Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hjelp! Strømmen gikk...

Hjelp! Strømmen gikk...

En beskrivelse av et framtidshjem.

Oppgave 5, side 311 i Gjennom Språket.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.05.2004


Trafikkrushet var som verst i Los Angeles på en fredags ettermiddag i 2076. De automatisk opplyste veiene var helt dekt av biler. Vanligvis ville de blålysende veiene med all verdens trafikklys og korrigeringer vært ganske rolige, men i dag var det virkelig trangt med biler. Jeg prøvde å svinge forbi en bil, og så ta en sidevei, men alt var helt blokkert. Og det hjalp ikke at foran meg kjørte en utslitt og gammel Audi TT.

- Hvordan kan folk kjøre i et sånt skrap? tenkte jeg. På ei glassplate (som fungerte som en tv-skjerm via en nokså avansert lyskanon) kunne jeg se alle bilene i byene, og personene. Det var et slags kart, og jeg kunne zoome meg inn og se hvem som satt i bilene.

 

Den skrøpelige Audi TT-en kjørte inn til et kjøpesenter (det er veldig få av disse, de fleste kjøper varene via Internett, mens de sitter i sofaen.) og endelig kom jeg til en flygesone. På motorveiene er det 5 flygesoner over hverandre, det vil si at bilene kan fly. Siden jeg har en splitter ny High Tec 3000 (bilen min heter det) var det lett å komme opp til bane 5 i flygesonen (altså den øverste).


- Endelig slipper jeg å ligge i 180 km/t i trafikkrushet, sukket jeg lettet til meg selv.

- 400 km/t, sa jeg klart til autopiloten og bilen fløy av gårde.

 

Etter et kjapt minutt var jeg hjemme i New Street nummer 58. Det er en gate som ligger rett utenfor Los Angeles. Den er faktisk en av de mest kjente gatene i USA, og her bor alle filmstjernene. De flyttet fra Beverly Hills etter at husene ble dårlige, og mange kriminelle bor der nå. Gaten er gjort om til en slags overvåket fengselsstat. Bilen min svingte automatisk inn til huset mitt, mens jeg satt og skrev et brev til retten. Ruten bilen skulle kjøre var tegnet inn på forhånd, så jeg satt bare og så ut. Den gikk inn til landing mot den blanke veien som lyste rødt (det betyr ingen adgang, at huset er låst). Bilen sendte et signal til huset mitt og veien lyste grønt. Den styrtet ned mot veien, landet mykt og behagelig. Jeg fikk et sug i magen, men var veldig vant til det nå. Idet bilen landet, åpnet en stor glassdør seg. Glassdøren var på bakken, og bilen kjørte ned i hullet som glassdøren hadde åpnet. Hullet var garasjen min. Den var bygd under jorden.

 

Noen nanosekunder senere var jeg nede i garasjen. Bildøren på min side åpnet seg automatisk, de gikk opp i retning mot taket. Jeg gikk ut av bilen og knipset lett med fingrene. Døren slo seg igjen og bilen var låst. I de svarte støvlettene mine trippet jeg over det glinsende glassgulvet i garasjen og frem mot heisen. Veggene i garasjen var helt blankpolerte og hvite, og idet jeg gikk, speilet jeg meg i veggene. Håret mitt var like nyklipt som vanlig, takket være roboten min. Skjørtet mitt, som jeg hadde kjøpt samme morgen, var svart og ganske komplisert med netting, silke og det hele. Jeg hadde en blå bluse under den svarte dressjakken. Takket være helsestudioet mitt og en streng matmeny så jeg ganske godt ut i klærne (det er nemlig en amerikansk lov som sier at det er ulovlig å veie over 75 kg). Vel fremme ved heisen var det en lysende, oval sirkel med en blålysende dataskjerm i. Jeg trykket pekefingeren på skjermen. Øyeblikkelig scannet dataen fingeravtrykket mitt, og heisen åpnet seg. Med minipcen i armen, trippet jeg inn i den runde glassheisen. Deretter trykket jeg på to tallet. Det er tre etasjer i huset mitt, pluss at det er underkjeller og kjeller. I underkjelleren er det garasje og i kjelleren er det skrap og ting som jeg ikke bruker noe mer. Det vil si ting som har gått av moten og er ubrukelige nå til dags. Som bøker, vanlig tv og andre steinalderting.

 

Heisen gikk opp mens jeg sto og lente meg til veggen. Den gikk utenpå huset, slik at jeg kunne se ut. I horisonten kunne jeg se noen av de 300-400 meter høye skyskraperne som stakk opp fra Los Angeles. På grunn av veier og lignende var det et blått lysskjær over byen. Jeg snudde meg og så til den andre siden. Der kunne jeg skimte havet bortenfor noen luksusvillaer. Havet hadde begynt å bli blått igjen, etter miljøkrisen som herjet for noen tiår siden. ”Pling” sa det i heisen og døren åpnet seg. Jeg spaserte inn i huset mitt og så ut gjennom vinduene til hagen. Bak huset hadde jeg en helt avskjermet hage med basseng, plen og planter. Det blå bassengvannet skinte i lyset fra solen. Denne dagen var det sol, men hvis værgudene skulle snu seg imot meg og lage regn, hadde jeg klimaanlegg. Det vil si at hagen ble innestengt med glassplater rundt seg. Og det kunne bli alt fra storm og regn til sol. Hele siden mot hagen hadde vinduer. Jeg sto oppe på en rund platt som var høyere enn selve gulvet når jeg kom ut av heisen. Det ble klikkelyder i det blankpolerte glassgulvet idet jeg gikk ned fra platten. Jeg la ifra meg minipcen på et bord og knipset med fingrene og ropte:

- Smart! Kom hit! Det klinget i det store rommet. Men ingenting mer skjedde.

- Hva feiler den idiotiske roboten i dag. Den bør være bra, for det er den nyeste modellen. Hvorfor kommer ikke Smart når jeg roper på den? Sa jeg irritert for meg selv, mens jeg bestemt gikk rundt i huset for å finne Smart. Irritert gikk jeg rundt den røde sofaen som sto midt på gulvet.       

 

Etter å ha lett over en liten del av huset mitt ga jeg opp, og satte meg ned i den røde sofaen. På et lite bord ved siden av, lå den det en rød fjernkontroll. Jeg trykket på knappen det sto lyskanon på, men ingenting skjedde. Mange ganger trykket jeg, men ikke noe skjedde. Når jeg trykker på knappen for lyskanon skal egentlig dette skje: Bak sofaen skal et lite hull i veggen åpne seg, og der skal en stråle fra lyskanonen komme ut. Lyskanonstrålene går til en glassplate som henger ned fra taket. Den er like stor som en kinoskjerm. Det som da vises på glassplata er tv. Hvis jeg vil kan jeg også benytte andre effekter, som Internett, kart over forskjellige steder i huset mitt, se på hjemmevideoer, bilder og på overvåkningskameraene mine. Dette skjedde altså ikke!

 

Lenge ble jeg sittende i sofaen for å samle tankene mine litt. Hodet mitt var et enste frustrert rot og ingen av tankene mine gjorde meg smartere. Etter å ha fundert litt på hva som foregikk i huset la jeg merke til den tomme stillheten. Alt var så stille i huset og jeg kunne nærmest høre meg selv tenke. Vanligvis var jeg vant til å høre surret av maskiner og føre samtaler med folk via telefon og lignende. Men så slo det meg at jeg snakket bare med mennesker i sammenheng med jobben min. Plutselig følte jeg meg så ensom og stillheten var til å ta og føle på. Selv om jeg ikke er noe følelses menneske, kunne jeg føle tårene presse på. Det var bare så trist å ikke ha noe ordentlig sosialt liv. Foreldrene mine har jeg ikke snakket med på 10 år. Noen ordentlig kjæreste har jeg heller ikke hatt, de fleste er vel for det meste til bruk og kast. Likevel er det mest min egen feil at jeg har satset på yrkesliv og luksus mest. I dag er det umulig å få en karriere hvis du har samboer eller er gift. For det er en lov som sier at de som har et familieliv, blir prioritert etter de som ikke har det, med å få seg jobb. Og har du en karriere blir det liten tid til så mye sosialt liv.

 

Nedenfor sofaen er det en liten trapp på noen trinn. Den gikk jeg ned, for å se hvordan det sto til der etter at tankepausen min var ferdig. Ned den trappa har jeg annet teknisk utstyr, og det er der glasskjermen henger ned mot. På et hvitt bord var det en slags data, bortsett fra at den var litt mer komplisert. Ved siden av dataen sto det ei lita glassplate. Jeg trykket pekefingeren min på den, men ingenting skjedde. Vanligvis ville dataen slått seg på ved å lese mitt fingeravtrykk, men det skjedde ikke. Sint reiste jeg meg og gikk inn i heisen for å se utover byen, det var eneste vinduet med utsikt mot byen. Jeg gispet i sjokk da jeg gikk inn i heisen og fikk se byen. Den før blålysende og livlige byen så helt død ut.

- Å Herregud, strømmen har gått! Gispet jeg og prøvde å få igjen pusten.

Jeg bestemte meg for å ringe Veronica, en venninne av meg. Hun og jeg ble kjent på jobben, siden begge er advokater. Sofaen stod til venstre for heisen, men til høyre var det en gang, som endte opp i mitt soverom. Ved siden av et 5 meter bredt akvarium som var innbygd i veggen, var telefonen min. Telefonen var noen knapper på veggen med en glasskjerm ovenfor. På den kunne jeg se den jeg snakket med. Jeg gikk ned fra platten ved siden av heisen og spaserte mot telefonene. Før jeg trykte på knappen børstet jeg gjennom håret mitt, for å se bra ut. Men om det ble så bra var jeg ikke helt sikker på, fordi jeg hadde aldri rørt håret mitt selv før. Det var Smart sin jobb! Idet jeg hadde trukket på knappen, følte jeg meg som en komplett idiot. Så klart ville ikke den elektriske telefonen virke nå.


 

Oppgitt og lei ble jeg stående og se på akvariet, som før hadde vært opplyst. Plutselig fikk jeg en ide og gikk mot det hvite bordet jeg hadde lagt ifra meg minipcen på. Jeg tok opp pcen og åpnet den. Skjermen var som vanlig en helt blank glasskjerm og tastaturet var sølvfarget og ganske lite. På enden av det var en liten lyskanon. Jeg presset ned startknappen og pcen skrudde seg på. Men etter noen få sekunder, kom det et batteri blinkende på skjermen. Under batteriet sto det ”Low battery”. Rasende la jeg ifra meg pcen og gikk til kjøkkenet. Det ligger like bortenfor akvariet og er vegg i vegg med soverommet mitt.

 

Kjøkkenet er helt modernisert og jeg trenger ikke å gjøre noen ting selv. Ovnen og kjøleskapet er koblet sammen, slik at jeg bare sier til ovnen hva jeg vil ha, og den lager det fra råvaren til kjøleskapet. Mellom kjøleskapet og ovnene er en slags maskin som blander maten og gjør den stekeklar. Kjøleskapet handler inn varene selv, ved at jeg bestilte. De ble da overført fra en butikk og til kjøleskapet automatisk. Inne på kjøkkenet er det også tusen andre maskiner og jeg viste ikke hva halve av dem skulle brukes til! Hysterisk begynte jeg å lete gjennom kjøkkenet etter noe å spise, men det gikk så klart ikke. Jeg lette høyt og lavt, men det var bare varer som mel, sukker, gjær, kjøtt, poteter osv. Det var ikke så mye som ei kjekssmule eller et knekkebrød å spise. For hvis jeg ville ha kjeks, fikk jeg bare ovnen og hele sulamitten til å bake den typen jeg ville ha. Grunnen til at jeg ikke hadde brus, eple eller noe slikt, var at de fikk jeg bare overført når jeg ville ha dem! Men nå var det lite av brus og kjeks da. Hvert år er det en årlig sjekk som passer på at vi er under 75 kilo. Og for å holde seg vel under den grensen er det for det meste helsekost det går i. Alle de som går over grensen må tvangslankes på helsefarm som de selv må betale for. Overføring var så klart helt utelukket uten strøm. Hvis ikke strømmen kom tilbake, måtte jeg spise mel.

 

Frustrert og lei gikk jeg til sofaen og satte meg ned. Jeg var så irritert og det begynte å bli litt kaldt i huset, klimaanlegget virket ikke mer. Lenge satt jeg bare der og så meg rundt i huset. Alt var så uvant. Før hadde mange apparater og lys i alle regnbuens farger blinket omkring. Men nå var alt så mørkt liksom, det føltes som å sitte i en nedlagt fabrikk- fullt av ting og tang som ikke virket! Litt oppgitt begynte jeg å bla i en brosjyre fra The Perfect Island. Dette er en laget øy som er verdens største naturreservat. Denne er kunstig og en ferie- og aktivitets-øy. Dette er en av verdens dyrest øyer å dra til, men naturen er glimrende bra. Her var jeg faktisk i sommer for å få oppleve hvordan jorden har vært. Da fikk jeg trene en del, men ellers er det mest trening i helsestudio! Jeg trener også en del i den ganske perfekte hagen min. I følge biologer og professorer er den som ekte natur. Her trener jeg mye og holder meg i aktivitet når det blir nok tid.

 

 Plutselig kvapp jeg til og trudde jeg skulle få sjokk. Hjertet mitt begynte å hamre og jeg begynte å svette av stress! På jobben var jeg forsvarer i en sak. I morgen skulle jeg holde sluttprosedyre i retten og jeg hadde ikke begynt på den. Jeg måtte ha den klar og få skrevet ned stikkord til neste dag.

- Hvordan i verdens land og rike skal jeg få til det uten pcen min. Det er jo helt umulig å skrive på noe annet enn det. Er jeg virkelig så avhengig av strøm at det ikke går an å skrive uten tekniske hjelpemidler? Sa jeg til meg selv. Sjokkert ble jeg stående og tenke, men plutselig fikk jeg en ide.

- Før i tiden brukte de å skrive med noe som het penn eller blyant på papir. Hvis jeg bare kunne hatt det en plass i huset, kunne jeg ha skrevet på det. Kanskje jeg har i kjelleren? Tror jeg arvet noe sånt fra bestemoren min.

 

Jeg sprang mot heisen og tok heisen ned til kjelleren. Byen var enda dødere og mørkere nå. Det var som om utsikten som hadde vært der hele tiden var borte, og det skremte meg. Som om noen hadde stjålet Los Angeles og satt en død spøkelsesby der i stedet. ”Pling” sa det idet heisen åpnet seg og jeg gikk inn i kjelleren. Kjelleren var helt mørk, siden jeg ikke hadde lys. Vanligvis var den opplyst fra veggene. De besto av to lag. Innerst var de hvite og utenpå det hvite var det blankt glass. Mellom glasset og det hvite var det lys. Men lysene var ikke synlige, fordi de var plassert oppe i taket mellom veggene og i gulvet.

 

Forsiktig prøvde jeg å gå frem mellom alle hyllene og kassene. Det var helt mørkt og stille. Det eneste jeg kunne høre var klikkelydene av skoene mine. De lagde høye ekko i rommet. Vanligvis kunne jeg gått igjennom alle tingene som var her ved hjelp av et datasystem. Alt var sortert, men jeg var avhengig av elektrisitet for å få det datasystemet til å virke. Det var ikke noe annet å gjøre, enn å sette seg ned på knærne og begynne letingen i hyllene og boksene. Det var ca. 10 000 ting her som var i omtrent 100 hyller og bokser. I lange evigheter lette jeg helt desperat. Når jeg endelig fant et ark og ei penn var jeg helt utslitt. Jeg reiste meg opp og burde egentlig vært lettet over å finne det. Men jeg hadde vært gjennom 40 hyller og det hadde tatt meg 2 timer. Ryggen min verket enormt mye og føttene var helt stive, etter å ha sittet på knærne i 2 timer. Tanken på at jeg nå måtte gå opp og for første gang i mitt liv skulle skrive med penn og papir, gjorde ikke ting bedre. Spesielt ikke med tanke på at jeg hadde omtrent 10 sider å skrive. Sluttprosedyrer tar vanligvis 3 timer å skrive og det krever mye konsentrasjon. Tanken på å konsentrere meg var heller ikke oppløftende nå, det eneste jeg følte for, var å sove. Men det hadde jeg ikke tid til.

 

Seks lange timer satt jeg og skrev en nokså krevende sluttprosedyre. Å skrive var nesten helt håpløst. Dette var første gang i mitt liv at jeg hadde holdt i en blyant. Det var noe rart klot, det som skulle forestille min sluttprosedyre. Det virket helt håpløst at jeg skulle klare å forstå dette dagen etter. Jeg satte meg til i sofaen og skulle til å lese igjennom den (hvis jeg klarte å forstå hva som sto). Men akkurat idet jeg skulle til å lese ble jeg avbrutt av en stemme.

- God dag Jeanette. Hva kan jeg gjøre for deg? Sa en robot stemme. Jeg skvatt til og snudde meg og så dit stemmen kom ifra. Forbi akvariet gikk nemlig Smart. Han så ut som en helt vanlig mann. Han hadde brunt hår og så ut til å ha ganske sterk kroppsbygging. Smart ser helt menneskelig ut, bortsett fra at huden er ganske glatt og skinnende. Den ser nesten litt dukkeaktig ut.

- YES! Ropte jeg og lente meg tilbake i sofaen. Strømmen hadde kommet tilbake! Jeg gikk til heisen og så ut gjennom vinduet. I horisonten kunne jeg se en livlig, blålysende by.

- Smart, lag noe mat til meg! Kommanderte jeg og pustet lettet ut. Endelig var alt som før igjen.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil