Forord .
I dag støter vi ofte på ord og uttrykk som ”media”, ”medier”, ”massemedier”, ”massemediene påvirker oss” osv. ikke alltid vet vi nøyaktig hva dette betyr. Aviser, radio, fjernsyn, film, ukeblader og bøker kaller vi med et fellesnavn ofte for massemedier. Massemedier betyr de midler/redskaper vi bruker for å spre informasjon til mange mennesker på en gang innenfor et stort område.
Medienes påvirkning på de fleste områder i samfunnet er en viktig årsak til den betydelige oppmerksomhet som blir rettet mot dem. Det er likevel stor usikkerhet og uenighet knyttet til påvirkningsaspektet ved medienes plass i dagens samfunn, og en grundig diskusjon av deres betydning på ulike samfunnsområder er en omfattende oppgave. De mange undersøkelser som finnes, er sjelden samstemte i sine konklusjoner, og det er mulig å finne støtte i de fleste påstander i en debatt om mediepåvirkning.
Årsaken til denne mangelen på entydige kunnskaper om medienes virkninger, er først og fremst å finne i selve kommunikasjonsprosessen og i dens samspill med andre samfunnsprosesser. Mediene virker ikke på samme måte overfor samtlige mottakere, all påvirkning skjer ikke umiddelbart eller direkte, og virkningene er ikke bestemt av innholdet alene.
Mediepåvirking er betinget av så mange forhold at det sjelden er mulig å spesifisere entydig årsakssammenhenger mellom bestemte innholdselementer på den ene siden og bestemte publikumsreaksjoner på den andre siden.
Medienes påvirkningsmuligheter avhenger av et bredt spekter av egenskaper knyttet til påvirkningsprosessens ulike elementer. Kjenneskap til de viktigste egenskapenes potensielle virkninger er nødvendig for å forstå medienes betydning.
Jeg har i denne oppgaven valgt å skrive om avis, radio, fjernsyn, Internett og deres påvirkning på samfunnet. Vi har fått ganske lang frist på prosjektet, og har fått tid til å jobbe med det på skolen også. Tiden før jeg kom skikkelig i gang, gikk med til å gå på biblioteket, inn på Internett og lignende og samle stoff som var interessant (innsamlingsfasen). Og når det var gjort, var det bare å sette i gang å skrive og sortere ut det vesentligste…!
Generelt mediebruk
Hver voksne nordmann brukte i 1997 omtrent 7 timer daglig på medier. Fordelingen på de ulike medier var (lett avrundet):
Radio . . . . . . . 155minutter
Fjernsyn . . . . . . . 150minutter
Aviser . . . . . . . . 40minutter
Musikk (CD, LP, kassetter) . . 30minutter
Magasiner og tidsskrifter . . . 15minutter
Bøker . . . . . . . . 10minutter
PC . . . . . . . . . 10minutter
Video . . . . . . . . 5minutter
Nå kan det tenkes at enkelte av disse aktivitetene kan kombineres med andre aktiviteter, for eksempel jobb, eller med hverandre, det går fint an å lese avis og høre på radio samtidig. Uansett er det en stor del av døgnet som vi vier til mediebruk.
Radioen har sin ”primetime” (beste sendetid) mellom klokken 6 og 10 om morgenen ( og noe på ettermiddagen), mens fjernsynet tar over fra klokken 19 til 23 om kvelden. Bruk av printmedier er jevnt fordelt over hele døgnet.
Mediene
Det er grunn til å hevde at i dette institusjonelle system har mediene en spesielt viktig rolle, som kanaler ut til det offentlige rom, men også som en selvstendig kritisk vokter av dem som sitter med makt. Mediene krever en spesiell oppmerksomhet.
Fra begynnelsen av 1970 – årene har pressen endret karakter. Den har fridd seg fra sine gamle eiere, de politiske, og dyrket frem en mer pågående journalistikk. Rammebetegnelsene har også endret seg ved offentlighetsloven, ved mangfoldet i eteren osv. Samtidig legger vi imidlertid merke til at kritikken mot pressens måte å forvalte sitt pund på er blitt skarpere enn den var for noen tiår siden. Blant annet har det, som vi har sett, utviklet seg en kritisk oppmerksomhet omkring kommersialiseringen av pressen, det er blitt hevdet at tendensen i retning av personfokusering er i ferd med å overskride grensen for et rimelig personvern, og det sies at injuriene sitter løsere enn de gjorde før.
Medienes samfunnsoppgaver
Fremveksten av demokratiet har nær sammenheng med det trykte ord. Boktrykkerkunsten var kilden til spredning av informasjon og kunnskap og en forutsetning for offentlig debatt. Men det var først med avisen at borgerne i samfunnet kunne følge med og delta i samfunnsdebatten. Avisen og demokratiet henger uløselig sammen.
Avisene, eller pressen , er med rette blitt betegnet som den fjerde statsmakt. Deres uformelle, men viktige oppgave er å verne om ytringsfriheten og fremvise virkeligheten.
Konklusjon
Det vi trenger, i informasjonsfrihetens navn, er en presse vi kan stole på, og som vi har tillit til. Pressen må naturligvis være selvkontrollerende. Den er altså avhengig av sitt publikum, ikke bare kommersielt, men også i sin troverdighet. Pressen har en spesiell forpliktelse til å holde oss løpende informert og samtidig være en arena for offentlig samtale. Vårt pressesystem fyller denne funksjonen på en rimelig god måte, bedre enn for noen tiår siden, det kan gjøres enda bedre. Det gjenstår enda noen runder med forhandlinger for å få frem den nye ”kontrakt” mellom samfunnet og mediene.
Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at pressen, eller mediene, bare er en del av et større institusjonelt system som skal sikre gjennomsiktigheten og befordre samtalen. I dette systemet er de enkelte komponenter avhengig av hverandre for å fungere tilfredsstillende. Det er også grunn til å understreke det offentliges rolle for utviklingen av offentlighetene. Den kan sis å ligge på to plan. For det første er det offentlige ansvarlig for enkelte av elementene i systemet, og for det annet har det et overordnet ansvar for at systemet som helhet fungerer.
Aviser
I dag kan vi vel omtrent ikke tenke oss en hverdag uten en avis. Avisenes viktigste oppgave er å formidle utvalgte nyheter og så kommentere og forklare disse.
Forløperen til avisene startet egentlig for lenge siden. Omkring 600 f.Kr kom det ut et håndskrevet nyhetsblad i kinesiske storbyer.
Norge har en sterk og variert presse. Det er få land som har et så stort avissalg per innbygger, og det er få land som har en så variert avisstruktur. Bak det høye konsumet ligger det en helt spesiell uvikling. I stedet for den nedgangen som har funnet sted i de fleste andre vestlige land, har den norske utviklingen siden begynnelsen av 70-tallet vært preget av vekst. Variasjonen innenfor pressen ser vi både ved at det er mange aviser, og ved store ulikheter når det gjelder opplag, ressurser og politisk tilknytting.
Pressen som massemedium
Et viktig kjennetegn ved pressen som massemedium er at den gir leserne et valg på tre nivåer.
For det første kan de fleste leserne velge mellom flere aviser. I de fleste land , som Norge, finnes det tre aviser som dekker ulike geografiske områder – nasjonale, regionale og lokale aviser. Det finnes ofte aviser med ulik grad av seriøsitet og ulik politisk orientering. Mange land har aviser som retter seg mot visse deler av befolkning, språklige eller etniske grupper, eller grupper med en viss utdanning eller yrker.
I Norge kjenner de fleste nok til begrepene riksavis, distriktsavis og lokal avis.
Riksavis : de avisene som har lesere over hele landet. Typisk for slike aviser er at de forsøker å dekke hele landet.
Distriktsavis : mellomstore avisene. De har som oftest en klar geografisk tilknytning til et fylke, og konsentrerer arbeidet sitt om dette distriktet.
Lokalavis : dekker ofte et så lokalt område at alle kjenner alle. Satser spesielt på lokalstoff. Stoffet hentes fra nærmiljøet.
Har leserne først valgt avis, kan han også velge mellom ulike stofftyper i avisen. Hvert aviseksempel inneholder ikke en historie, men mange ulike saker. Det meste har preg av nyheter, men innenfor et bredt tilfang av stoffkategorier. Avisene inneholder mye vi ikke er interessert i, men vi kan raskt velge de bitene vi ønsker å lese.
Norsk pressestruktur
Vi har om lag 200 aviser i Norge i dag. (Det nøyaktige tallet er avhengig av hvordan vi vil definere ”avis”). De fleste avisene er små. Opplag på 2000-5000 er det vanligste. Med få unntak dekker avisene et avgrenset område når det gjelder nyheter og lesere. Mange aviser sliter med dårlig økonomi. Skulle en legge økonomisk lønnsomhet til grunn, ville mange aviser ha blitt nedlagt. Men i Norge har avisdrift tradisjonelt vært et arbeid for idealister. I den senere tid har dette til en viss grad endret seg.
Innen en del aviser har det vært konflikter om hvem som skal være øverste leder. Redaktøren har ansvaret for det redaksjonelle innholdet. I de fleste aviser har en annen person – oftest med tittel disponent eller direktøransvar for økonomi (dvs. administrasjon, annonseavdeling og teknisk avdeling.)
Avisens sjanger
- Nyheter
- Reportasje
- Kommentar
- Petit
- Kronikk
- Leserbrev
- Politisk, kultur, sport, foto, utenriks, økonomisk, lokal og kommunal journalistikk.
- Avistegneren
Hva inneholder en avis av stoff?
En avis velger flere typer stoff, selv om ikke alle legger like mye vekt på de samme stoffområdene. I en avis vil man svært ofte finne følgende stofftyper:
- Nyheter (utenriks, innenriks og lokal)
- Politisk stoff og avisens leder (e)
- Kulturstoff
- Lokalstoff med et nærmere avgrenset område
- Artikler, kronikker og leserbrev
- Radio, TV og underholdningsstoff
- Sport
- Annonser
For mange aviser er annonse det som bærer avisen økonomisk. Selv om man satser aldri så mye på løssalg eller abonnenter, så er det annonsene som ofte bli den økonomiske ryggraden i avisen. I tillegg er også annonsene regnet som godt lesestoff.
Nyheter er man også stadig på jakt etter, og det gjelder å få fått i nyheter som både fenger, og som avisen er alene om å ha. Flere aviser har gått inn for å få sine lesere til å tipse avisredaksjonen om godt stoff. Det har ført til at man ofte får litt mer variert nyhetsoppslag. Men fremdeles er det slik at det er opp til avisen selv å vurdere hva som er godt stoff, og hva som er en god nyhet. Faren med denne form for nyhetsjakt er at man lett jager etter det sensasjonspregede stoffet, mens den gode og positive nyheten lett kommer sist når man skal vurdere hva som skal på forsiden. Sportsnyheter er også blitt godt avisstoff. Mange aviser satser mye på sport, eller velger å spesialisere seg på enkelte sportsgrener slik som fotball, ishockey og motorsport. Mange aviser gir også god plass til innlegg fra leserne sine, slik at avisen samtidig blir et sted hvor man kan få luftet sine meninger. Eksempler på dette er aviser som VG og Dagbladet som har egne sider med lesernes meninger.
Hvordan blir en avis til?
Avisarbeidet er et typisk lagarbeid. De forskjellige avdelinger i avisen går sammen om å lage dagens utgave.
Tidlig på morgenen har man redaksjonskonferanse hvor redaktøren og redaksjonssjefene legger frem stoff som de mener det bør gjøres noe med. Like ofte har journalistene selv stoff som de foreslår, eller de har en sak på gang. En hel del sider er faste, og stoffet kan være ferdigskrevet allerede. Alle aviser har en tidsfrist for når stoffet må være ferdig til trykking. Denne tidsfristen kalles ”deadline”. Etter denne tiden må avisen trykkes, og da er det for sent å få med annet stoff.
Den siden som blir laget sist, er førstesiden. Den kan bli forandret flere ganger i løpet av ettermiddagen, før man får den endelige utgaven av forsiden. Jo senere på kvelden deadline er, jo ferskere nyheter kan man få med. Den viktigste delen av redaksjonen når det gjelder hvordan avisen skal bli seende ut, og hvilket stoff den skal inneholde, er ”desken”. På desken sitter de som har ansvaret for hva som skal brukes av stoff. De avgjør også om det er noe stoff som må gå ut til fordel for mer viktigere ting. Her blir også alle manuskripter gått nøye gjennom, her forkortes stoffet ned hvis det er nødvendig, og ord blir strøket hvis de ikke passer inn i en eller annen sammenheng.
Kontroll: ytre rammer, men intern kontroll
Ulike forhold avgrenser innholdet i avisene. Den norske Grunnloven inneholder en paragraf om trykkefrihet. Den innebærer forbud mot forhåndssensur av pressen, og gjør det tillatt for hvem som helst å starte sin egen avis. Det siste er en rett som i de siste 30-50 årene kan sies å være lite reel, da det å starte en ny avis på steder der det alt finnes en etablert avis, krever svært stor kapital. Selv om Grunnloven fastsetter trykkefrihet, setter andre deler av lovverket grenser for innholdet i media. I motsetning til mange andre land har ikke Norge noen egen presselov som fastsetter retter og plikter for pressen. Pressen har selv en rekke normer og delvis nedskrevne regler som får konsekvenser for hva som faktisk kommer på trykk. To sett av regler er særlig viktige, nemlig Redaktørplakaten og ”Vær Varsom” – plakaten.
Norske Avisers Landsforbund (organisasjonen for aviseierne) og Norsk Redaktørforening har i felleskap utarbeidet Redaktørplakaten. Hovedinnholdet er at redaktøren er ansvarlig for innholdet i avisene. Eierne kan ikke avgjøre om en artikkel skal trykkes eller ikke, og de kan ikke rette i manuskriptet. På denne måten har norske redaktører en friere stilling enn kollegene i de fleste land. Men redaktøren er forpliktet til å følge grunnsynet til avisene, og grunnsynet er det opp til eierne å avgjøre. Blir det konflikt mellom redaktørene og grunnsynet til avisene, har redaktøren plikt til å trekke seg fra stillingen. Redaktørplakaten fordeler ansvar internt i avisene. Vær Varsom - plakaten tar i større grad opp hvilket forhold avisen skal ha til omgivelsene. Den gir uttrykk for hvilke oppgaver og rettigheter journalistene har ovenfor styresmaktene og interessegruppe, men også ansvaret som hviler på de overfor kilder og privatpersoner.
Vær Varsom – plakaten
For at mediene skal ha klare retningslinjer å gå etter i sitt arbeid, er det utarbeidet en Vær Varsom – plakat. Den inneholder regler for god presseskikk som er utarbeidet av presseorganisasjonene, og ble vedtatt av Norsk Presseforbund i 1936.
Punktene i Vær Varsom - plakaten blir håndhevet av Pressen Faglige Utvalg (PFU) som er oppnevnt av Norsk Presseforbund. Av de syv medlemmene i utvalget er fire pressefolk og tre fremstående lekfolk. De fleste sakene PFU tar opp, er klager fra publikum, organisasjoner eller andre aviser, men generalsekretæren i NP (Norsk Presseforbund) og utvalget kan ta opp en sak de ønsker å drøfte, selv om ingen har klaget. PFU vurderer så saken og kommer med en vurdering.
Når kildene og journalistene danser
Tilgang på kilder og kildemateriale er som nevnt helt grunnleggende i alle typer av nyhets- og aktualitetsjournalistikk. I noen tilfeller er journalisten selv tilstede og observerer det som skjer, og blir selv i direkte forstand, en kilde som opplever og erfarer. Den klassiske reportasjen har denne personlige opplevelsen og tilstedeværelsen, som et helt nødvendig element. Men hvis reportasjen skal bli noe annet og mer enn en personlig rapport, vil journalisten være avhengig av andre kilder og annet kildemateriale. Svært mange vanlige nyhetsartikler er basert på telefonintervjuer med en eller flere kilder, for eksempel på bakgrunn av tips eller utsendt, skriftlig PR - materiale. Noen kilder er enkeltpersoner som på eget initiativ formidler tips og nyheter, for eksempel fordi de kjenner til forhold som de syns mediene burde rette søkelyset mot, eller fordi de har en sak de brenner for og et budskap de vil ha fram. Andre blir kilder fordi mediene oppsøker dem, for eksempel når journalisten kontakter folk som har vært vitne til en ulykke.
Vær Varsom – plakaten
1. En fri presse ivaretar viktige oppgaver i vårt samfunn ved formidling av informasjon, debatt og samfunnskritikk.
Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnslivet og avdekke kritikkverdige forhold. Den kan ikke gi etter for noen som søker å hindre fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene og åpen debatt.
Samtidig har pressen et ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk i rimelig utstrekning.
Det er en oppgave for pressen å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og organisasjoner, private foretak og andre.
Den enkelte avis og de enkelte medarbeidere må kunne opptre fritt og uavhengig og verne om sin integritet. En journalist kan ikke pålegges å skrive eller gjøre noe som strider mot egen overbevisning.
2. Trykkefriheten og ytringsfriheten legger et ansvar på journalisten og avisen.
- Vær kritisk i valg av kilder og kontroller så langt som det er mulig at opplysninger som gis er korrekte.
- Gjør det klart for leseren hva som er faktiske opplysninger og kommentarer.
- Misbruk ikke andres tillit. Det bør fremgå at de opplysninger og uttalelser som gis kan bli offentliggjort.
- Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.
- Vis respekt for menneskers privat liv, rase, nasjonalitet eller livssyn. Fremhev ikke personlige avvik når dette er saken uvedkommende.
- Sørg for at titlene ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet.
- Oppretthold et klart skille mellom annonser og redaksjonell tekst, og gi aldri tilsagn om redaksjonell omtale som motytelser for annonser.
- Vær på vakt mot forsøk på å oppnå fordeler i forhold til avisen og utnytt ikke stillingen som journalist til å oppnå private fordeler.
3. Vern om avisas kilder! Oppgi ikke navn på hjemmelsmann for opplysninger eller forfattere som opptrer under psevdonym – hvis ikke vedkommende selv samtykker. Først når det foreligger et pålegg fra en domstol om å oppgi kilde eller navn på en forfatter, er det avisens og den enkelte medarbeiders plikt å vurdere om kilden eller forfatteren skal gjøres kjent.
4. Innrøm og beklag feilen hvis uriktige opplysninger er kommet på trykk. Gi snarest mulig plass for motsvar og dementier, forutsatt at innlegget er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form. Utstyr ikke innlegg med redaksjonell, polemisk replikk.
5. For bruk av bilder gjelder de sammen aktsomhetskrav som for det skrevne ord. Unngå bearbeidelse som endrer et bildes karakter og skaper feilaktig inntrykk. Vær varsom med bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige.
6. Legg særlig vekt på saklighet og omtanke i en rettsreportasje, så vel i sivilsaker som i straffesaker. Skyldspørsmål for en mistenkt, siktet eller tiltalt, er først gjort når endelige dom foreligger. Gjør det klart at det som kommer frem i anmeldelser, siktelser, tiltalebeslutninger, og lignende ikke kan tas som kjensgjerninger, før det er prøvet for retten.
Unngå bruk av navn og bilde i retts – og kriminalreportasjer hvis sterke allmenne tilsyn taler for det. Vær varsom med å trekke frem eldre og sonte forhold.
Glem ikke at den som utsettes for en forbrytelse forsvarsløst kan få sitt privat liv utlevert for offentligheten. Utsett ikke offeret, de impliserte pårørende og andre i deres miljø, for slike overgrep.
7. Selvmord og selvmordsforsøk skal som regel ikke omtales.
HUSK! Det trykte ord gir både makt og ansvar. Misbruk det ikke!
Den fjerde statsmakt
Pressen som den fjerde statsmakt er et uttrykk som tar utgangspunkt i de før-parlamentariske tankene rundt maktfordelingen mellom de tre statsmaktene ; den lovgivende (Stortinget), den utøvende (Kongen, regjeringen, statsforvaltningen), den dømmende ( Høyesterett og de andre domstolene). Pressen som den fjerde statsmakt blir tillagt en kontrollfunksjon over de andre statsmaktene.
Styresmaktene har til alle tider vært redde for hva massemedia kan ha å si når det gjelder å spre uønsket budskap. Alt før boktrykkerkunsten hadde den katolske kirken lange lister over bøker som det var forbudt å lese.
Avisene blir kalt ”Den fjerde statsmakt”. Det er et uttrykk for deres betydning som overvåker over de andre samfunnsinstitusjonene, Stortinget, regjeringen og domstolene. Det er flere eksempler på at pressen kan ha en direkte innflytelse på de politiske liv. Det mest kjente eksempelet på at pressen har stor makt, er den kjente ”Watergate saken” i USA., der to journalister kom med avsløringer som førte til at presidenten måtte gå av.
Det syntes å være lettere for store, mer eller mindre riksdekkende aviser, enn for små lokalviser å virke som overvåker i samfunnet. I mindre lokalsamfunn er medarbeidere i lokalavisen ofte personlige venner med politikere, forretningsfolk, organisasjonsledere og andre i ledene stillinger. Det kan gjøre det vanskelig å ta opp kritikkverdige forhold. For medier utenfra vil det være lettere fordi det ikke medfører noen personlige belastninger for redaktøren og/eller journalister.
Avisens historie
Norges første avis – Norsk Intelligenz-Seddeler – utkom første gang i 1763. Det var mer enn 150 år etter at verdens første uke-avis, så dagens lys i Antwerpen. Også Sverige var tidlig ute, de utga sin første uke-avis allerede i 1654. Men drøyt hundre år senere, i siste halvdel av attenhundretallet, var reklamebærende aviser like naturlig her som det var i USA. På samme måten som verdens mest kjente merkevare så dagens lys som patentmedisin i amerikanske medier sist på attenåttitallet, dukker det omtrent samtidig opp annonser i norske aviser for en norsk patentmedisin som skulle bli en like seiglivet merkevare - om enn ikke like global og velsmakende - som leskedrikken fra Atlanta.
1456 – Johan Gutenberg i Tyskland trykket sin første bibel ved hjelp av løse typer.
1517 – Martin Luther reiste sine krav om at alle mennesker hadde rett til å lære å lese.
1606 – Verdens første avis kom ut, ”Nieuwe Tijdimghe”, i Antwerpen i Nederland. Byen lå under beleiring og hensikten var å informere om situasjonen.
1660 – Verdens første dagsavis starter, Leipziger Zeitung.
1688 – England innfører som det første land i verden presse- og trykkefrihet.
1763 – Samuel Conrad Schwach starter den første norske avisen, ”Norske Intelligenz – Seddeler” i Christiania. Den var uke-avis fram til 1830. Da ble den dagsavis.
1765 – Bergens adressekontors ”Efterretninger” kom ut.
1767 – Norges nå eldste avis, Adresseavisen kom ut i Trondheim.
1814 – Det ble bestemt i Grunnloven at det skulle være trykkefrihet i Norge.
1848 og i 1860 får vi to nye lover som sikrer at alle barn skal lære å lese og skrive.
Midten av 1800 – tallet – Avisutviklingen begynte å skyte fart, og mange aviser var først og fremst politiske talerør, spesielt fra 1870 – årene og utover. På denne tiden var pressen kommet så langt at den ble det som vi i dag kaller massemedium.
1860 – 1. verdenskrig. Grunnlaget for norsk dagspresse blir grunnlagt.
1860 – Aftenposten starter.
1867 – Første praktiske skrivemaskinen blir oppfunnet.
1869 – Dagbladet starter.
1945 – Verdens gang (VG) starter den 29. juni og var et friskt tilskudd på avisfronten.
1945 2. verdenskrig skaper på en måte et tidsskille for avisene i Norge. Mange aviser blir stanset av nazimyndighetene fordi de motarbeidet Quisling regimet og okkupasjonsmakten, og mange fikk innsatt redaktører som skulle sørge for nazifisering.
1945 – Da freden kom ble avisene som ble nazifisert stående på bar bakke uten noe grunnlag til å fortsette. Mange aviser ble derfor nedlagt.
Etter 1945 – Noen få aviser ble hjulpet i gang igjen, og veksten på aviser vokste igjen.
Eierforhold
Fram til ca. 1984 var avisene eid av familier eller en gruppe mennesker med tilknytning til lokalsamfunnet. I 1984 ble dette forandret da kommersielle investorer begynte å kjøpe aksjer i mediebedrifter. Dette førte til at dagens aviser eies av Orkla media, Schibsted og A – pressen. Schibsted – gruppen som er kontrollert av Tinius Nagell – Erichsen omfatter Aftenposten, VG, Adresseavisen, Asker og Bærum Budstikke, Bergens Tidende, Fedrelandsvennen, Harstad Tidene, Stavanger Aftenblad, Svenska Dagbladet, og Aftonbladet (Sverige).
Det eksisterer en rekke hovedtyper av eiere i medieindustrien, blant andre :
- Enmannseide, personlige selskaper
- Familie eide selskaper
- Aksjeselskaper som er børsnotert
- Aksjeselskaper som ikke er på børsen
- Statlig eide selskaper
- Kommunalt eide selskaper
- Ideelle stiftelser
- Frivillige organisasjoner
Den mest utbredte eierskapsformen i norsk medieverden er utvilsomt private eiere – herunder aksjeselskap som ikke er børsnotert. Offentlige eierskap til medier er stort sett begrenset til kringkasting og spesielt NRK, som er heleid av staten.
Økonomi
Avisene har en samlet omsetning på nesten 10 milliarder kroner i året, bortimot halvparten av hele den norske mediesektoren. Avisenes viktigste inntektskilder er :
- Abonnement
- Løssalg
- Pressestøtte
- Salg av reklame/annonser
Troverdighet og presseetikk
Avisredaktørene har lenge lurt på hvor stor tillit leserne har til det de leser i avisene, og aviser generelt. Generelt sett kan vi si at avisene har større troverdighet enn mange av de andre mediene, kanskje kan det være på grunn av ”Vær Varsom – plakaten”? På plakaten har pressen utformet de etiske retningslinjene. Dette er regler som enhver dyktig journalist burde følge, brudd på denne kan skape tragedier for både ”pårørende” og redaktører.
Fordeler og ulemper med avis
Fordeler med avis som medium er blant annet at det er noe du bruker liten tid på, du leser som regel bare det du selv vil, og hopper over det du ikke interesserer deg for. Du velger også når du vil lese den og leser den når du selv har tid. Du får fort nyheter og det går ikke mer enn en dag før du får de. Noen aviser kan du abonnere på og få avisen rett i postkassen hjemme. Aviser er ikke spesielt dyrt å kjøpe så du kan få nyhetene billig. Ved å lese aviser får du informasjon om hva som skjer i nærmiljøet og/eller i verden (kommer an på hvilken avis du leser). I avisene er det ikke bare nyheter, men også informasjon og underholdning for både store og små.
Ulemper med avis er at de har så kort levetid. Det går bare en dag så er det ikke en nyhet lenger. Mange plasser får du bare et lite bilde eller en liten side av nyheten, og dermed ikke hele bakgrunnen for situasjonen. Noen aviser som er løssalgsaviser har fått mye ”sladder” i avisene sine, og dette er ikke alltid til å stole på. Noen aviser er også ganske fulle av annonser og reklame, dette kan være ganske irriterende dersom det er nyheter du vil lese.
Personlig leser jeg ganske mye og mange aviser. Vi abonnerer på Fedrelandsvennen og Søgne og Songdalen Budstikke, men både VG og Dagbladet blir ofte kjøpt. Grunnen til det kan være de fengende overskiftene de lager. Da er det ofte de store nyhetene jeg legger merke til, og fordyper meg inn i, eller saker som kan ha betydning for meg og mitt vedkommende. (Vedlegg 1)
Fedrelandsvennen er en lokalavis og da kan det ganske ofte hende at det er kjentsfolk der. Jeg leser ikke den avisen så nøye, men blar som regel gjennom hver dag for å se. Budstikka er en ren lokalavis for Søgne og Sogndalen, og her leser jeg om ting som skjer i nærmiljøet. Når det gjelder VG og Dagbladet blir det mer lesing. Da er det de store nyhetene som fenger mest, de som har skjedd i verden i løpet av det siste døgnet. Sporten er også ganske interessant. Aviser som VG og Dagbladet som er riksaviser og dekker hele landet, er nok de som er mest interessante for de fleste.
Aviser dekker så å si alle typer stoff; kultur, underholdning, sport, innenriks og utenriks nyheter, lokale nyheter, tv-guide osv. Aviser passer for alle, uansett kjønn, rase alder osv.
Oppslag i hovedstads-, regions- og lokalaviser 1989.
| Tall | Prosent | |
| Mannlig oppslag | 4616 | 62 |
| Kvinnelig oppslag | 1058 | 14 |
| Nøytral I (begge kjønn) | 660 | 9 |
| Nøytral II | 1155 | 15 |
Dagens aviser
Avisene i dag er langt mer omfattende og strukturerte enn avisene var for en del år tilbake. Avisene skal dekke mange behov og fylle ulike funksjoner. Den viktigste oppgaven er å formidle nyheter og gi oss allsidig informasjon og underholdning. Avisene skal også kommentere og analysere begivenheter i samfunnet. Avisene er også en kontrollinstans ovenfor Stortinget, regjeringen og domstolene. Dette gjør avisene med å rette søkelyset mot begivenhetene i samfunnet. Vi sier at pressen er den fjerde statsmakt fordi den kontrollerer de tre andre statsmaktene.
Fjernsyn
Fjernsyn som massemedium
Sett fra mottakersiden er programtilbudet i fjernsynet preget av et avgrenset valgtilbud, akkurat som i radio. Men utbyggingen av flere norske kanaler, kabelnett og satellitt fjernsyn har gradvis utvidet tilbudet og gjør fjernsynet til et mer internasjonalt medium enn det var til å begynne med.
På en måte skiller fjernsynet seg klart fra aviser og radio. Det er ”tosendelig”. På sendersiden er fjernsynet langt mer ressurskrevende enn radio, det er dyrt å bygge ut og vanskelig å utnytte for å dekke uventede nyheter. Hvis det derimot dreier seg om planlagte hendinger (sport, pressekonferanser, demonstrasjoner, stortingsdebatter osv.) vil fjernsynskombinasjon av lyd og bilder kunne gi mottakeren en sterk følelse av selv å være tilstede.
I gjennomsnitt ser nordmenn på fjernsyn to og en halv time hver dag. Det har vært en liten økning fra år til år, og de seneste årene har kvinner passert mennene i seertid.
Fra monopol til mangfold
Fra monopol til mangfold, fra 1960 –1988 hadde NRK enevelde på å drive kringkasting av fjernsyn i Norge. I 1988 ble monopolet opphevet og privateide kanaler ble formidlet over kabel og satellitt. I 1992 begynte TV2 sin sending. TV2 er privateid og har hovedkontor i Bergen.
I tillegg til NRK og TV2 har vi de to satellittkanalene TV3 og TVNorge, og en del kanaler for betalingsfjernsyn, som Filmnet og TV1000. For å hevde seg i konkurransen har de forskjellige kanalene utviklet et stadig mer publikumsvennlig programtilbud. Noen av de viktigste virkemidlene et utvidelse av sendetiden, prioritering av attraktive programmer, bevisst planlegging av det daglige sendeskjemaet og større vekt på publikumsvennlighet ved produksjonen av enkelte program.
NRK nettet dekket i 1997 ca. 99% av Norge, mens TV2 dekket ca.90%. NRK produserer en stor del av sendingene sine selv, mens TV2 kjøper det meste fra uavhengige produksjonsselskaper både innenlands og utenlands.
To andre norske kanaler som TVNorge er registrert i og via satellitt fra Norge og selskapene arbeider derfor under de samme norske reklamereglene som TV2. Vi har også TV3 som har svensk kapital i ryggen, men er registrert i og sender fra Storbritannia og sendingene er derfor regulert av mer liberale britiske lover.
Allmennkringkasting
Begrepet allmennkringkasting er en omskrivning av det engelske ”public service broadcasting”. Norge er blitt et flerkulturelt samfunn med en rekke språklige minoriteter. Det er allmennkringkastingens ansvar å dekke disse gruppene. Likedan har den ansvar overfor døve og hørselshemmede. I dette ligger også at allmennkringkastingens skal være økonomisk, politisk og kulturelt uavhengig. Den skal vøre nøytral i den forstand at finansieringen ikke skjer på kommersiell basis ved salg av sendetid. Den skal ikke stå for eller favorisere bestemte politiske eller kulturelle syn eller interessegrupper. Allmennkringkastingen er på en måte ”lokomotivet” i kringkastingshverdagen. .
Fra begynnelsen av 80-tallet hadde de aller fleste bare tilgang til NRKs ene fjernsynskanal. Det eneste reelle alternativet var svensk fjernsyn, som særlig kunne taes inn på Østlandet. Etter dette har det skjedd en dramatisk opptrapping av tilbudet.
Satellittfjernsyn ble introdusert i 1981, da det ble gitt noen få konsesjoner for kabeldistribusjon av satellittfjernsyn sammen med konsesjoner til å produsere lokal – TV.
De største kanalene i norsk fjernsyn er NRK1 og TV2. I tillegg er det et rikt utvalg av fjernsynsstasjoner som formidler sendinger over kabel og satellitt. NRK og TV2 er allmennkringkastere. Det vil si at kanalene er forpliktet til å gi publikum informasjon, kultur og underholdning. Forskjellen mellom NRK og kommersiell kringkasting (TV2) ligger i ordet ”kommersiell”. Begge kanalene må ”selge” en publikumsvennlig programprofil, men i TV2 måles resultatet i kroner og øre, i motsetning til i NRK der resultatet måles i seer- og lyttetall. Kommersiell kringkasting får også inntekter gjennom reklame.
I gjennomsnitt ser nordmenn på fjernsyn to og en halv time hver dag. Det har vært en liten økning fra år til år, og de seneste årene har kvinnene passert mennene i seertid. Denne utviklingen henger naturligvis sammen med utviklingen i fjernsynstilbudet. (Vedlegg 2) Siden konkurransen for alvor startet i 1992, er det totale programtilbudet økt mye særlig på ”lettere” programtyper på de kommersielle tv-kanalene. Det økende antall fjernsynsapparater i de enkelte husstander støtter også en utvikling hvor fjernsynsseing gradvis går fra å være en felles, sosial aktivitet i familien til å være en individuell aktivitet. Opplevelsen blir ikke lenger felles, men samtidig får de enkelte medlemmer i familien mulighet til å se akkurat det de ønsker. Imidlertid vil denne typen differensiert fjernsynsseing først gi seg utslag i ulik seing i ulike aldersgrupper, sterkere mellom gruppene menn og kvinner.
Fjernsynets sjanger
Fjernsynsmediet har mange ulike sjangrer og programtyper. Vi kan dele programmene inn i hovedsjangrene underholdning og fakta, som igjen deles inn i undergrupper. Til underholdning regner vi film og ulike show, mens nyheter, debattprogrammer og aktualitetsprogrammer er fakta.
Fakta: Nyheter
Med fjernsynet får vi nyheter rett inn i stuen vår, og med bilder og lyd får vi sterkere virkning på nyhetene, enn med avis og radio. Nyhetssendingene har begrenset tid, og hvert innslag er kort. Informasjonen er veldig overfladisk så det kan være lurt å gå til andre medier for å få litt mer bakgrunnsstoff. I alle kanaler er nyhetene redigert. Fra bildebyråer og utenlandske fjernsynskanaler strømmer det uredigerte bilder fra krigs – og katastrofeområder. Redaksjonene må da vurdere hva som er tilrådelig å sende. Selv om nyhetsformidlerne prøver å gi folk mest mulig korrekt bilde av virkeligheten, ser vi en redigert virkelighet.
Fiksjon: Underholdning
Fjernsynsserier og føljetonger er en del av underholdningstilbudet i alle kanaler. Mange programmer i denne sjangeren er rimelig å produsere og de kan kjøpes billig. Serier og føljetonger blir laget i uendelige mange varianter og episoder. Seerne føler de blir kjent med personene i serien, og må følge med på hva som skjer med de.
Fjernsynsserie blir laget i flere sjanger som komedier, kriminalserier, westernserier, og science-fiction serier. En fjernsynsserie er bygd opp rundt et fast persongalleri, og hver episode har sin avslutning.
Føljetong er en fortelling som strekker seg over flere episoder. Hver episode blir avsluttet med en spenningstopp (”Cliff-hanger”). Føljetongen har ofte en hovedhandling og flere bihandlinger. En del intriger foregår parallelt uten at de har noen direkte sammenheng, mens andre er knyttet til hverandre.
En seervennlig form
Samtidig med prioriteringen av populære programtyper, har det vært gjort mye for å gjøre hvert enkelt program mer seervennlig. Et tydelig eksempel er de samfunnsorienterte programmene, der det i en periode ble lagt stor vekt på livlige debattprogrammer, med Lønning og Staff som det mest ytterliggående. Men det har også skjedd en utvikling i nyhetsprogrammene, med sterkere vekt på det dramatiske og visuelle.
Men hva er det da menn og kvinner ser på fjernsyn?
(Vedlegg 3) NRK oppnår omtrent samme markedsandel for kvinner som for menn, mens TV2 og TVNorge har større markedsandel blant kvinner enn blant menn. Til gjengjeld har TV3 og ”andre kanaler” en større andel menn. En sterk forklaringsvariabel er sport. Når vi skal studere forskjeller i valg av programmer, er det naturlig å se på kanalens hitlister for menn og kvinner. (Vedlegg 4)Tabellen domineres av sport og nyheter, og gjerne spesielt nyhetssendingene på dager med store sportsbegivenheter, og dette bildet holder faktisk selv hvis man studerer både de 100 og 200 mest sette programmene.
Seertid etter alder i 1992 og 1996. (Timer per. Dag)
|
|
1992 |
1996 |
|
Alle 12 år og over |
2 |
2,5 |
|
12-19 år |
1,2 |
1,5 |
|
20-34 år |
1,8 |
2 |
|
35-44 år |
2 |
2,1 |
|
45-54 år |
2 |
2,5 |
|
55-64 år |
2,4 |
2,9 |
|
65 år og over |
3 |
3,8 |
Fjernsynets historie
1920 – De første kringkastingssendingene i USA.
1931 – RCA`s første prøvesending for fjernsyn, New York.
1933 – NRK blir opprettet og får ”radiomonopol”.
1939 – BBC starter prøvesendinger.
1936 – BBC`s første fjernsynssending, London.
1953 – Oscar-utdeling blir vist på amerikansk fjernsynsskjermer for første gang.
1954 – Reklamefinansiert fjernsynsproduksjon, ITA, London.
1954 – NRKs første prøvesending for fjernsyn i Oslo.
1960 – NRKs første offisielle fjernsynssending skjer 20.august, Oslo.
1960 – Utbygging av kabelfjernsynsnettet tar til.
1962 – Telstar, verdens første kommunikasjonssatellitt. Satellittfjernsyn.
1969 – Direktesendt fjernsynsoverføring fra månedlandingen til romskipet Apollo 11
1972 – NRKs første sending med fargefjernsyn.
1975 – NRK starter regulære farge fjernsynssendinger.
1981 – MTV starter musikksendinger i USA, snart også Europa.
1987 – Nytt regionalt radio- og fjernsynssenter for NRK i Trondheim.
1988 – NRK blir omgjort til stiftelse.
1990 – TVNorge og TV3 sender kommersielt fjernsyn over kabel.
1991 – TV2 får konsesjon til å etablere og drive riksdekkende, reklamefinansiert allmennfjernsyn.
1992 – TV2 starter sendinger i Bergen.
1996 – NRK2 starter sendinger. Blir omgjort til aksjeselskap.
1998 – Digitalt fjernsyn.
Økonomi og eierinteresser
Fra starten av var NRK en statlig forvaltningsbedrift, men i 1988 omgjort til stiftelse og i 1996 til aksjeselskap. Disse endringene skulle gjøre NRK mer handlekraftig i en konkurransesituasjon. Et aksjeselskap kan ta raske avslutninger og ha langt større handlefrihet enn en statlig forvaltningsdrift. NRK blir hovedsakelig finansiert av lisensinntekter, som er en avgift som alle seere betaler.
TV2 er et aksjeselskap som i hovedsak henter sine inntekter fra salg av reklameinntekter. TV2 har hatt en privilegert stilling som enoperatør i det riksdekkende reklamemarkedet. De største av selskapets 81 aksjonærer er Schibsted, Egmont og A-pressen. Norsk Aller A/S, Tinius Nagel-Erichsen og Bergens Tidende eier også aksjer i TV2.
Fordeler og ulemper med fjernsyn
Med fjernsyn får du levende bilder fra hele verden. Når du ser på Tv får du mer innlevelse fordi du både har lyd og bilde. Mange har også flere kanaler å velge mellom, og du kan for eksempel da høre på en musikkanal mens du holder på med noe annet. Å se på Tv kan både være sosialt og usosialt. Dersom det er mange sammen og ser en serie eller film, blir samtaleemne ofte etterpå om det som er sett. Hvis du bare sitter inne helt for deg selv foran tv-skjermen, kan det være ganske usosialt. TV bringer ofte familier sammen foran skjermen, og det kan være mange koselige stunder. Du kan også få kunnskaper av å se på TV, hvis du ser eller følger med på kunnskapsprogrammer. Uten TV ville vi ikke hatt så klart for oss hva som egentlig skjer i fattige og krigsherjede land.
Ulempe med TV er at folk kan bli så påvirket av mange av de filmene etc. som blir vist. Folk kan bli så opptatte av TV at de glemmer det ”virkelige” livet, og mange kan få så store problemer av dette at de ikke klarer å skille mellom film og virkelighet. Noen blir også helt hektet og bare må få med seg alle seriene som går på TV. En annen ting er at det er veldig mye både fysisk og psykisk vold i filmene som blir vist. Dette kan fort på virket seeren. Spesielt dersom det er små barn. Jo yngre de er, jo verre er det. Volden kan bli en naturlig del av deres liv, at de kan selv utøve dette mot andre når de blir voksne. Det bør være en grense hvor en forstår at all TV – titting blir for mye. En annen ulempe er med alle opptakene fra alle slags nyheter og dokumentarfilmer, er det ikke hele sannheten som blir vist. Vi får bare sett en liten redigert del av virkeligheten, og det som vi ikke ser får vi heller aldri vite.
Personlig ser jeg veldig mye på TV. Det er en fin og grei avslapning etter en hard dag på skolen med tunge fag. Ofte blir TV`en bakgrunnstøy når lekser skal bli gjort, men jeg følger med på ganske mange serier. Det nye i fjernsyn er jo reality programmene, og disse er jeg en fast seer av, blant annet Big Brother, Temptation Island, Fear Factor osv. Av serier følger jeg med på den norske såpeserien Hotell Cæsar
Dagens fjernsyn
Radio
Radiotelegrafister som julaften 1906 befant seg på et skip utenfor New England – kysten, hørte plutselig en mannsstemme i øretelefonene sine. Stemmen tilhørte den kanadiske oppfinner Reginald Fessenden som snakket fra laboratoriet sitt i Brant Rock på kysten av Massachusetts. Han leste juleevangeliet, spilte fiolin og sendte også et opptakk av Hendels ”Largo”. Til slutt ønsket han god jul.
Denne sendingen regnes av mange for den første vikelige radiosending. I mange år fremover ble slike sendinger bare sett på som lek for radioamatører, men etter hvert begynte man særlig i USA å organisere sendinger og produsere krystallmottakere som kunne ta i mot sendingene. Etter hvert utviklet dette seg til regulære sendinger, og i 1923 var det over 700 radiostasjoner i USA som sendte musikk, reklame og nyheter.
Radio som massemedium
På norsk har vi både ordet radio og kringkasting. Vi kan skille slik mellom ordene; Radio dekker teknologien, den apparaturen som skal til for å sende ut og ta imot radiobølger. Kringkasting representerer massemedier; organisasjon, programtilbud og mottakerne.
Teknologien ble utviklet for å overføre trådløs telegrafi (morse). Under 1.verdenskrig ble det eksperimentert bølger, slik at tale og musikk kunne overføres. Det gav grunnlaget for massemedienes kringkasting.
Historikk: utvidet tilbud
Historien om radio i Norge er i 50 år den samme som historien om NRK – monopolet fra 1933 til 1982, men i noen år før 1933 til 1982 er situasjonen en annen. Svært kort tid etter at de første radiosendingene gikk på luften i Pittsburgh, USA i 1920 begynte interessen for radiosendinger i Norge. Etter hvert ble det gitt konsesjon til fire, private sendere.
Etter hvert ble det stadig i større grad oppfattet som en viktig kultursak. Det var utbredt misnøye med byggingen sv radio med programinnholdet i de private selskapene. Da konsesjonsperioden gikk ut, ble det lagt frem et forslag om at staten skulle overta kringkastingsvirksomheten. Etter flere års diskusjoner vedtok Stortinget i januar 1933 prinsippet om statsdrift. Kringkastingsloven ble vedtatt 22.juni samme året, og norsk rikskringkasting startet sendingene sine 1.juli.
Bygging sv sendere førte til at stadig nye deler av landet kunne ta imot programmene. En viktig grunn til at staten tok over, var at det skulle bli mulig for hele landet å ta inn riksprogrammet.
Når det gjelder innhold, syntes det som om nye medium alltid vil ta over stofftyper som finnes i gamle medium, for deretter å utvikle sin egen art. slik var det for radioen. I den første perioden dominerte orkesterkonserter og foredrag, og høytlesning av nyheter. Gradvis ble reportasjeformen utviklet.
Norsk radio fikk på 50–tallet konkurranse fra Radio Luxembourg og piratstasjoner i internasjonalt sjøterritorium som sendte popmusikk. Fra 1960 gav fjernsynet radioen sterk konkurranse. På kort tid la radioen om programskjemaet, fylte tidspunkt der det tidligere hadde vært sendingsopphold, kuttet ned på gjennomsnittlig sendetid per program og delte programmene opp i flere mindre biter. Kvelden hadde før vært den beste sendetiden for radioen. Denne tiden tok fjernsynet helt over, men om morgenen, formiddagen og ettermiddagen styrket radioen sin posisjon. Radioen satset på nyheter og distriktsprogram.
NRK startet sin andre radiokanal, P2 i 1982 og insisterte på at de to skulle være likeverdige, det skulle ikke være seriøs og en populær kanal slik de andre landene hadde. I 1982 fikk NRK lokal konkurranse fra nærradioene. Konkurransen fra nærradioene var en direkte årsak til at NRK begynte nattesendingene sine. Frem til 197 var det forbudt med reklame i nærradioene og programmene var i stor grad finansiert av eierne, som ofte hadde idealistiske mål med virksomheten sin.
Da reklameforbudet ble opphevet, fikk nærradioene en mer profesjonell og kommersiell innretning. Et politisk kompromiss i 1990 banet veien for et vedtak i Stortinget som gav NRK tillatelse til å starte en tredje radiokanal, samtidig som det ble åpnet for en riksdekkende, reklamefinansiert radiokanal, P4. Begge disse startet sendingene høsten 1993.
Nærradioene i Norge 1923 – 1933
Initiativet til de første radiosendingene i Norge, kom fra privatpersoner som var interessert i teknikken. De var ute etter noe å lytte på i de ofte hjemmebygde mottakerne sine. Telegrafiloven regulerte virksomheten, og i 1923 gjorde Telegrafiloven de første prøvesendingene med en lånt sender, men valgte deretter å ikke engasjere seg. Det var stiftet et privat selskap, Kringkastingsselskapet i Oslo. Selskapet fikk en tidsavgrenset enerett til kringkasting innenfor et område med radius 150 km og Oslo sentrum.
Inntektene kom fra lisens og stempelavgift på radiomateriell som var solgt innenfor konsesjonsområdet. Dessuten var det visse inntekter fra reklame.
Kringkastingsselskapet hadde den første sendingen sin i 1925. kort tid etter kom det selvstendige radioselskap i Bergen, Ålesund og Tromsø.
Okkupasjonstiden 1940 – 1945
Det er en kjent sak at samfunn uten fri meningsbryting ønsker å få kontroll med mediene. Da de tyske nazistene okkuperte Norge under den andre verdenskrig, var noe av det første de gjorde å innføre sensur i pressen og kringkasting. Det som skulle trykkes i avisen eller sendes i radioen, måtte godkjennes på forhånd av sensurene.
Men nazistene kunne ikke kontrollere hva motstanderne deres sendte av norske radioprogrammer fra England. Så mye fryktet de disse sendingene at de ganske raskt begynte å inndra alle radioapparatene de fikk tak i. Mange husstander gjemte radioene sine i tilfelle tyskerne invaderte huset deres på leting etter ulovlige radioer. Å lytte på radioen var meget straffbart under okkupasjonstiden. (Se vedlegg)
Radioens oppbygging
Alle store organisasjoner har en pyramidelignende oppbygging. På toppen av NRK pyramiden finner vi kringkastingssjefen. Han har ansvaret for hele virksomheten. I programspørsmålet (radio og fjernsyn) har kringkastingssjefen det øverste ansvaret, sammen med ansvaret for økonomi og personal saker som er delt med styret. Styret for NRK består av fem medlemmer som er valgt av regjeringen, og to representanter for de tilsette. Det er styret som legger frem NRK`s budsjett ovenfor departementet. Selv om styret ikke blander seg inn i saker som gjelder de enskilde programmene, og heller ikke rent programpolitiske saker, gjør styret vedtak som har konsekvenser for programvirksomheten. Det vil si gjennom vedtak om hvordan midlene skal fordeles innenfor NRK og kontroll over rekrutteringen til toppstillingene.
Under kringkastingssjefen finner en fremfor alt de tre programansvarlige virksomhetene; programdivisjon fjernsyn, programdivisjon radio og distriktskontorene, hver med en direktør i spissen. De tre kanalene i radio er ledet av hver sin kanalsjef, og under de er programproduserende avdelinger. I de ulike programavdelingene kan det igjen være faste redaksjoner som har ansvaret for ulike typer program.
Selv om tre-kanal-systemet ikke startet før i oktober 1993, sendte NRK dette pret nesten 16500 timer riksprogram i radio, i tillegg til utenlandsprogrammet på radio. Men radio i Norge er mye mer enn NRK. Over 400 har konsesjon for riksdekkende radio. Sammen sysselsetter de private radiostasjonene nesten like mange som NRK. P4 – ”radio over hele Norge” er organisert som et aksjeselskap. Det startet sendingene høsten 1993.
Nærradio startet med et avgrenset forsøk i 1982 og sterkt utvidet i 1984. Nærradioen var da drevet av frivillige organisasjoner, og de fleste nærradioene hadde fått fast ansatte medarbeidere. Stortinget gjorde vedtak om at nærradioen skulle bli permanent og få lov til å sende reklame fra 1988.
I årsmeldingen regner den offentlige oppnevnte Nærkringkastingnemda med at det ble sendt 700 – 750000 timer nærradio i 1993-
Radio i Norge i dag
Fra sommeren 1933 til utgangen av 1981 var radio i Norge det samme som NRK. På 1950 – tallet fikk denne situasjonen ansvaret for utbyggingen av fjernsyn i tillegg til lydkringkasting. NRK er fremdeles den dominerende radiostasjonen, men med konkurranse fra en middelstor (P4) og flere hundre småstasjoner (nærradio).
NRKs to – kanal – system satset på liten skille mellom kanalene. På 1980 – tallet fikk NRK konkurranse fra nærradioene, som ”stjal” unge og middelaldrende lyttere fra NRK. Da NRK la planer for overgangen til tre kanaler valgte de en klar profilering av kanalene;
P3: P3 – profilen er klarets; det er ungdomskanalen, med mye populær musikk , og NRK har vunnet tilbake lytterne. P3 tar sikte på å nå lytterne under 30 år. Profilen er ung, moderne, personlig, engasjerende og skiftende. Jingler, kjenninger og egen språktone gjør at vi raskt kjenner igjen kanalen. En ungdommelig kanal betyr først og fremst mye musikk. NRK Petre har tatt konsekvenser av det, og musikken fyller rundt 70% av sendetiden. Men programmene skal ikke være tanketomme. Petre skal ”Stimulere nysgjerrigheten og gjøre verden litt større for sin målgruppe”, heter det i målsettingen for kanalen. Kanalen satser også på utstrakt bruk av ”selvkjør” – metoden, det vil si at programlederne selv styrer teknikken. Mesteparten av verbalstoffet blir sendt direkte.
P1: har en distriktsprofil, det vil si mye distriktsprogram. Eldre mennesker holder fast ved denne kanalen. P1 er kalt Norgeskanalen, og den har et bredt publikum som målgruppe, nemlig voksne over 30 år i hele landet. Kanalens målsetting er å holde publikum orientert om aktuelle begivenheter. Samtidig ønsker P1 å være en hyggelig følgesvenn gjennom dagen og ha god kontakt med lytterne, blant annet gjennom innringningsprogrammer. Hovedingrediensene er musikk underholdning og nyheter. Kanalen har det bredeste musikktilbudet, med vekt på populær musikk for den aktuelle målgruppen. Distriktssendingene er knyttet til P1.
P2: ble lansert som ”kulturkanalen” , men som en kunne vente var dette ikke noen magnet som dro til seg mange lyttere, og høsten 1994 ble kulturprofilen dempet ned. De fleste P2 lytterne er kvinner. Kanalen skal gi bakgrunnsstoff, fordypning, debatt og kommentarer. Her finner vi spesialstoff om økonomi, utenriks, kultur, opplesning og montasje. Samtaler og debatt har fått stor plass, og klassisk musikk er først og fremst til å finne på denne kanalen.
P4: Vi har også en fjerde kanal. Denne kanalens profil kjennetegnes av ”kjappe” programledere, korte nyhetsinnslag og mye musikk. Rundt 70% av sendetiden er fylt med musikk. Kanalen har også en del debattprogrammer i samsvar med TV3. i
NRK er en stor institusjon med rundt 3000 tilsette, men 1/3 av disse arbeider bare med fjernsyn. Om lag 1/5 arbeider i sentralredaksjonene for radio og ¼ ved distriktskontorene. Dessuten er det mange som har oppgaver både for radio og fjernsyn.
Radioens sjanger
Dagens radio inneholder mange sjanger. Disse omfatter allmennhetens interesser. Det finnes noe for alle. Med et utvalg av flere kanaler som for eksempel:
- P1 som er en bred allmennkanal og kalles ofte Norgeskanalen.
- P2 som kalles kulturkanalen.
- P3 som er ungdomskanalen
- P4 som også er en bred allmennkanal.
- Distriktssendinger, lokal allmennradio.
Reportasjen
Reportasjen er en vanlig sjanger i dagens radio. Her er reporteren på aktuelle begivenheter. Reportasjen beskriver situasjonen og en dyktig reporter bør kunne skape bilder i folkets fantasi, slik at lytterne lar fantasien flyte fritt og lar seg rive med i begivenhetens hendelser. Lytterne skal få en følelse av at de er tilstede på begivenhetens hendelsessted.
Faktaprogrammer
Faktaprogrammer presenterer dokumentarer basert på informasjon og består av virkelighetsfortellinger, vitenskapelig stoff, informasjon om kultur, politikk, religion og samfunn.
Fiksjon
I fiksjonsprogrammet skapes en ”tenk virkelighet”. Det kan være oppdiktede fortellinger, hørespill og tenkte begivenheter. Denne begivenheten har aldri funnet sted. Science fiction er en rendyrket fiksjon.
Nyheter
Nyhetsprogrammet er et av de eldste programformatene, der nyhetstelegrammene ble lest direkte opp i radio. Senere er det også blitt et aktivitetsprogram med debatt, direkterapporter, utdypende kommentarer fra åstedet og intervjuer med de involverte i saker.
Foredraget
En av allmennkringkastingens offisielle hovedoppgaver er folkeopplysning. Her er foredraget viktig. I foredraget presenteres det fakta som blir kommentert og tolket av foredragsholderen selv.
Opplesning
Opplesningen er en gammel radiosjanger som enda står veldig sterkt.
Hørespillet
I radioens barndom bestod hørespillet i at replikkene ble lest direkte opp på radio. ”Kulissene” var det lydeffekter som forsterket muligheten til å skape fantasibilder i lytternes tanker. Hørespillet er lagd spesielt for radioen og det er viktig for de små som ikke kan lese, eller mennesker som ønsker å høre en historie isteden for å lese den selv. Det fantastiske med hørespillet er at man selv får sjansen til å utnytte sine kreative evner med å leke seg rundt i tankens teater og skape sine egne bilder og danne sin egen serie av hendelser i hodet.
Underholdningsprogrammet
Underholdningsprogrammet hadde sin gullader før fjernsynet tok over, som det dominerende underholdningsmediet. Underholdningen går stort sett ut på konkurranser, sketsjer, musikkprogrammer, filmomtaler og så videre.
Personlig hører jeg ikke mye på radio. I tilfelle blir det som bakgrunnsstøy i bilen, eller når jeg arbeider. Da er det som regel den lokale radioen i Kristiansand, som heter ”radio markens”. Det er en ungdomskanal som sender for det meste det siste innen musikk. Det er også noe kultur i kanalen, men det sendes som regel på formiddagen.
Konkurransen mellom kanalene
Før programutvidelsen i 1993 var nærradioene den eneste reelle konkurrenten til NRK. Lytting til utenlandsk radio som hadde et visst omfang på 50-60-70 tallet, fikk mindre og mindre betydning etter hvert som programtilbudet økte i norsk radio. I 1991 var det bare en prosent som hørte på utenlandsk radio på en gjennomsnittlig dag, mot 7 prosent i 1983 og 14 prosent i 1968.
I konkurransen med nærradioene hadde NRK et solid forsprang. På en gjennomsnittlig hverdag i 1992 var det 55 prosent som hadde hørt på NRK, mens 23 prosent hadde hørt på nærradio. Markedsandelen for nærradio, det vil si andelen av smalet lyttertid, var 30 prosent. P1 var den største av NRKs kanaler med 42 prosents oppslutning, mens P2 så vidt kom foran nærradioen med sine 27 prosent.
Hva hører vi på?
Fra Gallups løpende undersøkelse Forbruker og Media får vi vite hva menn og kvinner er interessert i å lytte på radio:
|
|
Totalt |
Mann |
Kvinne |
Differanse |
|
Helse og Samliv |
23 |
11 |
33 |
-22 |
|
Kulturprogram |
17 |
11 |
23 |
-12 |
|
Livssyn og Religion |
13 |
9 |
18 |
-9 |
|
Innringingsprog. |
12 |
8 |
16 |
-8 |
|
Lokalnyheter |
57 |
53 |
61 |
-8 |
|
Korte nyhetssendinger |
53 |
49 |
56 |
-8 |
|
Debattprogram |
28 |
24 |
31 |
-7 |
|
Musikk |
44 |
41 |
47 |
-7 |
|
Radio/Teater/Hørespill |
7 |
4 |
110 |
-6 |
|
Lengre nyhetssendinger |
6 |
31 |
35 |
-4 |
|
Vær og Trafikkmld |
38 |
37 |
39 |
-2 |
|
Innenriksnyheter |
56 |
55 |
57 |
-2 |
|
Vitser/Sketsjer/Konku. |
16 |
15 |
16 |
-1 |
|
Kriminalstoff/Forbrytelser |
12 |
12 |
12 |
0 |
|
Naturprog. |
37 |
37 |
37 |
0 |
|
Politikk |
20 |
22 |
19 |
3 |
|
Populærvitenskap |
21 |
24 |
17 |
7 |
|
Utenriksnyheter |
38 |
42 |
34 |
8 |
|
Sport |
34 |
47 |
23 |
24 |
Kringkasting
Radioen er et mektig massemedium. Det kan nå store mengder mennesker raskt og effektivt. En radiostasjon kan brukes for å oppnå politiske, religiøse eller andre mål, samtidig som den bidrar til underholdning og kreativitet. Med kreativitet mener jeg når man lytter til radio må man danne sine egne bilder inne i hodet om hva som foregår, i motsetning til fjernsynet. Når det gjelder programmer er det te forhold som er spesielt viktige.
Forhånd
Hva kan sendes? Forhåndssensuren er viktig. Her kontrollerer myndighetene i et land radiostasjonen ved hjelp av forhåndssensur. Denne sensuren er et sett regler for hva som kan sendes og ikke sendes. Dette systemet finnes i større eller mindre grad i land der myndighetene vil kontrollere hva innbyggerne skal få av informasjon. En annen mulighet er å la kringkastingsselskapene selv være ansvarlige for hva som kan sendes. Da blir ansvaret lagt over på redaktøren.
Finansiering
Finansiering av radiobedriften er også et nøkkelspørsmål. En mulighet er å forlang kringkastingslisens, en avgift alle lytterne skal betale for å lytte på radio. Lisensen er da en slags abonnementavgift for radio.
Stempelavgift på apparatene som kan lage kringkastingsprogrammer, kan også være en inntekskilde. I Norge tilfaller denne avgiften på radio og fjernsynsapparater i NRK. En mulighet er å la reklameinnslag bli den viktigste inntektskilden til radiostasjonene. Reklamefinansiering innebærer salg av sendetid på samme måte som avisene selger spalteplass til annonsørene. Radiostasjoner med reklame får da føling med personers problemer, nemlig oppslagspiralen. For radiostasjonene betyr det at flere lyttere gir større inntekter pr. reklame –minutt og omvendt.
Norsk radio får i hovedsak inntektene sine fra lisenser og reklame.
Dekningsområde
Stasjonens dekningsområde bestemmes vanligvis av hvert enkelt lands myndigheter, i samsvar med de internasjonale avtalene som gjelder. En stasjons dekningsområde kan være en nasjon eller en stat. Slike landsomfattende radiostasjoner finnes det en eller flere av i nesten hvert land. En stasjon kan også være regional eller lokal, det vil si at den dekker en landsdel eller bare ett lite område. På samme måte som riksavisene og lokalpressen kan slike sendinger være svært preget av lokale forhold.
En tredje mulighet er at stasjonens sendinger retter seg mot flere land eller helst mot utlandet. Slike internasjonale sendere finnes i ulike varianter. ”Voice of America” sender sitt amerikanske budskap inn i Øst-Europa og Sovjetunionen. Sameradioen dekker de samiske områdene på Nordkalotten. Og NRKs utenlandsprogram er ment for nordmenn i utlandet.
I forbindelse med de internasjonale senderne bør også støysendinger nevnes. For å stanse det myndighetene regner som skadelig innflytelse, sender noen land rett og slett støy for å ”jamme” sendere som ”Voice of America” og ”Radio Fri Europa”.
Fremtiden
Radioen vil alltid være her, selv om teknologien begynner å ta overhånd på det meste. Radio er et gammelt medium og vil alltid bestå. At den vil utvikle seg, er klart, men det vil ikke være noen store forandringer.
Radioens historie
Den ordinære programdriften startet først i 1925, på samme tid som radiolisensen ble innført. I radioens første leve år i Norge måtte man søke om lisens for å bruke radio.
1895 – Italieneren Guglielmo Marconi sender lydsignaler ca. tre km av gårde uten hjelp av telegraflinjer.
1902 – Marconi sender trådløs signaler over Atlanterhavet.
1906 – Den første kringkastingen i verden, Kringkastingsselskapet A/S sender de første offentlige programmene i Norge, 29.april.
1935 – Staten overtar driften av kringkastingen, og Stortinget vedtar å opprette Norsk Rikskringkasting (NRK). NRK får enerett på å drive kringkasting.
1923 – Telegrafstyret starter prøvesendinger på Tryvann og Kongens gate i Oslo
1925 – Kringkastingsselskapet A/S starter ordinær programdrift.
1929 – Wilhelm Tved tilsettes som administrerende direktør og programsjef i Kringskastingsselskapet A/S.
1935 – NRK kjøper sin første reportasjebil.
1940 – Kringkastingen når ut til mer enn halvparten av det norske folk. Radioens vekst blir imidlertid avbrutt idet krigen bryter ut. I årene 1940-45 var ordene "dette er London" radioens sentrale kallesignal. De ga løfter om en kontakt mellom det okkuperte Norge og den frie, allierte verden. Kringkasting i vanlig forstand - underholdning, opplysning og nyheter - fantes ikke, bare kortfattet krigspropaganda. Samarbeidet mellom BBC og den emigrerte delen av NRK førte til den daglige programtjenesten "London radio" eller bare "London".
1940 – 45 – Under krigen blir radiolytting forbudt, men mange lyter illegalt fra sendingene fra England.
1945 – 60 – Radioens gullalder, Programmer som barnetimen og ønskekonserten samler Norge til et radiorike.
1960 – Fjernsynet kommer og radioens gullalder er forbi.
1970 – ”Distriktenes tiår” i NRK
1981 – Regjeringen Willoch (H) åpner for prøvesendinger med lokalradio. 49 radiostasjoner får tillatelse til å starte prøvesendingene.
1984 – NRK P2 starter sendingene. De første lokalradioene får prøvekonsesjoner og starter 7.september.
1988 – Den første permanente konsesjonsperioden for lokalradio blir innledet og varer til utgangen av 1992.
1993 – Den kommersielle kanalen P4 kommer på luften, og NRK får sin tredje kanal, NRK Petre.
1996 – NRK blir aksjeselskap. Ny konsesjonsområder for lokalradio, 309 områder.
Fordeler og ulemper med radio
Det som er viktigst med radio, er at den er direkte. På denne måten kan du få alle de nyeste nyhetene hele tiden. Radioen er også et muntlig medium, og formidling av informasjon og kunnskap skjer fra menneske til menneske. Radio er også lett tilgjengelig, du kan høre på det overalt ettersom den er et medium som er lett å frakte med seg. Og siden det er billig å kjøpe og bruke har omtrent alle en i husstanden. Når en hører på en historie og lignende på radioen, må en danne seg et bilde av handlingen selv, i motsetning til når vi ser på tv. Det kan være positivt å utvikle fantasien litt. Noe annet som er en fordel er at du kan høre på den samtidig som du holder på med noe annet.
Noe som kan være en ulempe er at det går direkte, og kan derfor gjøres en del feil under sendingen. Det er også færre måter å uttrykke seg på gjennom radio, i og med at det er et muntlig medium. Det er også negativt at det ikke er like stor innlevelseseffekt sammenlignet med blant annet TV.
Dagens radio
Radioen i dag brukes mest til bakgrunnstøy. Det vil si at de fleste egentlig hører på radioen samtidig som de arbeider med forskjellige ting. Når vi kjører i bil eller buss, sitter på cafe og så videre. Selv om interessen for radioen har falt litt ut i løpet av årene som har gått, som antakelige skyldes konkurranse fra de nye mediene, har radioen klart seg bra. Det er lite sannsynlig at radioen kommer til å dø ut, fordi radioen er så lett tilgjengelig og fungerer som er sekundær medium.
Radioen er på mange måter blitt en del av hverdagen vår og er blitt til en vane som det er vanskelig å kvitte seg med.
Internett
Internett er betegnelsen både på en teknologi, en rekke tjenester og ikke minst en helt ny kultur. Science fiction – forfatteren William Gibson, som ”fant” opp ordet cyberspace, beskrev det som nå skjer på Internett som en ”kollektiv hallusinasjon”. Det skapes en virtuell virkelighet som kjennetegnes av at hendelser frigjøres fra tid og sted. Dermed skapes også en ny form for aktualitet, der grensene for våre interesseområder utvides kraftig. Siden det er lett å kommunisere med andre personer i helt andre situasjoner, helt andre steder på jorda, blir det også til at vi utøver slik kommunikasjon.
Teknologisk består Internett av en rekke datamaskiner som er bundet sammen i mange små og store nettverk. Det som er felles for dem, er at de kommuniserer på den samme måten, de bruker samme protokoll, TCP/IP. Dette nettverket kan knytte sammen ulike typer ledninger, fra strømkabler, telefonledninger og coax som brukes i kabel-tv, til optisk fiber og trådløs samband over satellitt. Der det kan sendes signaler, kan Internett også formidles.
Internetts historie
Internett er som et verdensomspennende nett som er knyttet opp mot private og datamaskiner via telenettet, som bli til i slutten av 1960 – årene. Det var et resultat av at en rekke av USA`s universiteter og militære forskningsinstitusjoner ønsket å knytte dataressursene sammen. De første internettmaskinene startet som ”militært datanettverk”. Det første året ble det koplet fire maskiner, og 15 år etter, i 1984, 1000 maskiner. Men antallet maskiner økte i takt med utviklingen som etter hvert fikk navnet Internett, åpnet for vanlige mennesker. I 1997 passerte antallet tilkoblende maskiner 20 millioner med nærmere 100 millioner brukere.
Internett blir til…
I 80-årene ble det også det utviklet nye datanettverk etter modell av ARPANet. Mange av disse ble i 1989 koblet sammen med ARPANet til det som fikk navnet "Internett", et nett av nett med ulike eiere. To år senere (1991) ble Internett åpnet for kommersiell bruk. Unntaket er de deler av nettet som har sitt opphav i NSFNET, der kommersiell trafikk i prinsippet fortsatt er bannlyst.
Internett – et resultat av ”den kalde krigen”?
Rent teknologisk sett er Internett et resultat av ”den kalde krigen”. Det amerikanske forsvaret ville skape et nettverk som skulle kunne motstå et atomangrep på Russland. Da var det viktig å sørge for at dataene på en enkel måte kunne flyttes mellom ulike datamaskiner, og at ”veiene” mellom disse datamaskinene var fleksible, slik at dataene kunne flyttes langs alternative vier i falle deler av nettet ble ødelagt.
Hvordan bruke Internett?
Søkerprogram
For å finne frem på nettet blir det brukt datasøkeprogram, og de vanligste heter Netscape Navigator eller Internett Explorer. Disse hjelper deg å ”navigere” riktig og har en rekke praktiske funksjoner.
Modem
Modemet er en ”boks” som befinner seg mellom maskinen og telenettet. Modemet oversetter signalene fra datamaskinen slik at de kan sendes ut på telenettet. Noen maskiner har innebygd modem, eller et ISDN – kort.
ISDN-linjer
ISDN – linjer er en kabeltilknytning som gjør at operasjonene på nettet går raskere. Denne operasjonen er blitt mer og mer brukt.
E-post
E–post har flere forskjellige programmer som Eudora eller Outlook Express. Programmene har egne ikoner på skjermen. Meningen med e – post er at du kan sende brev og meldinger til andre som har e – post. Det fungerer sånn at du skriver det du vil at mottakeren skal lese, så sender du den, og mottakeren får den opp på sin datamaskin. E – post er blitt veldig vanlig nå, og har tatt litt over for vanlige brev som du sender i posten. Dette blir nå kalt ”snail mail”.
Internett som informasjonskilde
Internett er enormt. Det inneholder svært mange måter å kommunisere på, og det er nesten ikke grenser for hva man kan finne av informasjon. Internett har eksistert i mange år uten å kunne nå ut til «massene». Det var først da fenomenet World Wide Web oppstod, med sitt grafiske grensesnitt, at det ble mulig å bruke dette på Windows-baserte Pc-er og populariteten gikk rett til værs. World Wide Web, eller bare WWW, er en multimediebasert standard for presentasjon av informasjon på Internett, og det intuitive brukergrensesnittet gjør det svært enkelt å lete fram informasjon. Internett er som nevnt et sted for informasjonsutveksling. Som hjelp til å finne fram har man da diverse søkeprogrammer. Du skriver bare hva du leter etter i et lite vindu og lar maskinen gjøre resten.
Det er viktig å være presis i søket da du kan få flere tusen treff. Det verserer endel negativ omtale av Internett i aviser og tidsskrifter. Nyheter og løssalgaviser kaster seg begjærlig over historier om distribusjon av pornobilder og oppskrifter for å lage atomvåpen. Det er ikke riktig å si at dette ikke er sant, men det er ikke hele sannheten. Internett inneholder så utrolig mye mer informasjon enn akkurat dette litt suspekte. Siden det ikke finnes lover og regler på nettet, kan man ikke forvente annet enn både positive og negative ting.
På WWW kan du finne det meste, satt opp på de mest fancy måter, men ønsker du å utveksle kompetanse og kunnskaper blir programmet News brukt (også kjent under ordet Usenet). På News er vektleggingen en helt annen enn på World Wide Web. Her blir det bare benyttet tekst, og det er innholdet som teller. News – gruppene er et verdensomspennende diskusjonsforum og er inndelt i nærmere 10.000 ulike kategorier. Det utveksles ideer og erfaringer og problemer diskuteres og løses. Alle temaer og kategorier som tenkes kan ligger her, og enda fler óg.
Det som gjør News til en så nyttig informasjonskilde er at du selv kan stille spørsmål, som blir besvart av andre som har en mening eller kunnskap om saken. Her diskuterer leger siste nytt innen medisin og her snakker de som ser på X-files om detaljer i serien. Her diskuterer datainteresserte alt fra alle avanserte datasystemer til tips om hvordan man vinner dataspillet Phantasmagoria.
Mer enn Internett forøvrig er News også høyborgen til de som forfekter absolutt ytringsfrihet. Derfor finner man absolutt alt her, og da menes virkelig alt. Fra det mest bisarre, ekstreme til det særegne og originale. Og mest kjent er porno – gruppene. Trafikken på disse gruppene er meget høy (sikkert fordi svært mange bare vil sjekke hva det er de skal ta avstand fra). Derfor har dessverre News – tjenesten i mange øyne blitt synonymt med porno og andre rariteter, noe ikke minst sensasjonsavisene har sin del av skylden for.
Hvordan Internett er bygd opp
Det finnes ingen ledelse av Internett, men noe som kalles standardiseringskomiteer. Disse komiteene vedtar hvordan nettet skal videreutvikles, men det er ingen som er sjef. Det er brukerne som bestemmer over nettet, så vi kan si at det er brukerstyrt.
Konklusjon
Internett tilbyr mange muligheter, og spesielt når vi snakker om informasjonstilgang over hele verden. Det er muligheter for knytting av sosiale bånd og personlige erfaringer gjennom forskjellige tjenester, og Internett er et alternativ som gir muligheter for rask og billig kommunikasjon utover landegrensene. Det koster jo ikke mer å prate med nye venner i Australia enn det koster å ringe til naboen! Dessuten bringer Internett også mange muligheter for underholdning. Men Internett er anarkistisk; det er ingen lover som regulerer det, hvis man da ser bort i fra sedvanene blant brukerne av nettet.
Dette medfører at alle kan si og gjøre det de vil på Internettet, også i strid med de enkelte lands lover og normer. Dette fører til at Internett kan misbrukes som politisk medium og for ulovlig, økonomisk utbytte. Løsningen måtte være et internasjonalt regelverk for Internett, eller for kommunikasjon generelt. Ofte har de enkelte land restriksjoner på hva som er lov og ikke lov innen datakommunikasjon, men retts synet er vidt forskjellig for ulike land. Dermed er dette en meget vanskelig oppgave å gjennomføre. Alt i alt kan man si at Internettet viser en positiv utvikling innen internasjonal kommunikasjon.
Fordeler og ulemper med Internett
Vi må være klar over at hva som helst kan ”legges ut på nettet”, og at det kan være farlig og ukritisk å stole på den informasjonen vi får. Hvem som helst kan spre informasjon, og det kreves ingen garanti for at det som blir sendt ut, er sant. Mange er ute på nettet for å kjøpe og selge og det kan derfor forekomme lureri, eventuelt svindel. Men de fleste er inne på netter fordi det er en enkel og rask måte å skaffe seg informasjon på. Det er enkelt å søke på de emner du vil finne, og det er også en del bra informasjonsområder som er lagt ut av universiteter, organisasjoner og lignende. Så Internett kan ofte brukes i sammenheng med kunnskap, på grunn av den enkle måten å få tak i informasjonen.
Men en ulempe er at data er dyrt, så er det ikke alle som har råd til å kjøpe det. Men de siste årene har prisene på data gått betydelig ned. For noen kan det også være vanskelig å ta seg frem på dataen, du må vite litt for å klare å finne det du leter etter. Mange som har skaffet seg Internett, sitter ofte i timevis foran skjermen, og dette er ikke heldig. Noen blir rett og slett avhengige av dataen.
Etterord
Etter en del tid med prosjektet, er det endelig blitt ferdig. Det hat tatt veldig lang tid å bli ferdig med, men samtidig har jeg fått lært ganske mye av det hele sluttproduktet. Som sagt har vi fått forholdsvis god tid til å jobbe med det på skolen, men mye tid har gått med til det hjemme også. Det er litt problematisk å jobbe med slike typer oppgaver på skolen, da det skal leveres inn med dataskrevne sider. Så etter mye arbeid har jeg endelig kommet frem til et resultat jeg er fornøyd med. Fra begynnelsen av så jeg veldig mørkt på det hele, men når jeg først fikk begynt var det faktisk veldig interessant og lærerikt.
«Lysets» historie
Det var i september 1941. Et par dager før radioapparatene skulle leveres inn skaffet mine kolleger, faglærerne Fjørtoft, Fjeld og Wang, meg et ubrukelig apparat fra radioens barndom, som jeg leverte i stedet for mitt eget. Nyheter måtte vi ha og risken med lytting var minst for meg fordi jeg bodde i enebolig. Apparatet ble først anbrakt på et uthusloft, gjemt under en del høy. Av forsiktighetshensyn var jeg den eneste som lyttet. Intet ble nedskrevet, men allerede da ble det etablert et pålitelig muntlig distribusjonsapparat. Alt gikk bra, men utover i november samme år gjorde truslene om dødsstraff for lytting min hustru så nervøs at jeg måtte innstille og gjemme apparatet bort på et sikkert sted. Fra da og til nyttår var det en fæl tid med allslags ville rykter.
Endelig nyttårsaften besluttet kollega Fjørtoft og jeg å ta fatt igjen. Vi demonterte apparatet, fjernet høyttaleren, monterte hodetelefoner og satte hele greia ned i en alminnelig kasse. Spør om det var fest å høre London igjen?
Et par måneder ambulerte så apparatet mellom oss fire kolleger men havnet til slutt hos meg - både fordi det var mitt og fordi jeg vel hadde de beste evner som referent innen vår krets. Vi ble etter hvert herdet mot straffetruslene. Jeg hadde således i lang tid apparatet på soveværelset og avlyttet alle døgnets Londonsendinger. Det muntlige distribusjonsapparatet ble videre utbygget ved hjelp av byens postbud, og her var Leif Arnesen en stålende og pålitelig referent. Hvor mange hundre ganger han i dagens løp gjentok sine referater vet han vel neppe selv, men han gikk aldri trett. Av gode grunner ble han oftest noe sen med posten, men folk forstod og holdt kjeft.
Utover våren 1942 ble dødsstrafftruslene ytterligere innskjerpet. For å spare min hustru for nervepåkjenning flyttet jeg apparatet til Porsgrunn Jern & Metallstøperis kontor, hvor jeg som revisor hadde fri adgang. I denne tid ble kun 19.30 sendingen avlyttet. Hver kveld når jeg kom fra lyttingen stod en engere krets på avtalt sted og mottok referat. Dette ble dog for risikabelt i lengden og i begynnelsen av mai 1943 begynte jeg å skrive rapportene. Jeg flyttet apparatet til mitt kontor på Skiensfjordens tekniske fagskole og her ble siden det faste redaksjonskontor.
På sommeren 1943 kom jeg i forbindelse med mekaniker Arne Schüller og frue, som fra da av tok seg av mangfoldiggjørelsen og første ledd i distribusjonen. Til å begynne med hadde kun en gammel Remington skrivemaskin som greide 20 gjennomslag i slengen, men de fikk siden tak i mangfoldiggjørelsesmaskin som offisielt stod på verkstedet til reparasjon. Originalmanuskriptet ble ved gjennomskrift utført i fire eksemplarer, hvorav et gikk til «trykkeriet» og de øvrige til noen faste kunder. Jeg leverte oftest manuskriptene til handlende Karen Larsen, Skiensgate, mellom kl. 19.00 og 20.00, hvor de straks ble hentet.
Avisen ble trykt samme kveld og distribueringen begynte så snart sverta var tørr og fortsatte den påfølgende morgen. Det direkte opplag varierte mellom 40 og 350, men det forgikk også mangfoldiggjørelse og avskrift på annen hånd. Jeg kjenner spesielt til at frk. Martha Andersen, kontordame ved Porsgrunns komm. El. verk, og bokholder ved Porsgrunns Margarinfabrikk, Chr. Andersen, i lang tid var ivrig opptatt med dette arbeide.
Ildsjeler i distribusjonen, som jeg har kjennskap til, var forøvrig lagersjef Sverre Lie Jansen, student Karl Brevik, fhv. rådmann H.E. Kjølseth og butikkdame frk. Kirsten Johansen. Sistnevnte var også midlertidig arkivar. Hun oppbevarte originalmanuskriptene for noen måneder av gangen. De ble siden gjemt samlet i en ubrukt røykkanal i et av fagskolens verksteder.
”Jeg tror ikke Gestapo noen gang fik snusen på oss, men razziaer i nabolaget forekom jo rett som det var. Vi fikk mange advarsler men arbeidet gikk sin gang med svært få avbrudd. Enkelte stopp i utgivelsen skyldes at vi ikke torde ta risken med distribuering, men avlytting foregikk hver eneste dag. «Hullet» i april 1945, fra nr. 106 til 113, skyldes at arkivaren måtte brenne sine papirer av frykt for razzia. ”
(Porsgrunn i juli 1945)
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekstRegler / Personvern | Kontakt oss
© 2004-2024 Daria.no - Mathisen IT Consult AS
