Vinden suser over de døende tretoppene. Langt der nede leter noen etter mat. Snart kommer de også til å dø. Solen holder på å gå ned, men varmer fortsatt opp det øde byområdet. Ikke et hus, ikke en bil, alt man kan se er et barn som kommer humpende mot deg, gråtende, beende. Tynn og grå i huden.

Man kan kjenne lukten av død, se menneskene som brekker seg før grå, illeluktende kvalme renner ut av dem.

Sverige, året er 2050. Atomkrigen er over, alt er over. Når natten kommer blir det kaldt.

Ved et tre sitter en mann og en kvinne. De holder rund hverandre. Hun er gravid. Hun skal føde. Man kan høre fortvilte kvinnehyl senere tatt over av barneskrik.

Rop av sult hadde blitt hørt i det fjerne men nå overdøvde barneskriket alt. Så ble det stille, stille som den kalde natten, stille som død.

Et hyl, noen er død, hvem? Hvem vet.

Død av sult, Død av stråler. Død av død. Død og borte, begravd.

Noen som sørget? Nei. Ingen. Han var ensom, han var kald. Kald som natten, kald som den kalde natten. Den nærmer seg.

Mor og datter i en hule, i en hule uten lys, uten rom, uten luft. Gråt, stille bønner, svarte vegger, mørkt. Svart som katten, svart som havet, svart som natten. Den kalde natten. Det er snart natt.

En ensom gutt, uten mor, uten far, uten søsken eller familie, uten venner, uten sin elskede. Ingen å holde, ingen å trøste, ensomhet, en lang ensomhet. Lang som en time, som et år, et liv, lang som den kalde natten. Den er her snar.

En bonde, ligger i senga, en madrass i en kjeller i et fjøs, hans kone død ved hans side. Hans sønner og døtre døde ved henne. En tåre og et smil, nå skal han dø, nå får han være med dem. Død som en sten, død som vann og som fjell, død som natten, den kalde natten. Nå er den her

Solen kommer opp, det er morgen, den kalde natten er over. Død. Ikke en lyd. Bare vinden som suser over de døde tretoppene…