Særemne i norsk hovedmål (skriftlig), med tema: Forgjengelighetsangst i diktningen til Olaf Bull, Edgar Allan Poe og John Keats.
“When I Have Fears That I May Cease To Be”.
Angst har alltid vært svært livsbekreftende, og de mest livsdugelige menneskene i dag er kanskje de som kalles nevrotiske.
–Elsa Gress
De tre forfatterne jeg har valgt kom fra forskjellige tider og litterære epoker, men hadde allikevel mye til felles. Alle skrev dikt på tradisjonell form, ofte med allusjoner til antikkens kultur. Alle levde liv som ble tragisk avbrutt i en tidlig alder, og alle skrev sentrallyrikk som tok for seg temaet angst for forgjengeligheten.
Jeg valgte temaet fordi jeg lenge har vært litt interessert i dikt, og diktene til Poe og Keats er virkelig enestående. Bull kjente jeg ikke mye til fra før av, men jeg har nå fått en ny norsk yndlingsdikter. En annen grunn til at valget falt her var at jeg ville gjøre noe litt forskjellig fra det som er normen i et norsksæremne.
I løpet av arbeidet mitt har jeg lært veldig mye om oppbyggingen av og virkemidlene i tradisjonelle dikt, og temastudiet har gitt meg mye interessant å filosofere over[1]. I og med at disse forfatterne så godt som aldri har blitt sammenlignet på denne måten før, føler jeg også at jeg har fått et greit utbytte i form av originalitet.
Dette dokumentet er lisensiert under Creative Commons Attribution-ShareAlike License. For å se en kopi av lisensen, gå til http://creativecommons.org/licenses/by-sa/1.0/ eller send et brev til Creative Commons, 559 Nathan Abbott Way, Stanford, California 94305, USA.
Innledning
Den som ikke føler angst, mangler noe som ingen kan være foruten: fantasi.
–Herta Møller
I videregående norskundervisning blir det lagt veldig stor vekt på å koble sammen litteratur med samfunnshistorie. Det er sjelden vi leser en tekst uten å sette den inn i historisk periode, for så å søke etter årsaker fra samfunnet på teksten, og effekt fra teksten tilbake til samfunnet. Fra et idehistorisk synspunkt kan dette virke veldig tjenlig, men fra et litterært synspunkt er det lite tilstrekkelig. En unngår litteratur som er skrevet med det formål å være god litteratur[2], og setter heller fokus på det som tar for seg forandringer i samfunnet[3]. En unngår selve litteraturen, og studerer heller litteraturhistorie (det som Olaf Bull kalte ”diktningens gustne likgevant”). Av trang til å være forskjellig, og ikke så lite obsternasighet, vil jeg derfor, så godt jeg kan, unngå alt som har med samfunnshistorie eller språklige epoker i særemnet mitt, og heller behandle de universelle temaene i diktning, eller for å si det med norsk-terminologien: sentrallyrikk.
I dette særemnet har jeg valgt å studere temaet forgjengelighetsangst i verkene til de tre dikterne Olaf Bull, John Keats og Edgar Allan Poe. Jeg ser på hva som kan være grunnene til denne følelsen, studerer sammenhenger og felles verdisyn mellom dikterne, og ikke minst hvordan de behandlet temaet i det skrevne medium. Her går jeg litt inn på hvordan angstfølelsen overføres mellom forfatter og dikt, og dikt og leser.
Forgjengelighetsangst definerer jeg som “frykten for slutten på noe meningsfullt”, hvor dette meningsfulle kan være alt fra kjærlighet og skjønnhet[4], til Livet selv.
Kort formulert er min problemstilling altså dette: Å studere årsaker til, og behandling av, temaet forgjengelighetsangst i utvalgte dikt og noveller av Olaf Bull, John Keats og Edgar Allan Poe.
Jeg har lagt størst vekt på den norske dikteren Olaf Bull, for det første på grunn av at denne oppgaven er en innlevering i norskfaget, men også fordi det allerede finnes veldig mange analyser av diktningen til Poe og Keats. Det er ganske meningsløst å prøve å finne opp hjulet på nytt. En større sammenheng mellom disse tre dikterne har jeg derimot aldri sett studert før, og derfor følte jeg at dette kunne bli en interessant kombinasjon av diktekunstnere.
I hoveddelen har jeg analysert noen utvalgte dikt av hver forfatter. Jeg har forsøkt å konsentrere meg om de delene av diktene som går inn på problemstillingen min, heller enn å gi komplette, selvstendige analyser. Mot slutten har jeg forsøkt å gi en sammen-fatning hvor jeg diskuter likheter og ulikheter mellom diktene, prøver å trekke noen slutninger, og peker på de ulike framgangsmåtene til dikterne når de har jobbet med emnet forgjengelighet.
Jeg går litt inn på kjønnsroller og kvinnesynet til dikterne, siden mange av diktene handler om søken etter evig skjønnhet, og kvinner blir ofte brukt som motiv her. Jeg ser også på sammenhengen mellom perfeksjonisme innen skrivekunst, synet på døden, og synet på tiden.
Jeg har gjort dyptgående analyser av to tekster av hver forfatter, men jeg har også lest gjennom ganske mange flere av diktene deres for å utforskesammenhenger i tema og stemninger. I tillegg har jeg lest en biografi av Olaf Bull; En Uro Som Aldri Dør, av Fredrik Wandrup, og brukt mye internett og diverse andre bøker om dikterne og lyrikken deres. For hver forfatter har jeg skrevet en kort biografi, for å gi litt bakgrunnsinformasjon om dikterne som personer, som så kan kobles til lyrikken.
Stilnotater:
Når jeg har et sitat på flere ord eller en lengre setning hvor jeg omtaler ordene i seg selv, bruker jeg apostrofer, med skråstrek for å vise linjeskift i diktsitater. For eksempel: “ukjent stjernes rand” eller “Jeg var i den yderste evighed, / bagom de synlige fjerners brand – ”.
Lengre sitat setter jeg heller alene, og i kursiv, som dette:
Jeg var i den yderste evighed,
bagom de synlige fjerners brand –
da var det, at nogen imod mig skred
frem paa en ukjendt stjernes rand.
Når jeg skal skrive navnet på et verk bruker jeg kursiv, f.eks.: Digte, av Olaf Bull. For navn på enkelte dikt bruker jeg apostrofer, f.eks.: “Stenen”.
Engelske ord har jeg oversatt selv de stedene jeg siterer dem for å diskuterer betydningen av dem. Hvis jeg skriver om dem i sammenheng med lyden av ordet (ordklang, rim osv.) står de oppgitt i kursiv på engelsk, med norsk oversettelse i kursiv i en fotnote nederst på siden. For eksempel: fears og cease, glean’d og teeming[5].
Hvilken hjelp er det i at pennen er mektigere enn sverdet, hvis du ikke av og til får spidde noen med en kulepenn?
–P. J. O'Rourke
Bull var svært belest, ikke bare innenfor den nye og klassiske litteraturen[6], men også innenfor filosofi, historie, politikk, kunst og naturvitenskap. Han er kjent som en ”Oslo-dikter,” men bodde lenge i både Frankrike og Italia. Diktene hans hinter om hans enorme kunnskap, men også hvor dypt preget han var av angst og depresjon. Dette gjorde seg virkelig gjeldende i diktningen hans etter at Inga Hjort, hans første store kjærlighet, døde. Mange av diktene viser en sterk lengsel etter det vedvarende, det evige.
Olaf Bull var sterkt anti-autoritær, og en “outsider” i samfunnet, men innen diktningen klarte han aldri helt å bryte ut av de tradisjonelle rimmønstrene. I brevene og notatene sine har han skrevet om hvordan han “kjemper med språket” og føler seg fanget i de faste mønstrene. Utenom ”Afmagt” og noen andre små vers var han for perfeksjonistisk til å gi ut dikt på ubunden form. Kanskje hang denne perfeksjonismen innen lyrikken sammen med hans syn på livet, kanskje krevde den så mye energi at det gikk ut over resten av livet hans. Hvis Olaf Bull hadde levd noen tiår senere er det godt mulig at han hadde skrevet på en friere form. Isteden ble han, som Fredrik Wandrup kaller ham, ”rimdiktningens siste, gigantiske dinosaur.”
Bibliografi:
Han har schtjålet det fra meg, han har
schtjå-å-å-å-let det fra meg.
–En beruset Herman Wildenvey under
en opplesning av et Bull-dikt i 1938
Samsvaret mellom tid og rom er faktisk fullstendig eksternt og overflatisk.
–Henri Bergson, Durée et simultanéité, à propos de la théorie d'Einstein
Diktet “Stenen” kom ut i 1909 i Bulls første diktsamling, Digte. Det er det siste diktet i samlingen, og så ikke ut til å bli skikkelig forstått og analysert av de tidlige omtalene. Muligens var det for modernistisk i innhold i forhold til samtidens lyrikk, men Digte ble allikevel godt mottatt av mange kritikere.
Fortellingen begynner med at jeg-personen er på et sted som er utenfor tid og rom (“den ytterste evighed / bagom de synlige fjerners brand – ”) og en annen entitet gjør sin entré, gjemt “bag slør” og holdende på en stein. Denne andre Nogen sier at den vil slippe steinen “i himmelrunden” hvor den aldri slutter å falle. Steinen vil da så inn i sinnet “en uro, som aldrig dør”, og dikteren blir fortalt at han må huske denne fallende steinen, hvor enn han “forbrænder i lysets haller”.
Dikt-jeget våkner opp i svette og føler hjertet banke hardt. “Billedet brast,” men drømmen om steinen forblir, og jeg-personen forsøker bestandig å “gribe den sten, der bestandig falder”.
“Stenen” er delt opp i sju strofer på fire linjer hver, og har to rim per strofe (først tre ganger abab, så abba, abab, aabb) helt fram til siste strofe, som bryter med rimformen og bare har ett rim; abca. Rimordene er ofte ord som er viktige for innholdet og stemningen i diktet, f.eks. evighed, klo, forsvunden, dør, falder, sved, nat; og rimene får dem til å komme ekstra godt fram.
Rytme og versemål er spesielt presist brukt i diktet. Nesten hele diktet er skrevet i jambisk rytme (lett-tung), og de fleste strofelinjene har fire trykktunge stavelser, men innimellom får vi noen trefotetet linjer. De får da en slags avsluttende følelse knyttet til seg, som i slutten av strofe fire (hvor jeg har understreket de trykktunge stavelsene):
jeg saar i dit væsen en uro ind,
en uro, som aldrig dør.
Det blir en slags pause på slutten av strofen, en pause som virker som om den er lagt der for å la meningen av ordene synke ekstra godt inn.
I disse to linjene har vi også et eksempel på gjentakelse, med ordet uro. En slik gjen-takelser, som setter ekstra trykk på ordet, er brukt også med ordene falde, sten og ned.
De første tre strofene og to siste bildene gir en veldig dyster bakgrunn for diktet. Når den navnløse Nogen i fjerde strofe bruker ord som “lysets haller”, “vaarhvide buske” står de derfor i sterk kontrast til “ødets mulm” og det nattmørke, tomme universet som omringer jeg-personen. Siden hele resten av diktet tegner en så mørk flate, ser disse få lyspunktene nesten håpløst små ut i forhold. Det at jeg-personen blir kalt “du, usle” bidrar jo også til følelsen av mindreverdighet, det å være liten i forhold til universet.
Det er brukt en del alliterasjon i diktet også, som i tredje linje av nest siste strofe: “hamret mit hjerte, hug i hug – ” og “yderste evighed.” Bokstavrimene gir diktet mer flyt og harmoni i opplesningen, noe som kanskje står i kontrast til det heller dystre og uhyggelige motivet.
Selve “stenen” er et samlende bilde for hele teksten, denne “golde sten” [7] som aldri slutter å falle. Den er enstydig med uroen, som vist i fjerde strofe: “Jeg drypper en faldende sten i dit sind; / jeg saar i dit væsen en uro ind,”. Uroen er ikke bare en psykisk plage, men gir ham faktisk fysisk hjertebank og han våkner i svette som av iskald stjernedugg. Ordet stjernedugg vitner altså om at drømmen ennå er i ham rent fysisk, i tillegg til å forbli i hans “hjertes nat”. Det er en blanding av drøm og virkelighet, den psykiske og den fysiske dimensjon.
Et litt merkelig element i dette diktet er denne Nogen, som aldri blir gitt noe navn eller beskrivelse, og bare kommer fram gjennom handlinger (“holdt en sten i sin ene klo”) og replikken som går fra tredje til femte strofe. Det er flere måter å se dette bildet på; kanskje kan det være en personifikasjon av en universell kaotisk kraft som dikterer sin lov. Jeg-personen, som tilhører den fysiske verdenen, får da altså en beskjed fra den evige tomheten (“den yderste evighed”).
Dette er kanskje det eneste evige i livet til Olaf Bull; selve søken etter det evige. Olaf Bull var selv en omflakkende person som aldri slo seg ned på noe enkelt sted, eller med noen enkel person. Han hadde altså en uro i seg, en motstand – noen ganger kanskje mer bevisst enn andre – mot det stillestående. Samtidig er dette noe som skremmer dikteren, erkjennelsen av at denne urofølelsen alltid vil være med ham, kommer jo til ham nettopp i form av et mareritt.
“Stenen” er siste dikt i debutsamlingen Digte, og setter en ganske åpen slutt på dikterens filosoferinger, det sier at dikteren vil beholde sin uro og søken, han vil fortsette å dikte.
“Metope” er Olaf Bull.
–Egil A. Wyller
“Metope” ble utgitt i 1927 i samlingen av samme navn. Det er dette diktet som oftest forbindes med Olaf Bull; kanskje fordi det beskriver så mye av hans livsoppfatning. Diktet beskriver en prosess i sinnene til “Pan og Psyke”, gjennom en samtale de har, hvor Psyke-personen får en slags innsikt i hennes mangel på uendelighet.
Diktet begynner “Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!”, og fortsetter de første elleve linjene med en utdyping av denne følelsen, og forteller hvordan dikt-jeget vil bevare denne “solbevægede sværmerske” i diktets “evige, unge alabast”. Han vil risse inn i minnet en metope[8] over hennes sinn.
Så fortelles det om hvordan de to vandrer langs stranda og lytter til sjøen som fjerner seg (fjæresand), og “kveldens stilhet” som brer seg ut. Stjernene føles nærere, og de ser på hverandre. Jeg-personen (Pan) spør “Ven – hvad tænker du på?”
Fra linje 29 til 64 (strofe tre til fem) har Psyke ordet, og begynner: “Jeg tænker på kvelder som denne, jeg ikke får lov til at leve –” Tankene går om alt det hverdagslige som kommer til å fortsette uten dem og “blir ved bak graven,” og hvordan alt det de har sammen denne kvelden om noen “få, berusende år” vil forsvinne. Hun er redd de vil bli like forlatt som stranden, forlatt av vannet.
Allikevel, når hun ser på de nære tingene rundt seg ser hun at de “dugges saa sødt av vore smaa sekunder”, de virker varige når hun tenker på dem i forhold til seg selv. De er vore, altså de hører sammen med dem, og er en del av dem. Om hun kunne det ville hun la seg bli ett med alle dem, for slik å “værge / den hellige haven vor, for dét: at dø.”
Den “hastige, hete strålestund” hun føler når hun holder rundt vennen sin klarer å vekke følelsen av en “annen evighet” i henne, selv om den bare varer et øyeblikk.
Etter denne replikken sier jeg-personen at han, bare en “mand av kjød”, kjenner vennen sin som noe som bare er “blik og sind og stemme”, som en smertelig følelse. Det avsluttes med at han erkjenner at alt han kan gjøre er å stå der sammen med henne i stjerneskinnet, som “Pan og Psyke”.
Diktet er i tradisjonell form, og er på 73 verselinjer, fordelt på åtte strofer. Historien starter egentlig i strofe to, hvor Pan-personen beskriver gåturen deres langs stranda, og Pan har også siste ord i diktet. Ved dette mønsteret er Psykes replikk “hugget inn” mellom Pan sine, som en metope mellom to triglyffer, nettopp slik dikt-jeget i første strofe ønsker det.
Metrikk og versemål er mindre strikt i dette diktet enn i f.eks. ”Stenen,” og rimene er heller ikke konstante. Likevel er tradisjonelle virkemidler brukt med god effekt. I tredje linje blir ordet evige understreket med hele tre lyriske virkemidler; ordet bruker hele daktylen (tung-lett-lett rytme), det får komma (pause) og hiatus, altså et sammenstøt mellom endevokalen og neste ords begynnelsevokal.
Stemningen i diktet er, tross de sterke angstfølelsene, mye mer håpefull enn f.eks. “Stenen”. Starten av diktet er nesten jublende, hvor dikteren med entusiasme roper ut sitt ønske om å bevare hans “solbevægede sværmerske” i diktets metope. Ordbruken er også mer variert i stemning. Det er nydelige naturbeskrivelser, men det er en sarthet der; denne tandre naturen kan så lett forsvinne (“Aks som kan knekkes”).
De “rørende, lette smaating” står i kontrast til hovedmotivet i diktet, metopen, som definerer rammen for både form og innhold. Det at metopen er et symbol fra antikken er ikke tilfeldig. Det er kunst som har vart lenge, og slik fått sitt stykke med evighet.
Stranden og nattekvelden derimot, setter den mer sanselige bakgrunnen for diktet. I begynnelsen oppleves de som noe storslått og vidunderlig. Opplevelsen gir en lykkerus, men Psyke får en “fugtig glans av honning” i øyenene og nettopp det at opplevelsen er så fantastisk får henne til å frykte den framtiden som kommer etter hennes død, når hun ikke lenger kan oppleve dette, selv om naturen fortsatt er der. De nære tingene varer i forhold til dem, men det betyr jo at de nære tingene også vil dø i forhold til evigheten.
Naturen forandrer altså karakter gjennom diktet; først er den noe som observeres, og bare gir denne lykkefølelsen. Så blir den noe som de har en tilknytning til, og derfor vil holde til seg, men de vet at de ikke vil vare like lenge som den. Allikevel føles det som om de er en del av naturen, og naturen en del av dem, og Psyke gir et ønske om å gi opp sjelen sin til den:
Aa, ven, lot gravenes dyp seg vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
“Metope” er blitt kalt et kjærlighetsdikt, men sånn jeg ser det er ikke temaet i dette diktet egentlig kjærlighet. Pan viser en kjærlighet til Psyke, og motsatt, men det de egentlig streves om er å finne evighet. Kjærlighet er en av metodene som Psyke prøver:
Ta om mig, ven [...] det lykkes
at vække i mig en annen evighet!
Hun prøver også å nå evighet gjennom å la sjelen bli en del av naturen rundt henne. Det som fungerer er å bevare henne gjennom diktet. Ars longa, vita brevis; kunst varer, livet er kort.
Komposisjonen av diktet gjør at det virkelig er en metope over Psykes sinn. Diktet gir ikke bare svaret på spørsmålet om hvordan bevare noe evig, men er i seg selv denne evige bevaringen.
Den som står i fare for å bli pessimist, bør betrakte en rose.
–Jean Rostand
John Keats døde allerede i hans 26. år, men allikevel etter foreldrene og broren hans. Selv med så lite tid, hvorav mye gikk bort til å kjempe mot tuberkolose, klarte han å oppnå en plass blant de største av de engelske poetene. Han kjente knapt til diktning før han var 13, skrev bare et par vers før han ble 18, og ingenting av større kvalitet før han ble 20. Han jobbet seg gjennom depresjoner, sykdom og ganske mye kritikk fra den konservative pressen. På gravsteinen hans fikk han skrevet “Her ligger en hvis navn er skrevet i vann.” Dette sier noe om hvor lavt han selv vurderte seg, og hvor lite han regnte med at verkene hans ville huskes senere. Kanskje var det på grunn av at han visste at han ville dø av tuberkolosen at han fikk skrevet så mye på så kort tid.
John Keats’ dikt er vanskelige å oversette. Han hadde en eksepsjonell evne for språk. Når han trengte inspirasjon, så han oftest til naturen. ”Skjønnhet er alltid hans mål,” sa Edgar Allan Poe en gang om Keats. Ofte er betydningen i ordene mindre viktig enn hvordan de ”føles.” Selv om meningene av to ord virker paradoksale, kan de allikevel skape en spesiell sinnsstemning, og det er denne stemningen Keats er etter. Samtidig var han også svært kunnskapstørst, og sa selv at han kunne ”ikke ha noen glede i denne verden, uten en stadig drikking av kunnskap.”
Bibliografi:
“When I Have Fears That I May Cease To Be”
Som lauv er
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom -
–Tarjei Vesaas, ”Innbyding”
Denne korte sonnetten ble skrevet i 1818, snart etter fullførelsen av Keats’ store hovedverk Endymion (som er det eneste av Keats’ dikt som er oversatt til norsk så langt). Tittelen betyr “Når jeg har angst for å slutte å eksistere.”
Diktet har først tre fire-linjere som har enderim med i ab-form, mens de to siste linjene rimer aa (eller: ababcdcdefefgg). Når det bryter med mønsteret slik setter det veldig trykk på de to siste linjene. Hvis en leser diktet høyt kommer spesielt den helt siste delen godt fram: “to nothingness do sink” - å synke ned i intetheten.
En høytlesning vil også vise hvor godt Keats har utnyttet rytme i dette diktet. De trykktunge stavelsene faller blant annet på ordene fears, cease, night, live, hour, love, sink[9]. Disse ordene kommer ekstra godt fram, og er ord som er viktige for å beskrive essensen i diktet.
Keats er kjent som en mester av vakre ord, og viser det i godt i dette diktet. Han bruker assonans, ord med klanglikhet/vokalrim, i midten av setningene, som f.eks. fears og cease, glean’d og teeming[10]. Sammen med alliterasjoner som feel – fair og think – that[11] gjør dette at diktet har en veldig behagelig flyt. Det gir en kontrast til innholdet, som er ganske håpløst, desperat og trist. Til sammen blir det veldig bittersøtt.
Billedbruken i diktet er typisk romantisk diktning. Her har alle linjene en litt magisk eim: vi finner ord som beskriver “ensidig” eller “ugjengitt” kjærlighet og trollkraft. Natten er personifisert og har fått “stjerneansikt”. Chance – sjanse eller lagnad – er også personifisert: det er “hånden” til tilfeldighetene som leder kjærligheten.
I de første fire linjene er det mange bilder som har med innhøsting å gjøre, f.eks samle, kornlager og “fullmodnet korn”. Disse peker på fantasien hans, og hvor mye han har å uttrykke i diktningen. Sammenhengen blir også forsterket gjennom alliterasjonen i glean’d, garners og “full ripen’d grain” og r-lydene i disse ordene sammen med charactery og rich[12]. Her er Keats, paradoksalt nok, både innhøsteren og det som skal høstes inn (idéene eller fantasien hans).
I linje fem til åtte nevner Keats de tingene han kan omforme til vakker poesi: naturen, og de store idéene som han føler han kan beskrive ved hjelp av naturen. Deretter forteller han om kjærligheten, og kaller hans kjære en ”vakker skapning av en time,” som hentyder til en kort levetid. Poetens hensyn til tiden blir styrket av repetisjonen av ordet når i begynnelsen av hver linje.
Keats nevner fra begynnelse til slutt alle de positive tingene i livet, og sier så at alt dette blir borte for alltid, han får oss til å bli forelsket i alt det vakre i livet, han får oss til å elske livet, for så å la oss stå alene og se hvordan alt bare er midlertidig, livet forsvinner.
Tittelen er det samme som første linje i diktet, og allerede her kommer temaet fram; diktet er en beskrivelse av angsten for at livet skal ta slutt, for at dikteren sin eksistens skal opphøre.
De tre elementene som går igjen er kjærlighet, berømthet[13] og tid. Keats uttrykker sin frykt for å ikke få tid til å fullføre sin diktning, og for at han ikke vil få tid nok til kjærlighet. Til slutt kommer konklusjonen, at kjærlighet og berømthet egentlig ikke betyr noe. Allikevel er det en noe halvhjertet konklusjon, han prøver å akseptere den lille betydningen kjærlighet og berømthet har for ham, men det er fortsatt med trass at det skjer.
Angsten eter sjelen.
–Rainer Werner Fassbinder
“Lamia” ble skrevet av Keats i 1819. Da han fullførte det, skrev han til søsknene sine at han var sikker på at diktet hadde “den type ild i seg som vil ta tak i folk på en eller annen måte – enten ved å gi dem en behagelig eller ubehagelig opplevelse”. Det er skrevet i en klassisk form og er basert på den greske myten om slangemennesket Lamia som har et forhold til den dødelige korinteren Menippus Lycius. Myten ble beskrevet i boken de Vita Apollonii[14] av Philostratus.
“Lamia” er delt inn i to deler. Første del av historien begynner med en eksposisjon hvor vi hører historien om guden Hermes, som forlater Olympus på leting etter en skog-nymfe som visstnok skal være den vakreste av alle vesener. Han leter lenge uten å finne henne, men så hører han en klaging komme fra en stemme i skogen. Han ser et slangemenneske, beskrevet med en slags to-sidig skjønnhet, nydelig men demonisk. Hun er som en “straffet kvinne-alv, en demons elskerinne, eller demonen selv”, hun er vakker, men det er det noe galt med henne.
Det viser seg at slangemennesket Lamia har gjort nymfen usynlig, siden denne nymfen fikk for mye uønsket oppmerksomhet. Lamia sier hun vil gjøre nymfen synlig for Hermes hvis han oppfyller et ønske. Hermes går med på dette, og Lamia får sitt ønske oppfylt; å få en kvinnes form. Da Hermes ser nymfen, er hun “som en måne i ne” og trist. Hermes tar hennes hånd, og hun får nytt liv, og de lever lykkelige sammen, “uten å bli grå, slik dødelige gjør.” Her slutter historien om Hermes og skog-nymfen.
Lamia, nå en vakker kvinne, reiser mot Korint for å finne Lycius. Hun finner ham utenfor byen og han blir med en gang betatt av henne, og kan ikke ta øynene sine bort fra henne. Han vet at han ikke kan leve uten henne, selv om han føler på seg at hun er noe mer enn menneskelig.
Lamia vil ikke at han skal være redd henne, og overbeviser ham om at hun er en kvinne, men hun bryr seg ikke om hans sorg når hun klager på at denne verden ikke er god nok for noen som henne. De går til Korint, og på veien ser de filosofen Apollonius, som ifølge Lycius virker som et spøkelse i natten. Plutselig kommer de foran et kostbart utseende hus i en ukjent del av byen...
Andre del: Mens de to en natt sitter stille i dette huset sitt og Lycius ser ut over byen, anklager Lamia Lycius for ikke å elske henne lenger, de har vært sammen lenge uten at noe har skjedd. Lycius forklarer hvordan han elsker henne, og vil gifte seg med henne, og han vil gjøre det til en stor fest. Han har ennå ikke fått vite navnet hennes, og han spør henne hva hun heter. Hun svarer unnvikende, men sier at hele hennes slekt er død. Hun sier også at Lycius ikke må invitere Apollonius til bryllupsfesten deres.
De gjør klart til bryllupet, og mens Lycius er ute, blir huset på mystisk vis overdådig dekorert, mens Lamia vandrer rundt i en slags “tilfreds utilfredshet,” hun vil helst være alene.
Alle som kommer blir mektig imponert, utenom èn ubuden gjest; Apollonius. Hele stedet er fylt med lukten av nydelige parfymer og røkelser, det er harpemusikk, dyre tepper, fin vin og festmat, og slaver som tjener gjestene. Alle lurer på hvor all denne rikdommen kan komme fra.
Når de sitter og spiser, kommer klimakset. Apollonius stirrer rett på Lamia, ser gjennom henne. Lycius føler hånden hennes bli iskald, så glodvarm, og hun kan ikke si et ord. Han skriker til henne, men hun reagerer ikke, så blir han sint på Apollonius og vil få ham til å slutte. Apollonius svarer at Lycius er en tåpe, men at han ikke vil la ham bli en slanges bytte. Ved ytringen av ordet slange dør Lamia. Hele hun forsvinner, og Lycius dør med henne.
Diktet er i to deler, på til sammen litt over 700 verselinjer. Formen Keats bruker i Lamia er kjent fra den klassiske diktningen, hvor to og to linjer (iblant tre og tre) deler rim og rytme. Rytmen er nesten konstant jambisk pentameter, og også med dette diktet klarer Keats å få fremhevet de viktigste ordene ved hjelp av de tradisjonelle virkemidlene. Stemningen blir for eksempel økt når han bruker rim i ordene thorn og forlorn, fright og might[15].
Diktet er fullt av sanselige sammenligninger og metaforer. Keats kobler gjerne sammen flere sanseinntrykk i ett bilde, som for eksempel denne beskrivelsen av Lamia: ”Hennes hals var en slanges, men ordene hun sa / Kom, som gjennom boblende honning.” Her er det tre sanser som kombineres; syn (hals), hørsel (ordene) og smak (honning).
Personen Lamia er som sagt kjent fra greske myter, men har historisk sett også en viss sammenheng med den vampyr-aktige Lilith fra gamle jødiske tekster. Lamia i Philostratus’ versjon er en gresk vampyr[16]. I mytene ble Hera sjalu på Lamia og Zeus, og drepte barnene hennes, og gjorde at Lamia aldri kunne lukke øynene. Lamia flyktet til en hule hvor hun selv ble en barnemorder. På grunn av dette ble hun gjort om til en slags forførende hunndjevel, en vamp (eller noe à la en sirene), og hun har muligheten til å gjøre seg om til et menneske innimellom for å forføre menn og visstnok drikke blodet deres. Slik Keats beskriver henne er hun (i samme setning) både en jomfru og ”lærd i kjærlighetens veier.” Dette er enda ett av de mange paradoksene Keats benytter seg av, for å skape friksjon og for å få leseren til å stoppe opp litt og tenke.
Når Hermes først fikk se nymfen i første del, var hun som “en blomst bøyd inn i seg selv,” hun gråt og var kald helt til Hermes tok hånden hennes i sin. Dette vitner om at Lamia er en slags vampyr eller lignende, som forfører mennesker og tømmer dem for livskraft. Denne introduksjonen til Lamia gjennom Hermes og nymfen er som et forvarsel til det som skjer senere.
Når Lamia først møter Lycius, blir han forført og forblindet av henne, mens hun ikke ser ut til å være særlig imponert med ham. Det ender jo med at Lamia blir oppdaget av vismannen Apollonius, og Lycius på den måten reddet fra et hypotetisk fangenskap i Lamias hule, men for å reddes må han selv dø, altså har han allerede blitt fratatt livet sitt.
Mange av beskrivelsene i diktet gir en følelse av noe eterisk og drømmeaktig. I begynnelsen av andre del, for eksempel, kommer Kjærlighet personifisert flytende inn og legger en glød over rommene i huset. Det unaturlig perfekte husets posisjon er til og med ukjent for de fleste; ”de mest nysgjerrige / Ble narret,” av de som fulgte dem for å finne huset.
På et mer billedlig plan kan Lamia være en personifisering av det kroppslige eller verdslige, og det romantiske med fare; hun er magisk tiltrekkende, men samtidig er hun noe som ikke er helt virkelig, og ikke helt sikkert. Personen Lamia representerer derfor ønsket om å rømme til en rent sanselig drømmeverden (huset til Lamia og Lycius, eller Lamia i seg selv) og konsekvensene av å returnere (Lycius dør sammen med Lamia, eller drømmen).
Drømmetenkning blir ofte stilt i sterk kontrast til den fysiske verden i ”Lamia.” Et kjent sitat fra diktet går: “Vil ikke all trolldom svinne hen / Ved den minste kontakt med kald viten?”[17] Dette er parallelt med hva som skjer med Lamia i slutten: tenkeren Apollonius gjennomskuer Lamia for det hun egentlig er, og hun forsvinner. Drømmer som blir analysert og studert mister sin magi. De kan ikke overleve i den virkelige verden. For å ta i bruk et godt norsk, ibsensk begrep, så har Lycius levd med en livsløgn.
Et paradoks i diktet er at Hermes og nymfen, i motsetning til Lamia og Lycius, får leve evig, uten å aldres. Forskjellen er at både Hermes og nymfen er fra den overnaturlige verden, mens Lycius er fra den fysiske verden og kan derfor aldri leve i noe annet enn en kortvarig drøm med Lamia. Slike drømmer er farlige å basere livet sitt på, men Keats lar det stå åpent om det er rett eller galt å gjøre det.
Because I could not stop for Death–
He kindly stopped for me
–Emily Dickinson
I 1812, tre år etter at Poe ble født, døde foreldrene hans, og han flyttet inn med onkelen John. Fosterfaren og Poe hadde aldri noe godt forhold, og Poes drikke- og pengespillproblemer gjorde det bare enda verre. Etter at Poe ble stilt for krigsretten i militæret på grunn av disse problemene, flyttet han ut til tanta hans. Her møtte han den ti år yngre kusina Virginia Clemm, som senere skulle bli hans kone. I denne perioden begynte den litterære karriæren hans for fullt.
Poe ble i disse årene avhengig av opium, og helsen begynte å bli verre samtidig som han ble mer og mer respektert som forfatter og poet. Virginias helse gikk også opp og ned, og Poe drakk ofte hardest i de periodene hun hadde det verst. Han begynte også å treffe andre kvinner; èn ny forlovelse ble brutt fordi han var utro med en tredje kvinne, og den neste, av hans død, den 7. oktober 1849.
Bibliografi:
Opplevelsen av atskilthet skaper angst, ja den er kilden til all angst.
–Erich Fromm
Ligeia, gitt ut i 1838, er en novelle som har blitt utsatt for utallige fortolkninger, av mer eller mindre troverdig karakter. At den handler om ønsket til å unnslippe døden er ganske sikkert, men budskapet i fortellingen er verre å sette fast.
Novellen begynner med et sitat fra Joseph Glanvill (filosof og metafysiker, kjent for bøker om hekser), som forteller at viljen er mystisk, at Gud er en stor Vilje som gjennomsyrer alt i universet, og at mennesket dør bare som resultat av en svak vilje.
Historien, fortalt i førsteperson, beskriver forholdet mellom en jeg-personen og den mystiske damen Ligeia. Hovedpersonen vet ikke nøyaktig hvor han møtte henne, eller hva hennes bakgrunn er. Ligeia er beskrevet som utrolig lærd i alle vitenskapene, også i det metafysiske. Hun kommer og går “som en skygge”, er tynn, men utrolig vakker, og har svært uvanlige, men merkelig tiltrekkende øyne. Hun er intens i levemåte, og fortelleren føler seg som et barn i forhold til henne. Når hun blir syk, og er på vei til å dø, kjemper hun og klamrer fast til livet, og til jeg-personen, med en nesten skremmende mental styrke. Her ber hun ham sitere et dikt hun selv skrev tidligere[19]:
Diktet forteller om en skare med engler som sitter sammen i de ”ensomme, senere år” og ser på et teaterstykke om “håp og frykt”, med fantomer og galskap, synd og grusomhet. Ut av skuespillet kommer en blod-rød ting som eter seg gjennom mimerne på scenen, og serafene gråter når dette røde teppet faller ned. Stykket er tragedien “Menneske” og helten er “Erobreren Orm.”
Ligeia spør hvorfor det må være slik, at mennesket er så forgjengelig, og siterer hviskende Joseph Glanvill med sin siste pust.
Jeg-personen flytter bort fra sitt gamle hjem, til et melankolsk hjem i en rolig del av England. Han er blitt avhengig av opium i sin depresjon, men gifter seg på nytt, med Lady Rowena Trevanion. Det ene rommet i huset hans er pentagonalt og dekorert på en måte som får alle som går inn der til å føle seg redde og uvel, med noen draperier som aldri helt ser like ut uansett hvor mye du ser på dem, og en røkelseslampe med et snirklete, slangeaktig design. Hans nye kone blir òg syk, og hun ligger lenge.
En dag hender det at Rowena får et slags anfall mens hun er sengeliggende, og jeg-personen går forbi lampen og bort til henne for å gi henne noe vin. I sin svake opiumrus gjør han ikke noe når han føler noen bevege seg med ham i rommet, og forteller heller ikke Rowena noe om de par dråpene med rød væske som falt i glasset hennes før hun drakk vinen, men han legger merke til en sterk forverring av hennes sykdom fra nå av. Lady Rowena dør etter få dager. Natten hun dør, sitter jeg-personen hos henne, og hver gang han tenker på Ligeia, hører han svake lyder, hikst og snufs, fra den bandasjerte kroppen som ligger der, og hver gang han reiser seg for å sjekke, ser hun ut som om hun nettopp døde på nytt, for så å alltid virke ”mer død enn før”. Når natten nærmer seg dag, og hovedpersonen er for redd til å røre seg, beveger plutselig liket på seg. Det klatrer ut av senga, og sakte men sikkert ser vi at det ikke er kroppen til Lady Rowena lenger; den som nå kommer ut av bandasjene er Lady Ligeia.
Komposisjonen Poe brukte i “Ligeia” var en form som var veldig populær for gudstjenester på 1800-tallet. Den begynner med et sitat for introduksjon (exordiumet) av tema. Deretter kommer eksposisjonen, hvor vi får kjenne Ligeia gjennom minnene til hovedpersonen. Denne delen slutter med divisjonen, som er diktet “Erobreren Orm” og Ligeias død og forandring. Det innleder diskusjonen, som gir eksempel (praxis) for at viljen seirer over døden. De to siste avsnittene gir konklusjonen, hvor fortelleren gjentar det sentrale temaet, viljens kamp mot døden. Viljestyrken er her demonstrert, og sannheten i Glannvills sitat er bevist.
Sirenene er døtre av Persephone, dronning over underverdenen (gift med Pluto). Den mytologiske Ligeia er derfor i nær slekt med Døden. I novellen får Ligeia en slags oppstandelse fra de døde, og viser dermed at hun har en slags makt over dødsriket. Ligeia kan her også lett tolkes som en slags Jesus-figur, men dette brukes heller som en effekt i forvarsling om hva som skal skje, enn om henne som person. I eksposisjonen har hun øyne med en ”skjønnhet enten over eller ikke en gang fra jorda.” De er ”guddommelige kuler.”
Det finnes mange andre bibelske allusjoner, for eksempel har Ligeia ”uendelig overlegenhet,” i all slags vitenskap og studier, og han ”lar henne få lede ham” gjennom verden, og gjennom hans ”metafysiske studier.” Ligeia har mange egenskaper som vanligvis bare tilhører Gud – guddommelig skjønnhet og en uendelig kunnskap. Rowena, derimot, er bare en vanlig dødelig. Èn tolkning sier at historien forteller om kampen for å komme nærmere Gud; når Ligeia dør blir det en avstand til Gud, men når hovedpersonen ved hjelp av viljen får henne til å komme tilbake, er Gud og universet sammen igjen. Denne teorien understøttes både av de bibelske allusjonene og av den homiletiske oppbygningen, men personlig synes jeg den utelater en god del elementer i novellen, som er for viktige til å ignorere.
Den største friksjonen oppstår mellom viljens tilsynelatende seier over døden i den ytre fortellingen, og dødens seier i diktet, ”Erobreren Orm”. I dette diktet skildres men-neskenes liv som en evig rundgang i søken etter et fantom som ikke kan fås tak i, hvor dette fantomet er frihet fra døden. Temaet i diktet virker altså motsatt av det som vises av Ligeias gjenoppstandelse, men allikevel har diktet fått en veldig sentral plass i novellen. Diktet legger en slags parallell til den ytre historien.
Hvis en tenker oppstandelsen som et resultat av fortellerens opium-fantasier blir temaet fortsatt konsekvent, og mange andre løse brikker ser ut til å falle på plass. Da Lady Rowena ble syk, og fortelleren gikk for å gi henne noe vin, så han, eller ”kan ha drømt at [han] så” noen røde dråper falle ned i glasset hennes, men unngikk å si noe til henne. Han begrunner dette med at det må ha vært noe han har fantasert. Dette skurrer litt med hvor godt denne fantasifulle fortelleren husker andre detaljer, som hvordan rommet ser ut. Psykologisk passer denne tolkningen også veldig bra; jeg-personen er som besatt med Ligeia, og følger henne ”som et barn.” Når hun dør er det naturlig at hans neste kone ikke når opp til hans høye krav, og han projiserer Ligeias personlighet over på Rowena[21].
Jeg tror Poe prøvde å la alle disse tre budskapene ha omtrent like sterk begrunnelse i historien, for å gjøre novellen mer intrikat, og for å vise hvor mye Ligeias død påvirket hele verdensoppfatningen til denne hovedpersonen som var så avhengig av henne.
Jeg så at hun måtte dø – og jeg kjempet desperat i ånden med
den avskyelige Azrael[22].
Uansett om Ligeia klarte å seire over døden eller ikke, viser denne historien godt hvor sterkt frykt for døden kan gå inn på sinnet til en person. Dette temaet går igjennom historien som en rød tråd fra begynnelse til slutt.
Når gjøken galer fra bar kvist, blir ingen trist – men galer den fra løvrik gren, blir det angst og mén.
–Nordisk ordtak
Poes kanskje mest kjente verk, “The Raven,” har blitt gjenstand for utallige hyllester, omskrivinginger og parodier; fra Lou Reed sin kokain-påvirkede versjon til en gjesteopptreden av ravnen i The Simpsons’ allehelgensepisode. Dette stemningsfulle diktet ble utgitt i 1845, og følger en veldig strikt form, med fast rim, mange gjentakelser og en veldig sterk rytme.
Diktet åpner med at jeg-personen, som sitter alene i sitt kammers og studerer gamle, glemte bøker for å distrahere seg fra tanker om sin tapte Lenore, blir avbrutt av en banking på døra. Han åpner, og ser ut, men finner bare mørket, og “intet mer”. Det eneste ordet som høres er hviskingen av ordet “Lenore”, som kommer fra hans egen munn, og han går tilbake til rommet sitt.
Nå kan han høre en banking på vinduet sitt; han åpner det nervøst og en ravn stiger inn i rommet. Ravnen setter seg på toppen av en byste av Pallas, den greske visdomsguden. Jeg-personen spør ravnen hva den heter, og den svarer “aldri mer”. Personen tenker at i morgen vil fuglen være borte, “slik håp har forlatt meg før”. Og fuglen sier “aldri mer”.
Selv om fortelleren vet at fuglen ikke kan si annet, spør han den hva som menes med “aldri mer”. Han setter seg i stolen som “hun” (Lenore) satt i før, og føler savn. Han sier at han ønsker å glemme den tapte Lenore, og ravnen sier “aldri mer”. Han fortsetter å spørre ut fuglen, om det finnes frihet fra melankoli, og ravnen sier “aldri mer”. Til slutt spør han om han vil møte Lenore i paradis, og ravnen forsetter med sitt ene svar, “aldri mer”.
Med sinne sier han at fuglen skal forsvinne fra huset hans, og komme seg tilbake til stormen og natten, hvorpå fuglen svarer “aldri mer”. Til slutt gir mannen opp, og fuglen sitter der ennå mens lampelyset tegner skyggen dens ned på gulvet, og fortelleren sier at sjelen hans vil løftes fra den skyggen “aldri mer”.
Diktet er på 108 linjer, fordelt på 18 strofer med seks linjer hver. Poe har selv sagt at lengden på diktet var nøye valgt, av hensyn til effekten diktet skulle gi. Han mente at diktet måtte kunne leses i én omgang for at effekten skulle være optimal, men selvsagt være langt nok til å få fram temaet og holde høy kvalitet.
Versemålet er konstant gjennom hele diktet, med åtte trykktunge stavelser i de fem første verselinjene, så en siste verselinje på fire slag. De fem første linjene kan egentlig deles inn i to halvdeler på fire slag hver, slik at hver strofe har elleve av disse halve linjene. Rytmen er trokeisk (tung-lett).
Den sterke og konstante rytmekomposisjonen, sammen med den stigende stemningen i diktet, gir en følelse av noe ustanselig som marsjerer fram mot et høyere og høyere klimaks.
Hver eneste strofe har ett innrim i første linje (i slutten av første og andre halve linje) og ett tilsvarende innrim i tredje linje, som også rimer med det siste ordet i første halvdel av fjerde linje. I tillegg er det enderim på andre, fjerde, femte og sjette linje, hvor ordene alltid rimer på more[23]. Hvis vi bruker parantes () for å samle rim som er på samme linje, får vi da dette rimmønsteret: (aa)b(cc)(cb)bb. Poe skrev i hans The Philosophy of Composition at han skrev dikt like metodisk som en løste et matematisk problem, og det tror jeg godt kan stemme. De eneste gangene Poe avviker fra rim-ordningen sin er ved å legge inn enda et innrim i tillegg. For å vise kompleksiteten med et eksempel har jeg understreket rimlydene her (fra sjette strofe av diktet):
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
"Surely," said I, "surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore--
Let my heart be still a moment and this mystery explore--
'T is the wind and nothing more!"
Rimordene blir sterkt framhevet av gjentakelsen av lydene, dette har spesielt stor effekt når ordet Nevermore[24] introduseres av ravnen i åttende strofe.
I tillegg til enderim og innrim er det flust med bokstavrim i diktet. I tolvte strofe, femte linje, har vi for eksempel grim – ungainly – ghastly – gaunt[25], hvor i tillegg g-lyden er på den trykktunge stavelsen for hvert ord. Disse ordene og rytmen blir altså gjensidig forsterket, sammen med at den uhyggelige stemningen kommer enda bedre fram.
Mange av ordene er gammel- eller poetisk engelsk, som passer sammen med at hovedpersonen studerer ”gamle, glemte bøker,” og de bidrar til å gjøre stemningen mer mystisk eller trolsk. En del symboler er hentet fra klassisk kultur, for eksempel ”plutonsk natt”; Pluto var gud over dødsriket. Det er også bibelske allusjoner, som når jeg-personen spør ravnen om det virkelig finnes ”salve i Gilead,” eller når røkelsen i værelset sprer seg som ved en seraf, en type engel.
Det sentrale symbolet i teksten er ravnen. Ravner er i mange myter koblet sammen med død eller overlevering av beskjeder (som f.eks. Hugin og Munin). Når ravnen lander på bysten av visdomsguden Pallas, blir den selv ansett som vis; og den gis en egenskap av ærbødighet på grunn av dens ”majestetiske” oppførsel. Jeg-personen i diktet spør ravnen ut om hans døde kjære Lenore. Ravnen kan ikke gi noe rasjonelt svar, den kan bare repetere ”aldri mer.” Et menneske ville gitt meningsfylte svar, kanskje med en form for trøst, og gjort kommunikasjonen tosidig. Ravnen fungerer som et emosjonelt speil på dikt-jeget. Spørsmålene hans er utformet slik at ”aldri mer” gir det mest trøstesløse svaret; og denne fuglen, med sitt ene konstante svar, får ham til å legge inn sine egne fortolkninger av setningen ”aldri mer,” og på den måten forsterke galskapen hans.
Venner av Poe skal ha beskrevet ham som, blant annet, en ”humørsyk bokorm.” Kona hans, Virginia, var ofte svært syk. Her er det altså en veldig sterk parallell mellom livet til Poe og diktet. Hans egen livsoppfatning kommer også sterkt fram; det er ingen lykkelig løsning på problemene, jeg-personen blir bare kastet ut i en evig, melankolsk galskap.
Lenore er symbolet på tapt kjærlighet, hun har kommet til det optimalt uoppnåelige – og derfor romantiske – stadium: døden. Dødstemaet er ytterligere intensivert av tidspunktet; en midnatt i desember (kanskje nyttårsaften?). Både midnatt og desember kjennetegner forandring eller avslutning. Hovedpersonen sitter ensom i sitt rikt innredete, lille værelse, som er fullt av minner etter Lenore. Rett utenfor vinduet hersker en sterk storm, i kontrast til det rolige værelset. Stormen kan virke som et symbol på den nært forestående galskapen i sinnet til dikt-jeget; melankolien og savnet har drevet forstanden hans til kanten.
Når dikt-jeget i slutten beordrer ravnen: ”ta ditt nebb ut fra mitt hjerte,” får vi det første virkelig meningsfulle, metaforiske utsagnet i diktet. Før det har alt vært rent bokstavelige spørsmål, de er irrasjonelle, men med undertoner av dypere meninger. Når svaret ”aldri mer” kommer fra ravnen siste gang, blir det for første gang åpent erkjent hvor sterkt savnfølelsen verker.
Angsten tilsvarer altså fortrengt lengsel.
–Sigmund Freud
Alle verkene jeg har analysert skildrer sterke angstfølelser i sammenheng med tema som død, kjærlighet eller tid, men perspektivene er ofte svært forskjellige. Livsoppfatningen som kommer fram i diktene er også varierende, avhengig av tolkninger.
Det kunstneriske verk er noe som vil vare nesten uavhengig av tid, og for Olaf Bull var kunsten den konstante verdi i livet hans. Den var en aldri hvilende søken etter mening, og den er det høyeste han setter. I diktningen hans ser vi få lykkestunder realisert, altså kunne ikke livet ha gitt ham mye hvile. Det er denne hvilesløse følelsen som kommer så godt fram i “Stenen”, hvor frykten for tilintetgjørelsen, for det faktum at ingenting blir, er så sterk. Lykke og harmoni føler han, i følge ham selv, bare når “tiden kan sove”.
Edgar Allan Poe er en av de lyrikerne som virkelig får til å overføre sine egne følelser til leseren. Uten å måtte forklare hvorfor vi skal føle det sånn, setter han oss inn i en situasjon hvor det blir naturlig for oss å føle det samme som fortelleren. Kan hende er disse følelsesskildringene en måte å mildne egne smerter. Ofte bruker Poe den fysiske bakgrunnen i historien til stemningsskildring, gjerne med mye symbolbruk.
Rommet hvor lady Rowena dør i ”Ligeia” er femkantet, lik en kiste. I ”Lamia” av Keats er innsiden av huset farget som innsiden av en kiste. Både Rowena, Lamia og Lycius lever en slags ”død innenfor livet,” som de kommer bort fra ved å virkelig dø. Lycius er fanget hos Lamia, og kan bare komme bort ved å dø. Rowena blir syk og sengeliggende veldig fort i historien, og bor med en ganske så morbid mann. Lamia lever på lånt tid, hun er av en annen verden og er nærere knyttet til død enn til liv.
Ifølge Poe er den største sorgen, sorgen over døden til en ”vakker kvinne”. Det var det han brukte som basis for å skrive ”The Raven,” og det samme går igjen i for eksempel diktet ”Foraar”[26] av Olaf Bull, tilegnet Inga Hjort og skrevet etter hennes død. I ”Foraar” er det en stor kontrast mellom det at ”Intet er ændret” i ”den enkle dag”, mens ”hun smuldrer i muld bak kistens tag!” Savnet til de som er døde virker som en utløsende faktor til det som skulle bli slik en sterk angst for alt det som kan bli borte. En annen faktor kan være erkjennelsen av mangel på tid i sitt eget liv.
Time, time, time, time, TIME to understand
the world!
–RJD2 – The Horror
En person som tror sterkt på et liv etter døden har lite å frykte fra tidens ustanselige pågåenhet i den fysiske verden. Verken Poe, Bull eller Keats var sterkt religiøse. Samtidig hadde de problemer med å akseptere døden som den store utsletter. Bull var av de som levde etter at Nietsches hadde drept konseptet ”Gud,” med logikken som våpen. Han var en pessimistisk realist, som strevde etter det metafysiske, men var for oppmerksom på det faktum at alt forgår, til å la seg tro på noe rosenrødt bilde av et himmelsk liv etter døden. I diktet ”Molok”[27] beskriver han en fattig uteligger, og uttrykker en sterk mistillit til en Gud som lar verden være så full av urett.
Trangen til noe metafysisk ser vi sterkt uttrykt i dikt som ”Stenen,” som skjer i et sted utenfor det fysiske, eller Poes ”Dream Within a Dream,”[28] hvor fortelleren uttrykker en usikkerhet på hva som er virkelig eller ikke. Verden er en blanding av drøm og virkelighet, av både de psykiske og fysiske dimensjoner, og fortelleren strever med å holde fast på inntrykkene før de unnslipper.
Keats hadde en teori om at sjelen bygges opp og tilegner seg egenskaper ved å erfare nye ting. Alle de tre dikterne var svært kunnskapsrike, og satte de klassiske dikterne høyt. De brukte det de hadde lært i sin egen diktning, gjennom for eksempel å bruke klassiske begreper og symboler. Hvis vi ser gjennom noen av titlene til Bull sine dikt finner vi ord som Dionysios, Oinos og Eros, Psyke, Ars Longa og Ignis Ardens. I similene til Poe strør han rundt seg med allusjoner til greske myter; to øyne er kanskje ”som tvillingstjernene til Leda” eller en drøm sammenlignes med den til ”døtrene av Delos.” Keats gikk så langt som å skrive sine egne versjoner av antikkens mytologi, som i ”Lamia” eller Endymion: a poetic romance,[29] et 4000-linjers episk dikt om månegudinnen Cythia og hennes dødelige elsker.
De klassiske diktene, de som har vart lenge, hadde både høy kvalitet i form, og et innhold som var universelt for alle mennesker, til alle tider. Dette er krav for å lage noe som er varig. Diktene til Bull, Poe og Keats vitner om sterk perfeksjonisme når det gjelder både form og innhold. Diktene ble en måte å oppnå udødelighet på, men også en grunn til uro i seg selv, siden det kunne ta veldig mye energi å konstruere disse diktene. Keats spesielt visste at han ikke hadde mye tid igjen til å dikte.
“When I Have Fears…” er som et utdrag av tankene i “Metope”. Det beskriver omtrent samme følelse som Psyke-personen i “Metope” har når hun ser på verden rundt seg, legger merke til alt det vakre, og vet at hun en gang i fremtiden ikke vil være der lenger. Diktene uttrykker en sterk frykt for ikke å få gjort nok før døden inntreffer. Hvor Keats dikt går spesielt inn på det å ikke få utført nok, går “Metope” videre på en utvikling av denne følelsen, og inn i selve søken etter evighet.
La gå at han påstår seg å vere øm, kor ømt kan ein nagle nokon fast?
–Stefan A. Sture, i et foredrag
om Olaf Bulls “Metope”
Mennesket dør. Menneskeheten, derimot, har potensielt evig liv. Fra dette utgangs-punktet er det lett å se koblingen mellom forgjengelighet og seksualitet, det dødbringende og det livsskapende. Hva slags syn en har på kjærlighet og kjønn kan dermed ha mye å si for synet på døden. En person som blir elsket blir husket etter døden, men dette er en nok liten trøst. Minnet blir vanligvis heller til sterk savn eller depresjon, og selv om begge elskere lever, henger fortsatt trusselen om død der, og bygger opp om angsten. Har en allerede opplevd tapet av noen som står en nær, og savnet og depresjonen, blir kanskje angsten styrket av erfaringen av smerte.
Mannlige, romantiske poeter har vært kjent for å objektivisere kvinner, og reservere den åndelige dimensjonen for mannen. Det henger nok sammen med et tradisjonelt kjønnsrollesyn, hvor mannen var helten og kvinnen enten var den uskyldige jomfru eller en femme fatale, en skjønn, men farlig frister. Kvinnen blir uansett redusert til et symbol på skjønnhet, enten den gudelig Skjønnhet eller det farlige, kjødelig tiltrekkende. Vi får aldri noen innsikt i tankene hennes.
I “Metope” derimot, gjør Bull mannen til den kjødelige: Pan er guden for naturen, og mannen er en “tydelig mand av kjød.” Psyke (en kvinnelig gud, så vi regner med at det er en kvinne i diktet også) er åndelig og betegner sjel. Selv om hun blir beskrevet som den “solbevægede sværmerske” så er det hun som tenker, det er hun som får erkjennelsen som utgjør grunnlaget for diktets tema.
Kvinnen Ligeia i novellen av samme navn er også mer åndelig og intellektuell enn mannen i den samme historien. Hun er derimot gjort til noe veldig mystisk, og her kommer kanskje objektiviseringen tydeligere fram. Samtidig er hun der for å gi oss lesere en spesifikk effekt, og er nok ikke mystisk og utilnærmelig bare fordi det var slik Poe så kvinner. ”Ligeia” er en kjærlighetshistorie, men om en desperat og gal kjærlighet, og prøver ikke å vise noen realisme.
Ligeia og Lamia er begge typiske femme fatale vampyr-figurer; de er mystiske, vakre kvinner som forfører og utnytter menn. Lamia er av de udødelige, og Ligeia kan lett tolkes slik også. Som symbol på den udødelige Skjønnhet gir de et budskap om at det kan være farlig å la seg forføre. Keats’ ballade ”La Belle Dame Sans Merci”[30] forteller en historie som ligner den i ”Lamia”; her blir en ridder forført av en slags skognymfe, og han ser i en drøm at hun har fanget mange andre menn, og dør i slutten av diktet. Felles for disse to diktene og ”Ligeia” er at de ikke moraliserer, de sier ingenting om hva som er ”galt” eller ”rett.” Dette var et stort poeng for Keats, å kunne la leseren selv velge om valgene som ble tatt føltes ”riktige.” For noen ville det kanskje være verdt det å prøve å utfordre Døden, uansett om det betydde å omgås vampyrer.
I “The Raven” er Lenore beskrevet som en “sjelden og blendende jomfru,” hun huskes av hovedpersonen som noe perfekt, men òg litt mystisk på grunn av hennes død, og hovedpersonens sterke savn. Lenore er gjort synonymt med Poes definisjon av Skjønnhet, hun har ingen egentlig funksjon utenom å være et savnobjekt, og gi bakgrunn for hoved-personens angst. Den jobben gjør hun derimot veldig bra, og ”The Raven” er et glimrende eksempel på hvor sterk savnfølelsen kan bli, hvor mye det sliter i en persons sinn at noen en elsker forsvinner fra livet.
Ingen av disse poetene prøvde å gi et realistisk, balansert bilde av hvordan mennesker er. De tok heller følelser til det ekstreme for å beskrive et tema, og de brukte gjerne kjønnsmotsetninger som virkemiddel til det formålet.
We are like butterflies who flutter for a day and think it is forever.
–Carl Sagan, Cosmos
Folk flest legger godt merke til følelsene som kommer fra forgjengeligheten, gjennom savn, frykt for døden og så videre. Kanskje de til og med funderer dypt på emnet i blant. Allikevel er det ikke noe som ser ut til å angå alle så sterkt. De fleste tenker ikke så mye over hvor lite tid en faktisk er gitt i livet; hvis alle var helt oppmerksomme på dette kunne vi lett gått rundt i konstant depresjon. Isteden ser det ut til at hjernen kompenserer for de dystre realitetene ved liv og død ved å la oss fokusere på ting som gjør oss glade, og glatt ignorere det triste. Olaf Bull hadde det ”problemet” at han ikke klarte å leve med noe slør for øynene, han klarte ikke å late som om alt var fint når han visste at det egentlig ikke var slik.
Lycius, fra Keats’ ”Lamia,” lar seg forføre av en drømmeverden, og får et slags slør over virkeligheten. Han gis en uendelighetsfølelse ved å leve med Lamia, som ikke er av de dødelige, men uansett hvor mye han vil det, og tror på det, kan det ikke vare. I ”Metope” får Psyke den samme følelsen, først ved å overveldes av naturen rundt seg, så ved nærheten hun føler til Pan, men hun klarer ikke å bli tilfreds med disse substituttene for det uendelige, hun vet med en gang at de ikke er gode nok. Bull lar sjelden disse slørene få overhånd. Et unntak er i diktet ”Gobelin,”[31] som faktisk er ganske koselig. Her forteller han datteren sin ”hvor lidet der skal fingres ved en drøm” før den forsvinner, og oppfordrer henne til å bare la fantasien få lede henne. Her lar fortelleren en ”tryllegrønske” lege hans smerte, men etterpå står de ”begge-to bedrøvet / og famler” når de ser at alt bare var innbilning.
I ”Ode To A Nightingale”[32] sier Keats at ”fantasien kan ikke jukse så godt som det sies om henne.” Når sangen til nattergalen ikke høres mer, rakner slørene lett. ”Var det en visjon, eller en våken drøm?” spør han seg, og han ser at han ikke er evig, som sangen til den ”udødelige Fugl.” I et av diktene sine foretar Keats en dyp sammenlikning av kunst og virkelighet. ”Ode to a Grecian Urn”[33] er en lovprisning av den evige kunsten, som ennå varer selv når ”alder skal legge denne generasjonen øde.” Her er han veldig lik Olaf Bull.
Bull bruker stjernene, et evighetssymbol, som et betryggende motiv i ”Metope,” og følelsen av å være nær naturen virker beroligende på frykten. Noen ganger virker det som om han nesten får en følelse av forsoning med dødens realitet, gjennom panteisme, følelsen av at alt liv henger sammen og at den som dør bare forandres og blir en forskjellig del av universet. Vi ser denne følelsen kanskje sterkest i diktet ”Lille ven”: [34]
Du elskede lille, dø –!
Fold ut dit legem i fred –
flyd bort paa de dovne drømme, –
men før du synker saa bed, –-
Bed til den store muld
og verdens prægtige sol,
at de lader dig rinde som rose
af døden, du bly viol!
Her er det en slags trøst i at hans “lille ven” vil bli en del av naturen rundt ham, men forskjellen mellom dette og f.eks. “Avmagt”[35] er at her handler det om en som ikke står ham så nær. “Avmagt” har angst og bitterhet over at den han elsker må dø, og han kan ikke la seg trøste med at hun vil bli en del av naturen rundt ham.
Få av disse metodene for å dekke til forgjengelighetens faktum så ut til å gi noen virkelig trøst for dikterne. For Poe og Bull ble det reelle alternativet ofte alkoholen, og sorgene deres hadde ganske god flyteevne. Hadde Keats levd lenger, er det mulig at han hadde tydd til samme middel.
Aa om jeg kunde, kunde jeg bare glemme –
...
Fra frelserens gravlund toner der søndagsklang – –.
–Olaf Bull, ”Foraar”
Vil jeg virkelighet eller vil jeg bare forbli i dette mørke av skjønnhet?
--Stein Mehren
Jeg-personen i Poes ”The Raven” legger opp spørsmål til ravnen som får den til å si at håpene hans blir oppfylt ”aldri mer.” Han torturerer seg selv med savn og melankoli, og bruker ravnen til å forsterke disse følelsene. I ”Ligeia” får hovedpersonen, om en tolker det slik, hallusinasjoner av at Ligeia oppstår fra de døde. Begge personene påfører seg selv denne emosjonelle torturen, mer eller mindre ubevisst. Også Bull og Keats dykker dypt ned i de mest dystre følelsene, utforsker frykt og savn, melankoli og angst. En kan gjerne spørre seg selv hvorfor gjør dette..
Keats sa, i sin typiske tvetydighet, at ”Vi forstår ikke før vi er syke; eller som Byron sier, ’Kunnskap er Sorg’; og jeg går et steg videre og sier at ’Sorg er Visdom’ – og videre, for vi burde vite dette med sikkerhet, at ’Visdom er Tåpelighet.’” For å nå til de store høydene må en først ha vært langt nede, dette krever at en er vågal, kanskje dumdristig. Tenker en slik blir det lettere å forstå hvorfor noen med velvilje utsetter seg selv for lidelse; en får den sjansen til å oppnå noe som et vanlig, trygt og pålitelig A4-liv aldri kunne gitt.
Olaf Bull: Samlede dikt og novelle, 8. utgave, 1995
Edgar Allan Poe: Complete Stories and Poems of Edgar Allan Poe 1984
Russell Noyes: English Romantic Poetry and Prose 1956
Fredrik Wandrup: En uro som aldri dør - Olaf Bull og hans samtid 1995
Ivar Havnevik: Den Store Norske Lyrikkboken – Norske dikt gjennom tidene 1998
Egil A. Wyller: Tidsproblemet hos Olaf Bull – Et eksistensfilosofisk bidrag 1978
Elizabeth Cook: Selected Poetry by John Keats 2000
Erna Ofstad: Olaf Bulls lyrikk: en analyse av konfliktene i et livssyn 1955
http://www.comnet.ca/~forrest/
http://www.pambytes.com/poe/poe.html
http://home.bip.net/torstein21/digte_bu.html
http://www.britannica.com/search?ct=eb&query=Bull+Olaf
http://fuv.hivolda.no/prosjekt/bergobe/ http://biphome.spray.se/torstein21/angstkultur.html
http://www.geocities.com/steastu/Syngja.html
http://www.apollon.uio.no/apollon02-97/hageberg.html
http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9548/kritikk/3.html
http://www.samlaget.no/gjennomspraket/obull.html
http://www.kalliope.org/biografi.cgi?fhandle=bull
http://www.john-keats.com/biografie/chapter_vii.htm#lamia
http://academic.brooklyn.cuny.edu/english/melani/cs6/keats.html
http://libarts.wsu.edu/english/Journals/PoeStudies/
Og ellers har jeg fått god hjelp av disse ordbøkene:
http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html
http://unabridged.merriam-webster.com/
Hele verden er full av arme djevler som mer eller mindre har angst.
–Johann Wolfgang von Goethe
[1] Rent følelsesmessig har jeg fått et varierende utbytte; de mer dystre av disse diktene kan virkelig påvirke den sinnsstemningen når en sitter og studerer meningene bak dem en sen lørdagskveld, men så har jeg også lært ganske mye psykologisk om hvordan en kan behandle disse stemningene...
[2] Eller på engelsk: “Art for art’s sake”.
[3] Et godt eksempel på det finner vi ved å sammenligne hvor mye vekt som er lagt på språkstriden mellom Wergeland og Welhaven i forhold til hvor mange dikt vi faktisk leser av dem (ca. to).
[4] Edgar Allan Poe definerer Skjønnhet som det som opphøyer sjelen, og står i kontrast til Sannhet, som tilfredsstiller intellektet, og Lidenskap, hjertets domene. Det er altså ikke snakk om bare et rent fysisk vakkert utseende.
[5] redsler og opphøre, samlet og svermende.
[6] Bull hadde ifølge Herman Wildenvey en “formidabel respekt” for Edgar Allan Poe, og deklamerte gjerne lange strofer av Keats.
[7] Det norrønt beslektede ordet gold må ikke forvirres med gylden, men betyr her formålsløs/ørkesløs, ubevokst/naken eller ufruktbar.
[8] En metope er et relieff-felt mellom to triglyffer (vertikalriflete plater) i ornamentalbeltet på et gresk tempel i dorisk stil.
[9] redsler, opphøre, natt, leve, time, kjærlighet, synke.
[10] redsler og opphøre, samlet og svermende.
[11] føle – vakker og tenke – at.
[12] skrift og rik/fruktbar.
[13] Her i betydningen “stor poesi”. Keats var opptatt av å lage noe like varig som den klassiske poesien til Ovid, Homer og så videre.
[14] fra Livet til Apollonii.
[15] torn og forlatt, frykt og makt.
[16] Merriam-Websters ordbok definerer en lamia som synonymt med “heks, hunn-demon eller vampyr,” mens den greske roten av ordet betyr “altoppslukende monster.”
[17] Originalsitat: “Do not all charms fly / At the mere touch of cold philosophy?” Ordet philosophy er her brukt i den arkaiske definisjonen “studiet av naturlige/fysiske fenomen.”
[18] Det er fortsatt usikkert hva han faktisk døde av. Kan hende var det ”bare” alkoholforgiftning, men noen teorier sier at den egentlige dødsårsaken var rabies.
[19] Dette diktet har fått en selvstendig utgivelse, under tittelen ”The Conqueror Worm” – ”Erobreren Orm.”
[20] ”Som liljeplanten hyasint.” I en veldig lik historie av Charles Dickens, A Madman's MS, hadde kvinnen i den parallelle rollen ”langt, svart hår.” Her har vi enda en grunn til at jeg valgte nettopp Poe for særemnet.
[21] Denne tilstanden kan lett sammenlignes med det forvrengte ødipuskomplekset til morderen i Hitchcocks klassiker Psycho, som lar sin døde mor leve videre i ham selv.
[22] Her: dødsengelen.
[23] mer, som i ”aldri mer” eller ”intet mer.”
[24] “Aldri mer.”
[25] stygg, grov, skremmende, gold.
[26] Digte, 1909.
[27] Nye Dikte, 1913.
[28] Tamerlane and Other Poems, 1827.
[29] Publisert 1818.
[30] Lamia, Isabella, The Eve of St. Agnes, and Other Poems, 1820. Grovt oversatt betyr tittelen: ”Den Vakre Damen Uten Sympati.”
[31] Nye Dikte, 1913.
[32] Lamia, Isabella, The Eve of St. Agnes, and Other Poems, 1820
[33] Lamia, Isabella, The Eve of St. Agnes, and Other Poems, 1820
[34] Digte, 1909.
[35] Digte og Noveller, 1916.
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekstRegler / Personvern | Kontakt oss
© 2004-2024 Daria.no - Mathisen IT Consult AS