Jeg står og ser ut av vinduet, alt er svart. Jeg kan ikke se noen ting, men jeg vet hva som venter på meg. Plutselig hører jeg en lyd, en mørk skjærende stemme som sier: ``Jeg skal finne deg, du skal ønske du aldri ble født``. Jeg blir stiv av skrekk, jeg skjønner ikke hvorfor dette måtte skje med akkurat meg. Snille, uskyldige og lille meg, hva har jeg gjort for å fortjene dette her, hva har jeg gjort!

Det er mandag morgen, jeg ligger i sengen selv om skolen hadde begynt, jeg er for trøtt og dessuten hater jeg mandager, jeg kan bare ikke fordra de. Jeg ser utover det mørke lille rommet mitt, gardinene er trukket for vinduene så jeg ser ikke stort der jeg ligger i den røde sengen min.

Med ett ringer vekkerklokken, jeg har vist sovnet igjen tenker jeg der jeg ligger og vrir meg rundt om kring i sengen for å finne den perfekte ligge stilling. Jeg reiser meg opp av sengen og ser på klokken, den er 12.00 presis. Rommet er ikke så mørkt lenger nå, solstrålene skinner gjennom de tynne og lyseblå gardinene mine. Plutselig kommer det opp for meg, vi skal jo ha norsk tentamen i dag! Jeg hiver på meg noen klær som ligger strødd utover på det kalde gulvet og løper ut av rommet og smeller døren igjen etter meg. Ryggsekken står ferdig pakket, mamma har heldigvis pakket den for meg før hun dro til jobben. Jeg hiver i meg et par brød skiver før jeg slenger meg på sykkelen.

Sykkelen vil nesten ikke fremover, det hadde gått mye fortere og løpe det siste stykket, tenker jeg, og går av sykkelen, slenger den gamle skrothaugen ned i en grøft like ved så det ene hjulet faller av og styret brekkes rett av, men jeg bryr meg ikke, hvert fall ikke akkurat nå. Det eneste som fyller tankene mine nå er å komme inn på den forferdelige skolen med en gang. Jeg kan se den store og blågrå skole døren nå, jeg tar meg selv i nakken med et hardt grep og løper så fort som en ``leopard`` bort til døren, åpner den, og går inn.

Gangen jeg kommer inn i har en rekke med dører på nesten hele veggen. Det er en stor skole så det pleier å være en del støy her, men det er det ikke nå, alt er musestille, jeg hører ingen ting. Det er sikkert bare pågrunn av at alle elvene sitter og jobber med tentamen, tenker jeg. Men det var likevel en fjern stemme inne i hodet mitt som fortalte meg at det var noe som ikke stemte her. Jeg stoppet å løpe nå, det var ikke lov inne på skolen. Det sa i hvert fall Truls, som er rektor på skolen men foretrekker å bli kalt rektor Truls. Jeg trasker videre innover gangen, jeg leter etter 8b sitt klasserom, det er den klassen jeg går i. Dette her kommer jeg til å få en kraftig anmerkning av, tenker jeg mens jeg går mot døren. Jeg banker tre ganger på døren, ingenting skjer. Jeg banker igjen tre ganger, men det skjer fortsatt ingenting. Da tar jeg og åpner døren sakte og stikker et hode inn, jeg ser meg rundt om i klasserommet. Det er ingen her, ikke en eneste levende sjel. Hva har skjedd, hvor er alle sammen, tenker jeg mens jeg går ut av rommet med et forvirrende, men skremt blikk. Det er noe som ikke stemmer her, den lille stemmen i hodet mitt hadde fullstendig rett. Jeg samler opp alle krefter jeg har og legger til et stort rop: ``Er det noen her!``. Det kommer ingen svar, Det eneste jeg hører er ekkoet mitt som farer frem og tilbake inne i den store og stille skolen.

Jeg skjønner ingenting, alt er helt svart for meg. Kunne ønske jeg hadde gått til skolen til vanelig tid, så hadde ingenting av dette skjedd. Da kunne jeg i det minste fått en toer eller treer vist jeg var heldig, men nei da, nå får jeg stryk som vanelig bare fordi jeg dukker opp for sent! Livet er ikke rettferdig, tenker jeg der jeg står og lener meg mot den kalde, grå og kjedelige veggen. Men så plutselig går det opp for meg at jeg ikke bare kan stå her å henge, jeg må da i det minste prøve å finne de andre. Jeg går videre utover i gangen og fortsetter og rope og skrike det høyeste jeg makter, men uten hell. De er vekk, alle sammen er vekk. Jeg legger til et siste skrik før jeg sier med en tynn og liten baby stemme: Jeg er alene. Jeg føler meg helt tom for energi, som om noen bare har sugd all energien min jeg hadde rett ut av meg. Livet mitt har vært ille før også, men dette er toppen. Jeg er faktisk redd, reddere enn jeg noen gang har vært og reddere enn jeg noen gang kommer til å bli. Jeg lener meg mot veggen og faller i en dyp søvn.

Jeg ser bare stjerner, alt er utydelig og fjernt. Jeg kan ikke se hvor jeg er, jeg kan ikke gjøre noe som helst, alt er svart. Det eneste jeg vet er at dette ikke er et bra tegn. Det kommer noen, jeg kan høre skritt, men jeg rekker ikke å reagere, det er for sent. De er for nærme nå, alt for nærme. Skrittene er like ved nå, jeg kan høre skoene subbe langs den kalde bakken. Ja vist, jeg er jo i kjelleren, jeg har bare vært her en gang før og det var når jeg skulle rydde her nede fordi jeg hadde sparket fotballen på rektor Truls sin fine og nye bil så ruta knuste. Da hadde jeg ikke lagt merke til hvor skummelt og mørkt det kunne være her nede, men det var vel fordi da var jeg ikke alene, da hørte jeg ikke skritt og da var det lyst her nede, noe som det ikke akkurat var her nå.

Plutselig kom jeg til meg selv igjen, til den virkelige verdenen. Skrittene hadde stoppet helt opp, det var ikke en lyd og høre. Det med at jeg ikke kunne bli reddere enn det jeg var i sta, er en løgn, tenkte jeg. Nå er jeg virkelig redd og det kan jeg trygt si med hånda på hjerte. Tiden gikk sakte, det var nesten som om selve tiden hadde stoppet helt opp. Jeg tittet på klokken min, den gikk i normalt tempo. Hadde jeg blitt gal? Nei, tydeligvis ikke. Tiden begynte å gå i normalt tempo nå, jeg følte at tiden liksom ble skrudd fremover i tid for å ta igjen da tiden gikk så sakte. Men nå var det andre ting enn tid som bekymret meg. Det sto over meg og kikket ned på meg, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg løpe eller prøve å liste meg vekk. Nei, jeg kan liste meg bort, tingen holder et øye med meg. Jeg bestemmer meg for å løpe. Jeg tar sats, spretter opp og begynner og løpe det forteste jeg makter. Jeg løper og løper til jeg finner en dør, jeg river opp døren, smetter inn og smeller døren igjen etter meg. Jeg vrir om låsen og løper bort til et hjørne.

Skrittene har fulgt etter meg, hva det enn er som er der ute må det ikke finne meg, aldri! Jeg skulle ikke ha smelt sånn med døren, men jeg har jo låst døren. Ingen kan komme inn, jeg er helt trygg, tenker jeg, men innerst inne vet jeg at det ikke var sant. Det er ikke vanskelig og bryte seg igjennom en sånn gammel og slitt tre dør som denne. Jeg går bort til det eneste, lille vinduet som var inne i rommet og kikker ut av det og tenker: Ingen kan hjelpe meg, jeg er helt alene. Akkurat da hørte jeg en stemme utenfor som sa: ``Når jeg finner deg skal jeg sørge for at du ønsker at du aldri ble født``. Jeg skjønner ikke hvorfor dette må skje med akkurat meg, snille, uskyldige og lille meg. Hva har jeg gjort for å fortjene dette her, hva har jeg gjort?!