Asbestalderens fotspor

Morsomt kåseri om ungdommens mentalitet i forhold til skolen i dag, og for 20 år siden.
Sjanger
Kåseri
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2002.03.07
Tema
Skole

Krittet skriker mot det svarte underlaget. Svampen ligger fuktig og myk lent inntil den skitne, grå tavlen. Et par strengt innrammede øyne freser seg bortover pultradene, stopper opp, og farer mistenksomt videre.

De nye asbestplatene i taket skinner blankt i det solen sildrer varme stråler gjennom vinduene.

En underlig kombinasjon av respekt og tilfredshet står stille i luften, mens lyden av penn mot papir gir inntrykk av høy intelligenskvotient og svimlende målsettinger. Flaggermusermer og bukser fra godt over navlen til anklene. –Ungdommen for tyve år siden hadde ner mellom ørene, mer på kroppen, samt en god dose med sunn fornuft.

Denne kommentaren har vel druknet med årenes løp. Men spørsmålet er om vi ikke burde fiske opp denne kommentaren, sammenlikne den med i dag, og ta den på alvor…

 

Vi skriver året totusenogto, og legger merke til at asbestalderen har gitt første resultater.

-” Mats!” Den noe forvokste guttungen lat tankene suse noen ganger rundt hjernebarken før han faktisk konstaterer at han er tilstede. På skolen vel og merket. En slapp grøt av uforståelige stavelser velter ut av munnen hans, men han klarer til slutt å formulere et utydelig ’ja’.

Læreren blir tårevåt i blikket mens han holder på kaffekoppen, det eneste varme punktet i en verden som har skrudd på fryseboksen. Eller kall det en kommune som har valgt å forringe skolens el-utgifter.

I en tidsalder, der den gjennomsnittlige elevs intelligens ikke regnes for å være stort større enn det som har plass på et simpelt sim-kort, er det ikke noe hverdagskost å motta respons. Kommunikasjon mellom lærer og elev var noe som eksisterte før i tiden. Kanskje for ti til tyve år tilbake i tid.

 

Dagens moderne kommunikasjon innenfor klassens fire vegger er begrenset til Telenors nettverk; En lav sitring av klamme fingrer som raskt beveger seg over mobilens sleipe, lysegrønne knotter.

I tillegg hører man tretti munnverk som uten stopp beveger seg opp og ned. Det er ikke til å unngå at amerikaniseringen har satt sine svimerker. Ungdommen tygger ’Extra’, for tennenes skyld.

 

Lærebøkene i dag er fortsatt like tykke. Men de er finere. Prydet med lekkert design, og fremfor alt, urørte. De gjenstår kun som et symbol på vitenskap, fornuft og en god mentalitet. Et symbol som for lenge siden tok turen gjennom kjøttkvernen, for senere å skrives inn i evighetens glemmebok.

Men la oss ikke glemme at det faktisk også finnes elever med ’vett i huet’, selv om annenhver tenåring sammenlikner den gode, gamle blyanten med et antikt tastatur.

Poenget er at disse personene aldri har hatt ’gidda’ til å lære hvordan kunnskapen skal anvendes rett. Skrekkscenarioet er at asosiale genier tilbringer livet i kjelleren. De konstruerer ødeleggende våpen, blåser ’huet’ av hverandre, og lar ’krigsleken’ innta hverdagen vår.

 

Hvor har den sunne intelligensen tatt veien?

Jeg frykter at den orginale, medfødte intelligensen snart kapitulerer, rett og slett forsvinner fra samfunnets overflate. Likevel tror jeg at fremtidens elever absolutt har grunnlaget for å bli smarte. Staten for bygget nye, asbestfrie skoler, og hver elev blir forsørget med hver sin kunstlige, bærbare hjerne, i form av en datamaskin.

Så er det bare å håpe på at batteriene konstant er ladet, og at elektrisitetsforsyningen ikke svikter. Lenge leve intelligensen!

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst