Mina lå ute i snøen og lagde snøengler. Hun hadde ligget der i over en time og nå var hun gjennomvåt og iskald. Men Mina visste jo godt at man ble kald og våt av å ligge i snøen. Det var faktisk nettopp derfor hun lå der. Hun skulle fryse til is før moren kom hjem fra jobb. Og når hun først var fryst til is ville hun aldri mer gjøre det igjen, for det var virkelig iskaldt. Men Minas tålmodighet hang i en tynn tråd. Det hadde gått veldig lang tid, og alt hun hadde oppnådd var at hun var våt og kald.

 

Hun så opp på himmelen. Den var full av skyer som beveget seg fort. Resten av himmelen var blå, og solen var bak en sky. Noen fugler fløy høyt der oppe og skuet ned på det som foregikk under dem. Tenk om man bare kunne vært en fugl som kunne fly, fly langt bort fra alt som het følelser og tanker. Vel, ingen visste vel helt om fugler hadde tanker, men det hørtes fint ut å kunne fly vekk fra følelsene.

 

Mina reiste seg opp og børstet bort snøen. Hun ristet på hodet slik at det mørket, korte håret ble fritt for snø. Den fine munnen som Mina var så stolt av var blå, og den rette nesen hennes var rød. Hun gikk langsomt opp mot huset. Mina og moren bodde i andre etasje i det store huset som lå ved parken. Under dem bodde det en snill gammel enkemann som het Oskar. Oskar og Mina var gode venner og pratet om det meste. Mina likte Oskar. Han var grei og var til å stole på. Han gikk ikke og fortalte moren om det som Mina fortalte ham. Og for det var hun takknemlig.

 

Mina lukket opp døren og gikk inn i den kalde gangen. Inne hos Oskar lyste det, men Mina gikk videre opp trappen og inn i deres egen leilighet. Det luktet sterkt av maling og av sagspon. Det var en veldig koselig leilighet, men veldig liten. Det var et lite kjøkken, en liten stue og to soverom, samt et bad. Stuen som Mina nå befant seg i var nymalt og kremfarget. Det var ingen møbler i rommet, så Mina gikk videre inn i leiligheten.

 

Kjøkkenet var også nyoppusset. Det var blitt malt hvitt, skapene var i bjørk og benkene var marmorfarget. Det var et koselig kjøkken, og Mina visste at moren elsket det. Men Mina ble ikke så blid over tingene hun så.

 

På benken sto oppvasken fra frokosten, det lå et par aviser på bordet og et glemt brødstykke lå på brødfjøla. Mina sukket. Hun måtte visst rydde opp før moren kom hjem, noe hun ikke så frem til.

 

Men hun ville dusje først. Hun var iskald og de våte klærne klistret seg inntil kroppen hennes. Hun gikk inn på badet og vrengte av seg klærne, før hun skrudde på dusjen og steg inn. Hun lukket øynene og lot det varme vannet fosse over henne, varme henne. Ting som hadde skjedd mimret i tankene hennes. Hun hadde endelig tatt mot til seg og spurt Mikael om han ville være sammen med henne. Mina ble nesten svimmel da hun tenkte på det. Han hadde nemlig stirret målløs på henne og gått. Han hadde latt henne stå igjen som en idiot, med et følelsesmessig kaos. Var hun ikke god nok for ham? Var hun ikke pen nok, var hun ikke morsom eller gøyal å være sammen med?

 

Mina begynte å få følelsen i bena igjen. Hun såpet inn håret og skylte det. Så skrudde hun av kranen og tok det største håndkleet hun kunne finne. Akkurat idet hun var ferdig med å kle på seg hørte hun moren i døren. Hun gikk ut på kjøkkenet og så på moren. Moren var en slank, høy kvinne i begynnelsen av 30-årene. Det korte, lyse håret og de blå øynene hennes gjorde henne yngre enn hun var, og de høye kinnbena fremhevet de myke linjene i ansiktet. Moren hadde vært så blid, så glad og så lykkelig. Nå var moren ikke blid, glad eller lykkelig. Hun var trist, såret og ulykkelig. Mina gjorde alt hun kunne for henne, samtidig som hun kjempet sin egen krig mot følelsene som var på nippet til å overvelde henne.

 

Før øyeblikket sto moren i den røde kåpen sin og stirret på Mina.

 

- Hei. Jeg skal rydde, jeg lover. Sa Mina og så seg rundt.

- Det gjør ikke noe, jeg kan gjøre det selv. Har du dusjet?

- Ja, svarte Mina.

Hun gikk ut på badet igjen og ryddet opp etter seg. Når hun kom ut på kjøkkenet igjen sa moren;

- I kveld kommer onkel Odd og setter på plass møblene. Det blir fint, blir det ikke?

- Jo… Kommer tante Nina også?

- Nei… Vil du ha mat?

 

Mina nikket. Det fristet med ostesmørbrød nå. De hadde alltid det på onsdagene og det var godt. Mina gikk inn på det blå rommet sitt og satte seg ned på sengen. Hun så seg rundt. På gulvet lå det strødd bukser og gensere i alle farger og på nattbordet sto familiebildet. Bildet som ble tatt for to år siden da faren fremdeles bodde hos dem. Det virket som evigheter syntes Mina. Det var faktisk bare gått fire måneder siden skilsmissen, men det virket som fire år. På bildet sto faren med armen rundt moren og Mina sto foran dem. Det hadde blitt tatt i Sverige da de hadde vært på hytta. Men den tiden var forbi. Hun sukket og skrudde på cd – spilleren. Hun nynnet i takt med musikken da hun hørte moren rope. Hun reiste seg, skrudde av cd – spilleren og gikk ut på kjøkkenet. Moren satte akkurat gryten ned på bordet.

- Blomkål suppe igjen! Det er tredje gangen denne uka! Hos pappa har vi aldri blomkål suppe! Kan vi ikke heller ha ostesmørbrød?

Det skulle ikke Mina ha sagt. Morens ansikt ble med ett alvorlig og trist.

- Ja vel. Men dette er ikke hos pappa, og hvis du ikke liker maten min så la være å spis den, sa moren monotont.

Mina svelget. Hun kunne like gjerne bitt av seg tunga og svelget den i stedet for dette. At hun kunne være så teit!

- Unnskyld mamma. Det var dumt sagt av meg.

- Ja, det var det vennen min. Men nå spiser vi.

Mina så at moren hadde tårer i øynene, og den dårlige samvittigheten glødet som ild inni henne.

 

Mia nevnte ikke faren igjen. Men da de sto og tok oppvasken spurte moren plutselig;

- Hvordan har han det egentlig?

- Hvem da? Pappa?

Moren nikket. Mina svelget og kjente en isklump i magen.

- Bra tror jeg.

Moren nikket igjen og la plutselig ned tallerkenene hun sto med. Hun gikk fort ut på badet og Mina hørte at låsen gikk igjen og at kranen ble skrudd på. Mina svelget igjen og kjente gråten i halsen. Hun skulle aldri ha nevnt faren i det hele tatt. Hun sukket og tok resten av oppvasken. Moren var fremdeles inne på badet da Mina gikk ned til Oskar.

Mina banket på døra til Oskar og gikk inn. Oskar satt i lenestolen sin og hørte opera. Men da han så henne skrudde han den av.

- Er det du som kommer? Og så tidlig, klokka er jo bare kvart over fem?

Mina nikket. Med ett overveldet gråten henne. Hun sank ned på kne og gjemte ansiktet i armene. Oskar kom mot henne og la en arm over skuldrene hennes.

- Er det så ille da? Kom inn på kjøkkenet så skal jeg lage kakao til oss, sa han vennlig og dro henne opp. Mina fulgte med og etter en stund hadde gråten stilnet. Da Mina satt ved kjøkkenbordet og drakk kakao ved siden av Oskar følte hun seg rolig og utrolig trett.

 

Klokken var blitt syv da det ringte på døren. Oskar gjorde tegn på at hun skulle lukke opp, så hun reiste seg og gikk ut i gangen. Hun lukket opp døra og fikk nesten sjokk da hun så hvem det var som sto der. Det var Mikael.

 

Han smilte sjenert og sa fort;

- Hei. Du, jeg er veldig lei for at jeg bare gikk i dag altså. Jeg mente det ikke, jeg ble bare så paff.

- Det gjør ikke noe, sa Mina stille.

- Men jeg lurte på en ting… Hvis du fremdeles vil, så vil jeg gjerne være sammen med deg, sa Mikael alvorlig.

Mina smilte. Så gikk hun et skritt fram og kysset ham. Så gikk hun et steg tilbake og så på ham. Mikael smilte men han var en anelse lyserød.

- Jeg tar det som et ja, jeg. Sa han fornøyd.

Mina nikket og smilte.

- Vil du komme inn?

- Nei, jeg må videre. Jeg ville bare stikke innom og gi beskjed. Men da ses vi da?

Mina nikket igjen. Hun ble stående i døren å se etter ham. Da han forsvant bak et hushjørne så hun opp på himmelen igjen. Den var dekket av noen skyer her og der, men man så stjernene blinke der oppe like klart og tydelig som de alltid hadde gjort. Det var blitt veldig mørkt og nesten enda kaldere enn før.

 

Mina smilte da hun så en enslig snøkrystall komme dalende. Så lukket hun døren og gikk inn igjen til Oskar.