Naturalismen

Om naturalismen.
Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2002.12.11

Realismens forfattere i 1870-årene beskrev virkeligheten. De tok opp problemer og drøftet dem. De ønsket å forandre og finne nye løsninger i det bestående samfunn. De tok opp forhold som begrenset den personlige utviklingen.

 

I løpet av 1880-årene overtok naturalismen som innebar en realisme der optimisme og tro på forandring, er erstattet med pessimisme og tro på en skjebne som er forutbestemt. Realistenes optimistiske tro på menneskets vilje og muligheter til vekst og frigjøring ble etter hvert avløst av dyp pessimisme. Viljen var ikke fri, mennesket var et hjelpeløst produkt av arv, miljø og skjebne.

 

Litteraturen utover i 1880 årene endret karakter. Den var fremdeles problemorientert, men problema som ble tatt opp var andre enn tidligere. Fattigdom var skildra på en helt annen måte enn før, og det var livets skyggesider som ble omtalt i bøkene. Nå var de viktigste fortellingene der den kroppslige nøden og sykdommene fikk en stor plass. Svette lukt, blod, snørr og kroppslige skildringer i bøker er kjennetegn på naturalistiske skrivemåten.

 

Menneskesynet endret seg. I realismen hadde forfatterene trodd at vær og en kunne gjøre opprør for å endre sin egen livssituasjon og dermed bidra til at hele samfunnet endret seg. Forfatterene mente at menneskene var et hjelpeløst produkt av arv og miljø. Man kunne derfor ikke forutsi handlingene sine. Diktinga går fra tendens i realisme til tragedie i naturalisme.

 

Forfatterene i naturalismen var enda tydeligere inspirert av moderne naturvitenskap enn realistene. Teknikken forfatterene brukte var å forsvinne bak stoffet. Idealet var en objektiv framstilling en avfotografering. diktningen skulle undersøke og skildre forholda, og leserene skulle skjønne at personene var nøtt til å handle slik de gjorde. Det var ingen forfatterkommentarer i bøkene og heller ingen forklaring fra forfatterene. Bøkene fra denne tida endte som oftest dårlig.

 

Bohemene

Det meste av 1870- og 80-årenes diktning var preget av kampen for frihet og likhet for alle mennesker uansett kjønn eller sosial tilhørlighet. Kunstnerne angrep kirken og embetsstanden og kjempet for demokratiske reformer. Midt i 1880 årene oppsto et nytt og mer radikalt innslag i de litterære og kunstneriske kretser. Bohemene som de kalte seg mente at kunstnerne fra 1870 årene beskrev virkeligheten for romantisk Disse nye kunstnerne beskrev virkeligheten mer kritisk enn Formel 1realistene. De søkte dypere ned i problemene og skildret fattigdom, avslører den seksuelle dobbeltmoralen og trakk prostitusjonen fram i lyset. Bohemen trudde på fri kjærlighet og mente at deikke var naturlig for menneskene å leve i ekteskap. De ville ikke ta hensyn til vanlige verdier og moralbegreper. De foraktet det bestående og ville ikke innordne seg i samfunnet. Bohemene hatet alt som var hyklersk og ville avsløre dobbeltmoralen i samfunnet. De var rundt 20 stykker som møttes på Grand daglig. To store bohemer er Hans Jæger og Christian Krogh.

 

Hans Jæger

Hans Jæger ble født i Drammen 2. september 1854, han var sønn av Othilia Henriette Foss og Nikolai Henrik Jæger. Han var nummer 3 i rekken av de ni søsknene, syv gutter og to jenter.

Fra 1867 til 1874 seilte han som sjømann. I 1875 tok han artium med bl.a. Arne Garborg, og begynte å studere filosofi på heltid. Han gjorde seg til talsman for fri kjærlighet tidlig i 1880-årene. Hans tilhengere fikk tilnavnet Kristiania Bohemene. De ville ha full seksuell frihet mellom kjønnene. 11. desember 1885 kom boken Fra Kristiania Bohemene ut. Boken var et angrep på det sivile samfunn. Rett etter at den var gitt ut ble den beslaglagt også i Sverige.

Han døde av kreft 8. februar 1910 i Kristiania.

 

1882: 5. februar han holder sin første tale i Kristiania bondesamfunn.

1885: Den kjente boka Fra Kristiania Bohemene kommer ut

1886: Han blir dømt til 60 dagers fengsel og 600 kr i bot for å ha gitt ut boken Fra Kristiania

Bohemene.

 

Christian Krogh

Christian Krogh ble født i 1852 i Kristiania. Han ville bli maler, men han gjorde som faren ville og ble jurist. Da han var 22 år så døde faren hans. Krogh bestemte seg da for å bli maler, og reiste til kunstakademiet i Tyskland. I Berlin ble han særlig opptatt av all urettferdigheten i samfunnet og han tenkte mye på de fattige og ensomme menneskene. Krogh bestemte seg for å ta oppgjør med dette gjennom bildene sine. Han mente at kunsten skulle være en måte å gripe folk på, og gjøre dem klar over problemene.

 

I maleriene sin viste han noe av nøden og urettferdigheten slik at folk måtte ta et standpunkt. Han mente også at kunsten ikke bare skulle være skjønn, men sann. I maleriene var Krogh opptatt av å skildre miljøer rundt seg så likt som virkeligheten. Mennesker ble ofte plassert helt fremst i bildet, for at tilskuerne skulle få minst mulig avstand til dem. I 1880 årene malte han mange bilder som viste hvordan sypiker måtte slite for å overleve. Da han malte brukte han ganske breie og feiende penselstrøk med friske og klare farger. Han skrev også, og 20 desember 1886 kom romanen Albertine. Her gikk han til angrep på den offentlige prostitusjonen. Boken vakte veldig stor oppsikt, og ble beslaglagt dagen etter at den kom ut. Han var gift med Oda Krogh. Han døde i 1925.

 

Jæger og Krogh var forskjellige, men Krogh var svært begeistret over Fra Kristiania Bohemen.

 

Bohemenes ni bud

- Du skal skrive ditt eget liv.

- Du skal overskjære dine familierøtter.

- Man kan aldri behandle sine foreldre dårlig nok.

- Du skal aldri slå din neste for mindre enn fem kroner.

- Du skal hate og forakte alle bønder, så som:

Bjørnstjerne Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.

- Du skal aldri bære celluloidmansjetter.

- Unngå aldri å gjøre skandale i Kristiania teater.

- Du skal aldri angre.

- Du skal ta livet av deg.

 

Amalie Skram

Amalie Alver ble født i Bergen i 1846, og var datter av Mons Monsen Alver og hans kone Lovise Sivertsen. Hun ble døpt Berthe Amalie likte ikke navnet sitt, hadde de bare brukt det første navnet pleide hun å si. Hun var den eneste jenta i en søskenflokk på fem. Faren hadde flyttet fra landsbygda og til Bergen, og ble som alle andre innflyttere kalt stril. Faren drev butikk i en kjeller og tjente lite, det endte med konkurs. Amalie hadde gode evner og var dessuten en skjønnhet. Med store brune øyne og langt mørkt hår. Hun hadde mange gode venninner og ble ofte bedt med dem hjem. Hun oppdaget at de hadde det mye finere hjemme hos seg enn det hun hadde hjemme, og hun torde derfor ikke ta med noen hjem av frykt for at de skulle oppdage at hun var en "striledatter". Hun valgte da isteden å være sammen med boren for han kunne hun stole på. Hjemmet hennes var preget av mangel på kjærlighet og mangel på økonomisk trygghet. Da Amalie var 17 år mistet faren alle pengene og rømte til Amerika, moren satt igjen med alle fem barna. En ni år eldre rik skipskaptein, August Müller fridde til henne og moren presset henne til å si ja for å redde familien. Hun var ikke glad i ham, men hun

ofret seg for familiens skyld.

 

Hun var med mannen sin på mange og lange sjøreiser. På disse reisene lærte hun mange språk, og hun begynte å føle at hun ikke hadde frykt i farlige situasjoner. Ekteskapet med kaptein Müller var veldig vanskelig. De hadde fått to gutter sammen, men av likevel ville Amalie ut av ekteskapet. Mannen ville ikke dette, og en skilsmisse ble sett på som en skandale. Etter en tid ble hun syk, fikk nervesammenbrudd og ble innlagt på Gaustad sykehus. Etter noen måneder der flyttet hun til sin bror i Fredrikstad, og senere til Kristiania der hun bodde med sine to sønner.

 

Etter skilsmissen begynte hun å skrive. Hun traff flere av de store dikterne i Kristiania. Hun ble god venn med Arne Garborg, men mest av alt beundret hun Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om han flyttet rundt og hun flyttet til København fortsatte de å brevveksle.

 

I 1882 traff hun den danske forfatteren Erik Skram hos Bjørnson i et selskap. To år senere giftet de seg og flytta til København. Da Amalie var 43 fikk de datteren Johanne. Fem år seinere var Amalie overarbeidet, jobbet mye samtidig som hun var mor og hustru. I tillegg kom motgang og dårlig kritikk, og Amalie ble syk igjen. Hun fikk nervøst sammenbrudd og ble lagt inn på psykiatrisk klinikk i København i 1894. I 1900 skilte hun seg med Erik Skram etter store problemer med ekteskapet. Hun døde i 1905, nedbrutt, syk og ulykkelig. Men da hun døde ble danske og norske aviser full av gode ord om henne, som hun hadde ventet på hele livet.

 

Romanserien Hellemyrsfolket står som et av naturalismens hovedverker i norsk litteratur. Den forteller om hvordan arv og miljø alene kan føre til at mennesker får tragiske skjebner. Videre fulgte flere romaner og skuespill som tar opp menns svik overfor kvinner. Romanen Forrådt som regnes som en av hennes beste forteller om en ung kvinnes ekteskap med en mye eldre mann. Hennes tragiske livserfaringer fikk mye å si for temavalget i hennes romaner.

 

Skrivemåten

Mange av hennes bøker skildrer inntrykk og opplevelser fra jordomseilingene med müller. I 1882 kom hennes debut roman Constance Ring, stoffet fra boken er i stor grad hentet fra hennes første ekteskap. Boken handler om en ulykkelig kvinnes ekteskapshistorie og om mannfolks utroskap, boka vakte mye oppstyr. Kvinners seksualitet fikk stor betydning i Amalie Skrams bøker. I romanene viste hun at kvinner hadde seksuelle drømmer og fantasier, selv om de ikke får levd ut sin seksualitet innenfor ekteskapet. Luice (1888) handler om ekteskapet mellom en advokat og den seksuelt erfarne tivoli piken Luice. Klasseforskjell og fortiden hennes plager ektemannen. Ekteskapsromanene hennes må ses i sammenheng med den voldsomme debatten om kjønnsmoral og prostitusjon  og har særlig tilknytning til  Christian Kroghs roman Albertine, som gjorde sterkt inntrykk på Amalie.

Bøkene hennes fikk en blandet mottagelse, de vakte liten oppmerksomhet i Norge og det gjorde henne bitter.

 

Verk

Constance ring, 1885

Hellemyrsfolket:

1. Sjur Gabriel, 1887

2. To venner, 1887

3. S.G. Myhre, 1889

4. Avkom, 1898

Forraadt,1892

Professor Hieronimus, 1895

Paa St. Jørgen, 1895

Karens jul, 1885

 

Andre forfattere i perioden

Emile Zola (1840-1902) regnes som grunnleggeren av naturalismen i         

Frankrike. Han hevdet at forfatterene skulle være vitenskapsmenn,

og at deres objektive skildringer skulle erstatte de tidligere dikternes

bruk av fantasi.

 

Hans Jæger (1854-1910). Allerede omtalt.

 

Christian Krogh (1852-1925). Allerede omtalt.

 

Arne Garborg (1851-1924). Han var ikke særlig fornøyd med språksituasjonen. Landsmålet mente han var norsk, men enda ikke                

utformet kulturmål.

 

Andre sentrale forfattere er: Gustave Flaubert, Honore de Balzak, Ivan Turgenjev, Theodore Dreiser, Eugene O'Neill, Sinclair Lewis, Tennessie Williams og Charles Dickens.

 

 

Karens Jul

Det var et lite gammelt trehus nede ved havnen i Kristiania, ingen tok notis av bygget og brydde seg ikke om det stod der eller ikke. Det var lenge siden det hadde vært i bruk, og det vente ut mot sjøen. Så var det en vinternatt i desember like før jul, det var vinter og kalt. Det var en politikonstabel som patruljerte langs kaien, han sytes han hørte barnegråt, men kunne ikke skjønne hvor det kom fra. Han så seg rundt, og endte opp ved det gamle skuret. Han så at noe rørte seg der inne, så han banket på. Etter litt slapp en ung blåfrossen kvinne han inn. Hun var veldig ung, og hadde en unge i en bylt på armen. Hun var Karen og hadde ingen steder å bo. Politikonstabelen hadde tenkt å kaste henne ut, men kom på bedre tanker lot henne bli. Hun jobbet hos en madam som var jordmor. Madammen måtte reise ut på landet og kom ikke tilbake før julen, (om tre dager). Karen hadde litt vann i en flaske og noen brødskorper. Hun viste ikke hva barnefaren het og hun hadde hørt at han hadde reist til landet. Til fattigvesenet ville hun ikke gå. Neste dag kom konstabelen forbi hun satt i en skrå stilling mot vinduet, han regnet med at hun sov. Tre dager etterpå kom han forbi igjen, han hadde vært syk et par dager så han hadde ikke patruljert på bryggen, og heller ikke pratet med Karen. Hun satt i den samme stillingen som forrige gang han så henne. Han brøyt opp døren, der satt de stein døde begge to, frosset i hjel. Noen dager senere rev havnevesen det gamle skuret.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst