Det er mørkt. Mørkt og stille. Jeg kan ikke se min egen hånd foran meg. Den eneste lyden jeg hører er lyden av tunge skritt. Skritt som jeg vet er ute etter meg. Meg og ingen andre. Klærne mine er gjennomvåte på grunn av høstværet og håret mitt pisker rundt fjeset mitt. Hva skal skje med meg?

 

Jeg kjenner skogen godt, jeg gikk gjennom den hver dag til skolen når jeg var yngre. Men nå virket den fremmed, like fremmed som skrittene bak meg. Lange, våte greiner pisker meg i ansiktet der jeg løper. Men jeg fortsetter å løpe til jeg er ute av skogen og hjemme, der er jeg trygg. Tror jeg da.

Jeg låste ytterdøren og trakk for de lange hvite gardinene. Deretter gikk jeg inn på badet og så meg i speilet. Det jeg så lignet ikke på meg. Det er klart at jeg hadde det samme lange, mørkebrune håret, runde fjeset og mandelformede, brune øyne. Men håret hang nå klissvått i tufser nedover ryggen min, ansiktet mitt hadde lange sår etter greinene som hadde pisket meg i ansiktet og øynende mine var røde og fylt med tårer. Alt dette på grunn av en liten feil…

 

Det var midt i høstferien og jeg hadde sittet på soverommet og chattet med en kjekk gutt jeg hadde møtt på nettet dagen før, han het Sander. Ifølge profilen hans var han en tretten år gammel gutt som spilte aktivt fotball og var kjempekjekk. Vi hadde avtalt å møtes tre dager senere, han hadde til og med fått mobilnummeret mitt.

 

Dagene gikk langsomt, dagen før vårt store møte begynte jeg å tenke. Tenk om han ikke var den an bega seg ut som, tenk om han var en gammel, pedofil og slem mann som bare var ute etter å tulle med meg. Nei, jeg måtte høre stemmen hans for å være sikker på at han var den han sa han var. Jeg gikk inn på den anonyme chattesiden og sendte en varsel til han om at han måtte ringe meg. Jeg ventet i to timer med mobiltelefonen i hånden min, og akkurat da jeg skulle til å legge meg ringte det. Vi snakket sammen i en halv time om morgendagen, helt til mamma kom inn på rommet mitt og sa at jeg måtte legge meg. Jeg fikk nesten ikke sove den natten.

 

Jeg våknet halv elleve av lyset som strømmet inn gjennom gardinene som ikke var trukket skikkelig for. Det var morning, himmelen var blå og det regnet ikke. Jeg visste det kom til å bli en god dag. Mamma skulle til Oslo med jobben og jeg skulle møte en gutt om faktisk likte meg, livet mitt var herlig akkurat da. Jeg tok en lang, varm dusj og tenkte å hvordan dagen kom til å bli. Perfekt var ordet. Vel, det var det jeg hadde trodd.

 

Jeg hadde avtalt å møte han rett utenfor McDonald`s i byen klokken tre. Da jeg tok på meg de nye skoene mine spurte mamma hvor jeg skulle, da hadde jeg løyet og svart med at jeg skulle bort til venninnen min. Men, det kom ikke hun til å finne ut, hun skulle reise vekk uansett.

 

Klokken tre nøyaktig sto jeg utenfor McDonald`s. Jeg var så nervøs at jeg skalv. Jeg hadde tatt på meg en topp med dyp utringning og den strammeste buksen jeg hadde. All sminken var på plass, det eneste som manglet var Sander. Jeg satt utenfor McDonald`s, plutselig var klokken fire, så fem. Halv seks gikk jeg bortover mot busstasjonen, det var blitt mørkt ute og det hadde begynt å regne.

 

På vei bortover lurte jeg hele tiden på om han faktisk hadde sviktet meg. Om han hadde feiget ut eller rett og slett ikke fått lov. På busstasjonen hadde det sittet en mann i dress, finsko, slips og med sleiken på plass. Han stirret intenst på meg. Han hadde flyttet seg nærmere og nærmere meg, slik at jeg kunne lukte parfymen hans. Jeg ble usikker og reiste meg, han reiste seg i samme øyeblikk. Da så han på meg igjen, men denne gangen med et annerledes blikk.

 

Jeg var ikke i tvil om at han hadde drukket øl eller vin, for den sterke lukten av alkohol strømmet ut av munnen hans. Jeg så vekk og gikk med raske skritt bort til buss skuret som sto på hjørnet. Mannen stirret enda på meg.

 

Jeg ventet fortsatt på bussen, men den kom aldri. Klokken var blitt halv ti, det var kaldt og helt svart ute. Mannen ventet tydeligvis på samme buss som meg. Han hadde spurt om jeg ventet på 22-bussen. Han snakket med et lite hint i stemmen, noe som fikk meg til å lyge ved å si at jeg ventet på en venninne som skulle komme med bussen. Han så på meg med en skummelt blikk, det ene øyet hans lukket sg litt og han målte meg opp og ned. Han mumlet noe om ”hun duger” for seg selv.

 

Bussen kom, jeg latet som om jeg snakket i mobilen med venninnen min. Hun kunne liksom ikke komme, slik at jeg måtte dra hjem til henne. Jeg latet som om vi hadde en privat samtale, men den rare mannen gikk på bussen han og. Han satt seg på setet som var rett ovenfor meg, han stirret hele tiden, noe jeg ikke likte. Han spurte om hvor gammel jeg var, hva jeg het, og slike ting. Jeg løy på alle svarene, han fortsatte å spørre. Bussen var framme ved Søråshøgda skole, min første skole. Den store skolen fikk meg til å føle meg trygg, trygg om at jeg snart var hjemme. Men den rare mannen gikk av bussen på samme sted, og så snart bussen kjørte høylytt sin vei så tok han tak i den skjelvende hånden min og prøvde å dra meg innover i skogen. Jeg vridde meg ut av grepet hans og løp, fortere og fortere. Jeg hørte at han begynte å bli tung i pusten, da satte jeg opp tempoet og fikk et lite forsprang.

 

Slik endte jeg opp her, her inne på soverommet gråtende og alene. Ingen jeg kan snakke med nå. Jeg hører at det rasler i dørhåndtaket, men det er låst. Noen banker og skraper på vinduet mitt. Jeg ligger under dynen med puten over hodet, jeg kjenner øyenlokkene mine blir tunge.

 

Mobilen min piper, det var Sander. Det står ”jeg vet du er der inne, det er bare til å gi opp. Du har fortalt meg alt om at du er alene, og når moren din kommer hjem. Bare gi opp. Klem Sander”…