Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hevnen er søt

Hevnen er søt

Hovedpersonen ønsker hevn over onkelen sin.

Karakter: 5+

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
05.05.2004
Tema
Familie


”Våkne opp!” Jeg kjente et hardt spark i magen og jeg mistet nesten pusten. Jeg glippet med øynene mot det sterke lyset. Det var han jeg delte celle med, Kristian, som snakket. ”Hvorfor må du alltid sove så sinnsykt lenge?” Kristian var sur. Som vanlig. Jeg følte meg kvalm og var støl i musklene. Jeg satte meg opp i sengen og så meg rundt. Cellen var ikke særlig stor. To gamle senger med tynne og slitte madrasser i, en do, en vask og noen lusne, gamle gardiner som hang foran det lille vinduet. Jeg kunne nesten ikke fatte at jeg hadde klart å leve her inne så lenge. Fem år er ikke akkurat kort tid, og med Kristian som ”romkamerat” ble det ikke spesielt bedre… Det dannet seg en hard knute i magen, og kvalmen steg voldsomt da jeg tenkte på grunnen til at jeg var her. Onkelen min. Onkelen min hadde nesten slått meg i hjel, for søren! Og det hadde han gjort i flere år. Jeg hadde fremdeles muskelsmerter i den venstre armen, og en del arr på kroppen. Men det trodde ikke dommeren på. Både han og juryen mente at sårene var på grunn av boksingen, så dumme som de var… Og så hadde de stilt meg for retten i stedet, bare fordi jeg ville ta igjen! Men neste uke skulle jeg få slippe ut. Ut av dette fengselet. Da skulle han få angre, den dritten..! ”Hei, lever du, eller?” Jeg skvatt. Det var Kristian igjen. ”Kom, så går vi og spiser frokost!” Betjenten låste opp den tunge jerndøra, og vi gikk bortover den gamle gangen.


 

Køen i kafeteriaen var lang, og jeg var fortsatt ganske sliten og trøtt. Men endelig var det da min tur, og den gule, litt oppkastlignende grøten ble lagt i tallerkenen min. Frokosten var det verste måltidet på dagen,- da man måtte spise den ekleste maten for å ikke sulte seg i hjel til lunsj. Men jeg hadde vendt meg til det. Jeg satte meg ved et bord midt i spisesalen sammen med Kristian og småpratet litt. Jeg kunne ikke vente med å komme ut herfra...

 

Endelig var dagen der. Den dagen da jeg skulle få slippe ut! Etter å ha sittet fem år, åtte måneder og tre dager i dette fengselet, skulle jeg faktisk ut! Kristian var fortsatt gretten, men gav meg en god klem. Han så faktisk litt brydd ut. Politibetjenten kom og hentet meg. Han låste opp døra, og for siste gang så jeg den slå igjen bak meg. For siste gang gikk jeg gjennom den mørke gangen, og for siste gang så jeg alle de knalloransje draktene i kafeteriaen. Betjenten førte meg ut gjennom en annen dør, svingte til høyre, og så var vi der. Den siste døren ut til friheten. Jeg gikk ut og trakk et dypt åndedrag. Den friske luften fylte lungene mine. Kvalmen forsvant, og jeg følte meg sprudlende. Jeg fikk lyst til å skrike så høyt jeg bare kunne, hoppe opp og ned, løpe og klatre i trær. Jeg smilte så mye at hvis jeg ikke hadde hatt ører, ville smilet gått helt rundt, det er jeg sikker på. Jeg var nå Rune Hansen, en fri mann! Men med ett visste jeg plutselig hva jeg skulle gjøre...

 

”Bare stopp her, jeg kan gå herfra.” Taxisjåføren stoppet, jeg betalte og gikk ut i regnet. Så det var her han bodde, altså. Den dritten av en onkel. Han som hadde ødelagt livet mitt. Knuten i magen strammet seg igjen. Jeg skjøv det mørke håret mitt til side og ringte på. Jeg skalv. Etter cirka ti sekunder åpnet han døren. Han så veldig overrasket ut. Men så strammet munnen seg. De grønne øynene smalnet, og smilerynkene som jeg husket så godt fra da jeg var liten, var ikke der nå. ”God dag, Thor”, sa jeg med en flat stemme. Han sa ingenting. Bare stod der. ”Husker du meg?” fortsatte jeg. Fortsatt ingenting. Han så lamslått ut. ”Ja, det er riktig. Det er meg. Jeg har sluppet ut nå…” Han dro til meg. Rett i ansiktet. Det var så hardt og gjorde så vondt at det tok litt tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Raseriet boblet inni meg, og jeg ble varm i ansiktet, selv om det var kaldt ute. ”Hvordan våger du?!” brølte jeg og slo ham så hardt at jeg nesten falt selv. Det føltes som om jeg hadde uendelig med krefter. Jeg sparket han i magen. Igjen og igjen. Flere ganger alt jeg kunne, helt til han lå der helt urørlig i den lyse inngangen Jeg pustet og peste, var plutselig sliten. Det hang bilder på veggene av familien. Jeg fikk øye på et bilde der Thor og jeg satt i en robåt, og jeg holdt opp en stor torsk og smilte et kjempestort smil. Jeg hadde vært så glad, for jeg hadde fanget min aller første fisk. Og Thor hadde hjulpet meg. Men nå hatet jeg han. Jeg hatet ham sterkt. Jeg snudde meg brått og sparket en gang til. Så løp jeg. Langt, langt av gårde ut i det pøsende regnet helt til jeg ikke visste hvor jeg var. Alt jeg visste, var at jeg hatet ham... Hevnen er søt...

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil