Problemstilling og introduksjon

Hans egentlige navn var Knud Pedersen, men alle kjenner ham som Knut Hamsun – mannen som vant Nobels Litteraturpris, dikteren som skapte den nye, moderne romanen. Han var besatt av å dikte som ingen noen gang hadde gjort før, noe han greide med bøker som ”Sult”, ”Mysterier” og ”Pan”.

 

Men han hadde også forbindelser og sympati med nazismen – også når Norge var under okkupasjon av Tyskland under 2. verdenskrig, hvor Hamsun bl.a. møtte Adolf Hitler.

 

Det er hovedsakelig på dette grunnlaget jeg har valgt å skrive om Hamsun. Fakta er faktisk at jeg får bruk for to av mine sterkeste interesser: Språket og delvis politikk.

1. For: Hamsun revolusjonerte måten å skrive på, og han kritiserte store forfattere som Bjørnson, Kielland og Lie for deres diktning/skriving. Han mente at disse måtte beskrive det romantiske – og ikke det naturalistiske, som de gjorde – i samfunnet.

2. Og: Han var - etter det en erfarer i dag - nazist, møtte Hitler, og 7. mai 1945 – dagen Tyskland hadde kapitulert, 10 dager før tyskerne var ute av Norge – skrev han minneord for Adolf Hitler i Aftenposten.

Folk jeg har snakket med – fra venner til familie - mener at jeg ikke kan stemple Hamsun som nazist, fordi han var genial. Det er feil. Selv om de fleste nazister er uten utdanning, trenger de ikke være dum; Ideologi har ingenting med intelligens å gjøre, noe enhver seriøs mann vil støtte opp.

 

Problemstillingen min er derfor: Skreiv Knut Hamsun med nazistiske meninger i bøkene sine? Var han nazist?

 

For å finne ut av dette, vil jeg lese tre biografier om Hamsun, to om hans liv og en om hans forbindelser og sympati med nazismen. Her vil jeg bruke den ene til å brette ut om hans liv fram til straffen han fikk.

 

I tillegg vil jeg lese to romaner – ”Sult”, ”Den Siste Glæde” - av mannen som revolusjonerte måten å skrive på. Disse skal jeg også analysere.

 

 

1. Livet til Knut Hamsun

 

1.1 Oppveksten, til ”Sult”

Knud Pedersen ble født den 4. August 1859. Knud Pedersens far het Peder Pedersen, ofte kalt ”Per Skredder”. Han hadde flyttet hit – til gården ved Hamsundet – fra Gudbrandsdalen med familien sin når lille Knud var 3 år. Hans mor heter Tora. Knud er nummer fire i rekken av totalt seks søsken, og han vet at han har to onkler, en ved navn Hans Olsen og en ved navn Ole Olsen. Den sistnevnte hadde ikke noe særlig med penger, og brydde seg ikke noe om det heller – han mente det fantes viktigere ting i livet. Knud elsket denne onkelen.

 

Den andre onkelen – Hans – var rik. Han var en mann folk skyldte penger, folk var redd denne mannen. Men Hans hadde en dårlig arm, en så dårlig arm at han ikke engang kunne skrive regningene selv. Så denne oppgaven tok Per Skredder’s sønn - Knud Pedersen - seg av allerede i ung alder. Hans Olsen oppsøkte familien Pedersen på Hamsund, og heretter skulle Knud bo hos ham. Hans eide huset, så han bestemte.

 

Dette ble en stor forandring for unge Knud, han som var så glad i å skrive navnet sitt – Knud Pedersen – overalt; På dører, vinduer, speil, etc., skreiv nå kravbrev for sin pengelskende onkel. I 5 år ble Knud holdt her. Ett stykke flatbrød og litt melk var kveldsmaten, han la seg sulten hver kveld i 5 år. En dag høgde han seg i beinet med vedøksa slik at moren kunne hente ham med seg hjem. Men: Moren kom, og gikk, uten Knud. Men etter disse 5 årene var han blitt 14 år, skoletiden var slutt, og nå kunne han dra, om han ville. Og det gjorde han, bare 14 år gammel dro han ut i den store verden.

 

Knud ble krambudreng, så fant han ut han ville bli skomaker, en livsvei han holdt ut med i tre uker, så ble han havnearbeider, så ble han krambudreng igjen. Seinere fikk han boktrykker Kjeldseth i Tromsø til å trykke en liten bok med tittelen ”Den gaadefulde” av Knud Pedersen, pris 40 øre. Så ble han kontorist hos lensmannen i Bø i Vesterålen, så forsøkte han seg som skolelærer, men arbeidet kjedet ham.

 

I ’79 sto Knud på kontoret til kjøpmannen Herr Zahl, og la ”Bjørger” av Knud Pedersen Hamsund på bordet – denne boken fikk han solgt for tusen kroner. Så dro Knud til Hordaland, skrev bondefortellingen ”Frida”, og så dro han til København for å selge ”Frida”. Det gikk dårlig, fortellingen ble forkastet.

 

Nå var Knud - som hadde forandret navnet sitt til Knut – tilbake i Norge, og hadde fått flere tilbakeslag, ingen ville ansette han som dikter. Det skulle bygges en vei, og direktør Hegel ansatte Knut som veiarbeider, her gjorde han knallkarriere og ble raskt forfremmet til gruskontrollør. Her fikk han muskler, ble brun, og tjente penger – som først og fremst gikk til lørdagsfester med jenter, han var pikenes Jens. Men så tok han sjansen, og leide forsamlingssalen på Gjøvik og kunngjorde at han ville holde et foredrag om Strindberg. Det kom bare seks tilhørere, men avisomtalen var svært så rosende. Da var det farvel til Gjøvik og veiarbeidet.

 

Han dro til Amerika, hvor han var kontorist, gårsarbeider, ekspeditør, griserøkter, murerhåndlager og bokholder. Men så, en dag, hostet han opp blod i ett lommetørkle, og skjønte at han måtte hjem til Norge igjen. Nå var han blitt 25 år, og 22. Mars ’85 stod hans kronikk om Mark Twain i ”Ny Illustreret Tidende”, av Knut Hamsun sto det. Knud Pedersen hadde skiftet navn til Knut Pedersen, til Knut Hamsund. Og her hadde bladet glemt å trykke d’en i navnet hans, og slikt ble det: Knud Pedersen var blitt til Knut Hamsun.

 

Så dro til Amerika for andre gang, denne gangen var det bare jobbing, poker, piker, knuste ruter, raserte hus, slagsmål, knivstikk og dødsfall som gjaldt for Hamsun. Våren 1888 dro han tilbake mot Europa igjen, denne gangen gikk reisen til København – igjen. Nå hadde Hamsun startet på ett stort bokprosjekt, en bok kalt ”Sult”. Utpå høsten var han ferdig med første delen av denne boken.

 

Knut gikk til sjefsredaktør i Politiken, Edvard Brandes, med ett stykke fra boken. Stykket var for langt for Politiken, men Brandes fikk stykket trykt i tidsskriftet ”Ny Jord”, og nå kunne alle se det. Forleggeren Phillips bladde opp ett forskudd, studdentarsamfundet ville ha ham til å holde foredrag, han måtte si nei takk til å bli teatersjef i Bergen, nei takk til en invitasjon fra selveste Bjørnson om å bo et helt år gratis på Aulestad. I Dagbladets julenummer 1889 var Hamsun og Bjørnson portrettert ved siden av hverandre, og julaften var han gjest hos broren til Edvard Brandes, den mektige Georg Brandes.

 

Noen måneder seinere, våren 1890, kom ”Sult” ut i bokform, og boken ble oversatt samme år. Norge var ikke det første landet som trykte ham, Danmark og Tyskland var først ute. I foredragene sine på Studentersamfundet hadde han tilintetgjort det moderne Amerikas kultur, og nå reiste han Norge rundt og avskaffet Ibsen og Bjørnson. I Bergen måtte de avlyse kveldens teaterforestilling når Hamsun holdt foredrag, og da han den 7. Oktober ’91 gikk opp på talerstolen i salen hos Brødrene Hals, satt sannelig selveste Henrik Ibsen på første rad. Hans neste roman, ”Mysterier”, som kom ut i 1892, var alt ferdig.

 

”Som alt ble til gull for Kong Midas, ble alt til kunst for ham,” skrev Johannes Jørgensen.

 

1.2 Fra ”Sult” til 1. Verdenskrig

Så utga den verdenskjente ”Pan”. Bjørnson ristet på hodet, han kunne ikke følge med lenger, og sukket: ”Det høyeste, det mest storslagne i norsk litteratur.” Hamsun var nr.1. Ingen under, ingen ved siden – alene på topp. Om ikke dette var nok, skulle han snart gifte seg. Han hadde funnet henne på frk. Hammers pensjonat, og det var en svært velstående kvinne – hun, Bergljot som hun het, var allerede gift. Så dette ble det skilsmisse av, og hun måtte gi avkall på barnet hun og den tidligere mannen sin hadde sammen. De to nygifte slo seg ned i Onstadmarken i Aurdal, hvor Knut satte seg ned og skreiv en kjærlighetsroman, ”Victoria”. Hamsun nærmet seg 40 år, og folk trodde han ville roe seg ned. Men neida: Et år i Finald, så videre til Russland, så til Persia, Orienten og Midtøsten.

 

Nå var året blitt 1890. Det var gått 25 år siden han dro fra familien og hjemmet, men nå dro han hjem igjen. Foreldrene levde ennå, men gården Hamsund var solgt. Knut gjorde et forsøk på å kjøpe den tilbake, men eieren ville ikke selge. Så reiste han til Samsø igjen, og fikk skrevet reiseboken fra Orienten, ”I Æventyrland” kalte han den.

 

Hamsun ville at Norge skulle bryte med Sverige – for Norge var fortsatt ”i union” med Sverige fram til 1905 – mens Bjørnson ville ”forhandle”. Hamsun var sint, og det var ikke langt fra at han kalte Bjørnson for landsforræder, en gang skreiv han faktisk: ”Du er blitt gammel, Mester, det er saken. Og gid De ikke var blitt gammel!”

 

Etter at Hamsun hadde fått ei datter, Victoria, tenkte han at han kanskje skulle forsøke med litt familieliv: Nå var det nok dansing på bordene sammen med Johannes V, de hadde levd villmannslivet lenge nok, og nå skulle Hamsun følge danskens eksempel og slå seg ned som en ektemann og pappa. Det gikk dårlig: Et halvt år senere var skilsmissen klar. Bergljot, kona, beholdt huset og Knut Hamsun flyttet hjemmefra.

 

Nå ville han bare være alene, nyte stillheten. Dette ble tiden for de berømte vandrerbøkene: ”Under Høststjernen”, ”En Vandrer spiller med Sordin”, ”Den siste glæde” – håndbøker ”i flukt, i ensomhet i kunsten å stå utenfor, være avsides fra alt,” som Thorkild Hansen skriver. Så skrev Hamsun ”Benoni” og ”Rosa”, to romaner hvis handling foregikk i Nordland. Hvis han ikke fikk kjøpt en gård på Hamarøy, vendte han tilbake i romanene sine.

 

Etter innsatsen i striden med Sverige ble Hamsun oppfattet som ett slags nasjonalt midtpunkt, Bjørnsons etterfølger, og på Wergelands 100-årsdag, 17. Junin 1908 – 3 år etter frigjøring fra Sverige – var det ingen andre enn Knut Hamsun som skulle tale til folkemengden fra Nationaltheatrets balkong.

 

Så fant Knut et nytt kvinnfolk, hun var 22 år yngre enn han, og skulle opptre som Elina i hans eget stykke ”Ved Rigets Port”. Skuespillerinnen – Marie Andersen – gav oppkall på sin store framtid, giftet seg med Hamsun 26. Juni 1909, og ble bondekone. De kjøpte en gård i Nordland, bare 6-7 kilometer fra Hamsund, for 6000 kroner. Knut kastet seg over arbeidet så svetten dugget brilleglassene, og Marie trodde hun hadde pakket koffertene for siste gang.

 

Nå var det slutt med jeg-bøkene, den subjektive fortellemåten som han hadde gjort verdensberømt; i stedet kom de brede, objektive fortellingene med mange personer og begivenheter, store solide tobindsromaner kom på verdensmarkedet med et par års mellomrom, åtte dobbeltbind i alt – hvert på 600 sider.

 

Deretter kom det utrolige mesterverket ”Markens Grøde”, som ble trykt i millionopplag over hele kloden – i New York, Berlin, London, Tokyo, Beijing, Delhi, Rio De Janeiro, Kabul, Bagdad. Var boken skrevet av en bonde i Nordland? Nei, det var den ikke – nå var Hamsun og kona flyttet til et nydelig boligstrøk i Larvik. Nå hadde familien fått sine tre barn – Tore, Arild, Ellinor. Etter et halvannet år hadde Marie født deres fjerde barn, Cecilie, og så flyttet familien Hamsun videre – denne gangen fra Larvik til Nørholm, et lite herresete fra dansketiden midt i det milde skogrike Sørlandet, han fikk for 200 000.

 

Han gir bort 100 000 i veldedighet år etter år, og det hender ofte at han sender en konvolutt som bare inneholder 1000 kroner, ikke noe mer, til mennesker i nød. Men dette skjer anonymt, han vil ikke ha noe klissete brev fullt av takknemligheter tilbake.

 

Han liker å spille kort, særlig kabal, og han liker filmen – men ikke kunstnerfilmer, de setter han i dårlig humør – han røyker pipe og tygger skrå, han liker å gå turer, og han kjøpte seg en Ford allerede i 1911, og var blant de første som kjøpte seg traktor, og nå har han fått seg en syvseters Cadillac som kona hans, Marie, kjører.

 

En Novembermorgen i 1920 raste Marie inn med ett telegram når Hamsun spiste frokost, og leste opp at Hamsun var tildelt Nobels Litteraturpris, men Hamsun fortsatte bare å spise, og fortalte at det ikke forandrer noe for deres familie. Det kom flere telegrammer til Hamsun, men han takket nei til ale: Han ville ikke være æresdoktor ved universitetet i Köln, han hadde jo ikke engang middelskoleeksamen. Han ville heller ikke være medlem av Vetenskap- och Kunstakademiet i Lund, han var bare dikter og bonde. Nei takk, han ville ikke ha Goethe-prisen. Einstein anså Knut Hamsun for å være en av tidens største mennesker.

 

17. Oktober 1945 ble det offentliggjort en liste over bøker som de dødsdømte krigsforbryterne i Nürnberg hadde fått utlevert før de ble hengt. De fleste hadde lånt en bibel, men Alfred Jodl, stabssjef i den tyske Wehrmacht, Ernst Kaltenbrunner, sjefen for det tyske sikkerhetspoliti, og Julius Streicher, den mest sadistiske av alle jødeforfølgerne, hadde bedt om Hamsun.

 

1.3 1. – 2. Verdenskrig

Han var i 50 årene når 1. Verdenskrig brøt ut. Hvem skulle Knut Hamsun – den verdensberømte dikteren - ta lag til? Det sto mellom Tyskland og England. Når Hamsun bodde i København, Danmark, kjempet han den lange krigen mot den engelske overmakt, engelskmennene hadde bombartdert sivilbefolkningen i København, engelsk krigsskip hadde blokkert de norske havnene så hundrevis av norske barn sultet i hjel og tusener fikk en knekk for livet, engelske offiserer hadde kastet danske og norske sjøfolk i fangenskap.

 

Og Norge hadde den velkjente ”Bodøsaken” – smuglingen i Nordland, som ble finansiert av høytstående politikere i London som tvang nordmennene til å frikjenne smuglerne og siden betale dem ”erstatning”. Det var England. 27 000 kvinner og barn sultet i hjel i engelske fangeleire.

 

Hva hadde Tyskland gjort Norge? De hadde gjort Henrik Ibsen, August Strindberg og Edvard Munch berømt. Og Tyskland var ikke industrialisert som England – der var det bønder, en jordbruksnasjon.

 

Første verdenskrig ble en sørgelig bekreftelse på Hamsuns synspunkter: England gjennomførte blokaden slik at det var de uskyldige som måtte svi, og barna sultet. Og Hamsun visste hvordan det var – han visste hvordan det var for barn å aldri få spise seg mett, for det opplevde han i 5 år når han måtte leve under hans rike og pengegriske onkel, Hans Olsen.

 

Tyskland kunne ha vunnet første verdenskrig flere ganger, men så lot Englands maskiner og fly knuse de tyske mennene, de sivile kvinnene og barna deres. Tyskland tvunget i kne under en gjeldsbyrde av krigsskadeerstatning, 226 milliarder gullmark over 42 år pluss 12% av landets eksport, amputert for livsviktige jordbruksområder i øst, sperret ute fra havene, fordrevet fra Afrika, Kina og Stillehavsområdet.

 

Nei, Hamsun visste at en nasjon så sterk som Tyskland, med innbyggere som var så sterke, ville komme seg tilbake, reise seg , hevne seg, og seire – slik som det unge alltid må seire over det gamle. Dette var han overbevist om.

 

Han gjorde det motsatte av amerikanerne – som hadde en kultur Hamsun ikke fordro – og han stanset inflasjonen, stoppet streikene, avskaffet overfloden, satte 6 millioner arbeidsløse i arbeid. Han lovte ikke tilhengerne sine materielle godter, og likevel ble det raskt flere og flere av dem. Han lærte folk å unnvære, dess større ofre han forlangte, dess større makt fikk han. Han brøt avtalene i Versaillestraktaten punkt for punkt, kunngjorde på forhånd hvilke overgrep han hadde til hensikt å begå, hvor og når, og han begikk dem på varslet tid og sted. Tiden var 1928 og stedet var Tyskland. Og hvem? Personen var Adolf Hitler. Mannen Knut Hamsun var overbevist om at skulle bringe Tyskland tilbake til storhetstider, og straffe England for det de gjorde mot uskyldige kvinner, sultende barn og bønner.

 

Hitlers krav om ”Lebensraum” var ikke et ønske om militærbaser, men et rop om dyrkingsjord, mat til den altfor store befolkningen. Markens Grøde.

 

Folk begynte fra og med i 1934 å tro at Knut Hamsun, en av verdens største forfattere og diktere noensinne, var tilhenger av nasjonalsosialismen. 10. Juli skrev han i Aftenposten og hånte dem som ikke kunne se det nye store samfunnet som holdt å reise seg i Tyskland, den andre gangen var da han protesterte mot at Nobels fredspris ble gitt til den tyske forfatteren Ossietzky som Hitler hadde kastet i konsentrasjonsleir.

 

1.4  2. Verdenskrig, Norge ble okkupert

Klokken 05.15, natt til 04. April 1940, startet operasjon Weserübung, kodenavnet for den tyske besettelse av Danmark og Norge. Ti tyske destroyere går inn i Ofotfjorden, eskortert av slagskipene ”Gneisenau” og ”Scharnhorst”. Narvik faller under 3 timer etter at operasjonen startet, kl. 8, etter at de to norske panserskipene på havnen, ”Eidsvold” og ”Norge”, er blitt senket av tyskerne med et tap på 276 norske marinesoldater.

 

Kongefamilien og Stortinget flyktet til Hamar, før de så måtte flykte videre til Elverum. Det var nå tid for Vidkun Quisling å danne ei ny regjering, og han talte til norske menn og kvinner på radioen og meddelte at hadde dannet ei ny regjering i spissen for 8 ministre, alle utpekt blant medlemmene som ikke engang hadde kunnet mønstre 1% av velgerne ved siste valg før krigen.

 

Knut Hamsuns argumenter for at tyske tropper var på norsk jord, var at de skulle beskytte Norge, fordi:

 

1. England brukte den velkjente hungerblokaden under 1. Verdenskrig, slik at barn og kvinner; de som virkelig var uskyldig, døde. Dette var sultedøden, en død England hadde vært ute å kalt en ”mild død”. Dette argumentet brukte Hamsun under 1. Verdenskrig også, og en kan derfor si at det ble en smule mer troverdig.

2. For å tvinge blokaden igjennom hadde England nå alt to ganger krenket Norges nøytralitet og ført krigen inn på norsk område: Først ved å borde ”Altmark” inne i Jøssingfjorden, så ved å legge ut miner i norsk territoriefarvann – nå var tyskerne kommet dem i forkjøpet for å hindre at de gjorde Norge til en slagmark.

 

Viktig er det å huske at i dag deler de fleste historikere Hamsuns oppfatning på dette punktet – de allierte var interresert i å utvide krigen til Norden; engelskmennene ville gjerne avskjære tyskerne fra malmfeltene i Sverige, og Frankrike ville gjerne ha en annen front som ikke var i Frankrike. F.eks. skriver Bjørn Svensson i ”Derfor gik det sådan 9. April”: Det kan overhodes ikke diskuteres at det var de allierte som ødela freden i Norden.

 

En uke seinere, mens kampene var i full kamp over hele landet, gjentok Hamsun de samme argumentene i et kort leserbrev til Nationen. Samtidig ga den norske regjeringen ordre til mobilisering – men ved Kristiansand tok tyskerne 2000 mann og 160 offiserer så og si bare med nevene. Motstanden var nytteløs, men rundt i bondehjemmene var fedre og sønner nå kommandert ut for å dø, av den norske regjeringen – ei regjering som selv hadde flyktet til London, England.

 

Knut Hamsun møtte Adolf Hitler, Goebbels, Josef Terboven og Vidkun Quisling. For dette ble han altså kalt nazist, og for dette ble han hardt straffet.

 

1.6 Straffen

4. Mai hadde tyskerne overgitt seg i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark – og tre dager seinere – 7. Mai 1945 – var 2. Verdenskrig siste dag i Europa. Denne dagen kom det ut en utgave av Aftenposten, med en liten artikkel slått ut over 2 sider, og over hele forsiden. Redaktør i Aftenposten på det tidspunktet, Dory Smith, mottok ett brev denne dagen, med en artikkel skrevet av en velkjent mann. Smith mente at denne artikkelen ikke kunne vente til morgendagens avis, og han lot være å sende artikkelen gjennom den tyske sensuren.

 

Denne artikkelen – en nekrolog – handlet om Hitler, som hadde dødd for ei uke siden. I denne nekrologen ble Adolf Hitler skildret som en kriger for menneskeheten. ”Vi, hans tilhengere, bøier nu vaare Hoder ved hans Død,” sluttet forfatteren, Knut Hamsun.

 

I henhold til lover utstedt av den norske eksilregjeringen i London, skulle medlemsskap i NS automatisk medføre straff, og tallet på domfelte, som før krigen hadde ligget på rundt 4 000 i året, var nå steget til omkrig 30 000 i året. Riksadvokaten trengte 8 år på å komme gjennom alle sakene, som i alt kostet staten 3 milliarder kroner. I tillegg kom private utrenskninger i stat og kommune, faglige organisasjoner, sportsklubber, firmaer, kunstnersammenslutninger.

 

86 politiembetsmenn ble fjernet, 2000 polititjenestemenn, blant dem 50 politimestre. Av de omkrig 130 000 navnene i ”landssvikekartoteket” kom 98 765 for retten, hvor 30 av disse ble dømt til døden mens 20 120 fikk fengselsstraff, og 28 568 bøter til et samlet beløp på 280 millioner kroner. Blant dem så ble straffet var Knut Hamsun, hans kone Marie Hamsun, og deres to sønner Tore og Arild Hamsun.

 

Det Hamsun-familien bekymret seg for var hvordan det gikk med guttene, fordi tyskerne hadde gjort Tore til direktør for Gyldendal i stedet for Grieg. Og Arild, som hadde vært ett år på østfronten i Waffen SS og fått jernkorset for sin innsats – folk kunne bli skutt for mindre i hektiske tider som dette. Tore ble arrestert hjemme hos seg selv den 12. Mai. Arild Hamsun ble også arrestert, og 12. Juni 1945 ble det sendt ut arrestordre på kona til Knut Hamsun, Anne Marie Hamsun.

 

Den 18. februar 1946 oversender riksadvokat Svein Arntzen straffesaken mot Knut Hamsun til statsadvokaten for landssviksaker i Aust-Agder, med den korte og konkrete konklusjon at han gir påtaleunnlatelse. Med andre ord: Straffesaken mot Knut Hamsun henlegges, og arrestanten er en fri mann. Hamsun var ikke lenger å forstå som landsforræder eller kriminell, og ble heller ikke fradømt noen form for borgerrettigheter. Etter frifinnelsen ble det tatt ut stevning mot ham fra Erstatningsdirektoratet, hvor han ble pålagt å betale en bot på 325. 000 kroner.

 

 

2. Skrivemåter og analyser

 

2.1 Realist? Nyrealist? Nyromantiker? Naturalist?

Det er ingen - ikke det yngste barn, ikke den senile mannen på gamlehjemmet, ikke punkeren, gangsteren, enstøingen sossen eller berta, ikke den slappeste arbeider, ikke den rikeste kapitalist, ikke den galeste Hamsun-motstander - som ikke kan påstå at Knut Hamsun, han som revolusjonerte språket på en helt unik måte sånn at en vil omfavne ham - le med han, være nær han, hylle han, lære å skrive som han - var genial.

 

Jeg har lest "Sult" og "Den Siste Glæde" til særemnet. Men etter at jeg oppdaget hvor lekende deilig det er å lese hans verker, har jeg undersøkt en del om ham på internett, og vil bruke noen poenger og argumenter fra analyser og artikler om han og hans bøker.

 

Hamsun var en nyrealist, en skriveform som vokste fram mellom 1900 og 1920. Samfunnsproblemene får igjen en plass i skjønnlitteraturen. Grunnen til dette er, ifølge en rekke litteraturkjennere og professorer, at vi fikk et industrielt gjennombrudd i Norge; vi får økonomisk vekst, folk flytter fra landet til byene og vi får en økende arbeiderklasse. Forfatterne skildrer nå livet til arbeiderne; deres moralske problemer og deres valgsituasjoner.

 

Nyrealismen kommer av realismen som hadde sin storhetstid i 1870-årene, hvor forfatterne beskrev virkeligheten; det ble tatt opp problemer, og disse problemene ble så drøftet. Forfatterne ønsket å forandre og finne nye løsninger i samfunnet. I løpet av 1880-årene overtok naturalismen, som varte fram til ca. 1890. Naturalismen innebærer en realisme hvor optimisme og håp om forandring, er erstattet med pessimisme og tro på at ens skjebne er forutbestemt. Disse mente at viljen ikke var fri; mennesket var et hjelpeløst produkt av arv, miljø og skjebne.

 

Mange vil hevde at før Hamsun ble nyrealist, var han nyromantiker. Denne skriveformen er en slags "reaksjon" eller et "opprør" mot realismen og naturalismen, mot det nye samfunn; stormannskapitalismens gjennombrudd, industrialisering og byutvikling. Forfatterne vendte seg vekk fra sosiale problemer, og vendte tilbake til hjemsbygda og den urørte naturen. Litteraturen blir mer individualisert, lyrisk og trenger dypere inn i menneskets sinn, er subjektiv og stemningsskapende.

 

Knut Hamsun tok avstand fra realismen; han skrev nyromantisk, og man vet jo - hvertfall i ettertid - at han var mot stormannskapitalismen, industrialiseringa og ødeleggelsen av naturen. Han hadde en rekke nyrealistike verk, som ”Børn av tiden,” ”Segelfoss by,” ”August” og ”Siste Kapitel”. Mange mener at Hamsuns kritikk av den ”moderne sivilisasjon” gjorde ham til nyeralist.

 

Personlig mener jeg at Hamsun smeltet sammen flere skriveformer; naturalismen, nyrealismen og nyromantikken. Om det er sammensmeltingen, det gigante ordforrådet hans(det er i en undersøkelse telt 20.000 ord hos William Sheakspeare, hos Henrik Ibsen 27.000, og hos Knut Hamsun 31.000 ord), som gjør skrivingen hans så fantastisk å lese, vet jeg ikke. Men det er noe helt fantastisk med ham; Når en på kvelden ligger under dyna, fryser, og leser ”Sult,” føles det som om du ligger i den deiligste sofa i den flotteste stue å leser ”Sult,” med de lekreste damer dansende rundt deg.

 

Alle - og da mener jeg alle med en ikke altfor lav IQ - kan fortelle deg at det var Knut Hamsun som revolusjonerte den romanen; det var han som skapte den moderne romanen. Når ”Sult” - boken som gjorde han berømt - kom ut, skrev han til Brandes, som utga boken, at "Min bog må ikke betraktes som en roman". Sult er den første moderne roman; ikke bare i norsk litteratur, men også i europeisk sammenheng. Det hevdes at boken markerte begynnelsen på det en kaller ”den modernistiske prosa”, som en kan forbinde med forfattere som Franz Kafka, Marcel Proust og James Joyce.

 

Hans litterære program i 1890-årene var at litteraturen skulle være realistisk; den skulle skildre livet slik det faktisk er. Den foregående realismen(1870-1880) hadde vært for lite realistisk. Psykologisk realisme; legge vekt på å skildre hvordan handlinger oppstår. Innenfor dette ville Hamsun legge vekt på å skildre bevegeligheten, skiftningene og tverrkastene i et menneskes sjelsliv; skildre hvordan vage inntrykk kan sette fantasien i sving. Diktingen skal ikke moralisere, belære eller forsøke å reformere samfunnet; forfatternes eneste oppgave er å fortelle sannheten om det enkelte menneske. For å realisere dette måtte han skape en ny stil; den moderne roman.

 

2.2 Analyse av ”Sult”

Boken handler om en navnløs jeg-person som har flyttet fra landsbygda til byen. Han er skribent, og jobber hele tiden med artikler, som nok skal gi han 10 kroner. Mens han sitter på en benk i parken og jobber med en artikkel, går det to jenter forbi. Han liker den ene, og følger etter dem. Når de går inn i et hus, står han ute og venter. Jenten han liker het Ylajali. Etterpå møtte han en mann i parken som han begynte å lyve til. Mannen lot som om han visste hvem han snakket om. Dette fikk hovedpersonen til å skjelle mannen ut. Hovedpersonen sulter gjennom hele boken, men prøver å virke som om han er en rik mann, går i fine klær og alt. Han blir kastet ut fra to leiligheter. Da skjønner han at det er nok, og drar med en båt til England som gratispassasjer.

 

Boken slutter med: ”Ute i fjorden rettet jeg mig op engang, våt av feber og matthet, så inn mot land og sa forvell for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem…”

 

Når Knut Hamsun skrev denne boken, hadde han hatt flere foredrag om språket, ikke bare i Norge(Gjøvik og Kristiania), men også i Danmark. Han hadde sett hvordan folk fra landet og mindre byer, flyttet inn til de større byene, og da særlig hovedstaden, den største byen - Kristiania, hvor handlingen i boken foregår. Han hadde sultet så å si siden han flyttet hjemmefra - dvs. fra onkelen sin - når han var 14 år gammel, og ferdig med skolen. Dette er viktig å huske på når en skal analysere teksten. For ”Sult” virker på veldig mange måter som en biografi; han er frekk og spydig mot folk som bare Hamsun kan være. Han er så stolt som bare Hamsun kan være. Jeg tror altså at boken bygger på Hamsuns egne opplevelser.

 

Hamsun hadde faktisk tatt anarkistenes parti i USA, og han var - som vi vet - svært samfunnsfiendtlig, og mot industrialiseringa, også på den tida. Men det er ikke noen særlige politiske elementer i boken, om en ser bort fra hvordan folket fra landsbygdene flyttet inn til de store byene, som jo var en konsekvens av industrialiseringa. To personer - pantelåneren og den første kvinnen han leide leilighet hos - ba hovedpersonen flytte tilbake til landet, noe som gjorde ham sint. Dette kan tyde på at Hamsun mente at byfolket så ned på folk fra landet. Det er jo det samme i dag; folk fra Oslo ser ofte ned på bønder, fiskere, etc.

 

Boken er det en kan kalle en ”psykologisk roman”; en roman som ønsker å skildre det indre livet til mennesket. Sulten blir ikke skildret som noe sosialt problem, men Hamsun prøver heller å skildre reaksjonen og handlingene som sulten fører til; hallusinasjoner, plutselige handlinger, etc. Det er faktisk ”ingen” handling i boken: En navnløs mann surrer rundt i Kristianias gater, blir forelsket, klarer ikke å skrive og drar med en båt til England som gratispassasjer.

 

”Sult” er skrevet på en helt annen måte enn andre bøker tidligere på 1800-tallet: Som forklart, er det ingen særegen handling i historien, men hans tanker, følelser og hallusinasjoner utgjør en historie i seg selv; vi følger den unge skribenten, vi ser hvordan han blir mer og mer deprimert, mer nedbrutt, hvordan han hallusinerer, ser for seg ting. Bl.a. så han for seg tåke, og spurte politikonstabelen om det var tåkete. Dette er hovedpunktene som skulle utgjøre den moderne roman; nå kunne man uttrykke ideer og tanker om mennesker, menneskets sinn, etc. gjennom personer i ens bøker.

 

Hovedpersonen utvikler seg på en helt særegen måte. Han går fra å være en god artikkelskriver fra landet, og som gjerne vil bli dikter, men som ikke var forberedt på det harde livet i storbyen. Han sulter, mister skrivelysten og fantasien - på toppen av det hele blir han kastet på gaten. Alt er for jævlig, så han får dra med en båt til England. Karakteristisk trekk ved den navnløse jeg-personen:

 

1.  Han er fattig. Han blir kastet ut av forskjellige leiligheter 2 ganger, han spiser støv, sagfliser, en plass hvor de solgte og sendte ut kjøtt, spurte han om han kunne få et bein til hunden sin, så han tok et bein med litt kjøtt på og spiste det selv, selvfølgelig.

2.  Han er utrolig stolt. Når han får tak i penger, gir ham den bort - ikke fordi han vil være snill med andre fattige, men fordi han liker å oppføre seg som en stor mann. Om noen spør om han trenger noe, svarer han nei.

3.  Han er forelsket. Ylajali er kvinnen han fulgte etter en halv dag fordi han likte henne så godt. Seinere møtte han henne igjen, hvor de avtalte å møtes igjen. Når de møttes igjen, ble han med henne hjem. Her ble han indirekte kastet på dør. Men han drømte fortsatt om kvinnen.

4.  Han fantaserer. Han satt på en benk, når en sjømann kom. Så begynte hovedpersonen å lyve om en Johan Ahrend (J.A.) Happolati som visstnok var agent. Alt dette var løgn. Han tok også drosje en gang, og sa at han skulle flere plasser; han hadde møter med viktige menn. Dette var også bare bambus.

5.  Han hallusinerer. Mot slutten sulter han så mye at han ser syner, han spør politimenn om det er tåkete ute, fordi han synes alt ser mye hvitere ut. Han får smerter når han er ute å går, han får den relativt fattige Ylajali til å bli den mest suverene dronning av dem alle.

 

Man kan påstå at hovedpersonen er mentalt forstyrret, men jeg mener denne ”mentale forstyrrelsen” utelukkende er på grunn av matmangel; på grunn av sult. Når han har penger og mat, er han glad som en solstråle. Da er han ikke ”mentalt forstyrret”, han har ingen smerter, og hallusinerer ikke.

 

Ylajali er jenta Sult-helten er forelsket i. Men han drømmer om henne flere ganger, ser henne for seg, ligger i sengen, holder rundt seg selv og kysser ut i luften - som om Ylajali er der. Det som er så spesielt med henne, er at hun går til han. Hun er visstnok helt vidunderlig pen. Hun er også den eneste som sier til hovedpersonen at hun er glad i ham.

 

Hvis vi ser på virkemidlene forfatteren bruker, er det virkemidlet som var så særegent med boken psykoanalysen. Psykoanalysen i boken er helt enestående; hans skildringer av sulten og beskrivelsene av hvordan hovedpersonen tenker, er ikke hva en vanligvis leser.

 

I takt med resten av Europa, var Hamsun opptatt av mennesket, og hvordan det utviklet seg. Blant annet Sigmund Freud holdt på med sin teori om psykoanalysen. Av andre personer som har påvirket Hamsun, har vi Dostojevskij. I filmatiseringen av ”Sult” henger det et bilde av ham på veggen når hovedpersonen i ”Sult” snakker med redaktøren og mottar 10 kroner for sin artikkel. Han har også uttalt at Dostojevskij var den eneste dikteren som påvirket han. Han startet også å lese på Raskolnikow.

 

Hamsun sa en gang at ”som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse dem på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: jeg skal spidde de vageste rørelser på min nål og holde den opp til min lupe-.”

 

Vi får ikke vite noe særlig om forfatteren, bortsett fra at han er fattig og sulter. Vi får ikke engang vite navnet hans, men det vi får vite er en rekke psykologiske ting som måten han tenker på, handler, reagerer, og hvordan oppfører seg rundt andre. Han blir veldig sint når noen prøver å veilede han til hva han skal gjøre, for eksempel når ”Jomfruen” anbefaler skredder Isaksen til han, blir han sint.

 

Men reaksjonene og handlingene kan forandre seg, for eksempel vil han være som en stormann - men han får av og til utbrudd, som når han skjeller ut en mann som satt seg på samme benk som han, mens han jobbet. Selv om hovedpersonen mot slutten av boken er på grensa til å bli fullstendig gal, blir han aldri det.

 

På den ene siden står hovedpersonen mot å bli gal. På den annen side gir han opp - han kaster manuskriptet han har skrevet ferdig, og flykter til England for å søke etter det gode liv der. Men samtidig gleder han seg av positive ting, som at han snart kanskje får penger for en artikkel, istedenfor å bli enda mer nedbrutt av de dårlige. Dog; han blir nedbrutt og deprimert når han tenker over at han rev løs knappene fra klærne sine for å selge dem til byttehandelen for noen få penger. Kanskje prøver Hamsun å forklare at ens handlinger bestandig kan bli sett fra flere vinkler, avhengig av hvem du er, hvilket humør du er i, dine verdier, etc.

 

Når det gjelder miljøet, foregår handlingen mellom September og November, i et av Kristianias fattigste strøk. Leilighetene hans er ikke noe å skryte av; et lys, et lite skap, et bord han bruker til å skrive artiklene på, og ei seng. Han har noen få venner, men ingen av disse er noe høyt respekterte mennesker. Man må huske på at på den tiden handlet veldig mye om å stige oppover; å få respekterte venner i de høyere sosiale miljøene. Han snakker med, og kommer borti en rekke personer gjennom boken, men den eneste personen av noen særlig betydning, er Ylajali. Han åpner seg totalt for henne. Han er forelsket i henne, og tenker på henne som det mest vidunderlige - han tenker på henne som en prinsesse. Her har vi også det psykologiske: Han tenker på en stakkars jente, ikke særlig høyt på rangstigen, som blir tiltrukket av en fattig forfatter fra landet, som en prinsesse.

 

Han bruker ofte humor. Et eksempel er hvor han gikk med en ung pike, som spurte om det var ”guldbriller” han gikk med. Det var det ikke, så jenta ba han gå sin vei. Det gjorde han. Når jenta igjen ville gå med han, svarte han "Jeg følte mig ydmyget av dette tilbud fra en stakkars gatetøs og jeg sa nei."

 

Han er også en mester i å beskrive. Humoren og beskrivelsen er det som fanger meg mest når jeg leser Hamsuns verk. Særlig når det er sammensveiset, som her: ”Ved en slagterbutik stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg passerte hende så hun bort på mig. Hun hadde bare en tand i formunden. Nervøs og let påvirket som jeg var blit de siste dager gjorde konens ansigt straks et motbydelig indtryk på mig; den lange gule tand så ut som en liten finger som stod op fra kjæven og hendes blik var endnu fuldt av pølse da hun vendte det mot mig.”

 

Hamsun skriver: ”Jeg sier dig, du himlens hellige Ba’al, du er ikke til, men hvis du var til så skulde jeg bande dig slik at din himmel skulde dirre av helvedes ild.” Ba’al blir ofte brukt av jøder som gud, eller som eier av noe, for eksempel ett hus, land, osv. Dette er det eneste som har med jødedommen å gjøre. Det er ingen politiske elementer i boken, det eneste kan være at han ville belyse hvordan folk fra landet ble behandlet i storbyer. Hvor lite folk brydde seg om hverandre. Dette kom som en konsekvens av industrialiseringa. Og det var jo av industrialiseringa - som England ledet - av Hamsun tok parti med Tyskland.

 

Jeg tror Hamsun på en måte var som hovedpersonen i ”Sult”; han tenkte ikke noe særlig på meninger i tekstene sine, han ville bare få penger - han ville få sitt gjennombrudd. Som kjent kom hans meninger fram i artikler og bøker langt seinere i hans forfatterskap.

 

2.3 Analyse av ”Den Siste Glæde”

Knut Hamsun ga ut ”Den Siste Glæde” i 1912. Stormakten England hadde da allerede ødelagt Tyskland på flere måter, nektet dem en masse ting som skulle være ”rettigheter” for en stormakt, blant annet fikk de ingen kolonier i Afrika.

 

Boken ble skrevet på Hamarøy, etter at han hadde giftet seg med sin andre kone, Marie Hamsun. Den handler om en navnløs jeg-person som bor i skogen, vekk fra menneskene. Han får først besøk av en mann, Eilert, som stjeler brød fra ham og synlig lyver til ham. Jeg-personen blir sint. Tyven forlater gammen, før hovedpersonen drar på vandring. Først møter han sønnen til en telegraf, Solem, som han snakker med, og som blir med til gammen hans. Disse drar så videre på reise sammen - de reiser sammen til ”fjældgården, et sted under Toretinderne.” Der bor han i ti måneder, før han drar ned mot sjøen, hvor han støter på Eilert igjen, som nå driver et hotell, ”logi for reisende”, hvor han blir boende en stund. Så møter han Frøken Torsen - som bodde på Toretinderne – igjen. Hun gifter seg med hans nye venn, snekker Nikolai, og får en unge. Han drar så til Sverige, hvor han møter Nikolai igjen, og blir med ham til deres nye hus. Boka ender med at jeg-personen vandrer vekk fra huset.

 

Hovedpersonen - en jeg-person man aldri får vite navnet på - bor til å begynne med ute i en skog i gammen sin. Han forteller at han hater alt med byen, alt stresset. Han er en gammel pensjonist. I starten får vi bare vite at han over 50, men mot slutten av boken forteller han at han er i syttiårene. Han kan virke litt sær, for eksempel når det kom to menn til gammen hans, spurte mennene om det har gikk ”en mand forbi i går?” ”Jeg likte ikke hans ansigt, jeg var ikke hans tjener og han spurte for tåpelig” så, etter noen frekkheter svarte han at han ikke hadde sett noen gå forbi, selv om det hadde gått en gjest fra gammen hans. Han har for øvrig 2 søstere. Ellers er det ikke mye man får vite om hovedpersonen, bortsett fra hans tanker om naturen; han fordrar ikke de engelskmennene som kommer for å kjøre automobiler, han liker ikke de nye, store maskinene. Han vil heller ikke at veien til Toretind sanatorium skal bygges ut - det vil ødelegge naturen. Forfatteren forteller ikke så mye om hvordan hovedpersonen tenker, man får aldri vite hvordan han ser ut. Men man får vite mye om de andre; hvordan de tenker, hva de vil gjøre for de andre personene, negative og positive ting med disse personene, hvor de er plassert i den sosiale rangstigen.

 

”Det er et liv[i skogen] som du ikke har skjøn på. Du har dit hjem i byen, ja vel, og du har møbleret det med nips og skilderier og bøker; men du har kone og pike og hundrede utgifter. Og vaken og isøvne må du kapspringe med tingene og har aldri fred. Jeg har fred. Behold du dine åndeligheter og bøker og kunst og avisern behold også dine kafeèr og din whisky som jeg bare får vondt av hver gang. Her går jeg i skogene og har det godt. … Du ligger i sengen til klokken ti eller elleve om dagen og er endda slitt og træt når du står op. Jeg ser dig for mig når du kommer ut på gaten, du har plirende øine som morningen har grydd fortidlig imot. Jeg står op klokken fem og er utsovet.”

 

Dette er et sitat fra de første sidene i boken, og viser tydelig hvor mye hovedpersonen hater storbyen. Men etter hvert flytter han jo til byen? Ja. Han var en pessimistisk, gammel pensjonist, han likte ikke folk. Han gadd ikke å svare folk han ikke likte. Men så flytter han til byen og sosialiserer seg med mennesker, særlig med Frøken Torsen og Snekker Nikolai. Det viser hvor mye hovedpersonen forandrer seg gjennom boken.

 

”Romantikk? Ja. Bare sentimentalitet og stemning og vers og ingenting? Ja. Det er den siste glæde.” Dette er skrevet i boken etter at hovedpersonen startet på sin vandring, flyttet til Toretind og sosialiserte seg med folk. Det som har skjedd, er at han ønsker å bli husket av noen etter at han dør; det er derfor han plutselig drar på vandring, får seg nye venner, osv. Men så blir han ”alene” igjen når Frøken Torsen og Snekker Nikolai gifter seg, og drar på vandring til Sverige. Men der møter han Nikolai igjen, og blir med han til hans nye hus. Etter å ha bodd der ei stund, finner han tydeligvis ut at å leve blant andre folk ikke er noe for han, og han vandrer bort:

 

”Og med en anden ting blir jeg aldrig færdig: å trække mig tilbake og sitte i ensomheten i skogen og ha det godt og mørkt omkring mig. Det er den siste glæde.”

 

Eilert er den personen hovedpersonen først ble kjent med. Eilert kom til hytta hans, løy han opp i trynet og stjal. Han løy om at konen hans lå for døden, og at han hadde flere barn. Han lurte også konen sin. Var han blitt slik av bysamfunnet?

 

Solum er litt av en kjekkas. På gården gjorde jentene alt for ham, noen bar til og med tunge ting for han. Dette er kanskje den personen som utvikler seg mest. Når hovedpersonen møter han, lar han overnatte hos seg, og lar han bli med på reisen sin, virker han som en stille, veldig snill, kanskje en smule sjenert kar. Men når damene blir interessert i ham, forandrer han seg; han blir frekk og arrogant. Seinere, i byen, skyver han en mann og en dame - som ikke ville danse med ham - ned på gulvet.

 

Ingeborg Torsen er en av de mest sentrale personene i boken; hun går gjennom hele boken - fra oppholdet på Toretind sanatorium til slutten av boken. Hun oppfattes som en særdeles elegant kvinne, alle mennene på Toretind ville hjelpe henne. Men hovedpersonen så flere ganger på henne som irriterende, overlegen og arrogant. Når hovedpersonen flyttet til byen, møtte han Ingeborg igjen. De ble bedre venner, og betrodde seg til hverandre. Blant annet spurte hun han om råd når hun skulle gifte seg med Nikolai, snekkeren.

 

Snekker Nikolai møtte hovedpersonen og frøken Torsen på en båt, og er derfra med i boken helt ut. Han er en stille, taus og sjenert, men hyggelig kar. Et eksempel på dette er når han dro med seg hovedpersonen på en danseklubb. Men de satt bare oppe på galleriet og så på de andre som danset, og han turte ikke å konfrontere folk.

 

Boken kan minne om en dårlig såpeserie, noe lignende som Hotell Cæsar. Det er ingen særlig handling; i bunn og grunn går jo hovedpersonen og surrer i byen, i skogen og på landet. Det er nå Hamsun som har skrevet den - og da blir det noe helt annet; istedenfor en dramatisk og actionfylt handling, er det fokusert på hvordan personene tenker, hva de synes om hverandre, skildringer av naturen, osv. Hans humor, hans skrivemåte, er særegen.

 

Det som skiller denne boken fra andre mesterverk som for eksempel ”Sult”, er at han skriver til deg! Han stiller flere ganger i boken spørsmål til leseren, forlater dialogene og skriver direkte til leseren. Et eksempel på dette, er at han - etter å han har skildret et tre - skriver til leseren: ”Her vil du nok passe på og parodiere mig, denne furustubben og mig kan du gjøre mange morsomme ord om. Og inderst inde vet du allikevel at jeg i dette som i alt er dig overlegen når jeg undtar at jeg ikke har så mange borgerlige kunnskaper og ikke er student, hehe.” 

 

Humoren er som vanlig slagkraften i Hamsuns skriving. Hans frekkheter med andre er noe av det jeg beundrer mest: ”Nu hadde disse bergenserne været så stille og sandelig gjort sine r’er i al tilbakeholdenhet(…)” Men det som var ekstra positivt med denne boken, er at det var uvanlige mange gode dialoger til Hamsun å være. Ett eksempel på dette:

 

”Jeg har en tjener, en dreng, han sa en dag til mig da jeg var sint: Du er kommet dig svært til å bande på islandsk! Hahaha. Han anderkjente mig: du er kommet dig svært til å bande på islandsk, sa han.

Alle lo, fruen spurte:

Hvad sa du mer?

Nei hvad jeg sa! Jeg var avvæbnet, hahaha.”

 

Hamsun har aldri vært kjent for å moralisere gjennom bøker. Men denne boken er samfunnskritisk, og med boken prøver han - på en måte - å moralisere. Fra før vet vi - og jeg har tidligerte forklart - at Hamsun hatet industrialiseringa, og turismen som kom som en konsekvens av den; med frie handelsgrenser, ville det også komme en mer fri flyt av mennesker over landegrenser, da særlig turister.

 

Toretind sanatorium var en stor bygning, hvor turister kunne leie rom. De hadde tidligere hatt en rekke gjester før - gjester som gikk turer over fjellet. Men nå var biler kommet, og andre hoteller var kommet, og der var det veier opp, slik at turistene, som ofte var utenlandske, kunne kjøre helt opp til hotellene med ”automobiler”.

 

Pål, som styrte hotellvirksomheten, mente de måtte bygge vei opp og sette opp telegrafstokker til hotellet, for å flere gjester dit. Men dette ville jo ødelegge naturen? Ikke bare måtte de ødelegge litt av marken og rive ned noen trær for telegrafstokkene, men når deg gjaldt veien, ville det bli mye veiere: Den måtte være over en meter brei for bilene som skulle kjøre opp, de måtte ødelegge den nydelige, naturlige marken, og legge grus og stein på, for at noen utenlandske klovner skulle kjøre opp der med biler.

 

Josefine var dattera til grossereren. Hun var så søt. Men etter hvert som det gikk dårligere med hotellet, virket hun ” bekymret i det siste og hendes unge fingrer blev mer griske når de tællet sølvpængerne.” Solem og de andre som gikk turer med turistene over fjellet for noen penger, sa hele tiden ”more, mehr!” til turistene når de skulle betale. Pål begynte å drikke hver dag. Hamsun prøver også å skildre at det var urettferdig at noen få rike mennesker fikk reservere ett helt danselokale når hovedpersonen og en venn skulle danse der. Hvorfor skulle noen få rike folk få ett helt lokale for seg selv, når det var opp mot hundre ungdommer og unge mennesker som ville danse? Var ikke det urettferdig? ”frøken Torsen interesserte mig lite nu, hun var blit så omvendt igjen siden hun kom tilbake til byen(…)” Hun forandrer seg i byen - akkurat som Inger gjorde etter 6 år i Trondheim i Hamsuns ”Markens Grøde”. Dette var konsekvenser av det nye, industrialiserte, pengegriske, norske samfunnet.

 

Helt på slutten av boken skriver Hamsun direkte til leseren om industrialiseringa i Norge: ”Til dig, den nye ånd i Norge! Jeg har skrevet dette under en pest for en pests skyld. Jeg kan ikke stanse pesten, nei den er overvindelig nu, den huserer under national beskyttelse … Men engang stanser den nok.”

 

Dette er bare samfunnskritisk, han kritiserer turismen, en konsekvens av industrialismen. Det har ikke noe med nazisme å gjøre. Men Hamsun skriver:

 

”Så kom det to stakkars engelskmænd. De var halvgamle, ubarberte og usoignerte i det hele, to ingeniører eller hva det var, men stumme og uhøflige som den fornemste av de reisende engelske narrer. … Men selv tilhørte de [engelskmennene] den nation av løpere, vognstyrere og last som den sunde skjæbne fra Tyskland en dag vil tukte til døden.”

 

Det er vel ikke akkurat nazistisk, men han skriver i klartekst hva han synes om engelskmenn, og hva han mener Tyskland bør gjøre med England. Han skriver også at det henger et bilde av den tyske keiserfamilien i stuen til Nikolai. Ifølge Hamsun var engelskmennene stokk dumme eller dyrehatere.

 

England får visst snart oprette alderdomshjem for sine børn. Det bortkjønner sit folk for sport og fikse ideer: hadde ikke Tyskland holdt det i evig uro nu vilde det om et par slægtled gåt over til pæderastien.”

 

Hamsun hadde bestandig elsket barn og ungdom, og han mente at England var de gamle, engelskmennene skulle snart dø. Mens Tyskland, det var de unge – de som måtte opprette sin stolthet ovenfor verden. ”Børn? Det rene vidunder! Og når alderen kommer den eneste glæde, den siste glæde.”

 

Syvårskrigen blir også nevnt i boken. Det er en krig som blant annet var i Tyskland: Den tyske delstaten Sachsen ble beseiret av Preussen i 1745, men under syvårskrigen ble de angrepet på ny, da av preussiske og østerriske styrker. Syvårskrigen er også en betegnelse på når Danmark og Sverige kriget mot hverandre på 1500-tallet, hvor Norge ble sterkt skadet. Norge ble sterkt herjet og brannskattet, bl.a. Hamar domkirke av Sverige som trengte seg inn.

 

Mens de andre i boken bablet om hvor flinke Sveits var med turister, og at Sverige så til Sveits, og derfor ville vokse seg like store, var hovedpersonen strengt uenig: ”Det er det som driver Sverige så vidunderlig frem nu, det ser ikke til Sveits, det ser ikke til Norge, det ser til Tyskland. Ære være Sverige for det!”

 

2.4 Sammenligning av ”Sult” og ”Den Siste Glæde”

Begge bøkene - ”Sult” og ”Den Siste Glæde” er romaner, skrevet i jeg-form, og de er skrevet på gammelnorsk, noe alle Hamsuns bøker er. Begge bøkene har så å si ingen handling. Man får aldri vite noe særlig om hva hovedpersonene har gjort før, eller hva de heter. I ”Sult,” som er en psykologisk roman, hvor det blir skildret hvor mentalt nede hovedpersonen er, får man vite hva - og hvordan - hovedpersonen tenker. I Den Siste Glæde får ikke vite noe særlig om hva hovedpersonen tenker, men man skjønner det likevel; det ligger mellom linjene, særlig når man - hvertfall i ettertid - vet at Hamsun var en stor motstander av bysamfunnet, industrialiseringa og turismen.

 

Det er også viktig å se på tidspunktene disse bøkene ble skrevet på. ”Sult” ble skrevet ferdig i 1888/89, og ble gitt ut som bok i 1890. Da var det naturalismen som hersket; en realisme hvor optimisme og håp om forandring, er erstattet med pessimisme og tro på at ens skjebne er forutbestemt. Dette finner man igjen i boken: En fattig forfatter fra landet flytter til byen, ikke noe håp, bare negative ting skjer han. Er man fattig, så forblir man fattig.

 

”Den Siste Glæde” kom i 1912. Det er en nyrealistisk bok; en skriveform hvor samfunnsproblemene får en plass i litteraturen. Grunnen til dette er som kjent at vi fikk et industrielt gjennombrudd i Norge. Hovedforskjellene mellom bøkene er altså at ”Sult” er skrevet under naturalismen(ca. 1880-1890), mens ”Den Siste Glæde” er skrevet under nyrealismen(ca. 1900-1920).

 

 

3. Konklusjon

 

3.1 Hamsun og den nazistiske ideologi

Den nazistiske ideologi - som en blant annet finner i Mein Kampf - har to sider. Den mørke er; brutalitet, dyrking av krig, krav om hevn og nasjonal oppreising og undertrykking av enkelte raser. Her hadde Hamsun så å si ingenting til felles med den nazistiske ideologi. Men, den andre siden av nazismen var: Fellesskap, sansen for naturen, de naturgitte forholdene i økonomi og moral, kritikken av kapitalismens frammarsj og motstanden mot politisk og kulturelt forfall. Her var han enig i alt.

 

Han hadde siden 1910 tatt standpunktet mot England og for Tyskland. Dette fordi Tyskland fortsatt var et bondesamfunn, som han elsket. Mens England, derimot, var landet som startet den industrielle revolusjon, og var blant de ledende industrielle samfunnene. Det likte ikke Hamsun. Han mente at den moderne industrien, med alt slags maskiner, gruvearbeid osv., ville knuse bøndene som drev med jord.

 

1. Når Hamsun bodde i København, Danmark, kjempet han den lange krigen mot den engelske overmakt, engelskmennene hadde bombardert sivilbefolkningen i København, engelske krigsskip hadde blokkert de norske havnene så hundrevis av norske barn sultet ihjel og tusener fikk en knekk for livet, engelske offiserer hadde kastet danske og norske sjøfolk i fangenskap.

 

2. Norge hadde den velkjente ”Bodøsaken” - smuglingen i Nordland, som ble finansiert av høytstående politikere i London som tvang nordmennene til å frikjenne smuglerne og siden betale dem ”erstatning”. Det var England. 27 000 kvinner og barn sultet i hjel i engelske fangeleire.

 

Dette hadde England gjort mot Skandinavia - mot Knut Hamsun. Hva hadde Tyskland gjort Norge? De hadde gjort Henrik Ibsen, August Strindberg og Edvard Munch berømt.

 

En kan finne en rekke eksempler på Hamsuns meninger - og sympati for Tyskland - i hans uttalelser, brev og leserinnlegg. Blant annet skrev han en nekrolog for Adolf Hitler som ble trykt i Aftenposten, i deres første utgave etter at de tyske styrkene kapitulerte.

 

Men selv de mest kvalme; de verste Hamsun-motstanderne, kan ikke si at han var særlig jødefiendtlig. Han nevnte jøder bare en gang i krigsperioden, da i 1942, hvor han skrev en lang artikkel skrevet på tysk, hvor han omtaler President Roosevelt som en ”jøde i jødisk teneste.” Men, som professor i litteraturvitenskap ved universitet i Bergen, Atle Kittang, skriver; det norske orginalmanuskriptet til artikkel ”forsvunnet”, og en vet derfor ikke om denne berømte setningen fra Hamsun er skrevet av ham selv, eller om den er tilføyet av tyskerne. Uansett er dette ikke representativt for Hamsuns forhold til jøder og jødespørsmålet.

 

Hamsuns første åpne støtte til Adolf Hitler og hans Tyskland kom i 1934. Men både her - og i angrepet på Carl von Ossietzky ett år tidligere - forsvarer han Tyskland mot seiersherrene fra 1. Verdenskrig, England. Som kjent var Hamsun svært opptatt av ungdom og alderdom, han ønsket bestandig å hjelpe unge: Han så på Tyskland som den unge nasjonen med legitim rett til å vokse og utvikle seg, mens England representerer alderdommen som med alle midler ønsker - og prøver - å holde ungdommen nede.

 

Det er, som forklart, lett å finne hvordan Hamsun kunne støtte nazismen gjennom dets andre side; Naturen. Derimot er det vanskeligere å finne ut hvordan Hamsun kunne støtte den første side - den negative side - av nazismen. Den amerikanske Hamsun-forskeren Allan Simpson gikk i en artikkel fra 1977 nøye gjennom Hamsuns litterære verk. Han konkluderer med at Hamsun var antisemitt. Men de slengmerknadene om jøder en finner i Hamsuns litterære verk, er talemåter som var vanlige på slutten av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Dessuten overser Simpson at Hamsun gir både franskmenn, japanere, engelskmenn og tyskere ”minst like hard medfart som jødene”(Sten Sparre Nilson).

 

Hamsun hadde en særegen tankegang – en tankegang man kan kalle for ideologi: Man kan ha det godt uten for mange materialistiske goder. Dette går igjen i omtrent alle hans bøker.

 

I 1910 skrev Knut Hamsun en kronikk i Politiken, hvor han klaget over alle de engelske turistene i Norge, og mente dette var en form for bløt engelsk imperialisme; engelsk turisme. Han hatet pengeøkonomien og industrialiseringen, og mente at mekaniseringen ville føre til en ødeleggelse av naturen og en forkjælelse av mennesket, sosialisme og kapitalisme i ødeleggende maktkamp, kulturens undergang. Og han hadde rett: Bare se på Den Kalde Krigen; Sosialisme vs. Kapitalisme.

 

Utlendinger eide 77% av norske kraftverk, 80% av gruveindustrien, og 85% av den kjemiske industrien. Fabrikkene ble spredd over hele landet. Det var engelsk imperialisme. Dette hatet Hamsun, og det var nok derfor han valgte å flytte vekk fra byene mot slutten av sitt liv.

 

3.2 Nazistiske verk?

Før jeg startet med å lese Knut Hamsuns bøker, tenkte jeg på hvem jeg skulle skrive om, og hva for en problemstilling jeg skulle ha. Jeg irriterte meg over at det var skjønnlitterære bøker vi måtte lese. Hva er vitsen med å lese oppdiktet bambus? Til slutt valgte jeg å lese Knut Hamsun, og finne ut om han var nazist, og om han hadde nazistiske tanker i bøkene sine.

 

Da skjønte jeg hvorfor man leser skjønnlitteratur. Forfatteren hadde jeg aldri hørt noe om, bortsett fra noen prekener om han på ungdomsskolen – prekener jeg ikke husker noe av, bortsett fra en ting: Han var nazist, og han svek Norge. Hans verk … Jeg har aldri lest noe lignende før. Beskrivelsene, humoren, skildringene, pessimismen; de er uten like.

 

”På væggene i stuen[til Nikolai] hænger et speil og billeder av den tyske keiserfamilie(…)”

 

Bøkene jeg har lest, og analysert – ”Sult” og ”Den Siste Glæde” - er ikke nazistiske. ”Den Siste Glæde” er samfunnskritisk, ja; han kritiserer den nye utviklingen i det nye samfunnet – industrialiseringa som virkelig hadde skutt fart i Norge. Blant annet sier Ståle Dingstad, forfatter av ”Hamsuns strategier” at bøkene ikke er nazistiske, selv om han hevder at Hamsun var nazist.

 

”Sult” er en hel annen bok. På den tiden skrev Hamsun bøker for å tjene penger, noe han bl.a. forklarer i ett brev. Han tenkte ikke på politiske motiver på dette punktet av forfatterkarrieren; de fikk ikke utspring før i rundt 1910. Åsmund Henning, som har skrevet ”Knut Hamsuns noveller – ni analyser” støtter dette opp. Han sier at enkelte av novellene er utmerkede, mens andre bærer preg av å være hastverksarbeid.

 

3.3 Ingen nazist

Så vidt jeg har sett, har ingen av forfatterne som har anklaget Hamsun for å være nazist, kommet med noen poeng. Det er alltid det samme: 1. Han ba nordmenn om å ikke storme ut i gatene for å kjempe mot nazistene. 2. Han var, ifølge høyesterett, medlem i Nasjonal Samling(NS). 3. Han møtte nazistiske ledere.

 

Dette blir et slags forsvar. Jeg skal forsvare Hamsun. For jeg mener at han ikke var noen nazist. Først, la oss knuse de 3 punktene:

 

1. Han ba nordmenn om å ikke storme ut i gatene for å kjempe mot nazistene, ja. Men nå var det vel helst slikt at tyskerne, bare i Kristiansand hadde tatt 2000 norske menn, i tillegg til 160 offiserer så og si bare med nevene. Motstanden var nytteløs, men rundt i bondehjemmene var fedre og sønner nå kommandert ut for å dø, av den norske regjeringen – ei regjering som selv hadde flyktet til London, England.

 

Å påstå at det bare var Hamsun som ønsker fred med tyskerne er løgn. F.eks. ønsket en lang rekke yrkes- og fagorganisasjoner da fred med Tyskland, selv formannen for Administrasjonsrådet, landets midlertidige regjering og ”forsvarsvennen” Ingolf E. Christensen mente nå at det var ”uforsvarlig at vår ungdom ble sendt så å si nakne i kamp”. Og mer enn 14 dager før Hamsun hadde 180 fremtredende nordmenn - med universitetsrektor, professor Didrik Arup Seip, i spissen – skrevet under på en offentlig oppfordring om å slutte med all irregulær motstand.

 

2. Høyesterett fant det ”overveiende sannsynlig” at Hamsun hadde vært medlem av Nasjonal Samling. Advokat Cato Schiøtz og dommerfullmektig Anine Kierulf har funnet ut at Knut Hamsun aldri fremsto som medlem av NS. Tvert imot er det en rekke uttalelser fra ham under krigen der han sier han ikke er medlem. Han sendte aldri medlemssøknad til NS, og han betalte aldri medlemskontigent.

 

3. Hamsun møtte Adolf Hitler, Vidkun Quisling og Josef Terboven. Det som er glemt er at han møtte disse nazistiske lederne for å få satt nordmenn fri. Eksempelvis møtte han Terboven for å få løslatt Ronald Fangen, det fikk han ikke til, men Fangen ble løslatt bare 5 måneder seinere. Isteden kom Aftenpostens pressefotograf og tok bilder av Hamsun og Terboven, og framstile møtet på en helt annen måte; at Hamsun hadde koselige samtaler med mannen som undertrykte Norge.

 

Knut Hamsun støttet Tyskland fordi han mente at dem ville knuse det engelske imperiet, ett imperie som – sammen med Frankrike - hadde stått for en storstilt kolonisering av hele Afrika. England stod for industrialiseringa, turismen, ødeleggelsen av naturen, storby- kulturen. Marka, jordene, skogen, naturen – alt det Hamsun elsket, ville England ødelegge.

 

Faktisk ville Hamsun frikjenne seg selv fra å bli kalt nazist, men staten trakk saken mot ham. Isteden påla den norske stat Hamsun å betale 325.000 kroner, noe som ruinerte han. I ett brev til riksadvokaten som trakk saken, skreiv Hamsun at han ville forsvare seg selv, men at ”De, herr riksadvokat, slo våpenet ut av min hånd!”

 

Hamsun var ingen nazist, men naturens bevarer.

 

Atle Kittang, professor i litteraturvitenskap, mener for øvrig at man må regne med ei sammenfiltring av personlige idiosynkrasier, rene tilfeller, psykologiske særheter og alderdommens mangel på åndelig fleksibilitet om en skal finne ut om Hamsun var nazist eller ikke.

 

3.4 De siste ord

Jeg skjemmes litt over å ha hatt dette særemnet. Jeg har ingenting å gjøre med om Knut Hamsun var nazist eller ikke. Udugelige anmeldere gleder seg hver gang det kommer ut en ny Hamsun-biografi. Da kan de skrive enda en dårlig anmeldelse. Programledere på tv gleder seg til debattprogram om hvorvidt Hamsun var nazist eller ikke. Diskusjonen er så elendig; den er så tåpelig.

 

På den annen side er jeg glad over å ha hatt særemnet: Jeg har studert en forfatter, blitt en slags ”ekspert” på han, og to av hans verk, ”Sult” og ”Den Siste Glæde”. Ettersom jeg har blitt ”kjent” med forfatteren, har jeg lært å elske hans måte å skrive på. Jeg har aldri likt eller respektert noen skjønnlitterær forfatter. Etter at jeg nå er ferdig med særemnet, har det forandret seg; jeg har fått min ene skjønnlitterære forfatter jeg ser opp til.

 

Å prøve å finne ut om Hamsun skrev med nazistiske tanker i bøkene sine, om han var nazist eller ikke, er som å prøve å finne ut om Johnny Depp hadde lange eller korte tånegler i sin siste film: Det er uvesentlig.

 

Vi burde heller nyte Hamsuns litterære verk. Det skal i hvert fall jeg.