Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Savn

Savn

Dordys mor sitter oppe i fjellet og tenker på hvor mye hun savner sin avdøde datter.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
10.10.2004

Et og et halvt døgn har jeg sittet her ved steinen hvor min datter døde. 36 timer har jeg sittet her og grått over min datters død. 2160 minutter har jeg sittet her og savnet min datter. Mitt lille barn. Min Dordy. Jeg har sittet her helt siden vi fant henne forfrossen og utsultet, sammenkrøpen ved denne steinen. Men jeg klarer ikke å gå hjem igjen.

 

Jeg vil bare sitte her hvor hun dro pusten for siste gang, hvor hennes hjerte slo sitt siste slag, og hvor hennes ben berørte jorden en siste gang før hun ble tatt med til et "bedre sted".

 

Hvordan kunne du gjøre dette mot meg Gud? Barnet mitt hadde det godt her, hun trengte ikke å bli tatt med til dette "bedre" stedet. Ikke min Dordy. Din oppgave var å lede henne trygt hjem nå hun gikk seg vill i fjellet, ikke lede henne mer på villspor og deretter ta henne fra meg. Jeg stolte på deg!

 

Nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger. Hva skal jeg gjøre uten den lille tulla mi? Jeg føler meg så tom uten henne. Alt er bare mørkt. Aller først ble det tåkete, deretter ble det skumring, og nå er det helt bekmørkt. Uten Dordy til å lyse opp livet mitt kommer det til å være mørkt for alltid.

 

Jeg klarer ikke å stoppe å gråte heller. Tårene bare fortsetter å strømme som om jeg aldri går tom for tårer. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller. Med så mye sorg bygd opp inni meg kommer jeg til å fortsette å gråte til huden min skrumper inn av alle tårene.

 

Jeg kan ikke føle noen ting. Jeg vet at det regner og blåser, men kroppen min er så nummen at jeg ikke føler noen regndråper eller den iskalde vinden som pisker meg i ansiktet. Kanskje alt dette er min feil. Tenk om jeg ikke hadde sendt henne opp i fjellet for å gjete sauene. Hun hadde jo ikke lyst, men likevel tvang jeg henne i stedet for å la henne hjelpe til med middagen slik hun ville. Da hadde hun fremdeles vært i live. Bare tenk om...

 

Å Dordy, jeg er så lei for det!

 

Jeg har aldri hatt det så vondt før. Det føles som om noen har revet ut hjerte, lunger og krefter hos meg, og byttet det ut med en stor kampstein. Denne følelsen kommer aldri til å forsvinne. Dette savnet, denne sorgen, det kommer til å klore seg fast i meg uansett hvor jeg går. Nå er det jeg som er på villspor her.

 

Og det eneste jeg kan gjøre nå er å be til Gud om at han må lede meg inn på den rette stien igjen. Min lille prinsesse! Hvis du kan høre meg, så skal du vite det at jeg er kjempeglad i deg, og at jeg aldri mente å sende deg i døden da jeg ba deg passe sauene. ALDRI!!!

 

Jeg savner deg Dordy, og det gjør vondt!!!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil