Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Sagnet om kilden

Sagnet om kilden

Sagn med tittelen 'Sagnet om kilden'.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål


Hvis du en gang er på skogstur på lavfjellet og kommer over en olle, er det vel nesten sannsynlig at du blir fristet av det klare kildevannet som kommer opp av bakken. Men hvis du tenker etter og prøver å finne ut hvor det kommer fra, kan du da finne noen forklaring? Nei, ville du sikkert ha svart, så jeg skal fortelle deg en historie om et mystisk oppkomme.

 

Det hele begynte en gang på 900-tallet da folk trodde på Tor og Odin, og tusser og troll. På en seter i Midt-Norge bodde en gammel kone sammen med fire halvvoksne sønner og ei budeie. Budeia, som het Olga, passet på de elleve sauene, og fikk bo på setra til gjengjeld. Alle likte Olga. Hun var flink i alt og likte seg på fjellet sammen med de andre. Hun var nesten blitt en av familien. Olga hadde bodd på setra i to år, og var blitt lommekjent på fjellet. Den eneste ulempen med Olga, var at hun var et lett offer for vettene. Vettene var små underjordiske folk som hadde stor makt. De prøvde stadig å fjerne folk fra landsbyene, slik at de kunne leve et liv uten innblanding fra menneskene. For å fjerne menneskene, brukte de fortryllende musikk som trakk til seg de lette ofrene. Derfor var alltid en av guttene med Olga når hun passet på sauene.


 

Det var en helt normal dag. Lufta var varm, sola stod på en skyfri himmel og folket på setra var alt igang med det daglige arbeidet. Den eldste sønnen og budeia passet sauene, kona satt hjemme på stua og spant garn og de tre andre sønnene var reist til byen for å selge garnet. Men da budeia og den eldste sønnen kom hjem med sauene, fant de kona til sengs med høy feber og utslett over hele kroppen. Gutten mente at alvene hadde pustet på henne og gitt henne elveblest. Kona ble liggende til sengs og de tre yngste sønnene var fortsatt i byen, så dagen etter måtte den eldste sønnen være igjen med moren og Olga måtte passe sauene alene.

 

En time hadde hun sittet der og nydt utsikten og det gode været, mens hun satt og fulgte med så ikke sauene skulle gå for langt. Nå hørte hun det igjen, en slags raslende lyd ved skogkanten. Hun hadde hørt det for en stund siden også, men først nå hørte hun det tydelig. Hun gikk bort for å se hva det var, og fikk øye på en stor ulv. Ulven flerret med tennene, men Olga tok gjeter staven sin og slo etter ulven. Ulven begynte å løpe, men Olga løp etter. Hun jaget ulven langt inn i skogen helt til den forsvant bak buskene. Hun kikket rundt for å se etter den, og oppdaget at hun hadde gått seg vill. Dette hadde aldri hendt henne før. Hun trodde hun kjente hvert eneste sted på fjellet, men hun hadde tydeligvis trodd feil. Hun satte seg fortvilt ned på en stubbe for å ta seg en pause. Alt virket så annerledes her. Skogen så mørk ut som om det var natt, og det så ut som om alle trærne skulle gripe fatt i henne. Hun lukket øynene og begynte å synge en sang for å roe seg ned. Lenge satt hun der og sang, men det var ingen som grep fatt i henne så hun stoppet å synge og reiste seg opp igjen. "Men, stoppet jeg ikke å synge da?" sa hun til seg selv, for lenger inne i skogen hørte hun noen som nynnet på den samme sangen som hun nettopp hadde sunget på selv. Olga ble nysgjerrig og fulgte de vakre tonene innover i skogen. Da hun hadde gått en liten stund, kom hun til en gutt som satt på en stein og spikket og sang. "Får jeg sette meg ned her?" spurte hun. "Ja" svarte gutten og fortsatte å synge. De ble sittende og snakke sammen en liten stund, og da de hadde blitt litt kjent satt de og nynnet på sangen sammen.

 

Sola hadde gått ned for en stund siden, og Olga satt fortsatt sammen med gutten. "Nei, nå må jeg vel begynne å komme meg hjemover," sa hun "Vet du veien til setra?" Gutten reiste seg og tilbød seg å vise henne veien. Plutselig kom en slags klo av røtter opp av bakken, og tok tak i Olga. Hun hylte alt hun kunne idet hun forsvant ned i jorda. Like etter piplet det tårer opp av jorda som dannet en vannkilde. Og hver dag siden dette hendte, hadde den samme gutten, som nå er begravet ved olla, hatt en liten krukke med det klare kildevannet i rundt halsen, for å beskytte seg mot vettene. Og kommer du over en olle, så ta med deg en krukke med vann du også. For sikkerhets skyld!!!

 


 

Karakter: S

 

Komentar: Nydelig språk, klart og variert! Mange skjangerkjennetegn. Du viser at du sitter inne med mye faktakunnskap om gammel overtro.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil