ente kun opp med å arrestere folk. I den syriske byen Deraa oppsto det voldsomme sammenstøt mellom politi og demonstranter. Regimet forsøkte å dempe demonstrasjonene med å løslate noen av de politiske fangene. Presiden Bashar al- Assad avsatte også regjeringen. Det hadde vært kraftig unntakstilstand i landet siden 1963, denne ble opphevet i april 2011. Demonstrantene syntes ikke at dette var noe spesielt imøtekommende, med tanke på kravet om demokrati. Motstanden mot regimet ble større, og det ble også regimet sin bruk av makt. I følge FN sine tall har over 5000 mennesker blitt drept av syriske sikkerhetsstyrker, og enda flere har blitt såret.

 

Det syriske nasjonalrådet ble dannet i august 2011, med foreløpig base i Tyrkia og Istanbul. Nasjonal rådet er en motstandskoalisjon som ønsker å avsette Assad sitt regime, og innføre demokrati.

 

Jemen:

Den 27. januar 2011 samlet 16 000 demonstranter seg i gatene i Sanaa, Jemens hovedstad. Der krevde de at presidenten Ali Abduhllah Saleh skulle gå av. Presidenten lovet at han ikke skulle stille til gjenvalg i 2013 og at han ikke skulle overgi makten til sin sønn etter sin avgang. Men demonstrasjonene fortsatte, og etter en måned med opprør og demonstrasjoner åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstrantene. Over 40 mennesker døde. Presidenten erklærte da at Jemen var i unntaks tilstand. Med stort press fra sine allierte, og demonstrantene gikk han med på å overgi makten til nest lederen i regjeringen innen 30 dager. Men han erklærte i mai at han nektet å gå av. Etter flere kamper, demonstrasjoner og angrep, gikk han av og overlot makten til nestlederen Hadi.

 

Tawakkul Karman var en av lederne for demonstrasjonene i Jemen. Hun fikk i 2011 Nobels fredspris for sin innsats.

 

Andre land:

Libanon, Saudi Arabia, Iran, Irak og Jordan har hatt mindre protestbevegelser som har foregått på like måter som i de landene jeg nettopp har fortalt om. Det har også vært store demonstrasjoner og opprør i Bahrain. De alle krevde demokrati, bedre levevilkår og at menneskerettighetene ble fulgt.

 

Norge i konflikten:

Norge hadde også en liten rolle i konflikten. Vi var en del av den styrken som gikk inn i Libya som var ledet av NATO, der bidro vi med piloter og jagerfly. Vi har ikke vært direkte involvert i de andre landene, men vi har vært med og jobbet på avtaler om at regimene skal innføre demokrati. Jonas Gahr Støre erklærte at det er Russland og Kina som har ansvaret for det som skjer i Syria, istedenfor Norge og NATO.

 

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Tawakkul_Karman

http://no.wikipedia.org/wiki/Den_arabiske_v%C3%A5r

http://www.globalis.no/Konflikter/Den-arabiske-vaaren

http://www.adressa.no/meninger/article1749788.ece

http://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_Egypt_2012