Hvordan kan man leve uten sin egen datter?
Betyr jeg ingen ting, er jeg bare glemt?
Det er som om jeg er skyvd bort og gjemt.
Langt borte inni ditt hjerte. Er jeg der? Kan du meg se?
Du tenker bare på deg, og hvor vondt du har det. Jeg orker ikke mer, nå må noe skje.
Du sier du er glad i meg, men jeg tror det ikke.
Når jeg spør får jeg bare det vanlige nikket.
Livet er så urettferdig!
Hvorfor skjer alt med meg?
Kan det ikke skje med noen andre? For eksempel deg!
Eller er jeg ikke glede verdig?