Baptistisk historie

Baptistisk historie
Sjanger
Særoppgave
Språkform
Bokmål

Det har vært, og er flere teorier om baptistenes opprinnelse. Johannes- Jordan - Jerusalem teorien hevder at det har vært baptister siden Johannes døpte i Jordan. Menigheten i Jerusalem var en baptistmenighet. Det finnes ulike forklaringer på ferden gjennom århundrene, alle med en baptistisk menighetssuksesjon (direkte linje til i dag). Anabaptistteorien. Anabaptistene oppstod som døperbevegelse i reformasjonstiden. Det er et åndelig slektskap mellom døperne i Sveits, Tyskland og Holland og de moderne baptistene. Anabaptistene døpte på bekjennelse av tro og menighetsstrukturen er felles med den vi finner i baptistmenigheter i dag. Også læren om menneskets forhold til Gud og frelsen er felles. Det er likevel forskjeller. Dåpen foregikk med overøselse, en var klar på at ingen skulle inneha offentlige verv eller embeter. Dessuten var de gjennomførte som pasifister. En del historikerne hevder at det ikke er mulig å finne en direkte linje til dagens baptister, mens andre sier det motsatte. Opprinnelse i kretser omkring engelske separatister på 1600 tallet. Separatistene brøt ut av den anglikanske kirke på 1600 tallet, de bygde på en pakt mellom troende basert på bibelen. Siden ble de klar over at Bibelen krevde dåp før et menighetsfellesskap kunne dannes. Baptistene kan føre sine røtter tilbake ti den gruppen briter som gjennom bibelstudier brøt tvert over å dannet sitt eget kirkesamfunn.

 

De første baptistene

 

¨ En gruppe separatister kom til Amsterdam i 1609, pga. forfølgelse i England. Dette var de første som virkelig begynte å døpe. Pastor John Smyth døpte seg selv og sin menighet.

 

I 1612 endte gruppen tilbake til England. Menighetens nye forstander, Thomas Hweys utgav da et skrift som fordømte katolikker, angelsaksere, puritanere og separatister som vranglærere. For dette ble han fengslet. Han døde i fengslet i 1616. Denne bevegelsen ble kalt "General Baptist."

 

¨ Partikulær baptist ble en annen gruppe kalt. Dette på grunn av en streng kalvinsk lære om forsoningen, begrenset til de som Gud hadde bestemt på forhånd. Begge disse retningene praktiserte dåp som følge av tro, men ved overøsing.

 

I 1641 førte ble det for første gang døpt ved full neddykkelse. Dette var i en Partikulær Baptist menighet. Tre år senere, i 1644, ble dette i en trossetning slått fast som riktig dåp. General Baptist menigheten kom etter i 1660. I de to neste århundrene spredte baptismen seg over hele Europa og til USA.

 

De første baptistene i Norge

 

Først rundt 1840 kommer det første møte med baptistene i Norge. Det 19. århundre førte til en rekke forandringer i landet. Det var nasjonal frigjøring i 1814. Det var oppblomstring av industri og handel. Skolesystemet kom i funksjon og folk gikk fra primærnæringene til industrien. Høyskoler og universitet ble opprettet. Det var en gullalder i norsk litteratur, parlamentarismen ble innført, og midt i dette kommer frikirkene, også baptistene, på arenaen.

 

§ 2 i grunnloven

 

sier at den lutherske kirke forblir statskirken. 1800 tallet var preget av religiøs pluralisme, og den religiøse enhetskulturen gikk raskt i oppløsning. Etter 1840 kunne ikke statskirken lenger betrakte seg som den eneste kirke lenger. Flere kirkesamfunn oppstod, også en rekke organisasjoner og misjonsarbeidet kom til.

 

Zionittene i Drammen

 

Men lenge før dette hadde det vært en døperbevegelse i Drammen. Allerede i 1740 årene oppstod Zionittene i byen. Deres leder het Søren Bølle, en danske som kom til byen. I 1741 var det en gruppe rundt han som meldte seg ut av kirken, og levde derved di skarp konflikt både med presteskapet og den verdslige myndighet. I 1743 ble fire av gruppens ledere forvist til Altona i Tyskland. Årets etter reiste 48 personer til byen, som var en friby for religiøs virksomhet. På slutten av 1800 tallet fant en de siste sporene etter bevegelsen.

 

Enoch Richard Haftornsen Svee

 

er den første norske baptisten vi kjenner til. Han kom fra Orkanger , var av haugianerslekt og ble omtalt som "en som i flere år har følt et levende attrå efter å bli misjonær." Svee som ble født i Trondheim i 1816 reiste i 1837 til København for å forberede seg til å bli misjonær.

 

Der kom han i kontakt med en "gudelig krets" som utviklet seg til å bli den første baptistmenigheten i byen. Svee var blant de første 11 som ble døpt i 1838. Han ble en av lederene i denne menigheten. I 1842 reiste han hjem til Orkanger. Han hadde støtte fra amerikanske baptister, og skulle virke for baptistmens sak i Norge. Allerede i 1843 døde han. Det finnes ikke synlige spor etter hans virksomhet.

 

Frederick L. Rymker

 

ble født i Odense i Danmark i 1819 og ble i 1857 ansatt som evangelist i Norge. Han hadde virket som predikant i Danmark noen år, og kom til Norge med lønnsstøtte fra amerikanske baptister. Han reiste først til Skien der han tok kontakt med medlemmene i den Lammerske frimenigheten. Han prekte flere ganger i Lammers fravær. Senere ble dette forholdet anstrengt fordi Rymker tilhørte døperbevegelsen.

 

Rymker besøkte også Brevik, Langesund, Oslo, Fredrikstad og Sarpsborg før han og familien bosatte seg i Skiensdistriktet. På tross av sterk motstand fra blant annet Statskirkens prester døpte han 1. juledag i 1858 en ung mann i Porsgrunnselven. Det var Carl Gundersen Kongerød.

 

Den første baptistmenigheten i Norge

 

I løpet av 1859 ble flere omvendt og døpt, og den 22. april 1860 ble den første norske baptistmenighet stiftet på gården Tolnæs i Porsgrunn. Det var 9 medlemmer i menigheten og Rymker var dens forstander. Det er i dag Skien Baptistmenighet.

 

Det ble stiftet to menigheter til i 1860. Rymker var med å stifte menigheten i Larvik, mens det ble stiftet en menighet i Levanger på høster. I denne var Oluf Palme en sentral mann. Menigheten i Levanger ble oppløst i 1870 årene. I 1862 ble Kragerø Baptistmenighet stiftet. I 1864 Eidsvoll og 1867 i Arendal. Rundt 1870 kom det mange nye menigheter. I 1870 Tvedestrand, Bergen og Tromsø. Dette ble store menigheter i de sentrale byene. De hadde dynamiske ledere og ble snart betydelig menigheter i sitt omland. I 1872 ble Trondheim menighet stiftet og i 1874 Kristiania menighet. Denne menigheten ble senere oppløst, men i 1884 ble det som i dag er Oslo 1. Baptistmenighet stiftet.

 

Arbeidet blir organisert

 

Fra 1870 til 1892 støttet Baptist Missionary Society arbeidet i Norge. Godtfred Hübert organiserte denne støtte, og fikk flere predikanter fra Sverige til å hjelpe til med arbeidet. Hübert drev dette arbeidet fram til 1879 da baptistsamfunnet ble dannet, og dets styre over tok det formelle ansvaret.

 

I løpet av 1870 årene ble det stiftet en rekke menigheter. Noen få store, men de fleste var små. I 1872 fantes det menigheter i alle landsdelene. Det ble behov for et samarbeid.

 

Baptistene i Norge hadde med seg en tradisjon fra utlandet. Denne tilsa at en organiserte seg i et forpliktende fellesarbeide der en gir avkall på full lokal frihet. I 1872 kom det første konkrete uttrykket i det baptistene sør for Dovre dannet Søndenfjeldske distriktsforening. Noen år senere, i 1879, ble De Norske Baptisters Union dannet.

 

Landskonferanse og kirkesamfunn

 

Men allerede i 1877 hadde de norske baptistene vært samlet til sin første landsdekkende konferanse. Den fant sted i Bergen 6.-8.juli med 10 utsendinger fra 5 menigheter. Den samlende statistikk som ble lagt fram på konferansen viste at det da var 511 baptister i landet.

 

I 1879 da unionen ble dannet bestod konferansen av 13 valgte utsendinger fra 8 forskjellige menigheter. I stiftelsesprotokollen for kirkesamfunnet heter det: "Unionen dannedes under megen bevegelse, idet de tilstedeværende representanter reiste sig op fra sine plasser og på menighetens vegne erklærte sig villige til å holde sammen som et legeme i Jesus." Fra starten var bare 9 av landets 15 baptistmenigheter med i unionen.

 

Det fikk stor betydning for baptistene i Norge at kirkesamfunnet ble etablert. Innflytelse fra internasjonal baptistme kunne flyte ut til lokalmenighetene gjennom sentralleddet. En kontakt som også gav moralsk støtte til en i norsk målestokk liten minoritet. Kirkesamfunnet fikk også betydning ved at en sammen kunne etablere et bladet Banneret som helt siden 1880 har fungert som bindeledd baptister imellom, en kunne starte predikantskole i 1910, organisere arbeid for barn og ungdom og etablere misjonsarbeid.

 

Internasjonal kontakt

 

Baptistene i Norge ble etablert på grunn av internasjonale kontakter. Blant annet ved at F.L. Rymker kom fra Danmark, og noen år senere .F.O. Nilsson fra Sverige. De første årene fikk norske baptister betydelig økonomiske bidrag fra Baptist Mission Society i England, og senere fra American Baptist Missionary Union.

 

I USA ble det dessuten etablert en predikantskole for skandinaviske baptistpredikanter i Morgan Park i nærheten av Chicago, Illinois. Ved denne skolen fikk mange norske baptistpastorer sin utdannelse i perioden fra 1884 til 1910.

 

Ledende norske baptister var svært aktive da Baptistenes verdensallianse ble stiftet i London 1905. Pastor Jakob A. Øhrn ble da valgt til alliansens visepresident, noe han forble i mange år. Senere ble sønnen dr. Arnold T. Øhrn verdensalliansens generalsekretær fra 1948 til 1960 og dr. Josef Nordenhaug fra 1960 til 1969.

 

Misjonsarbeidet

 

Dannelsen av kirkesamfunn gav etter hvert muligheten for å etablere eget misjonsarbeid. Misjonstanken er gammel blant baptistene. Allerede i oktober samme år som unionen ble dannet reiste en gruppe misjonsvenner fra baptistmenigheten i Bergen og frimenighetene i Bergen ut med galeasen "Debora" for å reise til Aldebraøyene ved Madagaskar. Da ekspedisjonen nådde Madagaskar hadde allerede franske misjonærer etablert seg der. Medlemmene i ekspedisjonen ble etter dette spredt på Madagaskar og i Sør Afrika.

 

I årene etter dette engasjerte en seg i forhold til andre lands misjonsarbeid, blant annet det britiske arbeidet i Kongo og senere gjennom de amerikanske baptisters misjonsarbeid. I 1915 vedtok en på årskonferansen i Halden å sende egen misjonær til Kongo. Bernhard Ålbu var utpekt til dette.

 

Blant annet på grunn av verdenskrigen reiste Ålbu ut først i 1918. Da Ålbu reiste ut økte også den økonomiske støtten til misjonsarbeidet betydelig. I 1920 kom Ålbu til Bas Uele i Kongo, etter å ha arbeidet ved andre misjonsstasjoner et par år, og gjorde en tid etter dette, i 1922 ev avtale om å overta ansvaret for misjonsarbeid i den delen av Kongo. Misjonsarbeidet var i gang.

 

Undervisningsarbeid

 

At de norske baptistene allerede fra 1884 sendte forkynnere til USA for utdannelse (frø det også til Sverige) viser at utdannelse og undervisning ble vektlagt. I 1910 etablerte en egen teologisk skole i Christiania. Skolen har helt fram til i dag betydd mye for Det Norske Baptistsamfunn og menighetenes muligheter til å drive arbeid. Generasjon etter generasjon av baptistforkynnere har fått sin utdannelse. Utdannelsen gir i dag en teologisk kompetanse på høyskolenivå i tillegg til en yrkesutdannelse som baptistpastor. Skolens første rektor var O.J. Øie. Han hadde stillingen helt fram til sin død i 1943 Da ble Arnold T. Øhrn rektor, mens Nils J. Engelsen fikk prege det meste av etterkrigsperioden. Han var skolens rektor fra 1950 til 1985. Etter det har Peder A. Eidberg vært rektor, mens Tor E. Mikalsen leder skolen ved inngangen til år 2000.

 

Fra 1958 har kirkesamfunnet drevet sin egen Folkehøgskole. Det har vært variert undervisningstilbud gjennom mer enn 40 år. Skolen ble fra starten ledet av Jens L. Øen. Senere har Aage Fintland, og Knut Duesund vært rektorer ved skolen. Fra 1996 har Vidar Kvistum vært skolens rektor.

 

I 1972 ble Baptistenes Studieråd etablert for å produsere studiemateriell m.m. for menighetsarbeidet.

 

Baptistene i Norge har også drevet egen forlagsvirksomhet gjennom De Unges Forlag og Norsk Litteraturselskap. En etablerte Norske Baptisters Ungdomsforbund i 1922 og Norske Baptisters Kvinneforbund i 1916.

 

Organisasjonsform

 

Strukturen i kirkesamfunnet har vært ganske lik i hele de 20. århundre. Landet er delt inn i fem distrikter (Nord Norge, Midt Norge, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet) med sine distriktsstyrer. Hvert år arrangeres det Landsmøte med delegater fra de enkelte menighetene. Dette er Det Norske Baptistsamfunns øverste myndighet, og har ansvaret for misjonsarbeidet både i Norge og i samarbeidslandene. Her velges Hovedstyre, en rekke andre styrer og råd, her behandles felles økonomi, kirkesamfunnets institusjoner og arbeidsopplegg og planer for virksomheten. Generalsekretæren er ansatt leder av Baptistsamfunnet. Dette var en bistilling fram til 1941 da det ble en lønnet oppgave. Arnold T. Øhrn var den første som bekledde stillingen.

 

Baptistsamfunnets ekspansjon har skjedd i perioder. Ved utgangen av 1876 var det 14 menigheter med 511 baptister. En forholdsvis beskjeden start. Ti år senere hadde kirkesamfunnet vokst til 18 menigheter og 1335 medlemmer. I 1896 var det 26 menigheter og 2132 medlemmer, mens en ved 25 års jubileet i 1902 passerte 2900 medlemmer og 35 menigheter.

 

Om veksten hadde fortsatt i samme tempo ville en ved inngangen til 1930 årene ha passert 16000. Slik ble det ikke, men en nådde 7500 baptister på slutten av 1940 årene. Dessverre har medlemsutviklingen etter dette vært negativ, og i det baptistene i Norge går inn i et nytt tusenår er medlemstallet omkring 5000.

 

Økumenisk orientert

 

Baptistene har alltid vært økumenisk orientert, og norske baptister har vært med i en rekke felleskirkelige fora. Blant annet i Norges kristne råd, Norsk Frikirkeråd, Norsk Misjonsråd, m.fl.

 

Baptistene har dessuten vært åpne for å delta i teologiske samtaler med andre kirkesamfunn ut fra den erkjennelsen at økumenikk ikke bare er praktisk samarbeid, men også berører sentrale trossetninger hvor det ikke er plass for billige kompromisser. Grundige teologiske samtaler har blant annet funnet sted mellom Det Norske Baptistsamfunn og Den Norske Kirke.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst